Kapittel 3

Mennesket ble skapt for at det skulle leve

GUD skapte mennesket for at det skulle leve. Bibelen viser dette når den forteller om hvordan Gud sørget for våre første foreldre, Adam og Eva. Den sier at Jehova Gud satte dem i en vakker hage, et paradis, som omfattet en del av det området som ble kalt «Eden». Dette paradiset hadde alt de trengte for å kunne fortsette å leve. Den første boken i Bibelen, 1 Mosebok, sier om dette: «Gud [Jehova] lot trær av alle slag vokse opp av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.» — 1 Mosebok 2: 9.

Legg merke til at det ikke var et ’dødens tre’ i dette herlige paradis, men et «livsens tre». Dette «livsens tre» sto der som en uforanderlig garanti for at de som fikk rett til å spise av det, skulle få fortsette å leve. Det var ingen grunn til at Adam og Eva skulle nære en sykelig frykt for at de kunne dø. Så lenge de fortsatte å være lydige mot sin Skaper og ikke spiste av den forbudte frukt på «treet til kunnskap om godt og ondt», ville de fortsette å leve. — 1 Mosebok 2: 16, 17.

Men er det Bibelen sier om at mennesket ble skapt for at det skulle leve evig, i harmoni med den måten vi ser livet utfolde seg på? Viser ikke kjensgjerningene at menneskene har dødd i tusener av år? Jo, men visste du at den måten kroppen din er oppbygd på, viser at du burde oppnå en langt høyere levealder enn folk oppnår i dag?

Tenk for eksempel på den menneskelige hjerne. Er den skapt med tanke på en levetid på bare 70—80 år? Det er interessant å merke seg hva biokjemikeren Isaac Asimov sa da han talte om hjernens kapasitet. Han påpekte at den har et lagringssystem som «kan romme en hvilken som helst mengde opplysninger som det er sannsynlig at et menneske vil kunne tilegne seg og huske — og dessuten en milliard ganger den mengde».

Er det ikke underlig at menneskets hjerne har kapasitet til å lagre en milliard ganger så mange opplysninger som det vil kunne bruke i løpet av det som i vår tid er den gjennomsnittlige levealder? Tyder ikke dette på at mennesket ble skapt med tanke på at det skulle leve så lenge at det trengte en hjerne med ubegrenset kapasitet til å lagre opplysninger?

Men dette er ikke alt.

BARE MENNESKET HAR ET BEGREP OM EVIGHETEN

Noe som er verdt å merke seg i denne forbindelse, er at det bare er for mennesket — ikke for noen annen skapning på jorden — Bibelen holder fram utsikten til å oppnå endeløst liv. Ja, den sier til og med at det bare er mennesket som har begrep om en ubegrenset fortid og en ubegrenset framtid eller om evigheten. Den som under inspirasjon skrev Predikerens bok, sa: «Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med. Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte.» — Predikeren 3: 10, 11.

Hvis det Bibelen sier om mennesket, er sant, burde vi kunne se kjensgjerninger som støtter dette. Gjør vi det? Er det en skarp kontrast mellom menneskene og dyrene? Er det bare menneskene som tenker alvorlig på framtiden, som interesserer seg for den og arbeidet med tanke på den? Reagerer de annerledes enn dyrene på døden, og er det bare de som forstår hva livet har betydd for dem i fortiden, og hva det kan komme til å bety for dem i framtiden?

Det kan ikke benektes at alle livsformer klamrer seg til livet. Dyr som blir spist av andre dyr, forsøker instinktivt å flykte eller gjemme seg når et rovdyr begynner å jakte på dem. Mange dyr vil slåss for å redde sine unger fra døden, enda det kan se ut til at de ikke har noen sjanse til å vinne kampen. En har sett kaniner sparke så voldsomt at vaskebjørner har gått over ende. I den vestlige delen av De forente stater ble en hunnantilope iakttatt mens den forsvarte kalven sin mot en ulv. Med de skarpe klauvene skadde den bakparten på ulven og slo ut tennene på den. Da ulven forsøkte å komme seg unna, hoppet antilopen opp på den og trampet den til døde.

Slike instinktive reaksjoner hos dyrene når de blir truet med døden, spiller en viktig rolle i bevarelsen av dyrelivet. Men betyr dette at dyrene har noe begrep om fortid og framtid, slik som menneskene har?

Som vi vet, kan menneskene tenke på fortiden og legge planer for framtiden. En mann kan sitte i sin egen stue og tenke tilbake på guttedagene — på sine guttestreker, på skuffelser og tabber, på hell og gleder. Han kan planlegge hva han skal gjøre i framtiden — bygge et nytt hus, kjøpe møbler, bestemme seg for hva slags utdannelse han vil at hans barn skal få, og så videre. Men kan for eksempel en hund tenke på den tiden da den var valp, på de barna som lekte med den da, og på den tid da den ble voksen og fant seg en make? I sin bok Animals Are Quite Difterent forteller Hans Bauer om hva forskningen har vist:

«Hunden vil alltid trenge et direkte sanseinntrykk for å kunne huske tidligere hendelser. Den kan for eksempel ved en bestemt anledning bli tatt med til en ukjent by hvor den opplever et eller annet. De inntrykkene den har fått, vil være glemt når den kommer hjem igjen. Men hvis den kommer tilbake til det samme stedet, vil den huske dem. Et av de særtrekk og en av de fordeler mennesket har, sammenlignet med dyrenes psykologiske utrustning, er nettopp dette at det som er bevart i menneskets hukommelse, ikke er knyttet til de daglige behov, men er gjemt i bevissthetsstrømmen som et hele.»

I motsetning til menneskene kan derfor ikke dyrene gjenkalle tidligere inntrufne begivenheter i erindringen når de måtte ønske det.

Men kan de planlegge med tanke på framtiden? Samler ikke hamstere, enkelte maurarter, ekorn og andre dyr et matforråd som de skal bruke senere? Planlegger de ikke da med tanke på framtiden for at de ikke skal lide mangel om vinteren? «Nei,» sier den ovennevnte forfatteren, og han kommer med disse bevisene for det:

«De vet ikke hva de gjør, eller hvorfor de gjør det. De følger bare et instinkt. Noe som beviser det, er at også dyr som blir tatt fra sine foreldre mens de er ganske små, og holdt i bur, begynner å samle mat om høsten. Slike dyr har aldri opplevd vinterlige forhold og kommer ikke til å være uten næring i de kommende måneder. Likevel ’hamstrer’ de, og de gjør det bare for ’hamstringens’ skyld.»

I oppsummeringen av sin redegjørelse for kontrasten mellom menneskene og dyrene sier han:

«Dyrenes verden er derfor utelukkende en øyeblikkets verden i ordets mest bokstavelige betydning. For dyrene kan lett ledes bort fra de mest tiltrekkende gjenstander ved hjelp av andre gjenstander som i øyeblikket øver en mer umiddelbar tiltrekning, for så aldri å vende tilbake til de første.»

Det er derfor bare mennesket som har et begrep om «evigheten», evnen til å tenke på det som har hendt i fortiden, og se framover og planlegge med tanke på framtiden.

Grunnen til at døden ikke er en slik tragedie for dyrene som den er for menneskene, er tydeligvis den at dyrene bare lever i nuet. Det ser ut til at dyrene reagerer på døden som om den er en naturlig hendelse.

Noe som ble iakttatt i Serengeti nasjonalpark, belyser dette. Der var det en løvinne som hadde tre unger. Mens løvinnen var borte, lå ungene gjemt i et kratt. Så kom det to hannløver fra et annet distrikt. Da de fant ungene, drepte de alle tre. De spiste den ene, bar den andre bort og lot den tredje bli igjen. Hva gjorde løvinnen da den kom tilbake og fant den døde ungen? Den viste ikke noen tegn på sorg, ingen følelser, men snuste bare på den døde ungen sin — og fortærte den.

Det er også verdt å merke seg at de dyrene som løver jakter på, ikke blir redde når de ser en løve et stykke borte. Når en løve har fått seg mat, begynner snart dyreflokkene å gresse igjen. De kan komme så nær en løve som er synlig for dem, at de ikke er lenger enn 35 meter fra den.

DEN MÅTEN MENNESKENE REAGERER OVERFOR DØDEN PÅ, VISER AT DEN ER NOE UNATURLIG

Hvor annerledes reagerer ikke menneskene på døden! For folk flest er et dødsfall i den nærmeste familie den mest opprivende opplevelse i livet. Et menneske er følelsesmessig ute av likevekt i lang tid etter at det har mistet en som det var svært glad i.

Også de som hevder at ’det er naturlig at menneskene dør’, synes det er vanskelig å forsone seg med den tanke at deres egen død skal bety slutten på alt. I The Journal of Legal Medicine sto det: «Det er alminnelig enighet blant psykiatere om at folk ubevisst nekter å akseptere døden, selv når den synes å være nær forestående.» En ung, erklært ateist sa for eksempel før han skulle henrettes, at hans død fra et forstandsmessig synspunkt ’ikke ville bety noe annet enn den endelige avslutning på et liv som hadde vært kort, men meget intenst’. Men deretter bemerket han at det var vanskelig, ja, faktisk umulig, for ham å ’godta at det skulle bli slutt på alt’.

Menneskenes ønske om å kunne ta del i framtidig virksomhet er så sterkt at mange har inngått en avtale om at deres legeme skal dypfryses når de dør. De første omkostninger i forbindelse med dette kan komme opp i 45 000 kroner, og det må dessuten betales 5500 kroner hvert år for at legemet fortsatt skal holdes dypfryst. Legemer er blitt dypfryst i håp om at vitenskapsmennene skal kunne gjenopplive dem. På det nåværende tidspunkt er naturligvis vitenskapsmennene på langt nær i stand til å utrette noe slikt. Men bare den tanke at dette kan bli mulig, har vært nok til å få noen til å sørge for at deres legeme blir bevart, ved at de betaler de store omkostningene.

Som følge av at menneskene har vanskelig for å godta den tanke at døden gjør slutt på alt, har folk overalt et ønske om å bevare minnet om de døde og begrave dem under visse seremonier. I boken Funeral Customs the World Over står det:

«Det finnes ingen gruppe, enten den er ytterst primitiv eller sivilisert, som ikke begraver sine medlemmers lik under visse seremonier, så sant den har frihet og midler til å kunne gjøre det. I betraktning av at begravelsesseremonier er så alminnelig utbredt, er det rimelig å trekke den slutning at dette er noe som skriver seg fra menneskets natur. En slik begravelsesseremoni er ’naturlig’, normal, rimelig. Den tilfredsstiller en dyp, universell trang. Det virker ’riktig’ å utføre den, og å unnlate å gjøre det virker ’uriktig’, spesielt for dem som var nær knyttet til den avdøde, enten ved at de var i familie med ham, nærte gode følelser for ham, hadde bodd sammen med ham, hadde opplevd det samme som ham eller var knyttet til ham med andre bånd. Å unnlate å begrave ham ville være en unaturlig forsømmelse, noe en måtte unnskylde eller skamme seg over.»

Hvilken konklusjon trekker dette verket av de alminnelig utbredte begravelsesskikker? Det fortsetter:

«Dette er så sant at det til de forskjellige beskrivelser av mennesket må føyes enda en. Det er et vesen som begraver sine døde under seremonier.»

Men etter hvert som generasjonene kommer og går, blir de døde til tross for alt dette fullstendig glemt. Til og med de som gjorde seg et stort navn i historien for mange århundrer siden, er som virkelige personer blitt utvisket av de levendes minne. De har ikke lenger noen innflytelse over andre. Slike mektige herskere i gammel tid som Nebukadnesar, Alexander den store og Julius Cæsar påvirker for eksempel ikke vårt daglige liv nå, selv om de påvirket millioner av menneskers liv da de levde. Den nakne kjensgjerning at de døde i sin tid blir glemt, ble påpekt av den vismannen som skrev Predikerens bok: «Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter.» (Predikeren 1: 11) Det at menneskene forsøker å gjøre alt som står i deres makt for å bli husket, trass i at de vet at de til slutt blir glemt, viser at deres ønske om å leve, om ikke annet enn i folks minne, er medfødt.

DET VIRKER URIMELIG AT MENNESKET SKAL DØ

Er det ikke tydelig at menneskene ble skapt for at de skulle leve, i betraktning av hvordan de reagerer overfor døden, den forbausende evne de har til å huske og lære og det begrep de har om evigheten? Det er bare når vi godtar Bibelens forklaring, som går ut på at menneskenes nåværende, døende tilstand ikke har noe med Guds opprinnelige hensikt å gjøre, at vi finner noen mening i ting som ellers ville være svært uforståelige. Tenk for eksempel på at enkelte planter og dyr oppnår en langt høyere levealder enn mennesket.

Et tre kan leve i mange hundre år. Noen trær, for eksempel mammuttrær og revehalefuruer, har levd i tusener av år. Det er ikke uvanlig at en kjempeskilpadde blir over 150 år gammel. Hvorfor er det slik? Hvorfor lever trær, som ikke kan tenke, og skilpadder, som ikke har fornuft, lenger enn mennesket, som er fornuftutstyrt?

Er det ikke også et stort tap når et menneske dør? Selv om en del av et menneskes kunnskap og erfaring bibringes andre, går det meste tapt for etterslekten. Vi kan belyse dette med et eksempel: En mann kan være en fremragende vitenskapsmann, en dyktig arkitekt eller en talentfull musiker, maler eller billedhogger. Han kan ha lært opp andre. Men når han dør, er det ingen som er i besittelse av alle hans talenter og all hans erfaring. Det kan også være at han var i ferd med å frambringe noe nytt etter å ha løst mange problemer. De som kunne ha fått nyte godt av den kunnskap og erfaring han hadde ervervet seg, må nå lære dette ved prøving og feiling — og så setter døden en stopper også for deres arbeid. Tenk på hvor mange kunnskapsområder som finnes. Hvorfor skal menneskene måtte slite med det handikap som skyldes at erfarne folk dør?

Å si at menneskene bare skulle leve noen få år på jorden for så å dø, kan heller ikke forenes med troen på en kjærlig Skaper. Hvorfor ikke? Fordi dette ville bety at Skaperen hadde større omsorg for enkelte planter og dyr, som hverken har fornuft eller taleevne, enn for menneskene, som kan vise kjærlighet og verdsettelse. Det ville også bety at han hadde liten medlidenhet med menneskene, som i motsetning til alle andre livsformer på jorden, lider den største smerte når de blir berørt av døden.

Hvordan kunne vi elske Gud hvis dette liv var alt vi kunne vente oss, og hvis det var i samsvar med hans hensikt? Ja, hvordan kunne vi føle oss tiltrukket av en som gjorde det umulig for oss å bruke våre evner fullt ut? Ville han ikke vise mangel på godhet hvis han først ga oss enestående evner til å ta til oss kunnskap og deretter hindret oss i å bruke dem?

Men hvis menneskene ble skapt for at de skulle fortsette å leve, trenger de å få svar på dette spørsmålet: Hvorfor dør menneskene? Og de trenger å få et tilfredsstillende svar, et svar som kan hjelpe dem til å forstå hvorfor Gud har latt døden få kreve sine offer blant menneskene i tusener av år. Dette kan fjerne en alvorlig hindring som gjør det umulig for dem å komme i et godt forhold til Skaperen og finne ut hva som er meningen med livet, og glede seg over det nå.

Men hvordan kan vi få vite hva som er årsaken til døden?

[Bilder på side 24]

HVORFOR ER MENNESKETS LEVETID SÅ KORT?

Trass i sin forbausende evne til å lære lever menneskene bare i 70—80 år

Selv svaner har levd i over 80 år

Til tross for at skilpadder ikke har fornuft, lever de i mer enn 150 år

Noen trær lever i tusener av år