Jesus underviser en samaritansk kvinne

På vei nordover fra Judea til Galilea reiser Jesus og disiplene hans gjennom det området som heter Samaria. De blir slitne, og midt på dagen stanser de i nærheten av byen Sykar. Der hviler de ved en brønn som det sannsynligvis var Jakob som gravde eller betalte for å få gravd, mange hundre år tidligere. Denne brønnen finnes den dag i dag – den ligger i nærheten av den byen som i vår tid heter Nablus.

Mens Jesus hviler ved brønnen, går disiplene inn i byen for å kjøpe noe å spise. Mens de er borte, kommer en samaritansk kvinne for å dra opp vann. Jesus sier til henne: «Gi meg noe å drikke.» – Johannes 4:7.

På grunn av inngrodde fordommer har jødene og samaritanene vanligvis ikke noe med hverandre å gjøre. Kvinnen blir derfor overrasket og spør: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, som er en samaritansk kvinne, om noe å drikke?» Jesus svarer: «Hvis du hadde visst om Guds frie gave og vært klar over hvem det er som sier til deg: ‘Gi meg noe å drikke’, ville du ha bedt ham om vann, og han ville ha gitt deg levende vann.» Da sier hun: «Herre, du har ikke engang et spann til å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da dette levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob, som ga oss brønnen, og som drakk av den sammen med sønnene sine og kveget sitt?» – Johannes 4:9–12.

«Den som drikker av dette vannet, vil bli tørst igjen», sier Jesus. «Men den som drikker av det vannet som jeg vil gi ham, skal aldri mer bli tørst. Det vannet som jeg vil gi ham, skal i ham bli en kilde med vann som strømmer fram for å gi evig liv.» (Johannes 4:13, 14) Ja, selv om Jesus er sliten, er han villig til å dele livgivende sannheter med den samaritanske kvinnen.

Kvinnen sier da: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og ikke må fortsette å komme hit for å dra opp vann.» Det ser nå ut til at Jesus leder samtalen inn på noe annet. Han sier til henne: «Gå og hent mannen din og kom tilbake hit.» Hun svarer: «Jeg har ingen mann.» Men hun blir sikkert sjokkert over å høre hva Jesus vet om henne, da han sier: «Du har rett når du sier: ‘Jeg har ingen mann.’ For du har hatt fem ektemenn, og den mannen du har nå, er du ikke gift med.» – Johannes 4:15–18.

Hun forstår hva det at Jesus kan si dette, betyr, og svarer forundret: «Herre, jeg skjønner at du er en profet.» Så viser hun at hun er interessert i åndelige ting, for hun sier videre: «Forfedrene våre [samaritanene] tilba på dette fjellet [Garisim, som ligger i nærheten], men dere [jødene] sier at det er i Jerusalem man skal tilbe.» – Johannes 4:19, 20.

Men Jesus forklarer at det ikke har noen betydning hvor man tilber Gud. Han sier: «Det kommer en tid da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe vår himmelske Far.» Han fortsetter: «Den tiden kommer, og den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe vår himmelske Far med ånd og sannhet, for det er slike tilbedere vår himmelske Far ser etter.» – Johannes 4:21, 23, 24.

Det som vår himmelske Far ser etter hos sine sanne tilbedere, er ikke hvor de tilber, men hvordan de tilber. Dette gjør inntrykk på kvinnen. «Jeg vet at Messias kommer, han som kalles Kristus», sier hun. «Når han kommer, skal han åpent fortelle oss alt.» – Johannes 4:25.

Da gjør Jesus henne kjent med en viktig sannhet: «Det er meg – ham som du snakker med.» (Johannes 4:26) Tenk på det! Jesus sier rett ut til denne kvinnen som kommer for å dra opp vann, at han er Messias! Det er veldig spesielt, for det ser ut til at han ennå ikke har fortalt dette til noen andre.

Disiplene kommer tilbake fra Sykar med mat. De finner Jesus ved Jakobs brønn, der de forlot ham, men de ser at han nå snakker med en samaritansk kvinne. Da disiplene kommer, går hun inn mot byen, men lar vannkrukken stå igjen.

Straks kvinnen kommer inn i Sykar, forteller hun folk om det Jesus har sagt til henne. Hun sier ivrig: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.» Så spør hun, kanskje for å vekke folks nysgjerrighet: «Kanskje det kan være Kristus?» (Johannes 4:29) Dette spørsmålet handler om noe viktig som folk har vært interessert i helt siden Moses’ tid. (5. Mosebok 18:18) Det får folk i byen til å dra ut for å se Jesus med egne øyne.

I mellomtiden ber disiplene Jesus inntrengende om å spise maten de har kjøpt. Men han svarer: «Jeg har mat som dere ikke vet om.» Disiplene lurer på hva han mener med det, og sier til hverandre: «Det er vel ikke noen som har kommet til ham med noe å spise?» Jesus forklarer vennlig og med ord som er meningsfylte for alle som følger ham: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» – Johannes 4:32–34.

Den gjerning, eller det arbeidet, som Jesus snakker om, er ikke innhøstningen av korn, som begynner om fire måneder. Han sikter derimot til en åndelig innhøstning, noe han viser da han videre sier: «Løft blikket og se på markene – de er hvite og klare for innhøstning. Den som høster, får allerede nå lønn og samler frukt til evig liv, slik at den som sår, og den som høster, kan glede seg sammen.» – Johannes 4:35, 36.

Jesus skjønner kanskje allerede hvilken virkning hans møte med den samaritanske kvinnen vil få. Mange fra Sykar begynner å tro på ham på grunn av det hun forteller. Hun sier til folk: «Han har fortalt meg alt jeg har gjort.» (Johannes 4:39) Da de kommer fra Sykar til brønnen, ber de derfor Jesus bli hos dem og fortelle mer. Jesus tar imot invitasjonen og blir i Samaria i to dager.

Samaritanene hører på Jesus, og nå er det enda flere som begynner å tro på ham. De sier til kvinnen: «Vi tror ikke lenger bare på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt ham, og vi vet at denne mannen virkelig er verdens frelser.» (Johannes 4:42) Tilfellet med den samaritanske kvinnen er et godt eksempel på hvordan vi kan forkynne om Kristus og gjøre folk nysgjerrige, slik at de får lyst til å vite mer.

Husk at det er fire måneder til innhøstningen begynner – sannsynligvis bygghøsten, som i dette området skjer om våren. Så nå er det etter alt å dømme november eller desember. Det betyr at Jesus og disiplene etter påsken i år 30 har vært omkring åtte måneder i Judea, der de har undervist og døpt. De drar nå nordover til hjemtraktene sine, i Galilea. Hva venter dem der?