LEVITTER

[av (tilhørende) Levi].

Etterkommere av Levi, den tredje sønnen Jakob fikk med Lea. (1Mo 29: 32–34) Noen ganger står betegnelsen for hele stammen, men vanligvis er ikke Arons slekt, presteslekten, innbefattet (Jos 14: 3, 4; 21: 1–3); uttrykket «prestene og levittene» forekommer derfor ofte. (1Kg 8: 4; 1Kr 23: 2; Esr 1: 5; Joh 1: 19) De prestelige pliktene skulle bare utføres av menn i Arons slekt, mens levittene, det vil si resten av stammen, skulle assistere dem. (4Mo 3: 3, 6–10) Denne ordningen trådte i kraft da tabernaklet var blitt satt opp, for før den tid hadde ikke noen bestemt slekt eller stamme fått ansvaret for å frambære ofrene. – 2Mo 24: 5.

Brukt til å løskjøpe de førstefødte. Jehova valgte ut levittene i stedet for alle de førstefødte fra de øvrige stammene. (2Mo 13: 1, 2, 11–16; 4Mo 3: 41) En opptelling viste at det var 22 000 levitter av mannkjønn som var en måned gamle eller eldre, og disse kunne tas i bytte for like mange førstefødte av mannkjønn fra de andre stammene. Folketellingen i Sinai-ødemarken hadde imidlertid vist at det i alt var 22 273 førstefødte sønner i de øvrige stammene. Jehova Gud krevde derfor at en løsesum på fem sekel (75 kr) skulle gis til Aron og hans sønner for hver av de 273 førstefødte som var i overskudd i forhold til tallet på levittene. – 4Mo 3: 39, 43, 46–51.

Plikter. Levittene bestod av tre slekter, som nedstammet fra Levis sønner, Gersjon (Gersjom), Kehat og Merari. (1Mo 46: 11; 1Kr 6: 1, 16) I ødemarken fikk hver av disse slektene tildelt en plass i nærheten av tabernaklet. Arons slekt, som hørte til kehatittene, lå i leir foran tabernaklet, mot øst. Resten av kehatittene lå i leir på sørsiden, gersjonittene på vestsiden og merarittene på nordsiden. (4Mo 3: 23, 29, 35, 38) Levittene hadde som oppgave å sette opp, ta ned og transportere tabernaklet. Når tiden var inne til å bryte opp, tok Aron og sønnene hans ned det forhenget som skilte Det hellige og Det aller helligste fra hverandre, og dekket til vitnesbyrdets ark, altrene, annet hellig inventar og de hellige redskapene. Kehatittene bar disse tingene. Gersjonittene transporterte teltdukene, dekkene, avskjermingene, omhengene til forgården og teltsnorene (tydeligvis snorene til selve tabernaklet), mens merarittene tok hånd om fagverksrammene, stolpene, soklene med tapphull, teltpluggene og snorene (dvs. snorene til stolpene til forgården omkring tabernaklet). – 4Mo 1: 50, 51; 3: 25, 26, 30, 31, 36, 37; 4: 4–33; 7: 5–9.

Levittenes arbeid ble godt organisert under David, som utnevnte tilsynsmenn, oppsynsmenn, dommere, portvakter og skattkammerbestyrere og også mange assistenter som skulle bistå prestene i templet, i forgårdene og i spiserommene i forbindelse med frambæring av ofre, renselse, måling og veiing og forskjellige former for vakttjeneste. De levittiske musikerne ble organisert i 24 grupper som svarte til de 24 avdelingene av prester, og i likhet med prestene tjente de på omgang. Pliktene ble fordelt ved loddkasting. Hvilke porter de forskjellige gruppene av portvakter skulle holde vakt ved, ble likeledes avgjort ved loddkasting. – 1Kr, kap. 23, 25, 26; 2Kr 35: 3–5, 10.

På Moses’ tid skulle en levitt begynne å utføre sine plikter fullt ut – for eksempel være med på å bære tabernaklet og dets deler – når han var 30 år gammel. (4Mo 4: 46–49) Noen plikter kunne utføres fra 25-årsalderen av, men dette gjaldt tydeligvis ikke de mest strevsomme arbeidsoppgavene, for eksempel transport av tabernaklet. (4Mo 8: 24) På Davids tid ble aldersgrensen satt ned til 20 år. Den grunnen David oppgav for å gjøre dette, var at tabernaklet (som nå skulle bli erstattet med templet) ikke lenger skulle bæres omkring. Plikttjenesten opphørte når man ble 50 år gammel. (4Mo 8: 25, 26; 1Kr 23: 24–26; se ALDER.) Levittene måtte for øvrig være godt kjent i Moseloven, ettersom de ofte ble tilkalt for å lese opp offentlig fra den og for å undervise folket i den. – 1Kr 15: 27; 2Kr 5: 12; 17: 7–9; Ne 8: 7–9.

Underhold. Levittene fikk i hovedsak sitt underhold ved at de andre stammene gav tiende, en tiendedel av all den grøde jorden frambar, og av kveget. Levittene gav i sin tur en tiendedel av dette til prestene. (4Mo 18: 25–29; 2Kr 31: 4–8; Ne 10: 38, 39) Og selv om levittene var fritatt for militærtjeneste, fikk de, og også prestene, noe av krigsbyttet. (4Mo 1: 45–49; 31: 25–31; se TIENDE.) Levittene ble ikke tildelt noe eget område i Kanaan, ettersom Jehova var deres andel. (4Mo 18: 20) De øvrige stammene gav dem imidlertid i alt 48 byer, som lå spredt omkring i det lovte land. – 4Mo 35: 1–8.

Levittiske forkjempere for den sanne tilbedelse. Ved flere anledninger viste levitter stor nidkjærhet for den sanne tilbedelse. Dette var blant annet tilfellet i den saken som gjaldt gullkalven, og da levittene forlot Jeroboams område i forbindelse med delingen av riket. (2Mo 32: 26; 2Kr 11: 13, 14) Levittene gav også nidkjær støtte til kongene Jehosjafat, Hiskia og Josjia og dessuten til stattholderne Serubabel og Nehemja og presten og avskriveren Esra i forbindelse med de bestrebelser disse gjorde seg for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Israel. – 2Kr 17: 7–9; 29: 12–17; 30: 21, 22; 34: 12, 13; Esr 10: 15; Ne 9: 4, 5, 38.

Som stamme betraktet støttet imidlertid ikke levittene Guds Sønn i hans arbeid for å gjenopprette den sanne tilbedelse, selv om noen enkeltpersoner blant levittene ble kristne. (Apg 4: 36, 37) Det var for øvrig mange prester (av Levi stamme) som ble lydige mot troen. (Apg 6: 7) Da Jerusalem og templet ble ødelagt i år 70, gikk levittenes slektsopptegnelser tapt, og den levittiske ordning fikk sin ende. Likevel utgjør en «Levi stamme» en del av det åndelige Israel. – Åp 7: 4, 7.

Navnet på Levi stamme er for øvrig opphav til det latinske navnet på 3. Mosebok, «Leviticus». Denne boken handler først og fremst om levittene og deres plikter. – Se MOSEBØKENE (Tredje Mosebok).