FILIPPERBREVET
Et brev i De kristne greske skrifter skrevet av apostelen Paulus til menigheten i byen Filippi i provinsen Makedonia, en menighet som Paulus hadde opprettet omkring år 50, under sin andre misjonsreise.
Hvor og når det er skrevet. Brevet selv vitner om at det er skrevet under Paulus’ første fangenskap i Roma. Han taler om at «hele pretorianergarden» var kjent med grunnen til at han var i lenker, og han sender hilsener fra dem som hører til «keiserens husstand». (Flp 1: 13; 4: 22) Paulus’ første fangenskap i Roma blir vanligvis tidfestet til omkring år 59–61. Det hadde skjedd flere ting etter at Paulus hadde kommet til Roma, og før han bestemte seg for å skrive til filipperne. Epafroditus hadde reist dit fra Filippi, hadde gjort seg anstrengelser for å hjelpe Paulus og var blitt svært syk. Filipperne hadde, ca. 1000 km unna, hørt om hans sykdom. Nå var Epafroditus blitt frisk, og Paulus sendte ham tilbake med brevet. Det må derfor være skrevet omkring år 60 eller 61.
Bakgrunnen for brevet. Menigheten i Filippi hadde vist Paulus stor kjærlighet og omsorg. Kort tid etter at han hadde besøkt filipperne, hadde de gavmildt sendt ham materielle gaver under hans flere uker lange opphold i den nærliggende byen Tessalonika. (Flp 4: 15, 16) Senere, da brødrene i Jerusalem kom inn i en periode med hard forfølgelse og trengte materiell hjelp, var de kristne i Filippi, som selv var meget fattige og gjennomgikk harde prøvelser, villige til å bidra med hjelp til og med ut over sin evne. Paulus satte så stor pris på deres fine innstilling at han nevnte dem som et eksempel for de andre menighetene. (2Kt 8: 1–6) De var også travelt opptatt med å forkynne det gode budskap og hadde tilsynelatende ikke hatt nær kontakt med Paulus på en tid. Men nå, da han var i fangenskap og trengte hjelp, sendte de ikke bare materielle gaver slik at han hadde overflod, men de sendte også Epafroditus, en mann som var verdifull for dem, som sin personlige utsending. Denne nidkjære broren gav ikke bare modig Paulus hjelp, men satte til og med sitt eget liv i fare. Paulus omtaler ham derfor meget rosende overfor menigheten. – Flp 2: 25–30; 4: 18.
Paulus gir uttrykk for tillit til at han selv, i samsvar med filippernes bønner, vil bli løslatt fra fangenskapet og vil kunne besøke dem igjen. (Flp 1: 19; 2: 24) Han vet at det vil være til gagn for dem om han lever videre, skjønt han med lengsel ser fram til den tid da Kristus skal ta ham hjem til seg. (Flp 1: 21–25; jf. Joh 14: 3.) I mellomtiden håper han å kunne sende Timoteus, som mer enn noen annen som er tilgjengelig, oppriktig vil ha deres interesser i tankene. – Flp 2: 19–23.
Brevet vitner om dyp kjærlighet. Paulus unnlot aldri å gi ros når det var på sin plass, og han vek heller ikke tilbake for å gi nødvendig irettesettelse, men i dette tilfellet var det oppmuntring det var behov for. Menigheten hadde motstandere som forsøkte å skade den, og som ønsket å skryte av kjødelige ting og av omskjærelsen på kjødet, men det ser ut til at dette ikke i alvorlig grad berørte brødrene eller gjorde dem urolige. (Flp 3: 2) Paulus behøvde derfor ikke å framsette kraftige argumenter eller komme med streng irettesettelse, slik som han hadde gjort i brevene til menighetene i Galatia og i Korint. Det eneste stedet han er i nærheten av en irettesettelse, er der han formaner Evodia og Syntyke til å bli forlikt. Gjennom hele brevet oppmuntrer han menigheten i Filippi til å fortsette å følge den gode kurs de har slått inn på – til å søke å oppnå større skjelneevne, få et fast grep om livets Ord og styrke troen og håpet om den seierspris de vil få del i.
I dette brevet finnes det mange fine prinsipper som er til veiledning og oppmuntring for alle kristne. Noen av dem er disse:
Kapittel og vers
Prinsipp
De kristne bør forvisse seg om de viktigere ting, slik at de ikke får andre til å snuble
De kan glede seg også når sannhetens fiender taler om sannheten av stridslyst, for det bidrar bare til å gjøre sannheten kjent
Guds tjeneres bønner er virkningsfulle
De kristnes enhet og mot når de står overfor motstandere, er et vitnesbyrd fra Gud om at han vil utfri sine tjenere og tilintetgjøre sine fiender
Den som er ydmyk, blir opphøyd av Gud
Gud kan takkes for sin barmhjertighet når en av hans trofaste tjenere blir frisk etter en sykdom
En kristen bør i den grad han har gjort framskritt, fortsette å vandre ordentlig i den samme rutine for å kunne motta seiersprisen
De kristne bør se hen til himmelen, hvor deres borgerskap er, ikke til forbindelser her på jorden
De kristne bør ikke være bekymret, men i enhver situasjon komme med sine anmodninger til Gud, og han vil gi dem en fred som vokter deres hjerte og deres forstandsevner
Tenk til enhver tid på det som er rett og rosverdig
[Ramme på side 597]
HOVEDPUNKTER I FILIPPERNE
Et brev som gjenspeiler den spesielle kjærlighet som knyttet Paulus til de kristne i Filippi
Skrevet av Paulus ca. 60–61 e.v.t., mens han var i fangenskap i Roma
Paulus’ kjærlighet til brødrene og hans verdsettelse av deres gavmildhet
Paulus takker Gud for filippernes bidrag til fremme av det gode budskap. På grunn av sin inderlige hengivenhet for dem ber han om at deres kjærlighet må øke, og at de må forvisse seg om de viktigere ting (1: 3–11)
Paulus er opptatt av hvordan filipperne har det; han håper å kunne sende Timoteus, som han i høy grad anbefaler, til dem; han har også tillit til at han selv snart skal komme og besøke dem (2: 19–24)
For å berolige brødrene med hensyn til Epafroditus, som filipperne har hørt var svært syk, sender Paulus dem denne lojale tjeneren, som de hadde gitt i oppdrag å tjene ham (2: 25–30)
Selv om Paulus er i stand til å klare seg under alle forhold takket være den styrke han får ovenfra, er han full av lovord om filipperne på grunn av deres gavmildhet (4: 10–19)
Hva Paulus’ fangenskap har ført til
Paulus’ fangenskap har vært til fremme av det gode budskap; hans situasjon er blitt alminnelig kjent for hele pretorianergarden, og de fleste av brødrene har fått større mot til å tale Guds ord uten frykt (1: 12–14)
Noen forkynner med et godt motiv, andre med et dårlig motiv – under alle omstendigheter blir Kristus forkynt. Paulus ønsker å opphøye Kristus enten han lever eller dør, men han tror at han kommer til å leve for å kunne tjene filipperne (1: 15–26)
Oppbyggende veiledning angående holdning og oppførsel
Oppfør dere på en måte som er det gode budskap verdig, og la dere ikke skremme av fiendene. Motstanderne vil bli tilintetgjort, mens de troende vil oppnå frelse (1: 27–30)
Vis at dere har den samme sinnsinnstilling som Kristus, ved å være ydmyke og ikke søke deres egne interesser (2: 1–11)
Som uklanderlige barn skal dere skinne som lysspredere midt i en vrang generasjon og ha «et fast grep om livets ord» (2: 12–16)
Ta dere i akt for dem som går inn for omskjærelse; en kristen setter sin lit til Kristus, ikke til omskjærelse på kjødet (3: 1–3)
Hva kvalifikasjoner etter kjødet angår, kan ingen måle seg med Paulus, og likevel betrakter han alt dette som avfall på grunn av «den langt større verdi som kunnskapen om Kristus» har. Han jager framover mot seiersprisen og tilskynder andre til å gjøre det samme (3: 4–21)
Gled dere alltid i Herren; vær rimelige og legg deres bekymringer fram for Gud i bønn; fyll sinnet med sunne tanker (4: 4–9)