Fra Guiana-landene til Puerto Rico (1)

SENT på kvelden den 21. april kjørte våre brødre Knorr og Henschel ut til Zandery-flyplassen sammen med Selskapet Vakttårnets avdelingstjener i Paramaribo, Surinam. Flyet var omtrent en halv time forsinket da det kom inn sørfra, men tiden gikk fort. Det er en kort tur med fly til Georgetowns flyplass, Atkinson Field, som for tiden er militært støttepunkt for Sambandsstatene. Vi kom derfor til Britisk Guiana før mianatt. En måtte ha særskilt tillatelse for å få adgang til flyplassen, men tre av brødrene fikk slik tillatelse, og de var til stede for å ta imot oss da vi kom til ekspedisjonsbygningen. Vi ble litt forsinket på flyplassen på grunn av kontrollen. Plassen ligger 42 km fra byen, og dette betydde at vi hadde en lang biltur foran oss. Underveis til byen kunne vi se at vi var kommet til et sukkerproduserende land. Vi kjørte forbi flere sukkerfabrikker og mange sukkerrørplantasjer. Kl. 1.30 kom vi fram til misjonærhjemmet og Selskapets avdelingskontor i Georgetown. Dette vekte brødrene, og alle sto opp for å hilse på oss.

Konventet begynte samme morgen med tjeneste på feltet. På grunn av tidevannets forandringer var det nødvendig å holde foredraget om dåpen kl. 12.30, og kl. 13 dro brødrene til dikene ved havet. Det ble døpt 29 i Atlanterhavet den dagen — et nytt tegn på framgang.

Alle gledet seg til det offentlige foredraget «Det er senere enn du tror!», og de hadde gått ivrig inn for en stor averteringskampanje for å la folk i Georgetown og andre deler av kolonien få vite at Selskapets president, N. H. Knorr, skulle tale. På jernbanestasjonene landet over var det slått opp plakater. De benyttet løpesedler, plakater, skilter og kringkastinga for å underrette befolkningen. Tre forskjellige aviser sendte ut reportere for å intervjue broder Knorr, og etterpå kom det inn stykker i avisene. Lørdag kveld ga radiostasjonen ZFY femten minutter til et intervju. Broder Phillips stilte spørsmålene, og broder Knorr svarte. Spørsmålene behandlet punkter av særlig interesse i Britisk Guiana, slike som hensikten med sammenkomsten, Selskapets organisasjon, organisasjonens størrelse, om det var noe politisk ved den osv. Et punkt gjaldt spørsmålet om kommunistene viste sympati for arbeidet. Svaret på dette spørsmålet viste den vrangvillige behandling Jehovas vitner får i de kommunistiske landene, og at Selskapet ikke kunne få opprette noe kontor i Russland. Kontorene i Jugoslavia, Romania og Tsjekkoslovakia var blitt stengt. Mange av Jenovas vitner er blitt sendt til Sibir. Kommunismen er ikke enig i at Guds rike er det eneste håp for verden. Det ble stilt mange spørsmål om utvidelsen av organisasjonen, og det offentlige møtet fikk en god omtale; alle ble innbudt dit. Det ble senere kjent at mange mennesker hadde lyttet til dette programmet både på Barbados og Trinidad og i Britisk Guiana.

Bysalen i Georgetown var leid til de større møtene under sammenkomsten, og den største forsamlingen der var på 287 brødre. Bysalen var altfor liten til at det offentlige møtet kunne avvikles der. Det ble derfor truffet arrangementer for å få tak i et teater, og eieren av Astor kino lånte kinoen gratis ut til Selskapet, så det offentlige møtet kunne bli holdt der søndag ettermiddag. Ved det offentlige møtet var 1277 mennesker til stede. De viste uvanlig interesse under behandlingen av emnet «Det er senere enn du tror!» Og den kvelden kom virkelig 500 mennesker til Bysalen for igjen å høre broder Knorr.

Den lokale katolske organisasjon fant naturligvis ikke i det hele tatt noen glede i all denne publisitet og det faktum at Jehovas vitner hadde store møter i Georgetown den helgen, og enda mindre likte de kunngjøringen om at det skulle være et offentlig møte. Søndag morgen oppfordret derfor den katolske kirkes biskop sin menighet til ikke å gå på dette møtet i Astor kino. Men det så ut som om han bare hjalp til å øke tilstrømmingen. Mandagen etter møtet ble en av brødrene som arbeidet i byen, besøkt av en katolikk, som fortalte ham at det offentlige møtet ble meget godt likt. Broderen spurte da om ikke biskopen hadde bedt ham la være å gå til det offentlige møtet, og fikk til svar at det var blitt kunngjort noe slikt, men det ’gjaldt ikke meg, det gjaldt bare dem som ikke var intelligente nok til å skjeine mellom rett og urett’. Det ser ut til at en god del av den katolske befolkning i dag tenker selvstendig, og kommer til den slutning at det prestene sier, ikke vedkommer dem. Mange begynner å lese Bibelen, og når de gjør det, vil de lære sannneten å kjenne.

Mens vi var i Georgetown, fikk vi vite at Pan American Airways hadde forandret rutene sine. Broder Henschel og broder Knorr skulle være på Barbados tirsdag, men nå skulle ikke Pan Americans fly dra før onsdag. Hvordan kunne dette ordnes? Vi fant at det beste ville være å la broder Henschel reise søndag morgen med British West Indies Airways til Trinidad, så han kunne være sikker på å komme til Barbados for å ta seg av sammenkomsten og holde det offentlige foredraget. Det var øyensynlig opplagt at broder Knorr ikke kunne komme tidsnok fram. Broder Knorr måtte bli tilbake i Georgetown for det offentlige møtets skyld. Broder Henschel tok så avskjed med brødrene i Britisk Guiana og reiste til Trinidad, hvor han ble til tirsdag morgen. Da fløy han videre til Barbados sammen med Peter Brown, en av de Gileadstudentene som er stasjonert i Port of Spain. Disse to var nå forberedt på å overta alle programpostene ved sammenkomsten som var tildelt broder Knorr.

Broder Knorr ble igjen i Georgetown, avsluttet konventet og tok på seg en av broder Henschels taleoppgaver, foruten sine egne. Mandagen og tirsdagen ble viet avdelingskontorets arbeid og problemer i forbindelse med misjonærhjemmet i Georgetown. Mandag fikk broder Knorr telegram fra broder Henschel om at det var reservert plass for ham i flyet fra Trinidad til Barbados onsdag kl. 15. Hvis nå Pan Americans maskin holdt ruten, ville det bli mulig for broder Knorr å komme til Barbados likevel.

Tidlig onsdag morgen den 27. april sto han opp og gjorde seg i stand til å forlate Georgetown, i håp om at Pan American Airways’ fly ville være i rute. Flyselskapet skaffet en drosje til den 42 km lange turen til Atkinson Field. Underveis på den humpete landevegen punkterte en av ringene. Det eneste han hadde å gjøre da, var å komme seg over i en annen bil. Heldigvis var det en annen drosje like bak, og han fikk gå over i den. Nå gjaldt det: Ville flyet være i rute? Da broder Knorr kom til flyplassen, spurte han vakthavende der, og ble glad da han fikk vite at reisen gikk etter planen, så han kunne være sikker på å komme til Trinidad tidsnok til å komme videre med flyforbindelsen derfra. Alt gikk fint. Det forlengede oppholdet i Britisk Guiana hadde vært gagnlig for arbeidet der. Det hadde vært god framgang i kolonien, for forrige gang han var der, tre år tidligere, var høydepunktet på Rikets forkynnere 91, og nå hadde tallet vokst til 188. Nye kretser var blitt organisert, sannheten brer seg til det indre av landet. Meget står igjen å utrette, og brødrene arbeider raskt for å ta dette igjen.

Piarco flyplass ligger 26 km sørøst for Port of Spain, Trinidads hovedstad. Flere Gileadstudenter er stasjonert i Port of Spain og San Juan, og de hadde organisert en gruppe som fylte en leid buss. De hadde bestemt seg for å være sammen med broder Knorr i de tre timene han måtte vente mellom landing og avreise. Da broder Knorr kom ut av flyet, ble han hilst med sanger. Tiden gikk fort. Han snakket med misjonærene, de fortalte opplevelser, og alle inntok et orginalt friluftsmåltid som brødrene hadde gjort i stand og tatt med seg.

BARBADOS

Kl. 15.45 gikk så broder Knorr ombord i BWIA-flyet, og var snart på veg til Barbados. På denne tiden skulle han ha holdt foredrag for forsamlingen på konventet i Steel Shed i Queen’s Park, Bridgetown, men broder Henschel gjorde det i stedet. Flyet landet på Seawell flyplass klokka sytten. Flyplassen ligger 18 km fra Bridgetown, så det var bare to brødre som møtte broder Knorr. De ventet med bil, og på den måten ble det mulig for ham å nå Bridgetown kl. 18, i riktig god tid før det offentlige foredraget, som etter programmet skulle holdes kl. 20. Det var godt, for brødrene hadde vært skuffet da de ikke fant broder Knorr iblant seg den første dagen på sammenkomsten. De hadde lenge sett fram til et besøk av Selskapets president, og de utførte virkelig et godt arbeid med å avertere det offentlige møtet. Det offentlige foredraget ble avertert over hele øya, for den er bare 430 kvadratkilometer stor. Den har en befolkning på omkring 200 000, og ni kretser av Jehovas vitner er i virksomhet blant befolkningen der. De har 300 forkynnere nå. Det var spredt løpesedler over hele øya. Store banner var hengt opp i gatene. Alle visste om besøket av Selskapets president og hans foredrag.

Kl. 19.30 den 27. april var alle plassene i Steel Shed opptatt. Nesten tusen mennesker var alt der. Heldigvis var sideveggene i Steel Shed lagd av stålnetting eller gitter, og av den grunn kunne menneskene utenfor se og høre like godt som de innenfor. Forsamlingen fortsatte å øke i antall, og under foredraget foretok ordensvaktene opptelling. Tilhørerne viste foredragsholderen så intens oppmerksomhet at det var mulig å få et nøyaktig tall på forsamlingen. Det var 3000 til stede. Dette var det største møtet på hele turen. Brødrene frydet seg over det gode utfallet, som var et resultat av deres anstrengelser med å avertere.

Sammenkomsten fortsatte dagen etter. Først var det en dåpstale, og siden ble 17 døpt ved stranden. 314 av brødrene var til stede ved den siste talen til broder Knorr den morgenen, men det største frammøtet i det hele tatt hadde vært forrige ettermiddag, da det var 375 til stede. Det er derfor sikkert at det ble gitt et stort vitnesbyrd til menneskene på Barbados under sammenkomsten. Arbeidet hadde hatt god framgang de siste årene. Forkynnernes antall var blitt fordoblet på tre år. Fire år før hadde tre Gileadstudenter reist til Barbados for å arbeide sammen med de få forkynnerne som da var der, og nå har det vokst opp en solid organisasjon. Forkynnerne har stor begeistring og god kunnskap om sannheten. Besøket i Barbados var meget gledelig.

Den ettermiddagen tok vi avskjed med den vennlige verten vår og dro til Seawell flyplass. Det var stille og fredelig på øya. Vi kjørte mot utkanten langs byens gater, som var trange og innbygde, men ble bredere lenger vekk fra sentrum. De store trærne gjorde vegen skyggefull i mange kilometer før vi kom ut på den åpne landevegen, som går gjennom sukkerfeltene. Øya er tett befolket, og vi kunne hele tiden se hus. Av og til falt våre øyne på ruinene av en gammel vindmølle. Rundt omkring øya skylte sjøen opp over stranda og dannet en eiendommelig rand av rent hvitt og safirblått. Vi passerte mange syklister på vegen til flyplassen. Noen av dem var brødre som dro hjem igjen eller var på veg til flyplassen for å ta farvel med oss. Da vi kom til flyplassen, sto en del brødre og ventet. Det kom stadig flere, og da tiden var inne til at vi skulle reise, var det over tredve. Blant dem var brødrene Chant og Evans, Gileadstudenter som hadde kommet fra Dominica for å være på sammenkomsten. Vi fløy sørover til Trinidad kl. 17. Før en time var gått, hadde vi sett den grønne øya Tobago og Trinidads fjellrike nordkyst. Det tok til å bli mørkt da vi landet på Piarco flyplass. Noen av våre gode venner var der for å kjøre oss til byen.

TRINIDAD

Den 29. april åpnet seksjonssammenkomsten for Jehovas vitner i Trinidad og Tobago i Drill Hall i Port of Spain. Denne bygningen blir brukt av det militære til øvelsesplass. Den er hovedsakelig lagd av bølgeblikk, og stedet er omgitt av et stålgjerde. Like utenfor salen står et stort mangotre som det falt ned frukt av hver dag. 132 brødre var samlet fredag morgen for å høre om tjenesten på feltet. De fleste av dem gikk ut i felttjenesten, men det var et særskilt møte for noen få i samband med vanskeligheter i en av kretsene. Dette møtet beslagla mye tid, og det er å håpe at forholdene vil rette på seg. Det var 343 som var til stede ved møtene fredag, men lørdag kveld hadde det samlet seg 600 brødr.

Søndag morgen begynte med et foredrag om «Dåpen» av broder Talma, hvoretter 19 menn og 27 kvinner ble døpt. Dåpen foregikk på et vakkert sted utenfor byen. Brødrene hadde lagd en liten demning der noen få dager før.

Søndag ettermiddag ble selve konventet avsluttet med et foredrag av broder Knorr. Det var 1050 tilhørere ved dette siste møtet. Like før møtet ble avsluttet, begynte det å regne, og dette regnet hadde en nedslående virkning på folk i Port of Spain med hensyn til det offentlige møtet. Det offentlige foredrag var avertert over hele byen, og mange hadde sagt at de ville komme til Woodford Square den søndagen kl. 20. Det var 1. mai-feiringer og religiøse festligheter på San Fernando som kunne trekke folk bort, og mulighetene for regn oppmuntret ikke folk til å komme.

Taleren benyttet musikkpaviljongen på Woodford Square, mens forsamlingen matte sitte eller stå i parken under foredraget. Klokka tyve om kvelden var himmelen skyfri, og stjernene skinte klart over Woodford Square, men det ble fortalt at det regnet i en annen del av byen. Ikke desto mindre var det 2800 mennesker som sto rundt musikkpaviljongen i over en time og lyttet oppmerksomt til foredraget. Dette var ganske mange, forholdene tatt i betraktning. Foredraget hadde resultater også, for i dagene som fulgte, kunne en ofte høre folk diskutere ’foredraget på Woodford Square’. Det kunne være mens de ventet på en buss eller mens de sto på et gatehjørne.

Det var interessant å legge merke til det en kunne lese i Port of Spain avisen Gazette den 12. mai. Der sto det at et «forslag vedrørende gjeninnføring av forbudet mot Vakttårnets publikasjoner vil bli satt fram ved neste ordinære bystyremøte i Port of Spain. Grunnen til dette er at de krenker den religiøse tro hos ’det store flertall av folket’, og at deres innhold ’i høy grad er egnet til å skape bitter strid og endog lede til et fredsbrudd’».

Avisnotisen kommer med følgende sitat fra forslaget: «Bystyret i Port of Spain betrakter denne sak som et alvorlig og betydningsfullt spørsmål, og oppfordrer regjeringen til å gjeninnføre forbudet mot disse publikasjoner.» Det står igjen å se om forslaget vil gå igjennom i bystyret.

Politikerne kunne sikkert ikke ha unnfanget denne planen om å gjeninnføre forbudet, for det var ingenting blitt sagt i Trinidad av Jehovas vitner om politikk. De tar ikke del i det politiske liv, men de forkynner Guds rike som verdens håp. På grunn av arbeidets strålende framgang i Trinidad går det øyensynlig opp for de religiøse lederne at folk leser biblene sine og har oppdaget at alt det prestene har lært, ikke er i harmoni med Bibelens lære. Uten tvil legger religionslederne press på politikerne for å holde Bibelen borte fra folk. Under krigen lyktes det for dem å få innført forbud mot Selskapets litteratur, men da krigen sluttet, ble forbudet opphevd. Nå prøver de å klekke ut nye ideer, slike som at innholdet i Selskapet Vakttårnets litteratur til bibelstudium «i høy grad er egnet til å skape bitter strid og endog lede til et fredsbrudd». Om det skulle hende at det kom et fredsbrudd, vil det ikke bli Jehovas vitner som er årsak til vanskelighetene, det kommer til å bli religionslederne eller deres redskaper. Jehovas vitner er fredselskende mennesker, og de har aldri satt i verk noen pøbelaksjon. Men historien til det romersk-katolske hierarkis organisasjon og noen av de såkalte «protestantiske» organisasjoner kan framvise fullt opp av eksempler som viser at religionsledere har forårsaket fredsbrudd og pøbelopptøyer imot minoritetsgrupper, fordi disse har gjort bruk av sin rett til talefrihet, tilbedelsesfrihet og pressefrihet.

Det skal bli interessant å se hva politikerne vil gjøre under innflytelse av presteskapet, og om det vil lykkes for dem å få satt en mur omkring folket på samme måte som Hitler gjorde med sin nazistiske nasjon, som Mussolini gjorde med sitt fascistiske land og som kommunismen har hengt opp et ’jernteppe’ for å holde den frie tanke borte fra det område den hersker over. Men én ting er sikkert, nemlig at det finnes tusener av mennesker i Trinidad som elsker sannheten og Bibelen, og som vil fortsette å tilbe Gud i ånd og sannhet slik Bibelen lærer, uten hensyn til motstand, så lenge det er liv i dem.

Hele mandagen, den 2. mai, ble brukt til å behandle problemene til misjonærhjemmet og avdelingskontoret. Arbeidet i Britisk Vest-India er i jevn framgang. Avdelingskontoret i Port of Spain leder arbeidet på alle de britiske øyene i Vest-India, og studenter fra Gilead er blitt sendt til mer enn åtte forskjellige øyer for å hjelpe til med arbeidet. Deres framgang ses av det faktum at høydepunktet på forkynnere var 527 da broder Knorr besøkte avdelingen der for tre år siden, mens det nå er over 1100 forkynnere ifølge siste rapport. Herren velsigner det gode arbeidet til brødrene i Vest-India. Vi hadde ikke tid til å betrakte severdigheter eller interessante trekk ved dette calypsoplantenes og kolibrifuglenes land, med dets blanding av raser, nasjonaliteter og religioner. Ikke desto mindre avsluttet vi vårt besøk med en følelse av stor tilfredshet — det går bra med Rikets arbeid, og brødrene viser en god ånd mens de driver på med utvidelseskampanjen. Broder R. Newton, som nylig er uteksaminert fra Gilead, ble utnevnt til ny avdelingstjener for Britisk Vest-India.

Tirsdag sto vi opp kl. 5. Brødrene ved hjemmet ga oss et muntert farvel da vi dro av sted til flyplassen sammen med tre brødre som var så vennlige å kjøre oss til Piarco. Vi skulle nå til Puerto Rico. Det store firemotors flyet til Pan American Airways var blitt forsinket et eller annet sted på turen, så det kom en halv time senere enn det skulle. På den måten fikk vi enda i noen få minutter være sammen med Trinidad-brødrene før avreisen. Vi lettet i vestlig retning, men piloten dreide straks mot nord, og fløy rett over Port of Spain og det hjemmet der vi hadde tilbrakt noen få gledelige dager. Deretter fløy vi ut over Det karibiske hav, mens skyer og vann utgjorde hele landskapet.

(Forts.)