Kapittel 6

En prøvens tid (1914—1918)

«La oss huske at vi befinner oss i en prøveperiode. . . . Hvis det finnes noen grunn som kunne få en til å slippe Herren og hans sannhet og høre opp med å ofre for Herrens sak, da er det ikke kjærlighet til Gud i hjertet som har gitt en slik interesse for Herren og hans sak, men noe annet, sannsynligvis håpet om at tiden kun var kort, at innvielsen kun skulle vare en viss tid. Hvis det har vært således, er det nå et gunstig øyeblikk til å gå bort.»

DISSE ordene, som stod i Vagt-Taarnet for januar 1915, kunne ikke ha vært riktigere. Årene fra 1914 til 1918 viste seg virkelig å være en «prøveperiode» for bibelstudentene. Noen av prøvene kom fra deres egne rekker; andre kom utenfra. Alt sammen bidrog imidlertid til å prøve bibelstudentene på måter som åpenbarte om de virkelig hadde «kjærlighet til Gud i hjertet». Ville de holde seg til «Herren og hans sannhet», eller ville de gå bort?

Store forventninger

Den 28. juni 1914 ble den østerriksk-ungarske tronfølgeren, Franz Ferdinand, skutt og drept av en snikmorder. Dette mordet utløste Den store krigen, som den første verdenskrig ble kalt i begynnelsen. Kamphandlingene begynte i august 1914, da Tyskland gikk inn i Belgia og Frankrike. Innen høsten det året var blodbadet i full gang.

«Hedningenes tider har endt, og deres kongers dager er forbi»! Denne kunngjøringen kom bror Russell med idet han kom inn i spisesalen på Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn om morgenen fredag 2. oktober 1914. Spenningen var stor. De fleste av dem som var til stede, hadde sett fram til 1914 i en årrekke. Men hva ville skje nå da hedningenes tider hadde utløpt?

Den første verdenskrig raste, og på den tiden trodde mange at den ville kulminere i et verdensomspennende anarki som ville føre til slutten på denne tingenes ordning. Det var også andre forventninger knyttet til 1914. Alexander H. Macmillan, som var blitt døpt i september 1900, fortalte senere: «Det var en meget interessant tid, fordi en del av oss for alvor trodde at vi ville komme til himmelen i løpet av den første uken av oktober.»a Ja, da Macmillan tenkte tilbake på den morgenen da Russell kunngjorde at hedningenes tider hadde endt, innrømmet han: «Vi var meget oppstemt, og jeg ville ikke ha blitt overrasket hvis signalet til å stige opp til himmelen var blitt gitt på dette tidspunkt — men det skjedde naturligvis intet av den slags.»

Mange av tilhengerne av William Miller og flere adventistgrupper hadde mistet troen i det 19. århundre, da deres forventninger om Herren Jesu gjenkomst ikke ble innfridd. Men hva med de bibelstudentene som var knyttet til Russell? Var det noen som var blitt motivert av tanken på sin egen, tidlige frelse snarere enn av kjærlighet til Gud og et sterkt ønske om å gjøre hans vilje?

’Bror Russell, ble du ikke skuffet?’

Bror Russell hadde oppfordret bibelstudentene til å være våkne og være besluttet på å fortsette i Herrens gjerning selv om tingene ikke skulle kulminere så snart som de kanskje ventet.

Oktober 1914 kom og gikk, og C. T. Russell og hans medarbeidere var fremdeles på jorden. Så var også oktober 1915 tilbakelagt. Var Russell skuffet? I Vagt-Taarnet for april 1916 skrev han: «’Men bror Russell, hvilke tanker har du med hensyn til tiden for vår forvandling? Ble du ikke skuffet over at den ikke inntraff på den tid vi hadde håpet?’ vil dere spørre. Nei, svarer vi, vi ble ikke skuffet. . . . brødre, de av oss som står i den rette stilling for Gud, vil ikke bli skuffet ved noen av hans ordninger. Vi ønsket ikke at vår egen vilje skulle skje; og da vi derfor fant ut at det var noe galt vi ventet i oktober 1914, var vi glad for at Herren ikke forandret sin plan for å tilfredsstille oss. Vi ønsket ikke at han skulle gjøre dette. Vi ønsket bare å bli i stand til å forstå hans planer og hensikter.»

Nei, bibelstudentene ble ikke ’hentet hjem’ til himmelen i oktober 1914. Ikke desto mindre utløp hedningenes tider det året. Det var tydelig at bibelstudentene hadde mer å lære om betydningen av 1914. Hva skulle de så gjøre i mellomtiden? Arbeide! Som det stod i Vagt-Taarnet for oktober 1916: «Vi tenkte oss at høstarbeidet med å innsamle menigheten [av salvede] ville være fullendt før hedningetidene sluttet; men intet i Bibelen sier dette. . . . Ergrer vi oss over at høstarbeidet vedvarer? Nei, nei . . . Vår nåværende stilling, kjære brødre, skulle være slik at vi følte stor takknemlighet overfor Gud, stadig større verdsettelse av den skjønne sannhet som han har gitt oss den forrett å se og bli sammenknyttet med, og økt iver i å hjelpe til med å bringe sannheten til andres kunnskap.»

Men var det mye mer å gjøre i innhøstningsarbeidet? Bror Russell var tydeligvis av den oppfatning. Noe som viser det, var en samtale han hadde med bror Macmillan høsten 1916. Russell bad Macmillan om å komme til hans studerværelse på Brooklyn Betel. Der sa han: «Arbeidet vokser hurtig, og det vil fortsette med å vokse, for det er et arbeid som skal utføres over hele verden med å forkynne ’Rikets evangelium’ til alle mennesker.» I tre og en halv time redegjorde Russell for Macmillan for det som han ut fra Bibelen forstod var det store arbeidet som ennå lå foran dem.

Bibelstudentene hadde kommet gjennom en vanskelig prøve. Ved hjelp av Vagt-Taarnet ble de styrket til å overvinne skuffelser. Men prøvens tid var langt fra over.

«Hva kommer til å skje nå?»

Den 16. oktober 1916 drog bror Russell og hans sekretær, bror Menta Sturgeon, av gårde på en planlagt foredragsreise til de vestlige og sørvestlige deler av De forente stater. Russell var imidlertid alvorlig syk. Reisen gikk først til Detroit i Michigan via Canada. Etter å ha gjort forskjellige stopp i Illinois, Kansas og Texas kom de to mennene til California, hvor Russell holdt sitt siste foredrag søndag 29. oktober i Los Angeles. To dager senere, tidlig på ettermiddagen tirsdag 31. oktober, døde den 64 år gamle Charles Taze Russell på et tog i Pampa i Texas. Meldingen om hans død stod i Vagt-Taarnet for desember 1916 (i den engelske utgaven for 15. november 1916).

Hvordan reagerte Betel-familien i Brooklyn da det ble opplyst at bror Russell var død? A. H. Macmillan, som tjente som Russells assistent på kontoret når Russell var borte, sa senere om den morgenen da han leste telegrammet for Betel-familien: «Det lød et sukk gjennom hele spisesalen. Noen gråt hørlig. Ingen spiste frokost den dagen. De var alle sammen meget beveget. Etterpå møttes vi i små grupper for å snakke stille sammen: ’Hva kommer til å skje nå?’ Det var lite arbeid som ble gjort den dagen. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Det kom så uventet, og likevel hadde Russell prøvd å forberede oss. Hva skulle vi gjøre? Det første sjokket ved tapet av C. T. Russell var det største. I de første dagene lå framtiden foran oss som en lukket mur. Så lenge Russell levde, hadde han vært selve ’Selskapet’. Arbeidet vokste opp omkring ham, om hans dynamiske energi, hans besluttsomhet om å gjennomføre Guds vilje.»

Etter begravelseshøytideligheter i Templet i New York og i Carnegie Hall i Pittsburgh ble bror Russell gravlagt på Betel-familiens gravsted i Allegheny, slik han hadde uttrykt ønske om. En kort biografi over Russell ble sammen med hans siste vilje og testament trykt i Vagt-Taarnet for januar 1917 (i den engelske utgaven for 1. desember 1916), foruten i senere utgaver av det første bindet av Studier i Skriften.

Hva ville skje nå? Det var vanskelig for bibelstudentene å forestille seg at noen skulle ta bror Russells plass. Ville deres forståelse av Skriften fortsette å øke, eller ville den stagnere? Ville de komme til å utgjøre en sekt sentrert om ham? Russell selv hadde gjort det helt klart at han regnet med at arbeidet skulle fortsette. Etter hans død oppstod snart visse naturlige spørsmål: Hvem skulle ha overoppsyn med innholdet i The Watch Tower og andre publikasjoner? Hvem skulle etterfølge Russell som president?

En forandring i administrasjonen

Russells siste vilje gikk ut på at et redaksjonsutvalg på fem medlemmer skulle bestemme innholdet i The Watch Tower.b Selskapet Vakttårnets styre traff dessuten tiltak for at et forretningsutvalg på tre medlemmer — A. I. Ritchie, W. E. Van Amburgh og J. F. Rutherford — skulle ha det generelle tilsyn med Selskapets arbeid i sin helhet og være underlagt styrets ledelse.c Men hvem skulle bli den nye presidenten? Det skulle avgjøres på Selskapets neste årsmøte, omkring to måneder senere, 6. januar 1917.

I begynnelsen gjorde forretningsutvalget sitt beste for å holde arbeidet i gang. Bibelstudentene ble oppmuntret til å være aktive og ikke miste motet. The Watch Tower fortsatte å komme ut og inneholdt artikler som Russell hadde skrevet før sin død. Men etter hvert som årsmøtet nærmet seg, begynte situasjonen å bli spent. Noen drev til og med litt privat agitasjon for å få sin mann valgt som president. Andre var, på grunn av sin dype respekt for bror Russell, tilsynelatende mer opptatt av å prøve å etterligne hans egenskaper og skape en slags kult omkring ham. Men de fleste av bibelstudentene var først og fremst interessert i å fortsette det arbeidet som Russell hadde viet sitt liv til.

Etter hvert som tiden for valget nærmet seg, var det stadig et åpent spørsmål hvem som skulle etterfølge Russell som president. Vagt-Taarnet for mars 1917 (den engelske utgaven for 15. januar 1917) fortalte om utfallet av årsmøtet: «Med noen meget stilfulle bemerkninger og noen verdsettende og kjærlige ord om bror Russell erklærte bror Pierson at venner over hele landet hadde anmodet ham om som deres befullmektigede å avgi deres stemme til fordel for bror Rutherford som president, og han sa videre at han selv var i full harmoni med dette.» Etter at Rutherfords navn var blitt foreslått og forslaget var blitt støttet, kom det ingen andre forslag, så sekretæren telte opp stemmene, «og bror Rutherford ble erklært som enstemmig valgt av konventet [stevnet] til president».

Hvordan ble så den nye presidenten mottatt nå da valget var avgjort? Det ovennevnte nummeret av Vagt-Taarnet skrev: «Vennene hadde overalt bedt Herren meget om hans ledelse ved disse valg; og da det var forbi, var alle tilfreds og lykkelige i troen på at Herren hadde ledet deres forhandlinger og besvart deres bønner. Fullkommen harmoni hersket blant alle de tilstedeværende.»

Men denne ’fullkomne harmoni’ varte ikke lenge. Den nye presidenten ble hjertelig mottatt av mange, men ikke av alle.

Den nye presidenten i arbeid

Bror Rutherford var ikke innstilt på å forandre ledelsen av organisasjonen, men ønsket å gå framover i samsvar med det mønster Russell hadde fastlagt. Tallet på reisende representanter for Selskapet (som ble kalt pilegrimer) ble økt fra 69 til 93. Utdelingen av gratis traktater ble intensivert på visse søndager utenfor kirkene og regelmessig i forkynnelsen fra hus til hus.

«Hyrdearbeidet», som hadde kommet i gang før Russells død, ble nå trappet opp. Det var et oppfølgingsarbeid, i likhet med det gjenbesøksarbeidet som Jehovas vitner utfører i dag. For å styrke forkynnelsesarbeidet ytterligere utvidet Selskapets nye president kolportørarbeidet. Tallet på kolportører (forløperne for vår tids pionerer) ble økt fra 372 til 461.

«Året 1917 begynte med nærmest nedslående utsikter,» stod det i Vagt-Taarnet for mars 1918 (i den engelske utgaven for 15. desember 1917). Ja, etter Russells død gjorde en viss bekymring, tvil og frykt seg gjeldende. Men rapporten ved årets utgang var oppmuntrende; felttjenesten hadde økt. Det var tydelig at arbeidet gikk framover. Hadde bibelstudentene klart å bestå enda en prøve — C. T. Russells død?

Forsøk på å overta kontrollen

Ikke alle støttet den nye presidenten. C. T. Russell og J. F. Rutherford var svært forskjellige. De hadde ulik personlighet og ulik bakgrunn. Mange hadde vondt for å akseptere disse ulikhetene. Etter deres oppfatning var det ingen som kunne fylle bror Russells plass.

Det var noen, særlig ved hovedkontoret, som direkte mislikte bror Rutherford. Det faktum at arbeidet gikk framover, og at han gjorde sitt ytterste for å følge de retningslinjene Russell hadde fastlagt, gjorde øyensynlig ikke noe som helst inntrykk på dem. Motstanden økte. Fire medlemmer av Selskapets styre gikk så langt at de forsøkte å frata Rutherford den administrative ledelse. Situasjonen tilspisset seg sommeren 1917, i og med frigivelsen av Den fuldbyrdede Hemmelighed, det sjuende bindet av Studier i Skriften.

Bror Russell hadde ikke vært i stand til å skrive dette bindet, selv om han hadde håpet å kunne gjøre det. Etter hans død ordnet Selskapets forretningsutvalg det slik at to av hans medarbeidere, Clayton J. Woodworth og George H. Fisher, utarbeidet denne boken, som var en kommentar til Åpenbaringen, Salomos høysang og Esekiel. Den var delvis basert på det Russell hadde skrevet om disse bibelske bøkene, og andre kommentarer og forklaringer ble føyd til. Det fullstendige manuskriptet ble godkjent for utgivelse av Selskapets ledere og ble frigitt for Betel-familien ved middagsbordet tirsdag 17. juli 1917. Ved den samme anledningen ble det gitt en oppsiktsvekkende opplysning — de fire styremedlemmene som hadde motarbeidet bror Rutherford, var blitt avsatt, og bror Rutherford hadde utnevnt fire andre i deres sted. Hvordan var reaksjonen?

Den var som en bombeeksplosjon! De fire avsatte styremedlemmene utnyttet anledningen og fikk i stand en fem timer lang ordstrid i Betel-familiens påhør om ledelsen av Selskapets anliggender. En rekke medlemmer av Betel-familien sympatiserte med dem. Motstanden fortsatte i flere uker, og urostifterne truet med å «omstyrte det bestående tyranniet,» som de uttrykte det. Men bror Rutherford hadde hjemmel for å gjøre det han hadde gjort. Hvordan da?

Det viste seg at selv om de fire opponerende styremedlemmene var blitt utnevnt av bror Russell, var disse utnevnelsene aldri blitt stadfestet ved stemmegivning av Selskapets medlemmer på Selskapets årsmøte. Juridisk sett var disse fire følgelig ikke medlemmer av styret i det hele tatt! Rutherford hadde vært oppmerksom på det, men hadde til å begynne med ikke sagt noe. Hvorfor ikke? Han ville unngå å gi inntrykk av at han gikk imot bror Russells ønsker. Men da det ble klart at de ville fortsette sin motstand, handlet Rutherford innenfor rammen av det som hans myndighet og hans ansvar som president gav ham anledning til, og erstattet dem med fire andre. Utnevnelsen av disse skulle så stadfestes på det neste årsmøtet, i januar 1918.

Den 8. august forlot de misfornøyde eksstyremedlemmene og deres tilhengere Betel; de var blitt bedt om å dra på grunn av den uroen de skapte. De begynte snart å agitere for sitt syn ved omfattende foredragsturneer og brevskrivningskampanjer over hele De forente stater, Canada og Europa. Som følge av dette ble en rekke av bibelstudentenes menigheter splittet i to grupper sommeren 1917 — de som var lojale mot Selskapet, og de som var et lett bytte for motstandernes falske ord.

Men var det en mulighet for at de bortviste styremedlemmene ville prøve å påvirke dem som deltok i årsmøtet, i et forsøk på å få kontroll over organisasjonen? Fordi Rutherford forutså en slik reaksjon, mente han at det var tilrådelig å lodde stemningen i alle menighetene. Hva førte det til? Ifølge en rapport som ble gjengitt i The Watch Tower for 15. desember 1917, gav et overveldende flertall av dem som stemte, sin støtte til J. F. Rutherford og de styremedlemmene som samarbeidet med ham. Dette ble bekreftet på årsmøtet.d Motstandernes forsøk på å overta kontrollen hadde slått feil!

Hvordan gikk det med disse motstanderne og dem som støttet dem? Etter årsmøtet i januar 1918 brøt motstanderne ut og valgte til og med å feire minnehøytiden for seg selv 26. mars 1918. Hvis det fantes noen enhet blant dem, ble den i så fall kortvarig, og før det hadde gått lang tid, var de blitt splittet i en rekke sekter. Når det gjaldt de fleste av dem, gikk medlemstallet tilbake, og deres virksomhet avtok eller opphørte helt.

Det er tydelig at bibelstudentene ble stilt på en stor lojalitetsprøve etter Russells død. Tarissa P. Gott, som ble døpt i 1915, uttrykte det på denne måten: «Mange av dem som hadde virket så sterke, så trofaste mot Herren, begynte nå å vende seg bort. . . . Alt dette virket så uriktig, men det var jo noe som faktisk hendte, og det rystet oss. Men jeg sa til meg selv: ’Var det ikke denne organisasjonen Jehova brukte for å fri oss fra den falske religions lenker? Har vi ikke smakt hans godhet? Hvis vi skulle trekke oss ut nå, hvor skulle vi da gå? Ville det ikke ende med at vi fulgte et eller annet menneske?’ Vi kunne ikke forstå hvorfor vi skulle følge de frafalne, derfor ble vi i menigheten.» — Joh. 6: 66—69; Hebr. 6: 4—6.

Noen av dem som trakk seg tilbake fra organisasjonen, angret senere og sluttet seg igjen til bibelstudentene i tilbedelsen. Det store flertall, som søster Gott, fortsatte å samarbeide med Selskapet Vakttårnet og bror Rutherford. Den kjærlighet og enhet som knyttet dem sammen, var blitt bygd opp i de årene de hadde kommet sammen på møter og stevner. De ville ikke tillate at noe fikk bryte dette enhetens bånd. — Kol. 3: 14.

I 1918 hadde bibelstudentene kommet gjennom prøver som hadde oppstått blant dem selv. Men hvordan ville det gå hvis motstanden kom fra dem som var utenfor?

Bibelstudentene angripes

I slutten av 1917 og videre inn i 1918 leverte bibelstudentene iherdig den nye boken, Den fuldbyrdede Hemmelighed. Ved utgangen av 1917 var det trykkeriet som Selskapet benyttet, i gang med å øke opplaget til 850 000. Vagt-Taarnet for mars 1918 opplyste: «Salget av sjuende del har intet sidestykke i salget av noen annen kjent bok i samme tidslengde, når unntas Bibelen.»

Men ikke alle var begeistret for disse resultatene. Boken inneholdt noen svært skarpe bemerkninger om kristenhetens presteskap. Det gjorde presteskapet så rasende at det oppfordret myndighetene til å forby bibelstudentenes publikasjoner. Som følge av dette ble Den fuldbyrdede Hemmelighed forbudt i Canada i begynnelsen av 1918. Motstanden mot bibelstudentene tiltok også i De forente stater.

For å avsløre at det var presteskapet som stod bak dette presset, frigav Selskapet Vakttårnet 15. mars 1918 traktaten Kingdom News (Rikets budskap) nr. 1. Hvilket budskap inneholdt den? Tittelen gikk over seks spalter og lød: «Religiøs intoleranse — pastor Russells tilhengere forfulgt fordi de forteller folk sannheten.» Under overskriften «Den behandling bibelstudentene utsettes for, minner om den mørke middelalder» ble det redegjort for forfølgelsen og forbudet, som hadde begynt i Canada. Hvem var det som stod bak? Traktaten la ikke skjul på at det var presteskapet, som ble omtalt som «en skinnhellig klasse mennesker som systematisk har prøvd å hindre folk i å forstå Bibelen og å kvele enhver bibelsk lære som ikke kommer gjennom dem».e Her la man ikke fingrene imellom!

Hvordan reagerte prestene på en slik avsløring? De hadde allerede skapt vanskeligheter for Selskapet Vakttårnet. Men nå ble de direkte ondskapsfulle! Våren 1918 skylte en bølge av voldsom forfølgelse over bibelstudentene i både Nord-Amerika og Europa. Motstanden, som presteskapet stod bak, nådde et høydepunkt 7. mai 1918, da det ble utstedt arrestordre på J. F. Rutherford og flere av hans nære medarbeidere. I midten av 1918 befant Rutherford og sju av hans medarbeidere seg i det føderale fengsel i Atlanta i Georgia.

Hvordan gikk det så med arbeidet ved hovedkontoret nå da dommer Rutherford og hans medarbeidere satt i fengsel?

Hjulene holdes i gang

I Brooklyn ble det utnevnt et forretningsutvalg som skulle ta seg av arbeidet. Noe av det som særlig lå disse brødrene på hjertet, var å holde utgivelsen av The Watch Tower i gang. Bibelstudentene overalt hadde virkelig behov for all den åndelige oppmuntring de kunne få. Og i løpet av hele denne prøvens tid uteble ikke et eneste nummer av The Watch Tower !f

Hvordan var stemningen på hovedkontoret? Thomas (Bud) Sullivan, som senere tjente som medlem av det styrende råd, beskrev den slik: «Jeg hadde det privilegium å besøke Brooklyn Betel sensommeren 1918, mens brødrene satt i fengsel. De brødrene som hadde ansvaret for arbeidet på Betel, var på ingen måte fryktsomme eller mismodige, snarere tvert imot. De var optimistiske og stolte på at Jehova til slutt ville gi sitt folk seier. Jeg var til stede ved frokosten mandag morgen, da de brødrene som hadde vært ute og holdt foredrag i helgen, gav sine rapporter. Jeg fikk et godt bilde av situasjonen. Brødrene var under enhver omstendighet fortrøstningsfulle og ventet på at Jehova skulle lede dem videre framover i virksomheten.»

Men de møtte mange problemer. Den første verdenskrig raste fremdeles. Det var mangel på papir og kull, som arbeidet ved hovedkontoret var avhengig av. Patriotismen nådde de store høyder, og mange la Selskapet for hat; bibelstudentene ble betraktet som forrædere. Under slike ekstreme forhold lot det til å være umulig å fortsette virksomheten i Brooklyn. Etter å ha rådført seg med andre brødre solgte derfor forretningsutvalget Brooklyn-tabernaklet og stengte Betel-hjemmet. Den 26. august 1918 ble virksomheten flyttet til Pittsburgh igjen, til en kontorbygning på hjørnet av Federal Street og Reliance Street.

Det var ikke desto mindre en god ånd som gjorde seg gjeldende. Martha Meredith mintes hvordan det var: «Vi i Pittsburgh kom sammen og bestemte oss for at vi skulle ’holde hjulene i gang’ til brødrene kom ut av fengselet. På den tiden ble kontoret i Brooklyn flyttet til Pittsburgh, så brødrene fikk det travelt med å skrive artikler til The Watch Tower og få dem trykt. Når bladene var klare til å sendes ut, var det vi søstre som pakket dem og sendte dem ut til folk.»

Bibelstudentene var blitt stilt på alvorlige prøver siden hedningenes tider endte høsten 1914. Ville de klare å fortsette? Hadde de virkelig ’kjærligheten til Gud i sitt hjerte’? Ville de holde seg til «Herren og hans sannhet», som Russell hadde formant dem til å gjøre, eller ville de gå bort?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 68]

Rutherford bad motstanderne om å forlate Betel

[Ramme på side 62]

’Noen av oss hadde vært litt for hastige’

Da oktober 1914 nærmet seg, var det noen av bibelstudentene som regnet med at de, som åndssalvede kristne, skulle motta den himmelske belønning når hedningenes tider endte. Et eksempel på dette er noe som skjedde på et stevne som bibelstudentene holdt i Saratoga Springs i staten New York i tiden 27.—30. september 1914. A. H. Macmillan, som var blitt døpt 14 år tidligere, holdt et foredrag om onsdagen, 30. september. Der sa han: «Dette er sannsynligvis det siste offentlige møte jeg taler ved, da vi jo alle snart kommer hjem [til himmelen] nå.»

Men to dager senere (fredag 2. oktober) ble Macmillan gjenstand for litt godmodig erting etter å ha kommet tilbake til Brooklyn, hvor stevnet skulle avsluttes. Fra sin plass ved bordenden opplyste C. T. Russell: «Vi må foreta noen endringer i programmet for søndag [4. oktober]. Søndag klokken halv elleve vil bror Macmillan tale til oss.» Og hvordan var reaksjonen? Macmillan skrev senere: «De lo alle hjertelig, for de husket hva jeg hadde sagt om onsdagen i Saratoga Springs — at det var ’siste gang jeg talte offentlig’!»

Macmillan fortsatte: «Og så fikk jeg det jo travelt med å finne noe å si. Jeg fant den 74. Salme, 9. vers: ’Våre tegn, dem ser vi ikke, profeter finnes ei mer; hvor lenge, vet ingen av oss.’ Det var noe helt annet. I den talen prøvde jeg å vise vennene at noen av oss kanskje hadde vært litt for hastige til å tro at vi skulle til himmelen med det samme, og at det vi nå hadde å gjøre, var å arbeide ivrig i Herrens tjeneste, inntil han besluttet når noen av hans godkjente tjenere skulle komme hjem til ham.»

[Ramme på side 67]

J. F. Rutherfords bakgrunn

Joseph Franklin Rutherford ble født på en farm i Morgan County i Missouri i De forente stater 8. november 1869. Hans foreldre var baptister. Da Joseph var 16 år, gikk hans far med på at han begynte på college, på den betingelse at han selv betalte skolepengene og dessuten betalte lønnen til en gårdsarbeider som skulle gjøre hans arbeid på farmen. Joseph var en besluttsom ung mann og tok opp et lån hos en venn, slik at han klarte å gjennomføre sin collegeutdannelse, samtidig som han også studerte jus.

Etter at Rutherford hadde fullført sin akademiske utdannelse, fikk han videre opplæring i to år av dommer E. L. Edwards. Da han hadde fylt 20 år, ble han autorisert rettsreferent for domstolene i 14. rettskrets i Missouri. Den 5. mai 1892 fikk han bevilling til å praktisere som advokat i Missouri. Senere arbeidet han i fire år som offentlig anklager i Boonville i Missouri. Enda senere virket han fra tid til annen som ekstraordinær dommer ved en domstol i Missouri (Eighth Judicial Circuit Court). Det er derfor han ble kjent som «dommer» Rutherford.

Som et ledd i finansieringen av sin skolegang solgte Rutherford leksikon fra hus til hus. Det var ikke lett — det var mange som avviste ham. En gang mens han oppsøkte forskjellige farmer, holdt han på å drukne da han falt uti en iskald elv. Han lovte seg selv at hvis noen skulle komme til kontoret hans for å selge bøker etter at han var blitt advokat, skulle han kjøpe dem. Dette løftet holdt han. I begynnelsen av 1894 kjøpte han tre bind av «Millenniets Daggry» av to kolportører som kom til kontoret hans. Flere uker senere leste han dem og sendte straks et brev til Selskapet Vakttårnet, hvor han skrev: «Min kjære hustru og jeg har lest disse bøkene med den største interesse, og vi betrakter det som en Guds gave og en stor velsignelse at vi har fått anledning til å stifte bekjentskap med dem.» I 1906 ble Joseph F. Rutherford døpt, og året etter ble han Selskapet Vakttårnets juridiske rådgiver.

[Ramme/bilde på side 69]

’Ingen mennesker på jorden er blitt vist en større gunst’

Den 21. juni 1918 ble J. F. Rutherford og flere av hans nære medarbeidere dømt til 20 års fengsel, falskelig anklaget for sammensvergelse. Hvordan føltes det? I et håndskrevet notat datert 22. og 23. juni (vist nedenfor) fra fengselet i Raymond Street i Brooklyn skrev bror Rutherford: «Det finnes sannsynligvis ikke noen mennesker på jorden i dag som er blitt vist en større gunst og som er lykkeligere enn de sju brødrene som nå er i fengsel. De vet at de er fullstendig uskyldige, at de ikke med overlegg har gjort noe galt, og gleder seg over å lide med Kristus fordi de lojalt tjener ham.»

[Ramme på side 70]

Forfølgelse anstiftet av presteskapet

I midten av 1918 befant J. F. Rutherford og sju av hans medarbeidere seg i fengsel som ofre for forfølgelse anstiftet av presteskapet. Men disse åtte var ikke de eneste som ble gjenstand for et slikt hat. Tidligere hadde det først og fremst vært bror Russell som var blitt angrepet av presteskapet og pressen. Nå gikk det også ut over bibelstudentene i sin alminnelighet. «The Golden Age» («Den Gylne Tidsalder»; tittelen ble senere forandret til «Awake!», «Våkn opp!») for 29. september 1920 inneholdt en omfattende, anskueliggjørende rapport om den ondsinnete forfølgelsen de ble utsatt for i De forente stater, en forfølgelse som kunne minne mye om det som fant sted under inkvisisjonen.g Her er noen eksempler:

«I Wynnewood i Oklahoma ble Claud Watson 22. april 1918 først arrestert og deretter overlatt til en pøbelflokk som bestod av predikanter, forretningsmenn og noen få andre; de slo ham ned, fikk en neger til å piske ham og så, da han til dels hadde kommet til hektene igjen, til å piske ham en gang til. Deretter helte de tjære og drysset fjær over ham og gned tjæren inn i håret og hodebunnen på ham.»

«I Walnut Ridge i Arkansas ble W. B. Duncan, 61 år gammel, Edward French, Charles Franke, en herr Griffin og fru D. Van Hoesen arrestert 29. april 1918. En pøbelflokk som brukte det verst tenkelige uanstendige språk, brøt seg inn i fengselet og pisket dem, rullet dem i tjære og fjær og jaget dem ut av byen. Duncan ble tvunget til å gå hjem, en strekning på godt og vel fire mil, og kom så vidt til hektene igjen. Griffin ble blind og døde noen måneder senere på grunn av denne behandlingen.»

«I Minerva i Ohio ble S. H. Griffin [30. april 1918] først arrestert og deretter overlatt til en pøbelflokk; så måtte han høre på en 15 minutter lang straffepreken som presten holdt, deretter ble han slått gjentatte ganger, utskjelt, sparket, tråkket på, truet med å bli hengt og med å bli druknet, drevet ut av byen, spyttet på, spent ben for en rekke ganger, stukket gjentatte ganger med en paraply, nektet å kjøre bil, forfulgt åtte kilometer til Malvern i Ohio, arrestert igjen, satt i fengsel i Carrollton av hensyn til hans sikkerhet og til slutt ført hjem av modige og pålitelige embetsmenn som etter å ha undersøkt litteraturen hans, sa rett ut: ’Vi finner ingen skyld hos denne mannen.’»

[Fotnote]

[Bilde på side 64]

Den 31. oktober 1916 døde den 64 år gamle Charles Taze Russell på et tog i Pampa i Texas; mange aviser skrev om begravelsen

[Bilde på side 66]

J. F. Rutherford så myndig ut; han var 1,88 meter høy og veide om lag 102 kilo

[Bilde på side 69]

Fengselet i Raymond Street i Brooklyn, hvor bror Rutherford og en rekke av hans nære medarbeidere satt i sju dager rett etter at de var blitt dømt

[Bilde på side 71]

Thomas (Bud) Sullivan besøkte hovedkontoret i 1918 og tjente senere i Jehovas vitners styrende råd