Kan de døde hjelpe de levende?

FOLK har i lang tid trodd at de døde er i stand til å veilede de levende. Oldtidseposet om Odyssevs, skrevet av den greske dikteren Homer, viser at folk i gammel tid hadde en slik oppfatning. Homers legendariske helt hadde et desperat ønske om å finne ut hvordan han kunne komme hjem igjen til øya Itaka, og drog til underverdenen for å rådføre seg med en død seer.

I håp om at de døde skal gi dem svar på vanskelige spørsmål, er det mange som har rådspurt åndemedier, sovet i sine forfedres gravkamre eller utført spiritistiske ritualer. Er det virkelig mulig å få overnaturlig veiledning fra de døde?

En utbredt praksis

Mange av verdens store religioner lærer at det er mulig å kommunisere med de døde. The Encyclopedia of Religion sier at «nekromanti, den evne eller praksis å mane fram de dødes sjeler ved hjelp av magi, i hovedsak er en form for spådomskunst». Oppslagsverket sier videre at denne praksisen er utbredt. New Catholic Encyclopedia bekrefter dette ved å si at «nekromanti, i forskjellige former, er blitt utbredt over hele verden». Det er derfor ikke overraskende at noen troende i mange religioner har forsøkt å få kunnskap fra åndeverdenen.

Selv om en slik kontakt med de døde «ble strengt fordømt av kirken», sier New Catholic Encyclopedia, «nevnes denne praksisen gjentatte ganger i middelalderen og i renessansen». Hva sier Bibelen om en slik praksis?

Bør man spørre de døde?

I gammel tid gav Jehova Gud sitt folk denne befalingen: «Det skal ikke finnes hos deg . . . noen som spør de døde.» (5. Mosebok 18:9–13) Hvorfor kom Jehova med et slikt forbud? Hvis de levende virkelig kunne snakke med de døde, ville det ikke da ha vært kjærlig av Gud å tillate slik kommunikasjon? Men slik kommunikasjon er, for å si det enkelt, ikke mulig. Hvordan vet vi det?

Bibelen sier gjentatte ganger at de døde er uten bevissthet. I Forkynneren 9:5 står det: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting.» I Salme 146:3, 4 leser vi: «Sett ikke deres lit til fornemme, eller til en menneskesønn, hos hvem det ikke er frelse. Hans ånd farer ut, han vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne.» Og profeten Jesaja skrev at de døde er «kraftløse i døden». – Jesaja 26:14.

Det er imidlertid mange som mener at de ved hjelp av spiritisme har kommet i kontakt med sine døde kjære. Vi hører ofte om slike ting, så det er tydelig at mange har snakket med noen fra åndeverdenen. Men som det framgår av de skriftstedene som er sitert ovenfor, kan det ikke være de døde de har snakket med. Hvem er det da de har snakket med?

Hvem har de hatt kontakt med?

Bibelen forteller at noen av Guds åndesønner gjorde opprør mot sin Skaper og ble demoner. (1. Mosebok 6:1–5; Judas 6, 7) Demonene holder liv i den usanne oppfatningen at mennesker lever videre etter døden. For at folk skal fortsette å tro på denne løgnen, gir de seg ut for å være døde mennesker som snakker til de levende fra åndeverdenen.

Bibelen forteller at kong Saul i Israel ble forlatt av Jehova fordi han var ulydig. Etter dette prøvde Saul å rådføre seg med den døde profeten Samuel gjennom et åndemedium. Saul mottok faktisk et budskap fra åndeverdenen, men det var ikke fra Samuel. Samuel hadde sagt at han ikke ville treffe kongen, og han var dessuten imot åndemedier. Saul fikk i virkeligheten opplysninger fra en demon som gav seg ut for å være Samuel. – 1. Samuelsbok 28:3–20.

Demonene er Guds fiender, og det er farlig å ha kontakt med dem. Bibelen kommer derfor med denne befalingen: «Vend dere ikke til åndemediene, og rådspør ikke dem som har som yrke å forutsi begivenheter, så dere blir urene ved dem.» (3. Mosebok 19:31) I 5. Mosebok 18:11, 12 står det at enhver «som spør de døde», gjør noe som er «en vederstyggelighet for Jehova». Kong Sauls troløshet førte til at Jehova lot ham dø, og en av Sauls troløse gjerninger var nettopp det at han «hadde bedt et åndemedium stille spørsmål». – 1. Krønikebok 10:13, 14.

Hvem bør du da vende deg til når du står overfor vanskelige spørsmål eller valg og føler at du trenger åndelig veiledning? Bibelen omtaler Jehova Gud som den «Store Veileder». Hvis du og dine nærmeste rådfører dere med hans Ord, Bibelen, og lever etter det den lærer, vil det være som om ’deres ører hører et ord bak dere si: «Dette er veien. Gå på den»’. (Jesaja 30:20, 21) Selv om de kristne i vår tid ikke venter at de i bokstavelig forstand skal høre en røst fra den sanne Gud, kan Gud veilede dem ved hjelp av Bibelen. Ja, det er som om Jehova sier: «La meg være din Veileder.»

HAR DU LURT PÅ DETTE?

● Hvordan ser Gud på det at noen prøver å få kontakt med de døde? – 5. Mosebok 18:9–13.

● Kan de døde formidle kunnskap til de levende? Hvorfor svarer du det? – Forkynneren 9:5.

● Hvem kan vi tillitsfullt vende oss til for å få veiledning? – Jesaja 30:20, 21.