Kapittel 3

Botemidlet for dem hvis forhåpninger ble til skamme

 1. Hvilken dag var det fremdeles, og hva skulle Haggai hjelpe jødene til å se?

DET er fortsatt den 1. elul, eller den første dag i den sjette lunarmåned, i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår. Det ville omtrent svare til midten av august måned i år 520 f. Kr. ifølge vår kalender. (Haggai 1: 1) Gjennom sin profet Haggai henledet Jehova oppmerksomheten på den handlemåte som ble fulgt av hans gjenløste folk, som han hadde brakt tilbake til deres hjemland etter at det hadde ligget øde i 70 år. (2 Krønikebok 36: 17—21) Jehova oppfordret dem inntrengende til å tenke nøye over de uvanlige ting som hendte dem. Da ville de kunne se forbindelsen mellom det at alt deres harde arbeid med jorden viste seg å være så ulønnsomt, og det at de lot Jehovas hus for tilbedelse ligge øde, til tross for at de sørget for at de selv hadde gode hus å bo i. — Haggai 1: 2—6.

 2. Hva slags spørsmål kunne stilles, hvem kunne framholde det rette botemidlet, og hvordan gjorde han det?

² Var den egentlige grunn til at det gikk så dårlig for jødene etter at de hadde vært i sitt hjemland i 17 år, av religiøs art? Hvis den var det, ville Jehova være den rette til å påpeke for dem hva som virkelig var årsaken, og også holde fram botemidlet. Han fant ikke behag i at de var så opptatt av sin materielle velstand, mens de forsømte hans hus for tilbedelse. Etter at han hadde båret over med denne ulikevektige innstilling i så lang tid, sa han derfor til dem gjennom profeten Haggai: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Legg merke til hvorledes det går eder! Gå opp i fjellene og hent tømmer og bygg huset! Så vil jeg ha velbehag i det og herliggjøre meg, sier [Jehova].» For så å vise hva som virkelig var årsaken til at deres harde arbeid ga så skuffende resultater, fikk han Haggai til videre å profetere:

 3. Hvem hevdet at han var ansvarlig for deres dårlige økonomiske stilling?

³ «I venter meget, og se, det blir til lite, og når I bærer det i hus, så blåser jeg det bort. Hvorfor? sier [Jehova], hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger øde, mens I har det travelt hver med sitt hus. Derfor har himmelen lukket seg over eder, så den ikke gir dugg, og jorden har holdt sin grøde tilbake. Og jeg har kalt tørke hit over landet og fjellene, over kornet og mosten og oljen og alt det som jorden bærer, og over folk og fe og over alt eders henders arbeid.» — Haggai 1: 7—11.

 4. Hva sa Jehova trass i kongens forbud at jødene skulle gjøre, og hvilket spørsmål måtte jødene nå ta stilling til?

⁴ Da de ovenstående ordene ble uttalt, sto det forfatningsstridige forbud som den avdøde kong Artaxerxes av Persia hadde kommet med i forbindelse med byggingen av Jehovas tempel i Jerusalem, fremdeles ved makt. Likevel sa Jehova, hærskarenes Gud, gjennom Haggai til jødene, som det gikk så dårlig for, at de skulle hente materialer og bygge huset, «så vil jeg ha velbehag i det og herliggjøre meg [bli herliggjort, NW]». (Haggai 1: 8) Det spørsmålet som nå oppsto, var: Hvem skulle de adlyde? Skulle de gjøre Jehovas vilje, eller skulle de rette seg etter kongens forbud og gjøre en nå avdød, feilaktig underrettet manns vilje? Hvis befaling skulle de adlyde — den levende Guds, den Høyestes, den store Teokrats, befaling eller en avdød persisk konges befaling? Hvis de handlet slik som de kristne apostlene senere gjorde, hvis de ’adlød Gud mer enn mennesker’, ville de møte motstand hos dem som var for forbudet, men de ville oppnå Guds godkjennelse. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Den handlemåte de hittil hadde fulgt, hadde behaget disse hedenske motstanderne, men mishaget Gud. Var de nå villige til å vekke disse hedenske motstandernes mishag og derved oppnå Jehovas, hærskarenes Guds, godkjennelse?

 5. Hva kunne ikke fiendene og motstanderne kontrollere, og hva kunne de ikke fjerne for jødene?

⁵ Disse hedenske fiendene kunne ikke kontrollere været i Juda land. Ikke engang hele det persiske verdensrike kunne gjøre det. De kunne ikke få himmelen til å frambringe den nødvendige dugg på den tørre årstiden. De kunne ikke få jorden til å gi god avkastning, slik at de jødiske åkerdyrkerne ikke bare sådde mye og ventet mye, men også høstet mye. Innbyggerne i Perserriket og disse motstanderne av jødene i nabolandene kunne ikke fjerne den tørke som i den vanligvis regnfulle årstiden kom over jorden, kornet, mosten og oljen, ja, over alt som jorden frambrakte, og som mennesker og husdyr og det menneskene arbeidet med, også led under. Men Jehova, hærskarenes Gud, kunne gjøre det, for disse vanskelighetene kom fra ham, som et uttrykk for hans mishag.

 6. Hvem burde jødene derfor frykte, men hvordan viste de at de ikke nærte en slik frykt?

⁶ Disse tilbakevendte jødene skulle ikke frykte for det persiske rikes vrede. De skulle ikke være lik de israelittene som blir omtalt i Jeremias 5: 24, men de skulle si: «La oss frykte [Jehova] vår Gud, som gir regn i rett tid, både høstregn og vårregn, han som holder ved lag for oss den ordning han har fastsatt for høstens uker!» (Jeremias 10: 10—13) En slik frykt for Jehova kunne de ikke vise ved bare å ha det travelt med sine egne hus, mens de lot sin Guds hus for tilbedelse ligge øde. Huset til en så høy person som Jehova, hærskarenes Gud, den store Teokrat, burde komme først. Menneskefrykt burde ikke få hindre dem i å bygge på det, men de burde gå i gang med byggearbeidet, for da ville han ha velbehag i det og bli herliggjort.

 7, 8. a) Hvorfor sa Jehova til jødene at de skulle hente tømmer til huset? b) Hvorfor trengte ikke Jehova et slikt materielt hus, men hvorfor burde det likevel bygges?

⁷ Det var dette som var botemidlet mot de skuffende forholdene de opplevde i materiell og åndelig henseende — nemlig å lyde Gud mer enn mennesker og gå i gang med å bygge Guds hus for tilbedelse. De burde gå opp i de skogkledde fjellene og felle trær og føre ned tømmer, slik at de kunne bygge dette viktige huset. Det var ikke slik å forstå at Guds tempel skulle bygges bare av tre. Men steinene etter det templet som var blitt ødelagt tidligere, lå på stedet, og tre til panel og andre ting var det det var mest nødvendig å skaffe til veie. Jehova, hærskarenes Gud, trengte naturligvis ikke et jordisk, materielt hus hvor han kunne bo iblant jødene, som bodde i sine egne gode hus. Han hadde allerede sin bolig i de hellige himler, en bolig som ikke var gjort med menneskehender, og dette templet av stein og tre på Moria berg i Jerusalem representerte bare et framtidig, åndelig tempel, det sanne hus for tilbedelsen av den høyeste Gud. Det var akkurat som tempelbyggeren Salomo sa:

⁸ «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» — 1 Kongebok 8: 27.

 9. a) Hvordan ville Gud bo i dette huset? b) Hva kunne jødene bevare ved å tilbe i et slikt tempel, og med hvilket resultat for dem?

⁹ Gud ville derfor ikke bo personlig i det gjenoppbygde tempel i Jerusalem, men bare ved sin ånd, sin hellige, usynlige kraft, og ved å vende sitt åsyn eller sin oppmerksomhet mot dette tempel. Han ville hellige det eller gjøre det til et hellig hus, og det ville bli sentret for hele nasjonens religiøse tilbedelse. Der ville offer for enkeltpersoner eller for hele nasjonen bli frambåret på det ene godkjente alter, og det ville være det sted hvor folket ville samles ved sine tre årlige høytider og på soningsdagen for hele nasjonen. Der kunne ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og alle underprestene tjene til gagn for folket. På den måten kunne Israels folk bevare det gjenopprettede forhold til sin teokratiske Hersker, Jehova, og fortsette å være i en god åndelig tilstand. Jehova ville bli herliggjort ved gjenoppbyggingen av det tempel som hans navn ville være knyttet til, og han ville gi sitt velbehag til kjenne ved å utøse velsignelser over dem, både åndelig og materielt sett.

HVEM SKULLE DE ADLYDE — GUD ELLER MENNESKER?

10, 11. Hvem rettet Haggai først sin profeti til, og hva viste den virksomhet som fulgte, med hensyn til hvilken beslutning som var blitt truffet?

¹⁰ Det budskapet Haggai først kunngjorde, var spesielt rettet «til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholder over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten». (Haggai 1: 1) Dette gjorde dem forpliktet til å ta ledelsen og sette det rette eksempel for hele folket. Disse to mennene, stattholderen og ypperstepresten, visste imidlertid hva de kunne vente av motstanderne hvis de gjenopptok byggingen av templet i Jerusalem. Hva viser historien at de gjorde? Adlød de Jehova, hærskarenes Gud, eller mennesker? De satte de åndelige interesser først og adlød Gud. Haggai forteller:

¹¹ «Og Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og alle som var igjen av folket, hørte på [Jehovas], sin Guds røst og på profeten Haggais ord, fordi [Jehova] deres Gud hadde sendt ham, og folket fryktet for [Jehova].» — Haggai 1: 12.

12. Hvem var folket klar over hadde sendt Haggai, og hvilken frykt overvant de?

¹² På grunn av det budskap profeten kunngjorde for folket på denne dagen, årets sjette nymånedag, visste de hvor denne modige Haggai sto i spørsmålet om å adlyde Gud eller mennesker. De var klar over at Jehova hadde sendt Haggai, og derfor lyttet de til ham som den som overbrakte Jehovas betimelige budskap. De overveide oppriktig det han hadde å si, selv om det i virkeligheten var en irettesettelse. De forsto hvordan Gud resonnerte med dem. De var klar over at de hadde handlet galt, at de hadde vært forsømmelige. De hadde god grunn til å frykte Jehova. Det var hærføreren for de himmelske hærstyrker som talte gjennom sin profet Haggai, og deres frykt for denne Jehova, hærskarenes Gud, var langt større enn frykten for mennesker eller for det persiske verdensrike. De trengte imidlertid oppmuntring, og Haggai ble nå brukt til å gi dem slik oppmuntring:

13. Hvilket oppmuntrende budskap kunngjorde Haggai så for folket?

¹³ «Da sa Haggai, [Jehovas] sendebud, i [Jehovas] ærend til folket: Jeg er med eder, sier [Jehova].» — Haggai 1: 13.

14. Hva betydde dette budskapet for tempelbyggerne, som hadde så mange fiender, og hvilken regel som Jesus Kristus senere fastslo, ville de følge ved å gå i gang med byggearbeidet?

¹⁴ Kunne disse gudfryktige jødene få noe mer oppmuntrende budskap? De gjenløste israelittenes fiendtlige nabofolk hadde kanskje hele det persiske verdensrike på sin side, men israelittene hadde Jehova, hærskarenes Gud, på sin side hvis de viste lydighet mot ham. Det at de tok fatt på gjenoppbyggingen av hans tempel, ville ikke mishage ham. I samsvar med den regelen som Jesus Kristus fastslo over 550 år senere, skulle det som tilhørte keiseren (eller kongen), gis til keiseren, men det som tilhørte Gud, skulle også gis til Gud, og det som hørte Gud til, måtte komme først. (Matteus 22: 21) Når de handlet i samsvar med den regelen, ville Jehova være med dem. Det utgjorde en garanti for at tempelbyggingen ville krones med framgang.

15. Hvorfor gikk det nå over tre uker før folket satte i gang med å bygge på Jehovas hus?

¹⁵ Folket, som nå satte sin lit til den allmektige Gud, ga seg i kast med det store prosjekt som de hadde dratt den lange veien fra Babylon til sitt hellige hjemland for å fullføre. Det gikk godt og vel tre uker, ikke fordi de på grunn av frykt utsatte arbeidet, men fordi arbeidet måtte organiseres, slik at det kunne få en god start. De var alle sterkt oppildnet av Guds ånd eller usynlige, virksomme kraft, som virket som en drivkraft i dem. Den 24. dag i lunarmåneden elul kom, og hva skjedde så? Haggai, du var der. Fortell oss om det som fant sted! «Og [Jehova] vakte slik iver hos Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og hos Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og hos hele det folk som var blitt igjen, at de kom og arbeidet på [Jehovas], sin Guds, hærskarenes Guds hus; det var på den tjuefjerde dag i måneden, i den sjette måned i kong Darius’ annet år.» — Haggai 1: 14, 15.

16. Hvilken holdning hadde jødene inntatt før Haggai begynte å profetere, men hva ble de nå oppmuntret til å gjøre?

¹⁶ Før Haggai kom med sin profeti på den første dag i den sjette måned i det året, hadde stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva og den hjemvendte jødiske levning mistet sitt ønske om å gjenoppbygge Jehovas tempel. De betraktet det ikke lenger som et presserende arbeid. De hadde gitt etter for motstanderne og latt seg hindre av dem. De sa til seg selv: «Det er ennå ikke tid til å komme, tid til å bygge [Jehovas] hus.» (Haggai 1: 2) Men på grunn av Haggais budskap fra deres Gud begynte de nå å se annerledes på tingene. Den store Hærfører, Jehova, hærskarenes Gud, vakte på den måten iver hos dem alle sammen. Etter den nødvendige organisering kunne de gå i gang med det viktigste arbeidet i Juda land og begynne å forberede det egentlige byggearbeidet på sin Guds tempel. Tidspunktet er oppgitt: Det var på den 24. elul i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår. Dette svarer omtrent til midten av september måned i år 520 f. Kr. Det var på den tiden av året da duggen begynte å legge seg på vegetasjonen etter den tørre midtsommertiden.

17. Hva innbefattet dette forberedende arbeid, og hvorfor betydde det ikke noe for jødene om fiendene så deres arbeid?

¹⁷ Det behaget uten tvil Jehova, hærskarenes Gud, å se at dette forberedende arbeidet hadde kommet i gang. Det skulle hogges og sages tømmer til bjelker og panel, og det må også ha blitt brutt en del stein. Og en del murbrokker måtte fjernes fra denne historiske tempelplassen, som var blitt kjøpt av kong David for lenge siden, i det 11. århundre før vår tidsregning. (2 Samuel 24: 18—25; 1 Krønikebok 21: 18 til 22: 19; 2 Krønikebok 3: 1) Disse murbrokkene hadde sannsynligvis ligget urørt i årevis. Hvorvidt jødenes fiendtlige nabofolk la merke til denne forberedende virksomheten, vet vi ikke. Men selv om de gjorde det, brydde de travelt opptatte jødene seg ikke om det. De visste at de hadde sin Guds godkjennelse, at de utførte hans arbeid, og at den usynlige Jehova, hærskarenes Gud, sto på deres side. Ikke desto mindre ville de komme til å møte hard motstand fra fiendenes side. Hvor effektiv ville den være denne gangen? Det skal vi senere få se.

EN HISTORISK PARALLELL

18. Har det vært noen parallell til dette i vår tid, og hvis skrifter vil vi nå gå til?

¹⁸ Har denne begivenheten i gammel tid noen historisk parallell i moderne tid som gjør den til noe mer enn bare død historie? Vi har grunn til å tro at den har det. En jødisk skribent i det første århundre av vår tidsregning, en fariseer av Benjamins stamme ved navn Saulus fra Tarsus i Lilleasia, kastet et tilbakeblikk på sitt folks gamle historie og skrev så ned sine betraktninger. Hvem skrev han til? Han sendte sitt brev til Roma i Italia, men ikke til noen såkalt «biskop av Roma, etterfølger av apostlenes fyrste, Kristi stedfortreder». Nei, langt derifra. På den tiden hadde kristenheten med en slik religiøs dignitar ennå ikke fått sin begynnelse. Den oppsto først i det fjerde århundre, som følge av keiser Konstantin den stores bestrebelser. Saulus fra Tarsus, som nå var blitt en Jesu Kristi apostel og ble kalt Paulus, skrev sitt brev til den første menighet av kristne i Roma og drøftet en god del av det som står i de inspirerte hebraiske skrifter.

19. Hvilken profetisk bok er innbefattet i de skrifter som Paulus omtalte i Romerne 15: 4?

¹⁹ I det som nå blir kalt Romerbrevet, kapittel 15, vers 4, skrev Paulus: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» (Romerne 1: 1—7) Disse skrifter innbefattet Haggais bok.

20. Hvorfor kan vi i samsvar med 1 Korintierne 10: 6—11 vente å finne forbilder i Haggais beretning?

²⁰ Apostelen Paulus skrev også et par brev til den kristne menighet i Korint i den romerske provinsen Akaia, og i sitt første brev, kapittel 10, forteller han om begivenheter som hadde inntruffet i jødenes historie, og sier: «Men disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, liksom de hadde lyst til det. . . . Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» (1 Korintierne 10: 6—11) Det er derfor rimelig å vente at de begivenheter som profeten Haggai forteller om, også har forbilledlig betydning. Ja, i et inspirert brev til hebreerne siterer apostelen Paulus profeten Haggai og anvender hans ord, ikke på de ikke-kristne hebreere, men på kjødelige, omskårne hebreere som hadde tatt imot Jesus Kristus som den lenge lovte Messias. (Haggai 2: 6; Hebreerne 12: 25—29) Vi som lever nå, kan derfor også vente å finne forbilder i Haggais beretning.

ET ÅNDELIG ISRAEL KOMMER INN I BILDET

21. Hvordan beskriver apostelen Johannes i Åpenbaringen 11: 1—4 et billedlig tempel som han fikk se?

²¹ Haggai ble brukt i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jehovas forbilledlige tempel i Jerusalem på den tid da stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva (gresk: Jesus) levde. Den kristne apostelen som levde lengst, Johannes, Sebedeus’ sønn, fra Galilea, ble av Romerriket forvist til fangeøya Patmos, hvor han fikk en rekke inspirerte syner. I et av disse synene så han et billedlig tempel, som han skriver følgende om: «Og det ble gitt meg et rør, liksom en stav, med de ord: Stå opp og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der; men forgården utenfor templet, la den være, og mål den ikke! for den er gitt til hedningene, og de skal trå ned den hellige stad i førtito måneder. Og jeg vil gi mine to vitner at de skal være profeter i tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekk.» — Åpenbaringen 11: 1—4.

22. a) Hva slags vitner var disse «to vitner»? b) Hva satte Johannes nå sin lit til når det gjaldt hans forhold til Jehova?

²² I dette tilfellet må disse symbolske «to vitner» for Gud i templet være kristne vitner for den høyeste Gud, for apostelen Johannes fikk se ting som hørte framtiden til, ikke ting fra den jødiske historie. (Åpenbaringen 1: 1—6) Apostelen Johannes regnet seg selv med blant de kristne vitner. (Åpenbaringen 1: 9; 19: 9, 10) Da Johannes fikk denne åpenbaringen, var det gjenoppbygde templet i Jerusalem i den romerske provinsen Judea blitt ødelagt sammen med den hellige byen i år 70, akkurat som Messias, Jesus Kristus, hadde forutsagt. (Matteus 24: 1—22; Markus 13: 1—20; Lukas 21: 5—24) Ettersom Johannes var blitt en disippel av Messias, som det jødiske folk hadde forkastet, hadde han skilt lag med de vantro, kjødelige israelitter. Han satte ikke lenger sin lit til at det at han var israelitt av fødsel, dannet et grunnlag for et rett forhold til Jehova, hærskarenes Gud. Han satte sin lit til at det at han var en åndelig israelitt, en som var blitt født av Guds ånd, dannet grunnlaget for et slikt forhold til Jehova, hærskarenes Gud. Johannes var nå ’jøde i det indre’ (LB). Hans omskjærelse var «hjertets omskjærelse i Ånden». — Romerne 2: 29.

23. Hvilket «Israel» tilhørte Johannes nå, og i hvilket tempel tilba han Jehova?

²³ I åndelig forstand var apostelen derfor en «ny skapning». (2 Korintierne 5: 17) Det er det som betyr noe for Gud, ifølge det apostelen Paulus skrev i Galaterne 6: 14—16. Han sier der: «Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors [torturpel, NW]; for ved det er verden blitt korsfestet [pelfestet, NW] for meg og jeg for verden. For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» Apostelen Johannes tilhørte dette åndelige «Guds Israel». Han trengte derfor ikke et tempel av stein og tre i Jerusalem for å kunne tilbe Jehova, hærskarenes Gud. Som en åndelig israelitt tilba han Jehova Gud i hans store, åndelige tempel, det som var blitt forbilledlig framstilt ved det bokstavelige, jordiske tempel som hadde stått i Jerusalem. (Hebreerne 9: 23—26; 8: 1, 2) Tenk om vi hadde måttet ha et bokstavelig tempel i Jerusalem for å kunne tilbe Jehova Gud! Hvilken situasjon hadde vi da vært i? Vi kan imidlertid tilbe Jehova i det åndelige tempel som Johannes tilba ham i.

24. Hvem var derfor disse symbolske «to vitner», når ble de nedtrådd av nasjonene, og hvordan profeterte de kledd i sekk?

²⁴ I Johannes’ åpenbaring er derfor de som Gud omtaler som «mine to vitner», åndelige israelitter, innvigde, døpte etterfølgere av Messias, Jesus Kristus, som Johannes var en etterfølger av. Som tilbedere av Jehova, hærskarenes Gud ble de i forgården til dette åndelige tempel nedtrådd av hedningene «i førtito måneder». Dette skjedde under den første verdenskrig, i årene 1914—1918. I denne tiden profeterte disse symbolske «to vitner» kledd i sekk, i den forstand at det budskap de offentlig kunngjorde, var et sorgens budskap. Det gikk ut på at alle hedningenasjonene nå, da «hedningenes tid» hadde endt, om høsten i år 1914, sto overfor en ødeleggelse, overfor å bli rammet av en voldsom død. (Lukas 21: 24) Som profeter med et dystert utseende og kledd i en sørgedrakt laget av sekk profeterte de i 1260 dager under den første verdenskrig. (Åpenbaringen 11: 1—3) Hva hendte så med dem, i samsvar med det som apostelen Johannes hadde forutsett?

25. Hva skjedde ifølge Johannes’ syn med dem etter at de hadde fullført sitt vitnesbyrd?

²⁵ «Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem. Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor og deres herre ble korsfestet [pelfestet, NW].» — Åpenbaringen 11: 7, 8.

26. Hvordan ble dette profetiske bildet oppfylt under den første verdenskrig?

²⁶ Det blir senere vist at dette dyret som stiger opp av avgrunnen, symboliserer den verdensomfattende politiske organisasjon som nå har eksistert i flere tusen år. Om våren i året 1918, før den første verdenskrig var over, benyttet denne dyrlignende, politiske organisasjonen seg av forholdene under krigen og forbød den bibelske litteratur som ble benyttet av den klasse som de «to vitner» er et bilde på, og fengslet de innvigde kristne som var hovedansvarlige for utbredelsen av den. Det frie, offentlige arbeid som ble utført av disse symbolske «to vitner», ble på den måten drept, og hva det å vitne offentlig om Jehovas teokratiske regjering angår, var de som lik som lå i gatene i kristenheten, utsatt for hån og spott og religiøs forfølgelse.

27. Hvilken tilstand som israelittene en gang var i, kom disse kristne nå i, men hvorfor varte ikke dette lenge for disse «vitner»?

²⁷ På den tiden var disse innvigde, døpte, kristne tilbedere i Jehovas, hærskarenes Guds, åndelige tempel lik de kjødelige israelitter som var i landflyktighet i Babylon fra 607 til 537 f. Kr. Men det profetiske synet i Åpenbaringen viste at disse symbolske «to vitner» ikke skulle være lenge i denne tilstanden, men bare «i tre dager og en halv». Hva skulle så skje? Ble deres lik begravd? Nei! De ble gjenopplivet. «Og etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem.» (Åpenbaringen 11: 9—11) På lignende måte ble disse forfulgte kristne «profeter» som profeterte om Guds nyfødte, messianske rike, ikke begravd for evig i kristenheten og heller ikke i den øvrige delen av Babylon den store, den falske religions verdensrike. Om våren i 1919 «kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter» og trådte igjen fram offentlig som bemyndigede vitner for Guds rike med hans Messias som konge. I likhet med den israelittiske levning på Haggais tid, som ble ført tilbake fra Babylon til Jerusalem og Juda, tok de igjen sitt rette, åndelige område i besittelse.

28. Hva var tiden nå inne til at disse utfridde «vitner» skulle gjøre, som en parallell til det de hjemvendte jøder gjorde på Haggais tid?

²⁸ Selv om Selskapet Vakttårnets fengslede ledere og medlemmer av personalet ved Selskapets hovedkontor på det tidspunkt ble løslatt fra fengslet, var litteratur som var blitt utgitt av dette selskap, og som tidligere var blitt distribuert verden over av de innvigde, døpte, kristne bibelstudenter, fortsatt forbudt. Akkurat som tilfellet var da israelittene i gammel tid vendte tilbake til sitt hjemland, trengte imidlertid den offentlige tilbedelse av Jehova, hærskarenes Gud, i hans åndelige tempel å bli gjenopplivet, å bli bygd opp. Tjenesten i hans åndelige tempel måtte komme på førsteplassen i deres åndelige område. De muligheter etterkrigstiden bød på materielt sett, måtte ikke få komme foran tilbedelsen av Gud og tjenesten for Riket. Menneskefrykt måtte fjernes og fullstendig tro og tillit til den store Teokrat, Jehova, hærskarenes Gud, måtte bygges opp. De skulle nå ikke lenger sørge over fangenskapet under krigen og over den forfølgelse og de vanskeligheter de hadde vært utsatt for. I det åndelige område som deres gjenopprettede, rette forhold til Jehova, hærskarenes Gud, utgjorde, hadde de nå kommet inn i en tid med fest, en tid med åndelige gleder, en tid da de skulle gi pris til sin store Befrier, Jehova, og vise sin takknemlighet mot ham.

29. Hvem skulle nå tre fram, og hvordan begynte røsten til en slik skikkelse å bli hørt?

²⁹ Tiden var inne til at en moderne Haggai skulle tre fram, ettersom navnet Haggai betyr «lystig, festlig» eller, hvis «Haggai» ganske enkelt er en forkortelse for «Haggija», «Jahs fest [Hhag] », det vil si «Jehovas fest». På dette passende tidspunkt begynte en røst lik røsten til Haggai, «[Jehovas] sendebud», å lyde. La oss merke oss det budskap som ble kunngjort på side 150 i The Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Vakttårnet og forkynner av Kristi nærvær) for 15. mai 1919. Vi finner dette budskapet i spalte 2 under underoverskriften «Husvalelsens tider». Det sies der:

Alle Herrens apostler pekte fram til Herrens annet komme og omtalte det som en dag med velsignelser for menneskeheten. St. Paulus henviste til denne tiden og sa: «[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet.» (Apostlenes gjerninger 17: 31) Apostelen Peter beskriver det som en husvalelsens tid, en tid da en gjenopprettelse som skal bringe velsignelser til hele menneskeheten, vil finne sted, velsignelser som Gud på forhånd har kunngjort ved alle sine hellige profeters munn. Alle profetene fra Samuel til Malakias forutsa denne dagens komme, og St. Paulus gjør oss klart og tydelig oppmerksom på at alle disse ting ble skrevet ned til gagn for oss som lever nettopp i denne tiden. (Romerne 15: 4) Jesus forutsa i sin store profeti presteskapets frafall og kunngjøringen av falske læresetninger. Han forutsa de vanskelige forhold vi nå ser på jorden, og viste så at det bare er hans rike som kan bringe de ønskede velsignelser til menneskene. Profeten sa: «Jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal [da] komme hit.» (Haggai 2: 7) Denne rystingen foregår nå. Den består i kriger, revolusjoner og lignende. «På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrste som verner om ditt folks barn.» — Daniel 12: 1.

For en enestående anledning presteskapet nå går glipp av ved ikke å gi akt på Herrens Ord og fortelle menneskene hvordan deres ønske om fred, lykke, velstand, frihet og evig liv kan bli oppfylt! I stedet for å gjøre det er mange prester med på å forfølge mer ydmyke kristne som en gang tilhørte deres hjord, og som etter beste evne bestreber seg på å kunngjøre Messias’ rikes komme. Jesus forutsa at det ville være enda et bevis for at opprettelsen av en ny ordning var nær. — Lukas 21: 12, 13.

VÅR TIDS HAGGAI

30. Hvem kunngjorde i etterkrigstiden et oppmuntrende budskap som var likt det Haggai kunngjorde, og hvorfor hadde Gud bevart dem gjennom den første verdenskrig?

³⁰ Kristenhetens presteskap unnlot å kunngjøre et slikt stimulerende budskap som det fortidens Haggai kunngjorde. Tusener av innvigde, døpte, kristne lesere av bladet The Watch Tower (Vakttårnet) reagerte imidlertid positivt nå da de hadde overlevd den vanskelige tiden under den første verdenskrig og Jehova, hærskarenes Gud, hadde ført dem tilbake til deres rettmessige, åndelige område på jorden. De ble hjulpet til å bli klar over noe av meget stor betydning. Hva var det? Jo, hvis de ble opptatt av de muligheter til å oppnå materiell velstand som etterkrigstiden åpnet for dem, ville de komme til å lide åndelig sett. De ville pådra seg Jehovas mishag. De begynte å bli klar over at de ikke var blitt bevart gjennom prøvelsene og forfølgelsen under krigen bare for å kunne skaffe seg materielle bekvemmeligheter og slå seg til ro sammen med verden og vente å bli beskyttet av Folkeforbundet, denne verdensorganisasjonen for fred og sikkerhet som var blitt foreslått opprettet. Nei, Jehova hadde i sin barmhjertighet spart dem for at de skulle sette tilbedelsen av ham og tjenesten for ham i hans åndelige tempel på førsteplassen. Hans hensikt var at de skulle framholde det messianske rike, ikke Folkeforbundet, som menneskehetens eneste håp.

31, 32. a) Hvordan hadde en viss usikkerhet og fryktsomhet gjort seg gjeldende, akkurat som på Haggais tid, slik det ble vist i bladet The Watch Tower for 1. august 1919? b) Men hvilken spesiell oppmuntring ble også gitt i dette bladet?

³¹ Akkurat som på profeten Haggais tid i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår kan en viss usikkerhet og fryktsomhet ha gjort seg gjeldende i forbindelse med det å ta opp den offentlige tjeneste for Jehova. I The Watch Tower for 1. august 1919 (Vagt-Taarnet for september 1919) kom så første del av hovedartikkelen «Salige er de som ikke frykter». Temaskriftstedet for denne artikkelen var Lukas 12: 32, hvor det står: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Det som gjorde saken enda mer oppildnende, var at det i det samme engelske nummeret av bladet sto en ensides artikkel med tittelen «Generalstevne: Cedar Point, Erie-sjøen». Dette stevnet skulle vare en uke. I kunngjøringen, som sto på side 235, ble det blant annet sagt:

³² «Selskapet [Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap] har pleid å holde et generalstevne hvert år. I fjor [1918] gikk vi glipp av det, på grunn av forholdene på den tiden. Selv om det er blitt holdt lokale stevner i løpet av året, ser det ut til at det vil behage Herren at Den Internasjonale Bibelstudieforening holder et generalstevne som venner fra alle deler av De forente stater og Canada kan overvære. . . . Dette generalstevne ventes å bli det største og mest lærerike som er blitt holdt på mange år. Det vil by på en anledning til å drøfte og forberede det store arbeid som ligger foran oss.»

33. Hvilket ytterligere oppmuntrende budskap inneholdt det neste nummer av bladet The Watch Tower?

³³ I det neste nummeret av bladet, The Watch Tower for 15. august 1919 (Vagt-Taarnet for oktober 1919), kom annen del av artikkelen «Salige er de som ikke frykter». I det nest siste avsnittet i denne artikkelen ble det sagt:

Den største kamp gjennom alle tider er nå ved å bli utkjempet av denne lille skare. En kamp som den vil aldri mer finne sted. Det er universets store Gud som star bak den og har tilrettelagt den, den store Gjenløser er denne lille skares anfører. Vi vet at han er absolutt sikker på seieren, og vi vet følgelig også at når vi først er blitt kalt og utvalgt til å løpe på banen, til å stride denne strid, så skal vi også om vi trofast og fryktløst og drevet av kjærlighet i alt hva vi gjør, tjener ham ved enhver mulig leilighet utholdende inntil enden, til sist stå som seiervinnere sammen med ham og høre Faderens anerkjennende: «Vel gjort, I gode og tro tjenere.» La oss da ikke frykte; for den evige Gud er vår tilflukt, og under oss har vi de evige armer.

34. a) Hvilken virkning hadde dette budskapet på den salvede levning? b) Hvordan var det åtte dager lange stevnet i Cedar Point i Ohio som en «Jehovas fest»?

³⁴ Dette hadde den samme oppmuntrende, oppglødende virkning som om profeten Haggai hadde sagt følgende til denne innvigde, døpte levning av åndelige israelitter: «Jeg er med eder, sier [Jehova].» (Haggai 1: 13) Ettersom Cedar Point i Ohio ved Erie-sjøen ligger nær grensen mellom Canada og De forente stater, kom omkring 6000 av levningen fra begge disse landene sammen til dette åtte dager lange stevnet på dette feriestedet ved sjøen. De gledet seg over å være samlet som til en «Jehovas fest». De lyttet ivrig til de mange bibelske foredragene, som ble holdt av dyktige foredragsholdere. De ble gjort kjent med det spesielle trekk ved det arbeid som lå foran dem, og de tok med glede imot disse opplysningene. Etter dåpstalen lørdag ettermiddag, den 6. september, symboliserte over 200 sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i Erie-sjøen. Søndag ettermiddag hørte omkring 7000 det offentlige foredraget «Håp for den nødlidende menneskehet», som ble holdt av Selskapet Vakttårnets president, som den 26. mars samme år var blitt løslatt etter et urettmessig fengselsopphold. Det var Guds messianske rike, ikke Folkeforbundet, som var dette håp.

35. Hvor vidtrekkende var virkningen av det første «generalstevne» etter krigen, og hva på Haggais tid kan dette sammenlignes med?

³⁵ Virkningen av dette første «generalstevne» etter krigen var noe de som utgjorde Jehova Guds innvigde, døpte, salvede levning, merket. Fri for menneskefrykt ga de seg nidkjært i kast med det åndelige arbeid som den store Teokrat hadde gitt dem i oppdrag å utføre. Det var som på den 24. dag i den sjette måned (elul) i perserkongen Darius I’s annet år, da Jehova vakte slik iver hos stattholderen Serubabel, ypperstepresten Josva og levningen av det jødiske folk i Juda. Levningen av de salvede kristne satte jordiske, materielle interesser på annenplass og konsentrerte seg om tjenesten for Jehova, hærskarenes Gud, i hans tempel. Alt dette gjorde de naturligvis under den usynlige ledelse av den større Serubabel og den større Josva, nemlig Herren Jesus Kristus, som hadde begynt sitt messianske styre som konge og prest i likhet med Melkisedek, som var konge og prest i Salem i gammel tid. (Salme 110: 1—4; Apostlenes gjerninger 2: 34—36; Hebreerne 5: 5, 6; 7: 1—22; Haggai 1: 14, 15) Fiendene var nødt til å legge merke til levningens virksomhet.

36. Hvordan svarte dette til det de «to vitner» opplevde da de reiste seg opp på sine føtter igjen, og hva fant således sted med vår tids «to vitner»?

³⁶ Det var akkurat som i tilfellet med de symbolske «to vitner» for Jehova, som ble brakt til live igjen etter å ha ligget døde i tre og en halv dag på gaten i den «store by». Hva skjedde etter at disse «to vitner» til sine fienders store forferdelse reiste seg opp på sine føtter? «Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem.» (Åpenbaringen 11: 7—12)a Disse symbolske «to vitner» ble på den måten himmelske vitner for Jehova, den allmektige Gud. I samsvar med synet reagerte den trofaste levning av Jehovas salvede vitner positivt på hans kall i 1919 og tok fryktløst fatt på tjenesten i hans tempel. Dette førte til at disse vitnene skilte lag med den krigerske kristenheten og Folkeforbundet og ble hevet himmelhøyt over sine religiøse fiender, slik at deres åndelige tjeneste ligger på et langt høyere plan enn den tjeneste som blir utført av kristenhetens presteskap. De er tjenere og vitner for den høyeste Gud.

[Fotnote]