Kapittel 8

Skaperen åpenbarer seg — til gagn for oss!

OMKRING tre millioner mennesker stod ved foten av et høyt fjell på Sinai-halvøya. Det lynte og tordnet, Sinai-fjellet var innhyllet i skyer, og jorden skalv. Under slike minneverdige omstendigheter førte Moses det gamle Israel inn i et forpliktende forhold til himmelens og jordens Skaper. — 2. Mosebok, kapittel 19; Jesaja 45: 18.

Men hvorfor skulle universets Skaper åpenbare seg på en spesiell måte for en enkelt nasjon, og til og med en nasjon som var forholdsvis liten? Jo, Moses sa til dem: «Det var fordi Jehova elsket dere, og fordi han holdt den edfestede erklæring som han hadde sverget overfor deres forfedre.» — 5. Mosebok 7: 6—8.

En slik uttalelse viser at Bibelen ikke bare inneholder fakta om opprinnelsen til universet og livet på jorden, men også en lang rekke andre opplysninger. Den har mye å si om hvordan Skaperen handler med mennesker — hvordan han har gjort det før, hvordan han gjør det nå, og hvordan han skal gjøre det i framtiden. Bibelen er verdens mest studerte bok og den som har fått størst utbredelse, så de som setter lærdom høyt, burde gjøre seg kjent med det som står i den. Vi skal nå ta et overblikk over det Bibelen inneholder, ved først å konsentrere oss om den delen som ofte blir kalt Det gamle testamente. Når vi gjør det, får vi også verdifull innsikt i hva slags personlighet universets Skaper og Bibelens Forfatter har.

I kapittel 6, «En gammel skapelsesberetning — kan vi stole på den?», fikk vi se at skapelsesberetningen i den første boken i Bibelen inneholder opplysninger som vi ikke kan få tak i andre steder, opplysninger om våre første forfedre — vår opprinnelse. Bibelens første bok inneholder også mye mer. Hva da, for eksempel?

Gresk og annen mytologi beskriver en tid da guder og halvguder hadde med mennesker å gjøre. Antropologer forteller også at det verden over finnes legender om en flom i gammel tid som utslettet nesten hele menneskeheten. Det kan være at du med rette avviser slike myter. Men visste du at det bare er 1. Mosebok som åpenbarer for oss de underliggende historiske kjensgjerningene som senere har avspeilt seg i slike myter og legender? — 1. Mosebok, kapitlene 6, 7.a

I 1. Mosebok kan vi også lese om virkelige menn og kvinner — mennesker som vi kan identifisere oss med — som visste at Skaperen eksisterer, og som tok hensyn til hans vilje i sitt liv. Vi har mye igjen for å gjøre oss kjent med slike menn som Abraham, Isak og Jakob, som var blant de «forfedre» Moses nevnte. Skaperen lærte Abraham å kjenne og kalte ham «min venn». (Jesaja 41: 8; 1. Mosebok 18: 18, 19) Hvorfor? Jehova Gud, Skaperen, hadde iakttatt Abraham og fått tillit til ham som en troens mann. (Hebreerne 11: 8—10, 17—19; Jakob 2: 23) Det Abraham erfarte, viser at Gud er tilnærmelig. Guds makt og evner fyller oss med ærefrykt, men han er ikke en upersonlig kraft eller årsak. Han er en virkelig person som vi mennesker kan utvikle et respektfullt forhold til — til varig gagn for oss.

Jehova lovte Abraham: «Ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg.» (1. Mosebok 22: 18) Dette løftet er bygd på, eller er en utvidelse av, det løftet som ble gitt på Adams tid om en kommende «ætt». (1. Mosebok 3: 15) Ja, det Jehova sa til Abraham, bekreftet håpet om at noen — Ætten — med tiden skulle stå fram og gjøre det mulig for alle folkeslag å bli velsignet. Du kommer til å oppdage at dette er et sentralt tema gjennom hele Bibelen, noe som understreker at denne boken ikke er en samling menneskelige skrifter som ikke har noen innbyrdes sammenheng. Og det at du kjenner Bibelens tema, hjelper deg til å forstå at Gud brukte én nasjon i gammel tid — i den hensikt å velsigne alle nasjoner. — Salme 147: 19, 20.

At det var dette som var Jehovas formål med å handle med Israel, viser at han «ikke er partisk». (Apostlenes gjerninger 10: 34; Galaterne 3: 14) Og allerede mens det i første rekke var med Abrahams etterkommere han handlet, kunne også mennesker av andre nasjoner gjerne komme og tjene ham. (1. Kongebok 8: 41—43) Som vi skal se senere, kommer dessuten Guds upartiskhet til uttrykk ved at alle vi som lever nå — uansett nasjonal eller etnisk bakgrunn — har mulighet til å lære ham å kjenne og behage ham.

Vi kan lære mye av historien til den nasjonen som Skaperen handlet med i flere hundre år. Vi kan dele denne nasjonens historie inn i tre deler. Når vi nå ser nærmere på disse delene, så merk deg hvordan Jehova levde opp til betydningen av sitt navn — «han får til å bli», eller «han lar bli» — og hvordan hans personlighet kom til uttrykk når han hadde med mennesker å gjøre.

Del 1 — En nasjon som ble styrt av Skaperen

Abrahams etterkommere ble slaver i Egypt. Til slutt sendte Gud Moses til dem. Moses førte dem til frihet i år 1513 f.v.t. Da Israel ble en nasjon, var det Gud som var nasjonens hersker. Men i 1117 f.v.t. ville folket ha et menneske som konge.

Hva var det som hadde skjedd før israelittene befant seg ved Sinai-fjellet sammen med Moses? Første Mosebok forteller om det som hadde gått forut for dette. Tidligere, da Jakob (som også het Israel) bodde nordøst for Egypt, hadde det kommet en hungersnød i hele den da kjente verden. Omtanke for familien fikk Jakob til å prøve å få tak i mat i Egypt, der det var store kornlagre. Han fikk vite at matvareforvalteren var hans sønn Josef, som han trodde hadde dødd flere år tidligere. Jakob og familien hans drog til Egypt og ble innbudt til å bli boende der. (1. Mosebok 45: 25 til 46: 5; 47: 5—12) Men etter at Josef var død, sørget en ny farao som hadde kommet til makten, for at Jakobs etterkommere ble satt til å utføre tvangsarbeid, og «fortsatte å gjøre livet bittert for dem med hardt slavearbeid med leirmørtel og teglstein». (2. Mosebok 1: 8—14) Du kan lese denne levende beretningen og mye mer i 2. Mosebok.

Israelittene ble dårlig behandlet i flere tiår, og «deres rop om hjelp steg stadig opp til den sanne Gud». Det var klokt av dem å vende seg til Jehova. Han var interessert i Abrahams etterkommere og var fast bestemt på å gjennomføre sin hensikt, slik at det ble mulig for alle folkeslag å få del i en framtidig velsignelse. Jehova ’hørte deres stønn og la merke til det som skjedde’, noe som viser at Skaperen har medfølelse med mennesker som blir undertrykt og lider. (2. Mosebok 2: 23—25) Han valgte Moses til å føre israelittene ut av slaveriet. Men da Moses og hans bror, Aron, gikk til Egypts farao for å be om at dette undertrykte folket måtte få lov til å forlate Egypt, svarte farao utfordrende: «Hvem er Jehova, så jeg skulle adlyde hans røst og sende Israel bort?» — 2. Mosebok 5: 2.

Kan du tenke deg at universets Skaper lot seg skremme av en slik utfordring, selv om den kom fra herskeren i den største militærmakten som fantes? Gud slo farao og egypterne med en rekke plager. Til slutt, etter den tiende plagen, gikk farao med på å sette israelittene fri. (2. Mosebok 12: 29—32) På den måten lærte Abrahams etterkommere Jehova å kjenne som en virkelig person — en som gir frihet når hans tid er inne. Ja, som navnet hans viser, ble Jehova en som oppfylte sine løfter, og det på en dramatisk måte. (2. Mosebok 6: 3) Men både farao og israelittene skulle få lære enda mer om dette navnet.

Det var fordi farao snart ombestemte seg. Med sin hær satte han etter slavene i et forrykende tempo, til han var i ferd med å ta dem igjen i nærheten av Rødehavet. Israelittene var fanget som i en felle mellom havet og egypternes hær. Da grep Jehova inn ved å lage en passasje gjennom Rødehavet. Farao burde ha skjønt at dette var et utslag av Guds uovervinnelige makt. I stedet ledet han hærstyrkene hals over hode etter israelittene — bare for å drukne med sin hær da Gud lot vannet vende tilbake til sitt normale leie. Beretningen i 2. Mosebok sier ikke nøyaktig hvordan Gud gjorde disse tingene. Vi kan med rette kalle det mirakler, for det som skjedde, og tidspunktet for det var utenfor menneskers kontroll. Slike bedrifter ville naturligvis ikke være umulige for ham som både har skapt universet og har laget alle dets lover. — 2. Mosebok 14: 1—31.

Denne begivenheten viste israelittene — og burde også lære oss — at Jehova er en Frelser som lever opp til sitt navn. Men denne beretningen burde lære oss enda mer om Gud. Vi ser for eksempel at han øvde rettferdighet ved å gripe inn mot en undertrykkende nasjon, mens han viste kjærlig godhet mot sitt folk, som Ætten skulle komme gjennom. Med hensyn til det sistnevnte er det tydelig at det vi leser i 2. Mosebok, er mye mer enn oldtidshistorie; det har sammenheng med det at Gud har til hensikt å gjøre det mulig for alle å bli velsignet.

Videre til et lovt land

Etter at Moses og folket hadde dratt ut av Egypt, vandret de gjennom ørkenen og kom til Sinai-fjellet. Det som skjedde der, skulle få betydning for den måten Gud handlet med nasjonen på i flere hundre år framover. Han gav den lover. Han hadde selvfølgelig allerede, evigheter tidligere, formulert de lovene som gjaldt materien i vårt univers, lover som fremdeles står ved makt. Men ved Sinai-fjellet brukte han Moses til å skaffe til veie nasjonale lover. Vi kan lese både hva Gud gjorde, og hvilke lovbestemmelser han kom med, i 2. Mosebok og i de tre neste bøkene, 3. Mosebok, 4. Mosebok og 5. Mosebok. Bibelforskere tror at Moses også skrev Job. I kapittel 10 skal vi se nærmere på noen av de viktige opplysningene i den boken.

Den dag i dag er det millioner av mennesker verden over som kjenner De ti bud og prøver å leve etter dem. De ti bud er de sentrale moralforskriftene i hele denne lovsamlingen. Lovsamlingen inneholder imidlertid også mange andre bestemmelser som blir beundret for sin fortreffelighet. Mange av bestemmelsene dreide seg naturlig nok om israelittenes liv den gangen, for eksempel når det gjaldt hygiene, renslighet og sykdommer. Disse lovene, som ble gitt til et oldtidsfolk, vitner om kjennskap til vitenskapelige kjensgjerninger som menneskelige eksperter ikke har oppdaget før de siste hundre år eller så. (3. Mosebok 13: 46, 52; 15: 4—13; 4. Mosebok 19: 11—20; 5. Mosebok 23: 12, 13) Man gjør vel i å spørre: Hvordan kan det ha seg at lovene for det gamle Israel gjenspeilte en kunnskap og visdom som langt overgikk den viten som andre nasjoner på den tiden satt inne med? Et fornuftig svar er at disse lovene kom fra Skaperen.

Lovene bidrog også til å bevare slektslinjene, og de foreskrev religiøse plikter som israelittene skulle utføre til Ætten kom. Fordi de gikk med på å gjøre alt det Gud bad dem om, ville de bli krevd til regnskap for hvordan de levde etter denne Loven. (5. Mosebok 27: 26; 30: 17—20) De kunne riktignok ikke holde Loven til punkt og prikke. Men også det tjente en god hensikt. En lovkyndig forklarte senere at Loven ’gjorde overtredelsene kjent, inntil den ætt skulle komme som løftet var gitt til’. (Galaterne 3: 19, 24) Lovsamlingen gjorde dem altså til et folk som skilte dem ut fra andre folk, minnet dem om behovet for Ætten, Messias, og forberedte dem på å ta imot ham.

Da israelittene var samlet ved Sinai-fjellet, gikk de med på å holde Guds lov. På den måten inngikk de en avtale, eller en pakt, som Bibelen sier. Pakten var mellom denne nasjonen og Gud. Enda de villig hadde inngått denne pakten, viste de seg å være et stivnakket folk. De laget seg for eksempel en gullkalv som skulle representere Gud. Det at de gjorde det, var en synd, for det å bruke bilder i tilbedelsen var et direkte brudd på De ti bud. (2. Mosebok 20: 4—6) Dessuten klaget de på maten, gjorde opprør mot den leder Gud hadde utnevnt (Moses), og hengav seg til umoralske forbindelser med utenlandske kvinner som dyrket avguder. Men hvorfor skulle dette interessere oss, som lever så lenge etter Moses’ tid?

Dette er som sagt ikke bare oldtidshistorie. De bibelske beretningene om Israels utakknemlige oppførsel og Guds reaksjon viser at han virkelig bryr seg om menneskene. Bibelen sier at israelittene satte Jehova på prøve «gang på gang». De «såret ham» og ’voldte ham smerte’. (Salme 78: 40, 41) Vi kan derfor være sikker på at Skaperen har følelser, og at han bryr seg om hva vi mennesker gjør.

Man skulle kanskje tro at Israels urette oppførsel fikk Gud til å gjøre slutt på pakten og kanskje velge en annen nasjon for å oppfylle sitt løfte. Men han gjorde ikke det. Han sørget i stedet for at de som hardnakket handlet galt, ble straffet, mens han var barmhjertig mot sin egensindige nasjon som et hele. Ja, Gud fortsatte å være lojal mot det løftet han hadde gitt sin trofaste venn Abraham.

Det tok ikke lang tid før israelittene nærmet seg Kanaan, som Bibelen omtaler som det lovte land. Der bodde det mektige folkeslag som hadde sunket dypt moralsk sett. Skaperen hadde latt det gå 400 år uten at han hadde grepet inn overfor dem, men nå valgte han med rette å overlate landet til Israel. (1. Mosebok 15: 16; se også rammen «En nidkjær Gud — hva ligger det i det?» på sidene 132 og 133.) Under forberedelsene sendte Moses tolv speidere inn i landet. Ti av dem viste at de ikke hadde stor nok tro på Jehovas makt til å frelse. De avla en rapport som fikk folket til å murre mot Gud og legge planer om å vende tilbake til Egypt. Det førte til at Gud dømte folket til å vandre i ørkenen i 40 år. — 4. Mosebok 14: 1—4, 26—34.

Hva ble utrettet ved denne dommen? Før Moses døde, formante han israelittene til å huske disse årene da Jehova hadde ydmyket dem. Moses sa til dem: «Du vet godt i ditt eget hjerte at akkurat som en mann tilretteviser sin sønn, slik tilretteviste Jehova din Gud deg.» (5. Mosebok 8: 1—5) Enda de hadde krenket Jehova, hadde han gitt dem det de trengte til livets opphold, og på den måten vist at de var avhengige av ham. De overlevde for eksempel fordi han gav dem manna, som smakte som honningkaker. De burde ha lært mye av det de opplevde i ørkenen. De burde ha skjønt hvor viktig det var at de adlød sin barmhjertige Gud og stolte på ham. — 2. Mosebok 16: 13—16, 31; 34: 6, 7.

Etter at Moses var død, gav Gud Josva i oppdrag å lede Israel. Denne tapre og lojale mannen førte nasjonen inn i Kanaan og gikk modig i gang med å erobre landet. Innen kort tid hadde Josva slått 31 konger og inntatt det meste av det lovte land. Du finner den spennende beretningen om dette i Josva.

Styre uten en jordisk konge

Under vandringen i ørkenen og i de første årene i det lovte land hadde Israels nasjon Moses og deretter Josva som ledere. De trengte ikke en menneskelig konge, for Jehova var deres Hersker. Han fikk i stand en ordning som gikk ut på at utnevnte eldste skulle behandle rettssaker i byportene. De opprettholdt ro og orden og hjalp folket åndelig sett. (5. Mosebok 16: 18; 21: 18—20) Boken Rut gir et fascinerende innblikk i hvordan slike eldste behandlet en rettssak på grunnlag av den loven vi finner i 5. Mosebok 25: 7—9.

I årenes løp pådrog israelittene seg ofte Guds mishag ved stadig å være ulydige mot ham og vende seg til kanaaneiske guder. Men når de ble hardt trengt og ropte til Jehova om hjelp, husket han dem. Han gav dem dommere som skulle ta ledelsen i å befri Israel og redde dem fra undertrykkende folkeslag som bodde omkring dem. Den boken som heter Dommerne, forteller på en levende måte om bedriftene til tolv av disse modige dommerne. — Dommerne 2: 11—19; Nehemja 9: 27.

Beretningen sier: «I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver var vant til å gjøre det som var rett i hans egne øyne.» (Dommerne 21: 25) Nasjonen hadde de normene som var fastsatt i Loven, så med de eldstes hjelp og med veiledning fra prestene hadde folket et grunnlag for å ’gjøre det som var rett i deres egne øyne’, og være trygge i så måte. Loven inneholdt dessuten bestemmelser om et tabernakel, et transportabelt tempel, der det ble frambåret ofre. Det var midtpunktet for den sanne tilbedelse, som bidrog til å forene nasjonen på den tiden.

Del 2 — Framgang under konger

Da Samuel var dommer i Israel, forlangte folket å få en menneskelig konge. De tre første kongene — Saul, David og Salomo — hersket i 40 år hver, fra 1117 til 997 f.v.t. Israel hadde sin glanstid, og Skaperen tok viktige skritt når det gjaldt å forberede den kommende Ætts kongedømme.

Som dommer og profet tok Samuel seg godt av Israels åndelige ve og vel, men sønnene hans var annerledes. Til slutt sa folket til Samuel: «Innsett nå en konge for oss til å dømme oss, slik som alle nasjonene har!» Jehova forklarte Samuel hva det de forlangte, egentlig betydde: «Lytt til folkets røst . . . for det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» Jehova forutså de sørgelige konsekvensene av denne utviklingen. (1. Samuelsbok 8: 1—9) Men i tråd med det de krevde, utnevnte han en konge over Israel, en beskjeden mann som het Saul. Selv om Saul fikk en lovende start, viste han egensindige tilbøyeligheter etter at han var blitt konge, og overtrådte Guds bud. Guds profet kunngjorde at kongedømmet skulle gis til en mann som var etter Guds hjerte. Dette burde understreke for oss hvor høyt Skaperen setter lydighet som kommer fra hjertet. — 1. Samuelsbok 15: 22, 23.

David, som skulle bli Israels neste konge, var den yngste sønnen i en familie av Juda stamme. Gud sa til Samuel om dette overraskende valget: «Mennesket ser det som er synlig for øynene, men Jehova ser hvordan hjertet er.» (1. Samuelsbok 16: 7) Er det ikke oppmuntrende at Skaperen ser på hvordan vi er i vårt indre, og ikke på hvordan vi er i det ytre? Saul hadde imidlertid sine egne tanker. Fra det tidspunkt da Jehova valgte David som den framtidige kongen, var Saul besatt av tanken på å rydde David av veien. Jehova lot ikke det skje, og til slutt falt Saul og sønnene hans i kamp mot det krigerske folket filisterne.

David hersket som konge fra byen Hebron. Så inntok han Jerusalem og flyttet hovedstaden dit. Han utvidet også Israels grenser, slik at landet omfattet hele det området som Gud hadde lovt å gi Abrahams etterkommere. Du kan lese om denne perioden (og senere kongers historie) i seks historiske bøker i Bibelen.b De forteller at David ikke levde et problemfritt liv. Han gav for eksempel etter for menneskelige lyster. Han begikk ekteskapsbrudd med den vakre Batseba og begikk deretter andre urette gjerninger for å dekke over sin synd. Som rettferdighetens Gud kunne ikke Jehova bare ignorere det gale David hadde gjort. Men fordi David angret oppriktig, krevde ikke Gud at Lovens straffebestemmelser skulle håndheves på strengeste måte; likevel skulle David få mange familieproblemer som følge av sine synder.

Gjennom alle disse krisene lærte David Gud å kjenne som en person — som en som har følelser. Han skrev: «Jehova er nær hos alle som påkaller ham, . . . og deres rop om hjelp skal han høre.» (Salme 145: 18—20) Davids oppriktighet og hengivenhet kommer tydelig til uttrykk i de vakre sangene han laget, som utgjør omtrent halvparten av Salmene. Millioner av mennesker har hentet trøst og oppmuntring i denne poesien. Merk deg hvordan Salme 139: 1—4 vitner om det nære forholdet David hadde til Gud: «Jehova, du har ransaket meg, og du kjenner meg. Du — du vet det når jeg setter meg, og når jeg reiser meg. Du har gitt akt på min tanke langt bortefra. . . . For det er ikke et ord på min tunge, men se, Jehova, du vet det allerede, alt sammen.»

David kjente spesielt godt til den makt Gud har til å frelse. (Salme 20: 6; 28: 9; 34: 7, 9; 37: 39) Hver gang han erfarte Guds makt på denne måten, vokste hans tillit til ham. Det ser du av det som står i Salme 30: 5; 62: 8 og 103: 9. Eller les Salme 51, som David laget etter at han var blitt irettesatt for sin synd med Batseba. Så oppmuntrende det er å vite at vi fritt kan vende oss til Skaperen, forvisset om at han ikke er arrogant, men at han ydmykt er villig til å lytte! (Salme 18: 35; 69: 33; 86: 1—8) Det var ikke bare erfaring som gjorde at David fikk en slik verdsettelse. «Jeg har meditert over all din virksomhet,» skrev han, «villig tenkte jeg stadig på dine henders verk.» — Salme 63: 6; 143: 5.

Jehova inngikk en spesiell pakt med David om et evig rike. David forstod sannsynligvis ikke fullt ut hva denne pakten innebar, men ut fra de detaljene som senere ble nedskrevet i Bibelen, kan vi se at Gud indikerte at den lovte Ætt skulle komme i Davids slektslinje. — 2. Samuelsbok 7: 16.

Den vise kong Salomo og meningen med livet

Davids sønn Salomo var berømt for sin visdom, og vi kan dra nytte av hans visdom ved å lese Ordspråkene og Forkynneren, som inneholder mye praktisk visdom.c (1. Kongebok 10: 23—25) Den sistnevnte boken er særlig nyttig for dem som søker en mening med livet, slik den vise kong Salomo gjorde. Som den første israelittiske konge som var født inn i en kongeslekt, hadde Salomo store muligheter foran seg. Han satte da også i gang med enorme byggeprosjekter, hadde et imponerende utvalg av forskjellig slags mat på bordet og gledet seg over musikk og fremtredende menneskers selskap. Likevel skrev han: «Og jeg vendte meg mot alle mine verk som mine hender hadde utført, og mot det harde arbeid som jeg hadde arbeidet hardt for å utføre, og se, alt var tomhet.» (Forkynneren 2: 3—9, 11) Hvilken konklusjon kom derfor Salomo til?

Salomo skrev: «Konklusjonen på det hele, etter at alt er blitt hørt, er: Frykt den sanne Gud og hold hans bud. For dette er hele den forpliktelse mennesket har. For den sanne Gud selv skal føre enhver slags gjerning fram for dommen over alt som er skjult, for å se om den er god eller ond.» (Forkynneren 12: 13, 14) I tråd med det gikk Salomo i gang med et sju års byggeprosjekt for å få oppført et praktfullt tempel der man kunne tilbe Gud. — 1. Kongebok, kapittel 6.

I mange år var Salomos styre preget av fred og velstand. (1. Kongebok 4: 20—25) Men det viste seg at «hans hjerte ikke var helt med Jehova», slik Davids hjerte hadde vært. Salomo tok seg mange utenlandske hustruer og lot dem bøye hans hjerte til deres guder. Til slutt sa Jehova: «Jeg [skal] visselig rive kongedømmet fra deg . . . Én stamme skal jeg gi til din sønn, for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld.» — 1. Kongebok 11: 4, 11—13.

Del 3 — Riket blir delt

Etter Salomos død, i 997 f.v.t., løsrev ti nordlige stammer seg. De ble kongeriket Israel, som assyrerne erobret i 740 f.v.t. Kongene i Jerusalem hersket over to stammer. Dette riket, Juda, bestod til babylonerne erobret Jerusalem i 607 f.v.t. og tok innbyggerne til fange. Juda lå øde i 70 år.

Da Salomo døde, kom hans sønn Rehabeam til makten og gjorde livet vanskelig for folket. Det førte til opprør, og ti stammer løsrev seg og ble kongeriket Israel. (1. Kongebok 12: 1—4, 16—20) I årenes løp unnlot dette nordlige riket å holde seg til den sanne Gud. Folket bøyde seg ofte ned for avguder i form av en gullkalv eller utøvde andre former for falsk tilbedelse. Noen av kongene ble snikmyrdet, og deres dynastier ble omstyrtet av tronranere. Jehova viste stor overbærenhet; gjentatte ganger sendte han profeter til nasjonen for å advare dem om at de hadde tragedie i vente hvis de fortsatte sitt frafall. Bøkene til profetene Hosea og Amos inneholder budskaper som ble kunngjort om dette nordlige riket. Til slutt, i 740 f.v.t., forårsaket assyrerne den ulykke som Guds profeter hadde forutsagt.

I sør hersket i tur og orden 19 konger av Davids hus over Juda fram til 607 f.v.t. Asa, Jehosjafat, Hiskia og Josjia var konger som hersket slik deres forfader David hadde gjort, og de hadde Jehovas gunst. (1. Kongebok 15: 9—11; 2. Kongebok 18: 1—7; 22: 1, 2; 2. Krønikebok 17: 1—6) Da disse kongene hersket, velsignet Jehova nasjonen. Et bibelleksikon sier: «Det opphøyde konservative trekk ved J[uda] var dets guddommelig forordnede tempel, presteskapet, den skrevne loven og anerkjennelsen av at den eneste sanne Gud, Jehova, var dets egentlige, teokratiske konge. . . . Denne overholdelsen av loven . . . frambrakte en kongerekke som bestod av mange vise og gode monarker . . . På den måten bestod J[uda] lenger enn sin mer folkerike søster i nord.» (The Englishman’s Critical and Expository Bible Cyclopædia) Disse gode kongene utgjorde imidlertid et lite mindretall i forhold til alle dem som ikke gikk i Davids fotspor. Men Jehova ledet det hele slik at ’hans tjener David alltid kunne fortsette å ha en lampe framfor ham i Jerusalem, den byen som han hadde utvalgt seg for å sette sitt navn der’. — 1. Kongebok 11: 36.

Mot ødeleggelse

Manasse var en av Juda-kongene som vendte seg bort fra den sanne tilbedelse. «Han lot sin egen sønn gå gjennom ilden, og han utøvde magi og så etter varsler og skaffet seg åndemedier og slike som har som yrke å forutsi begivenheter. Han gjorde i stort omfang det som var ondt i Jehovas øyne, for å krenke ham.» (2. Kongebok 21: 6, 16) Kong Manasse forledet sitt folk til å «handle verre enn de nasjonene som Jehova hadde tilintetgjort». Etter at Skaperen gjentatte ganger hadde advart Manasse og hans folk, erklærte han: «Jeg skal rett og slett tørke av Jerusalem, slik som en tørker av den hankeløse skålen.» — 2. Krønikebok 33: 9, 10; 2. Kongebok 21: 10—13.

Som en opptakt til dette lot Jehova assyrerne ta Manasse til fange og føre ham bort i kobberlenker. (2. Krønikebok 33: 11) Mens Manasse var i landflyktighet, kom han til fornuft og «fortsatte å ydmyke seg dypt for sine forfedres Gud». Hvordan reagerte Jehova på det? «Han hørte hans anmodning om velvilje og lot ham vende tilbake til Jerusalem, til sitt kongedømme; og Manasse kom til å kjenne at Jehova er den sanne Gud.» Både kong Manasse og hans sønnesønn, kong Josjia, gjennomførte nødvendige reformer. Likevel ble det ikke satt en endelig stopper for nasjonens omfattende moralske og religiøse forfall. — 2. Krønikebok 33: 1—20; 34: 1 til 35: 25; 2. Kongebok, kapittel 22.

Det er verdt å merke seg at Jehova sendte nidkjære profeter for at de skulle kunngjøre hvordan han så på det som foregikk.d Jeremia gjengav Jehovas ord: «Fra den dagen da deres forfedre drog ut av Egypts land, inntil denne dag . . . fortsatte [jeg] å sende alle mine tjenere profetene til dere, idet jeg daglig stod tidlig opp og sendte dem.» Men folket lyttet ikke til Gud. De handlet verre enn sine forfedre! (Jeremia 7: 25, 26) Jehova advarte dem gang på gang, «for han følte medynk med sitt folk». Likevel nektet de å reagere. Han lot derfor babylonerne komme og ødelegge Jerusalem og herje landet i år 607 f.v.t. Det ble liggende øde i 70 år. — 2. Krønikebok 36: 15, 16; Jeremia 25: 4—11.

Denne korte oversikten over Guds gjerninger burde hjelpe oss til å se hans omtanke og den rettferdige måten han behandlet sin nasjon på. Han forholdt seg ikke passiv og ventet ikke bare på å se hva folket kom til å gjøre, som om han var likegyldig. Han prøvde aktivt å hjelpe dem. Du skjønner sikkert hvorfor Jesaja sa: «Jehova, du er vår Far . . . vi er alle et verk av din hånd.» (Jesaja 64: 8) Også mange i dag omtaler Skaperen som «Far», for han reagerer slik som en kjærlig, interessert menneskelig far gjør. Men samtidig holder han oss ansvarlig for det vi gjør, og for utfallet av det.

Etter at nasjonen hadde vært i fangenskap i Babylon i 70 år, oppfylte Jehova Gud sin profeti om å gjenreise Jerusalem. Folket ble satt fri og fikk lov til å vende tilbake til sitt hjemland for å ’gjenoppbygge Jehovas hus, som var i Jerusalem’. (Esra 1: 1—4; Jesaja 44: 24 til 45: 7) En rekke av Bibelens bøkere handler om denne gjenopprettelsen, gjenoppbyggingen av templet, eller det som skjedde i tiden deretter. En av bøkene, Daniel, er særlig interessant, for den forutsa nøyaktig når Ætten, Messias, skulle stå fram, og den forutsa også ting som skulle skje i vår tid.

Templet ble etter hvert gjenoppbygd, men Jerusalem var i en sørgelig forfatning. Murene og portene lå i ruiner. Gud sendte derfor Nehemja og andre for å oppmuntre og organisere jødene. En bønn som vi kan lese i Nehemja, kapittel 9, gir et fint tilbakeblikk på den omsorg Jehova hadde vist israelittene. Den viser at Jehova er «en tilgivende Gud, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på kjærlig godhet». Bønnen viser også at Jehova handler i samsvar med sin fullkomne norm for rettferdighet. Selv når han har god grunn til å bruke sin makt til å fullbyrde dommer, er han rede til å mildne sin rettferdighet med kjærlighet. Det at han gjør dette på en beundringsverdig og likevektig måte, krever visdom. Den måten Skaperen behandlet Israels nasjon på, bør så avgjort gi oss et ønske om å nærme oss ham og motivere oss til å bli interessert i å gjøre hans vilje.

Denne delen av Bibelen (Det gamle testamente) slutter med at Juda, med sitt tempel i Jerusalem, ble gjenreist, men var underlagt hedensk styre. Hvordan kunne da Guds pakt med David om en «ætt» som skulle herske «for evig», bli oppfylt? (Salme 89: 3, 4; 132: 11, 12) Jødene så fortsatt fram til at «Messias, Lederen», skulle stå fram og frigjøre Guds folk og opprette et rike som var teokratisk (styrt av Gud), på jorden. (Daniel 9: 24, 25) Var det det som var Jehovas hensikt? Hvis ikke, hvordan skulle da den lovte Messias bringe utfrielse? Og hvordan angår dette oss i vår tid? Det neste kapitlet drøfter disse viktige spørsmålene.

[Fotnoter]

[Ramme på sidene 126 og 127]

Kan vi tro på mirakler?

«Det er umulig å bruke elektrisk lys og radio og benytte seg av moderne medisinske og kirurgiske oppdagelser og samtidig tro på Det nye testamentes verden med ånder og mirakler.» Det sa den tyske teologen Rudolf Bultmann, og det er mange som deler hans syn. Er det slik du ser på de miraklene Bibelen forteller om, for eksempel det at Gud delte Rødehavet?

Bokmålsordboka definerer «mirakel» som «overnaturlig el. uforståelig hending, under». Et slikt under innebærer inngripen i naturens orden, og det er grunnen til at mange har vondt for å tro på mirakler. Men det som tilsynelatende er i strid med en naturlov, lar seg kanskje lett forklare i lys av de andre naturlovene som kommer inn i bildet.

For å ta et eksempel: New Scientist meldte at to fysikere ved Tokyo universitet utsatte et horisontalt rør som var delvis fylt med vann, for et ekstremt sterkt magnetfelt. Vannet rant raskt til endene av røret, slik at det ble et tørt område i midten. Fenomenet, som ble oppdaget i 1994, skjer fordi vann er svakt diamagnetisk — en magnet støter vann vekk. Dette fastslåtte fenomenet, at vann beveger seg bort fra steder hvor et magnetfelt er svært kraftig, til steder hvor det er svakere, har fått betegnelsen «Moses-effekten». New Scientist sa: «Det er lett å få vann til å flytte på seg — hvis en har en stor nok magnet. Og hvis en har det, er praktisk talt ingenting umulig.»

Vi kan selvfølgelig ikke si med sikkerhet hvilken metode Gud brukte da han delte Rødehavet for israelittene. Men Skaperen kjenner naturlovene til minste detalj. Han kan lett styre visse sider ved én lov ved å anvende en annen av de lovene han har laget. Resultatet kan virke mirakuløst for mennesker, særlig hvis de ikke fullt ut forstår de lovene som er inne i bildet.

Når det gjelder mirakler i Bibelen, sier Akira Yamada, professor emeritus ved Kyoto universitet i Japan: «Selv om det er riktig å si at [et mirakel] ikke kan forstås på det nåværende tidspunkt ut fra den vitenskap som en er engasjert i (eller fra vitenskapens status quo), er det galt å trekke den konklusjon at det ikke har skjedd, bare på grunnlag av avansert moderne fysikk eller avansert moderne bibelteologi. Om ti år kommer dagens moderne vitenskap til å være et tilbakelagt stadium. Jo raskere vitenskapen går framover, jo større er muligheten for at dagens forskere skal bli til latter, ved at folk for eksempel sier: ’For ti år siden trodde forskerne faktisk det og det.’» — Gods in the Age of Science.

Ettersom Jehova er Skaperen, kan han samordne alle naturlovene og bruke sin makt til å utføre mirakler.

[Ramme på sidene 132 og 133]

En nidkjær Gud — hva ligger det i det?

«Jehova, som har navnet Nidkjær, han er en nidkjær Gud.» Det står det i 2. Mosebok 34: 14. Hva betyr det?

Det hebraiske ordet som er gjengitt med «nidkjær», kan bety «som krever udelt hengivenhet; som ikke tolererer rivalisering». Jehova er nidkjær på en positiv måte som er til gagn for hans skapninger, med hensyn til sitt navn og tilbedelsen av seg. (Esekiel 39: 25) Det at han er nidkjær angående det å oppfylle det som hans navn står for, betyr at han kommer til å gjennomføre det som er hans hensikt med menneskeheten.

Tenk for eksempel på hvordan han dømte dem som bodde i Kanaans land. Halley’s Bibelhåndbok kommer med denne sjokkerende beskrivelsen av deres gudsdyrkelse: «Dyrkelsen av Ba’al, Astarte og andre kana’anittiske guder gav seg utslag i de mest utspekulerte orgier. Templene var sentra for de verste laster. . . . Kana’anittenes tilbedelse av gudene hadde et sterkt umoralsk preg, og de drepte sine førstefødte barn og ofret dem til de samme guder.» Arkeologer har avdekket krukker som inneholdt levninger av barn som var ofret. Selv om Gud påpekte kanaaneernes misgjerning på Abrahams tid, viste han tålmodighet med dem i 400 år. På den måten fikk de rikelig med tid til å forandre seg. — 1. Mosebok 15: 16.

Var kanaaneerne klar over hvor grov deres misgjerning var? Som andre mennesker var de utrustet med en samvittighet, som jurister anerkjenner som et universelt grunnlag for moralfølelse og rettsfølelse. (Romerne 2: 12—15) Likevel drev kanaaneerne på med sine avskyelige barneofringer og sin fordervede seksuelle umoral.

Jehova, som øver rett og rettferdighet på en likevektig måte, bestemte at landet skulle renses. Dette var ikke folkemord. Kanaaneere som valgte å akseptere Guds høye moralnormer, ble spart. Det gjaldt både enkeltpersoner, som Rahab, og hele grupper, som gibeonittene. (Josva 6: 25; 9: 3—15) Rahab ble et ledd i den kongelige slektslinjen som ledet fram til Messias, og etterkommere av gibeonittene fikk det privilegium å tjene ved Jehovas tempel. — Josva 9: 27; Esra 8: 20; Matteus 1: 1, 5—16.

Når vi prøver å få hele bildet og tar hensyn til kjensgjerningene, ser vi altså lettere at Jehova er en god og rettferdig Gud som er nidkjær i positiv forstand, på en måte som er til gagn for hans trofaste skapninger.

[Bilde på side 123]

Skaperen befridde et folk som var slaver, og brukte dette folket til å gjennomføre sin hensikt

[Bilde på side 129]

Ved Sinai-fjellet kom Israels nasjon i et paktsforhold til Skaperen

[Bilde på side 130]

Det at Skaperens folk holdt hans uforlignelige lover, bidrog til at de kunne glede seg over å bo i det lovte land

[Bilde på side 136]

Du kan besøke det området sør for Jerusalems murer der kong David hadde sin hovedstad