BLÅSEBELG

En innretning som vekselvis kan utvides og presses sammen, idet det først gjennom en klappventil trekkes inn luft, som så drives ut gjennom et rør som en kraftig luftstrøm. Den ble brukt for å skape kunstig trekk til et ildsted og var mer effektiv enn en vifte eller de gammeldagse blåserørene som man tidligere pustet på ilden gjennom. Konstruksjonen var enkel – en lærsekk montert på en ramme eller et annet underlag forbundet med et rør som førte til ildstedet. Røret var enten et jernrør eller en hul rørstokk med en spiss kledd med ildfast leire. Blåsebelger drevet med håndkraft ble brukt til mindre esser, men til store ovner med høye temperaturer brukte man to fotdrevne blåsebelger; den som betjente innretningen, hadde da én belg under hver fot. Man trådde vekselvis på blåsebelgene og trakk i en snor hver gang for å fylle den sammenpressede belgen med luft. For at luftstrømmen skulle være konstant, var det to menn som trådde på to par belger. Det hebraiske ordet for blåsebelg er mappụach, som kommer fra roten nafạch, som betyr «å blåse». (1Mo 2: 7) Dette redskapet blir nevnt direkte bare én gang i Bibelen (Jer 6: 29), men det blir muligens hentydet til bruken av det i Jesaja 54: 16 og Esekiel 22: 20, 21. Hentydningene i disse skriftstedene er en del av en billedlig beskrivelse hvor uttrykkene er hentet fra de metoder som ble brukt ved smelting og lutring av metaller. – Se LUTRING.