«Hold fast på ditt arbeid»
«Gi akt på deg selv og gi akt på din lære; hold fast på ditt arbeid.» — 1 Tim. 4: 16, Moff.
1. Hva ordnet Gud for israelittene med det fjerde bud?
JEHOVA Gud har alltid vist hensynsfullhet når han har behandlet sine jordiske skapningers problemer og behov. Han vet hva som er godt for sine skapninger. Han visste godt at Israels folk måtte få bud og befalinger som de kunne ordne livet sitt etter, og som kunne holde dem nær til den rene tilbedelse av ham. Gjennom Moses ga Gud dekalogen eller de ti bud til Israel, skrevet på sten. Det var i det fjerde bud at Gud framholdt sin ordning for det arbeid som måtte gjøres: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den syvende dag er sabbat for [Jehova] din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innen dine porter. For i seks dager gjorde [Jehova] himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet [Jehova] sabbatsdagen og helliget den.» — 2 Mos. 20: 8—11.
2. Hva var dette en befaling om å gjøre, foruten å hvile? Hvor meget?
2 Nesten alle som i dag lever i kristenheten, kjenner vel til den loven Gud framsatte angående sabbaten. Likevel er det svært få som også har betraktet den som en direkte befaling fra Gud om å arbeide. Det er, av meget stor betydning å huske at det fjerde bud ikke utelukkende omfatter én dag av de syv, men at det var Guds gode vilje at hans skapninger skulle arbeide. Den aller største del av tiden deres ville bli brukt til arbeid.
3. Hva skulle hvilen tjene til? Betydde det fullstendig lediggang?
3 Da mennesket var blitt drevet ut av Edens hage, bestemte Gud at han skulle tjene sitt brød i sitt ansikts sved. Dette betydde arbeid; det betydde hardt arbeid. Men for å styrke seg og samle krefter ville det ufullkomne menneske med rette ta en pause fra sitt vanlige arbeid til livets opphold. Israelittene fikk derfor én dag av syv til å hvile fra arbeidet som tjenere eller fra livets vanlige gjøremål. Det var naturligvis også en stor profetisk betydning i det Gud lot dem gjøre. (1 Kor. 10: 11) I Jehovas ord står det skrevet om hvordan han misbilliger og fordømmer dovenskap (Ordsp. 6: 10, 11; 19: 15), og da ville det være feilaktig å gå ut fra at sabbatsbudet forbød virksomhet av enhver art og påla at det skulle herske fullstendig lediggang på den dagen. I årene som fulgte etterat budet om sabbaten var gitt ’ til Israels folk, var det imidlertid mange av jødene som sluttet å holde budet, og til slutt fordreide presteskapet ordene slik at de kom til å passe for deres egen behagelige livsførsel.
4, 5. Hva viste Jesus angående sabbaten, til tross for innsigelser?
4 På den tiden da Jesus kom til jorden, hadde presteskapet fått folket til å tro at de måtte være helt uvirksomme på sabbatsdagen, og en meget utbredt forvrengning av meningen med sabbaten hadde funnet sted. Dette går klart fram både av de innsigelser de gjorde mot Jesu gjerninger på den dagen, og av hans iøynefallende oppførsel på sabbaten, som med sikkerhet ville føre slike innsigelser med seg. Jesus gjorde øyensynlig med vilje sine gjerninger på den syvende dagen, for å gi det jevne folk en undervisning om hva som var riktig. Jesus viste at det ikke var et brudd på Guds lov, som han holdt fullkomment, om noen gjorde gode gjerninger til beste for andre på den dagen. Det var tvert imot i harmoni med Guds prinsipper å gjøre rettferdige gjerninger hver dag.
5 Da Jesus beredvillig helbredet en mann som hadde vært syk i åtte og tredve år, hatet de tradisjonsbundne religionsdyrkerne ham for det og forfulgte ham, og prøvde å få anledning til å slå ham i hjel. Jesus svarte åpent og klart: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» (Joh. 5: 17; se også i Matteus 12: 1—15; Markus 3: 2; Lukas 6: 1—5; 13: 10—17; Johannes 5: 2—18; 7: 22, 23; 9: 1—34) Jesus var ikke kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. (Matt. 5: 17) Det var fortsatt nødvendig å holde sabbatsloven inntil Jesu død, da loven ble avskaffet. — Ef. 2: 15; Gal. 3: 24, 25; 5: 18; Kol. 2: 16, 17.
6. Ble sabbatslovens prinsipper forandret ved at den ble avskaffet? Hvorfor ikke?
6 Men at det ble slutt på sabbatsloven og dens påbud om både å arbeide og hvile, forandret ikke på noen måte det Guds prinsipp som går ut på at skapningene skal arbeide. Som Jesus så tydelig sa, er Gud en arbeider. Vi ser hans verk hver dag, de finnes overalt omkring oss. Bibelen forteller oss om hans skaperverk, og om alle de storverk han utførte til gagn for det folk han hadde på jorden i fortiden. Større gjerninger enn den høyeste Guds er aldri blitt gjort. — Salme 19: 2.
EN VIRKSOMHETENS TJENESTE
7. Hva slags tjeneste kom Jesus med? Hvordan viste han det?
7 Jesus førte en arbeidets tjeneste til jorden. Faderen i himmelen hadde sendt ham, og hadde gitt ham i oppdrag å gjøre vidunderlige og mirakuløse gjerninger mens han var på jorden. Ved én anledning så for eksempel Jesus en mann som var født blind, og han helbredet ham. Jesus sa ved den anledning: «Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var forat Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg.» (Joh. 9: 3, 4) Derfor arbeidet Jesus flittig i hele den tiden han tjente her. Han brukte utelukkende sine evner og egenskaper i Guds arbeid og til tjeneste for hans hensikter. Dette var velbehagelig for hans himmelske Fader, og Kristus ble deretter opphøyd til den høyeste stilling i universet nest etter den Høyeste.
8. Hvorfor gikk Jesus i synagogene på sabbatene? Hva lærer det oss?
8 Før Jesus ble opphøyd, underviste han sine disipler på jorden, og ved sitt eget arbeid satte han eksemplet for hvordan Guds tjeneste skulle utføres. I samsvar med Guds lov gikk Jesus til synagogene og kom sammen med menneskene. Han brukte disse anledningene til å opplyse menneskene om Guds hensikter: «Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet.» (Matt. 9: 35) Store skarer av jødene samlet seg i synagogene, for det var deres vanlige møtested. Ved at Jesus talte om sannheten da, var det mulig for ham å bringe sannheten til tusenvis av mennesker i det distrikt Jehova hadde gitt ham å gjennomgå. Hans etterfølgere lærte derfor ved hans eksempel å dra nytte av at folk pleide å samle seg på offentlige steder, og denne metoden ble senere brukt av trofaste tjenere. — Ap. gj. 13: 15, 16.
9. Hva slags arbeid utførte han i folks hjem? Hvorfor?
9 I Markus 1: 29 finner vi en beretning om hvordan Jesus besøkte hjemmene for å utføre Guds arbeid. Den mirakuløse helbredelse Jesus gjorde, var et tegn eller bevis på hvem han var, og hans ry spredde seg. I Markus 2 finnes en beretning om hvordan Jesus holdt hjemme-bibelstudier og undervisningstimer når folk samlet seg for å høre hans visdom. (Se også i Matteus 9: 10) Markus 9: 33—37 viser hvordan Jesus underviste disiplene i et hus, og hvordan han brukte et lite barn som en illustrasjon eller et hjelpemiddel, forat de kunne forstå de prinsipper han lærte dem. Jesus besøkte hjemmene mer enn én gang, for det ville vært umulig å gi menneskenes ufullkomne sinn tilstrekkelig kunnskap bare i løpet av ett besøk. Jesus gjorde dette uten å ta hensyn til menneskenes rang og anseelse i samfunnet. Han gjorde det fordi menneskene ønsket å lære Guds sannhet å kjenne og på grunn av deres tro og kjærlighet til rettferdigheten.
10. Hvem lærte av hans eksempel? Hva gjorde han så med dem?
10 Jesu apostler og disipler hadde gagn av hans arbeid. De lærte meget om evangeliet om Riket, så de også kunne forkynne ordet. Etterat de hadde vært vitne til Jesu arbeid, ga Jesus dem direkte befalinger om å gå til byene og landsbyene for å forkynne og undervise. Han lot det ikke være tvil om dette: Det forlanges av en kristen at han går til menneskene. «Etter dette utnevnte Mesteren to og sytti andre, og han sendte dem foran seg, to og to, til hver by eller hvert sted som han hadde tenkt å komme til. Og han sa til dem: ’Høsten er sannelig stor, men høstarbeiderne er få. Be derfor ham som eier avlingen, å sende høstarbeidere for å samle den inn. Gå av sted! Nå sender jeg dere ut som lam iblant ulver. Bær hverken pung, lommebok eller sko, og stopp ikke for å utveksle høfligheter med noen på vegen. Når dere kommer for å bli i et hus, si da alltid først: Fred være med dette hus! Hvis det er en der som elsker fred, skal deres velsignelse være over ham, men er det ikke det, skal den komme tilbake til dere. Bli i det samme huset, og et og drikk det de byr dere, for arbeideren fortjener sin lønn. Flytt ikke fra det ene huset til det andre. Når dere kommer til en by og de tar godt imot dere, spis da alltid det de byr dere, og helbred de syke der og si til dem: Guds rike er nær ved dere!’» — Lukas 10: 1—9, En am. overs.; se også Lukas 9: 1, 2, 6.
11. Hva betydde disse instruksene de fikk?
11 Dette betydde arbeid fra hus til hus med å forkynne og lære det gode budskap. De skulle ikke flytte fra hus til hus fordi én vert kunne ha mer av verdens goder eller kunne by på større komfort og materielt underhold enn en annen. De skulle bli der de var, inntil budskapet og undervisningen var gitt på en fullgod måte. Apostelen Paulus viste at dette er den riktige forståelsen da han sa: Jeg holdt ikke «tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene [fra hus til hus, Aut. eng. overs.], idet jeg vitnet både for jøder og for grekere». (Ap. gj. 20: 20, 21) Paulus arbeidet fra hus til hus.
12. Hva skulle deres kristne arbeid innbefatte? I hvor stort omfang?
12 At deres kristne arbeid skulle innbefatte misjonstjeneste i fjerne land, ble vist av Jesu direkte ord til sine disipler da han snakket om det arbeid de skulle gjøre etter hans himmelfart: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» (Matt. 28: 19, 20) Dette var en tydelig befaling om å gå ut til mennesker av alle folkeslag. Det ble igjen lagt vekt på at dette er en del av den kristnes arbeid, da Jesus sa: «Men I skal få kraft idet den hellige ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende [helt til jordens fjerneste egner, Diag.].» (Ap. gj. 1: 8) Dette omfattet et veldig distrikt. Det viste at meget arbeid skulle bli gjort.
13. Hvilken hjelp fikk de ovenfra til å utføre dette?
13 Da Jesus fór opp til himmelen for å være hos sin Fader, ble trøsteren, Guds hellige ånd, utgytt over Kristi trofaste etterfølgere på jorden. Denne Guds ånd eller usynlige, virksomme kraft drev de kristne til å utføre et storslagent forkynner- og undervisningsarbeid. Gud velsignet deres sinn og deres hender, så de kunne utføre hans vilje. Mange mennesker trodde på evangeliet og begynte å vandre på vegen til livet.
DET KREVES ARBEID
14. Hvorfor og hvordan ble det vist tessalonikerne at arbeid er et krav?
14 Mange fra alle folkeslag fikk nyte godt av de trofaste disiplers utrettelige arbeid. Blant dem var menneskene i Tessalonika. Noen av tessalonikerne syntes ikke å ha den rette forståelsen av gode gjerningers verdi. De la ikke merke til at Skriften fordømte lathet og dovenskap i arbeidet. Ved at de var late i sin gjerning, skadet de seg selv og holdt det gode borte fra andre, noe som kunne føre til at Gud tilintetgjorde livet deres. De burde ha visst at Salomos ordspråk 18: 9 sier: «Den som er lat i sin gjerning, er også en bror til ødeleggeren.» Men denne uvitenheten var øyensynlig et resultat av at de kristne i Tessalonika ikke studerte flittig i skriftene. (Ap. gj. 17: 11) Det fantes i virkeligheten ingen unnskyldning for at noen der i Tessalonika var late. De var blitt undervist i Skriften av Paulus, Timoteus og andre, og var derved blitt vist hvordan Gud krevde at de gjorde gjerninger som passet for kristne mennesker. Dessuten hadde de Paulus’ strålende personlige eksempel. Likevel måtte apostelen Paulus skrive til dem: «Vi byr dere, brødre, i den Herre Jesu Kristi navn, at dere holder dere vekk fra enhver broder som lever i dovenskap i stedet for å følge den undervisning dere fikk av oss. For dere vet selv hva dere må gjøre for å følge mitt eksempel, for jeg var ikke doven da jeg var hos dere; .... Da jeg var hos dere, ga jeg denne regelen: ’Hvis noen nekter å arbeide, gi ham da heller ikke noe å ete!’ For vi hører at noen av dere lever i dovenskap og bare blander seg opp i andres saker, uten å gjøre noe arbeid. Med myndighet fra Herren Jesus Kristus byr og formaner vi slike mennesker til å holde seg i ro og gjøre sitt arbeid .... Men dere, brødre, må ikke bli trett av å gjøre det som rett er.» — 2 Tess. 3: 6—13, En am. overs.
15. Hvorfor var noen dovne? Hvorfor var det nødvendig med kunnskap?
15 Det ble krevd av alle de kristne at de skulle arbeide. Når noen i Tessalonika var dovne, var det, ifølge apostelen, et resultat av at de ikke rettet seg etter den undervisning de hadde fått av Paulus og de andre tjenerne som besøkte dem. Det var fordi de ikke fulgte kunnskapen om sannheten at de ikke var i arbeid. Det er sant at Herren utgjøt sin ånd over den tids kristne, men hvis noen ikke hadde tro, og kunnskap som de kunne bygge troen på, ville de naturligvis ikke få motta ånden. Paulus hadde behandlet dem på samme måte som han behandlet andre kristne som levde på andre steder. Han ga dem den kunnskapen Herren bød skulle gis for å bygge opp hver enkelt i den kristne tilbedelse. Det er klart at ingen kunne arbeide på en måte som behaget Herren hvis de ikke hadde den tilbørlige kunnskapen. Uten den kunne ingen bære frukt til ære for Jehovas store navn.
16. Hvordan er kunnskapen virksom i oss, som Paulus viste Kolossenserne?
16 Kunnskapen om det vidunderlige håp om det de kristne har i vente fra Jehova Gud, så ut til å ha en annen virkning på de kolossenserne Paulus skrev til: «Dere hørte først om det for lang tid siden, da evangeliets sanne budskap kom til dere og begynte å vokse og bære frukt blant dere, som det gjør over hele verden, fra den tiden da dere først hørte om Guds barmhjertighet, og virkelig fikk kjennskap til den, i den form Epafras .... lærte dere den .... det er han som har fortalt meg om den kjærlighet ånden har oppvakt i dere. Det er derfor at jeg, fra den første dag jeg hørte det, ikke har holdt opp å gjøre bønn for dere og be Gud fylle dere, gjennom all åndelig visdom og forstand, med en klar kunnskap om hva hans vilje er, så dere kan leve et liv som er vår Mester verdig og som helt ut behager ham, og forat dere kan være fruktbare på all slags gode gjerninger og vokse fram til en større kunnskap om Gud. Og så mektig er hans storhet at han da vil stålsette dere, så dere med glede viser utholdenhet og tålmodighet i enhver situasjon, og dere vil takke Faderen, som har gjort dere skikket til å få del i Guds folks lodd i lysets rike.» (Kol. 1: 6—12, En am. overs.) Her viste Paulus hvor viktig det er å ha en klar kunnskap om hva Guds vilje er. Har vi ikke det, kan vi ikke leve på rette måten, så vi behager Mesteren og er ham verdig. Har vi det, ligger vegen klar, så vi kan være fruktbare på all slags gode gjerninger. Og ikke nok med det, men vi vil også få en styrke som stålsetter oss til å vise utholdenhet med glede. Men alle disse tingene virker sammen. En riktig bruk av kunnskapen hjelper oss til å arbeide, og Herren vil hjelpe oss til å holde fast på vårt arbeid, til å holde ut i det i enhver situasjon. Dette er de sanne Guds tjeneres velsignede lodd.
17. Hvordan får vi denne betydningsfulle kunnskapen?
17 Er det mulig for hvem som helst å få en slik kunnskap? Kan det virkelig være mulig å arbeide for den Høyeste og holde fast på dette arbeidet? Denne kunnskapen som er så viktig, den får man ikke på et øyeblikk. Vår Gud har gitt sitt sannhetsord for å hjelpe oss og vise oss hvordan vi skal tjene ham. Etter hvert som vi studerer det, lærer vi hva Guds hensikter er, og vi ser at et menneske må innvie sitt liv til Guds tjeneste for å behage ham. Dette betyr arbeid. Når han blir fylt med kunnskapen om det håp den levende Gud gir ham, og han så arbeider, da vil det gagne ham på en enestående måte.
18, 19. Hvorfor utfører vi dette kristne arbeidet, og hvorfor særlig nå?
18 Hvorfor arbeider vi? Det er fordi vi har tro, og fordi vi håper på Guds løfte om at han vil gi oss liv. «Det er derfor vi sliter og arbeider, for vi har satt vårt håp til den levende Gud, alle menneskers Frelser, særlig deres som tror.» (1 Tim. 4: 10, En am. overs.) Dette kan kanskje se ut som et trellearbeid for noen som ikke har tro, men i virkeligheten er det kilden til den største glede kristne mennesker kan ha i denne verden. Det er deres største privilegium, og særlig nå i tiden, da ondskapens styrker er mer virksomme enn noen gang før, og da tegnene på denne gamle verdens ende er over oss. Dette er tiden da arbeidet med å forkynne evangeliet i hele verden til et vitnesbyrd finner sted. Det er tiden da det er kommet stort lys over Guds sannhet, og da den kristnes oppgave er å studere hans ord, og regelmessig komme sammen med dem som har den samme dyrebare tro på verdien av bibelstudium, så de kan hjelpe andre til å lære mer om riket, hele menneskeslektens håp.
19 Kunnskapen fra Bibelen viser oss at den fryktelige og mørke tiden for Harmageddon-slaget ligger like foran oss. Da skal de onde styrker som tilhører Djevelens verden, bli sendt ned i ødeleggelsen. At denne begivenheten, som kommer til å ryste verden, er så nær, fyller sinnet vårt med betydningen av Jesu ord i Johannes 9: 4, som ifølge En amerikansk oversettelse lyder slik: «Vi må drive på med hans arbeid som har sendt meg, så lenge dagslyset varer. Natten kommer da ingen kan gjøre noe arbeid.» Nå er den tiden da vi bør handle klokt ved å utføre dette rettferdige undervisningsarbeidet. Nå er tiden da vi bør leve og arbeide som kristne, ja, særlig nå, for den endelige slutten er nær. Det er derfor apostelen rår oss til å være våkne og påpasselige: «Gi akt på deg selv og gi akt på din lære; hold fast på ditt arbeid; hvis du gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 1 Tim. 4: 16, Moff.
HVORFOR VI BØR HOLDE UT I DET
20. Hvorfor må det gis et så bestemt råd om at vi skal holde fast på vårt arbeid?
20 «Hold fast på ditt arbeid,» sier han. Hvorfor er det nødvendig å gi et så bestemt råd? Jo, fordi det betyr en virkelig kamp å holde på i Guds arbeid. Hadde det vært slik at ingen motsto Guds arbeid. da ville det naturligvis vært meget lettere, men vi må være klar over at Satan Djevelen er vår motstander og at han er meget vred nå, etter som han er blitt kastet ut av himmelen. (Åpenbaringen 12) Han er travelt opptatt med å prøve å vende alle skapninger bort fra Gud og ned i ødeleggelsen sammen med seg i den kommende striden. Han vil gjerne få alle til å la hendene synke, bli trege og til slutt holde helt opp med å ta del i Guds gagnlige arbeid. Han prøver fremdeles å bekjempe Gud ved å overvinne Jehovas tjenere, for han vet godt at de da vil gå glipp av Guds dyrebare løfter og Rikets velsignelser. Apostelen Peters advarsel (1 Peter 5: 8, 9) passer derfor så godt nå i denne tiden: «Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; stå ham imot, faste i troen.» Satan angriper hver enkeIt som er innvigd til Gud, hver mann, hver kvinne og hvert barn som gjør Guds arbeid. Djevelen ønsker at vi skal vende ryggen til Guds arbeid, i strid med Jesu gode råd. Jesus sa nemlig: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» — Lukas 9: 62.
21. Hvordan er det man «ser seg tilbake», og med hvilket resultat?
21 Hvordan foregår det at man «ser seg tilbake »? Ved å vende tilbake til den gamle verden som vi kom ut av. Det vil si at vi igjen begynner å interessere oss for den gamle verdens onde vaner og skikker. Det blir som da Lot og hans familie ble reddet av Gud fra ødeleggelsen av det onde Sodoma, og Lots hustru snudde seg for å se seg tilbake, fordi hennes interesser i virkeligheten var der. Hun omkom og ble til en saltstøtte, og derfor sa Jesus: «Kom Lots hustru i hu!» (Lukas 17: 32) Hvis du ser deg tilbake, betyr det at du ikke setter Rikets interesser først. Det betyr at du ikke holder fast på ditt arbeid.
22. Hvordan får Satan noen til å gjøre dette? Hvordan bekjemper vi det?
22 Satan bruker mange midler for å greie dette. Noen lar seg påvirke av forfølgelse. Forhånelser får andre til å bli trege. Men det lar seg ikke gjøre å unngå forfølgelser og forhånelser. Mesteren fortalte sine etterfølgere at de skulle måtte døye mange forhånelser og lide store pinsler for hans navns skyld. Slik var det for hans etterfølgere i tiden etter hans himmelfart, og slik har det vært for virkelige kristne hele tiden siden. (Matt. 24: 9; 2 Tim. 3: 12) For å kunne bekjempe denne voldsomme aksjon fra fienden, må den kristne være sterk i troen. Har vi sterk tro, blir vi styrket av Jehova, og da blir vi i stand til å overvinne eller nøytralisere fiendens angrep hvis vi fortsetter i vårt arbeid og stoler på at vår Gud vil redde oss.
23. Må man sørge for familien til tross for deres motstand? Hvorfor?
23 Det er ikke alle som lider under en heftig forfølgelse i dag, men Satan har andre metoder som han bruker for å få oss vekk fra vårt gode arbeid. I dette liv har vi mange forpliktelser. Noen av oss lærer sannheten å kjenne etterat vi har stiftet familie, og disse familiene tror ikke alltid på Bibelen sånn som vi gjør det. Noen ganger legger de all slags hindringer i vegen for oss, for å prøve å få oss vekk fra vår tilbedelse. Vi har ansvar for å forsørge våre familiemedlemmer, og som kristne er det oss en glede å gjøre det. «Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1 Tim. 5: 8) Hvis vi er familieforsørgere, må vi sørge for at de får det nødvendige til å oppholde livet, selv om de motstår våre gode gjerninger. Til slutt kan det hende de tar imot sannheten, og da har vi vunnet vår familie for Herren, fordi vi ga et trofast eksempel ved tro og gode gjerninger.
24. Hvorfor må vi holde fast på vårt arbeid til tross for motstand fra familien? Hvordan?
24 Rådet om hvordan man skal overvinne motstand i familien, finnes i Jesu ord i Matteus 10: 34—39: «I må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd, og den som ikke tar [sin pel] og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Jesus viste at det ville komme til store kriser i de familier som tok imot Kristus og fulgte den rette vegen. Ingen kristen må la motstand fra familien holde ham vekk fra å tjene Jehova Gud og Kristus. Den kristne må sette kjærligheten til Kristus først, ellers vil han vise seg uverdig. Skulle andre i familien gripe til en slik voldshandling som å ta livet av den kristne troende, da vil Kristus gjenreise ham til livet under sitt rike, men hvis han trekker seg tilbake i uvirksomhet for å redde livet sitt, vil han til slutt mishage livgiveren og miste det evige liv. Når vi setter kjærligheten til Herren i første rekke og lar andre nødvendige ting komme i annen rekke, holder vi fast på vårt arbeid på en rett måte.