EFRAIM

(Ẹfraim) [dobbelt fruktbar].

1. En sønn av Josef og hans hustru, Asenat, datter av Potifera, presten i On. Efraim og hans eldre bror, Manasse, ble født i Egypt før den sju år lange hungersnøden begynte. Hans far gav ham navnet Efraim, «for, som han [Josef] sa: ’Gud har gjort meg fruktbar i min elendighets land’». – 1Mo 41: 50–52.

På sitt dødsleie adopterte Jakob i realiteten sine sønnesønner Efraim og Manasse og stilte dem på like fot med sine egne sønner. (1Mo 48: 5) Deres far, Josef, som fikk førstefødselsretten blant Jakobs sønner, fikk en dobbelt del av arven fra sin far i form av de to stammeområdene som tilfalt Efraim og Manasse. (1Kr 5: 1; jf. 1Mo 48: 21, 22; 5Mo 21: 17; Jos 14: 4.) Da patriarken Jakob velsignet Efraim og Manasse, gav han Efraim forrangen og gav profetisk til kjenne at han ville bli den største. – 1Mo 48: 13–20.

I 1. Krønikebok 7: 20–27 finnes det et slektsregister med navnene på Efraims sønner og senere etterkommere fram til Josva, som førte israelittene inn i det lovte land. Eser og Elad, som sannsynligvis var sønner av Efraim, ble drept av mennene i Gat. En tid etter disse sønnenes død ble Efraim far til Beria.

2. Navnet Efraim betegner også den stammen som utgikk fra Efraim. Omkring et år etter utgangen av Egypt talte Efraims krigere 40 500 mann fra 20-årsalderen og oppover – 8300 flere enn i Manasse stamme. (4Mo 1: 1–3, 32–35) Ved slutten av den 40 år lange vandringen i ødemarken hadde imidlertid antallet av registrerte mannlige efraimitter falt til 32 500, eller 20 200 færre enn dem som var registrert av Manasse stamme. (4Mo 26: 34, 37) Ikke desto mindre var det forutsagt at Efraim skulle bli den største av de to stammene. Da Moses velsignet israelittene, talte han profetisk om «Efraims titusener», men om «Manasses tusener». – 5Mo 33: 17.

I ødemarken lå efraimittene, med Elisjama som høvding, leiret vest for tabernaklet, sammen med Manasse stamme og Benjamins stamme. Denne avdelingen på tre stammer inntok tredjeplassen i marsjordenen. – 4Mo 2: 18–24.

Stammeområde. Efraims stamme fikk tildelt et område i den sentrale delen av Kanaan, vest for elven Jordan. Stammen fikk dessuten noen byer som lå som enklaver i Manasses område. I nord og i øst grenset Efraim til Manasse, i sør til Benjamin og Dan. (Jos 16: 1–9) Dette området er kupert og fjellrikt, men har fruktbar jord, og det var i gammel tid svært skogrikt. (Jos 17: 15, 17, 18) Da det lovte land skulle deles opp i arvelodder, ble Efraims stamme ved Jehovas forordning representert ved høvdingen Kemuel. – 4Mo 34: 18, 24.

I Sjilo, i Efraims område, ble tabernaklet satt opp. (Jos 18: 1) Foruten Sikem, som var en tilfluktsby, lå det flere andre levittiske byer i Efraims område. (Jos 21: 20–22; 1Kr 6: 66–69) Efraimittene unnlot å drive bort de kanaaneerne som bodde i en av disse levittiske byene, Geser, men de satte dem til tvangsarbeid som slaver. – Jos 16: 10; Dom 1: 29.

Efraim fra Josva til David. Efraims område var skueplass for en rekke viktige begivenheter. I Sikem samlet Moses’ etterfølger, efraimitten Josva, Israels stammer og oppfordret dem til å tjene Jehova trofast. (Jos 24: 1, 14, 15) Det var også her, i Sikem, Josefs ben ble begravet, og både Josva og Arons sønn Eleasar ble begravet i Efraims fjellområde. (Jos 24: 29–33) Senere kalte den benjaminittiske dommeren Ehud sammen israelittene i Efraims fjellområde for å kjempe mot moabittene. (Dom 3: 26–30) Etter Ehuds død sendte profetinnen Debora fra sin bolig i Efraims fjellområde bud etter Barak som den som Jehova hadde utpekt til å befri Israel for kong Jabins undertrykkelse. I Baraks og Deboras seierssang er Efraim den stammen som blir nevnt først. (Dom 4: 1–7; 5: 14) Senere virket Tola av Jissakars stamme som dommer i Israel i 23 år mens han bodde i Sjamir i Efraims fjellområde. (Dom 10: 1, 2) Profeten Samuel av Levi stamme ble født i Rama i Efraims fjellområde, og det var her han bosatte seg som voksen. – 1Sa 1: 1, 2, 19, 20; 7: 15–17.

Stolthet og en sterk trang til selvhevdelse skapte store vanskeligheter i efraimittenes forhold til de øvrige stammene. Allerede i dommertiden gjorde denne tendensen seg gjeldende. Efraimittene forsøkte for eksempel å yppe strid med Gideon fordi han ikke hadde tilkalt dem tidligere i kampen mot Midjan. Gideons taktfulle svar avverget imidlertid en konflikt. (Dom 8: 1–3) Senere følte efraimittene seg støtt fordi Jefta ikke hadde tilkalt dem da han drog ut for å kjempe mot ammonittene, og det til tross for at de tidligere hadde unnlatt å hjelpe ham. De kjempet mot Jefta og led et ydmykende nederlag; tusener ble drept ved Jordans vadesteder, hvor efraimittene røpet seg fordi de sa «sibbolet» når de skulle uttale passordet «sjibbolet». – Dom 12: 1–6; se også 2Kr 25: 10.

Blant dem som kom til Hebron for å overdra kongedømmet til David etter kong Sauls død, var det 20 800 efraimitter. – 1Kr 12: 23, 30.

Den dominerende stammen i det nordlige riket. Etter at riket ble delt, i Rehabeams regjeringstid, skapte Efraim, som den førende og mest innflytelsesrike stammen, seg et dårlig ry. (Ho 13: 1) Den første kongen, efraimitten Jeroboam, innførte kalvedyrkelsen i Dan og i Betel. (1Kg 11: 26; 12: 25–30) Det nordlige riket kom aldri bort fra denne avgudsdyrkelsen.

Ettersom Efraim var den dominerende stammen i det nordlige riket, kom navnet Efraim til å stå for hele tistammeriket. (2Kr 25: 7; Jer 7: 15) Profetene Hosea og Jesaja rettet derfor sine sterkt fordømmende uttalelser mot Efraim. Hosea fordømte Efraim fordi riket blandet seg med nasjonene, lærte seg deres gjerninger og tjente deres avguder. Han sammenlignet Efraim med en rund kake som ikke er snudd, en kake som er stekt, kanskje til og med brent, i bunnen, men ustekt oppå. (Ho 7: 8; jf. Sl 106: 35, 36; Ho 4: 17; 12: 14.) Til tross for at fremmede hadde «fortært hans kraft», vendte ikke Efraim om til Jehova, men søkte hjelp hos Egypt og sluttet en pakt med Assyria. Efraim var som en enfoldig due som ikke kunne unngå å bli fanget i nettet. – Ho 7: 9–12; 8: 9; jf. 2Kg 17: 4; Ho 12: 1.

Profeten Jesaja henvendte seg til de stolte ’Efraims drankere’. Deres uavhengighet av Juda rike og deres forbund med Syria og andre nasjoner hadde påvirket dem som en berusende drikk. Men ulykken ville ramme dem. – Jes 7: 1, 2, 5–9, 17; 9: 9–12; 17: 3; 28: 1–3.

Jehovas profeter forutsa imidlertid også at skinnsyken og fiendskapet mellom Efraim (tistammeriket) og Juda (tostammeriket) skulle opphøre. (Jes 11: 13; Jer 31: 6) Juda og Efraim skulle bli forent, og Efraim skulle igjen oppnå Guds gunst. – Jer 31: 18–20; 50: 19; Ese 37: 16–19; Sak 10: 7.

Som stamme betraktet fikk Efraim et dårlig ry, men det fantes enkeltpersoner i stammen som fulgte en rett handlemåte. Da kong Asa regjerte i Juda, var det for eksempel mange efraimitter som gikk over til ham da de så at Jehova var med ham. (2Kr 15: 9) Og senere, under påskefeiringen i Hiskias første regjeringsår, var det efraimitter til stede i Jerusalem, og de var etterpå med på å ødelegge gjenstander som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre. (2Kr 30: 18; 31: 1) Men da Hiskia hadde innbudt israelittene fra det nordlige riket til påsken, var hans løpere også blitt gjort narr av og spottet av mange i Efraim, Manasse og Sebulon. Stolthet hindret disse menneskene i å ydmyke seg og komme ned til Jerusalem for å feire påsken. – 2Kr 30: 10, 11.

3. En by som vanligvis blir ansett for å være den samme som Efrajin, som kong Abija, Judas konge, erobret fra Jeroboam, Israels konge. (2Kr 13: 19) Da de religiøse lederne i det første århundre la opp råd om å drepe Jesus Kristus, drog han sammen med sine disipler til Efraim i området i nærheten av ødemarken. (Joh 11: 33, 54) Man mener at denne byen lå der hvor landsbyen al-Tayiba nå ligger, 6 km østnordøst for Betel og 3 km østsørøst for det stedet hvor man antar at Ba’al-Hasor lå. (2Sa 13: 23) Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus erobret den romerske hærføreren Vespasian byen Efraim da han marsjerte mot Jerusalem. – Den jødiske krig, København 1997, 4. bok, kap. 9, pkt. 9 (s. 28).