Pasifisme og nektelse av verneplikt — Er det noen forskjell?
1. Hvordan viser vi at vi har mot til å følge vår samvittighet? Hvorfor gjør vi det, og i likhet med hvem?
DET å ha en god samvittighet overfor Gud gjør ikke et menneske til en svekling eller en kujon. Jehovas vitner viser at de har mot til å følge sin samvittighet i disse krigerske tider. Det er bare på grunn av sin samvittighet at de personlig og i lovmessige former overfor utskrivningsmyndighetene har nektet å ta del i verdslige nasjoners, væpnede konflikter og forsvarstiltak. En slik handlemåte viser ikke at deres samvittighet er forkvaklet, men at den er opplyst i det som er rett, for de er opplyst av Bibelen, Guds ord. De sier med apostelen Paulus: «Jeg øver meg, så jeg stadig kan ha en samvittighet som sier meg at jeg ikke begår noen synd mot Gud eller mennesker.» (Ap. gj. 24: 16, NW) Derfor er deres samvittighet ren, uansett hvordan militaristisk innstilte personer i denne verden kan kritisere dem.
2. Hvilken preken hevder myndighetene at de tror på? Hva inneholder den?
2 Nå vel, hvis de ikke er pasifister, hvilke bibelske grunner har de da for å nekte enhver befatning med krig folkene imellom? Gang på gang har Sambandsstatenes president, Truman, sagt at han tror på «bergprekenen», og at han vil at verden skal vite at amerikanerne tror på bergprekenen. Jehovas vitner stoler på at den amerikanske president og hans kolleger mener hele bergprekenen. Hvorfor? Jo, fordi den ikke bare inneholder den såkalte «gylne regel», men også Jesu ord: «Dere har hørt at det er sagt: ’Øye for øye, og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som er ond; men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham. Og om noen vil føre sak mot deg og ta din underkjortel, la ham da også få overkjortelen; og om noen under bemyndigelse tvinger deg til å gjøre tjeneste en mil, gå da to mil med ham. Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg uten renter. Dere har hørt at det er sagt: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Fortsett å elske deres fiender, og be for dem som forfølger dere, så dere kan vise at dere er sønner av deres Far som er i himmelen, for han lar sin sol gå opp over onde mennesker og over gode, og lar det regne over rettferdige mennesker og over urettferdige.» — Matt. 5: 1, 2, 38—45, NW.
3. Var det pasifisme Jesus lærte her? Hvordan skulle loven om gjengjeldelse, som han nevnte, bli håndhevet?
3 Var det pasifisme Jesus lærte her? Nei, men han viste at hans etterfølgere ikke må være tilbøyelige til å skade noen, ikke engang når de blir utfordret til det, når det bare dreier seg om personlige ting. De skulle ikke ty til loven om rett til gjengjeldelse eller hevn, som var overgitt dem av Moses i 2 Mosebok 21: 23—25 og 3 Mosebok 24: 19, 20. Men selv der hvor det skulle være øye for øye, tann for tann og liv for liv, skulle ikke dette krav om like for like håndheves personlig av den som hadde fått skaden. For å få regnskapet oppgjort, skulle saken legges fram for de lovlige myndigheter, og den skadede skulle ikke ta loven i sin egen hånd. Det var den loven som var gitt ved Moses. Men Jesus Kristus er den profet som Jehova lovte å oppreise og som skulle være større enn Moses, og derfor er Jesu lov høyere enn moseloven og trer i stedet for den. (5 Mos. 18: 15—19; Ap. gj. 3: 20—23) Derfor må vi gi akt på det han sier i bergprekenen, hvis vi vil være hans trofaste etterfølgere.
4. Hvordan unnlot Jesus å sette seg imot den som var ond? Hvordan unnlot Paulus det?
4 En som virkelig vil holde det som blir sagt i bergprekenen, vil ikke sette seg imot et ondt menneske, og benytte seg av loven om gjengjeldelse og gi ham igjen like for like, skade for skade, når det dreier seg om en rent personlig sak og ikke direkte har å gjøre med hans oppdrag og tjeneste for Gud. Herren Jesus ble slått på kinnet i den jødiske høyesterett, men han vendte ikke det andre kinnet til, unntagen på en symbolsk måte. Han sa bare til den rettsbetjenten som slo ham i ansiktet: «Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?» (Joh. 18: 19—23) Senere ble Paulus slått på munnen i den samme retten fordi han sa: «Med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag.» På grunn av denne voldshandling fra rettens side sa Paulus til den ypperstepresten som førte ordet i rådet: «Gud skal slå deg, du kalkede vegg! Og du sitter her for å dømme meg etter loven, og du bryter loven ved å by at de skal slå meg?» Ved behendige argumenter fikk Paulus rådets medlemmer til å bli uenige innbyrdes, slik at han ikke ble berørt av deres dom, men ble ført for en romersk domstol. — Ap. gj. 23: 1—11.
5. Hvordan kan vi praktisere det som ble sitert fra Jesu bergpreken?
5 Derfor må de kristne ikke ta loven i sin egen hånd for å gjengjelde en urett som er begått mot dem. Overse heller uretten og vis Kristi sinnelag og fortsett med tjenesten. La det bli slik at den som har gjort deg urett, vil komme til å huske din selvbeherskelse og ikke et eller annet ondt du kunne ha tilføyd ham for å hevne deg, noe som bare ville bevise at du er like voldsom som han. Hvis den endelige dom fra den høyeste instans er urettferdig mot deg, og er strengere enn han som brakte deg for retten ønsket, så la ham billedlig talt også få overkjortelen i tillegg til underkjortelen. Det er en personlig sak, som ikke kan få deg til å gå mot Guds lov. På den måten kan du vise at du ikke er bundet til forgjengelige, materielle ting, og at du har styrke til å ta urettferdig behandling på samme måten som din Mester, Jesus. Hvis en fredelig offentlig tjenestemann kommer til deg i embets medfør, og ber deg om en tjeneste som en hvilken som helst borger kunne bli bedt om å gjøre, som for eksempel å gå med ham som fører en mils veg, så vær tjenstvillig. Gå med ham to mil, hvis det han har å utføre, tjener det almene beste. Mens du følger ham, kan du vise hva et vitne for Jehova er i ord og gjerning. Vis tilbørlig respekt for et ordnet styre, selv om det er menneskelig. Støtt landets rettsforvaltning og de lover som ikke strider imot rettferdigheten og imot Guds lov. Vis ved kjærlige handlinger og ved bønn at du er villig til å hjelpe selv dine fiender og forfølgere til å finne vegen til frelse. La ikke deres urettferdige handlemåte framkalle hat hos deg, så du ønsker at dine personlige fiender må bli rammet av skade og ødeleggelse.
6, 7. Hva har 2 Mosebok 22: 2, 3 vært brukt som støtte for? Hvordan skal det anvendes?
6 Man har henvist til 2 Mosebok 22: 2, 3 for å vise at det kan forekomme tilfelle da Jehovas vitner ved å drepe kan vise at de ikke er pasifister. Versene lyder slik: «Dersom tyven blir grepet mens han bryter inn, og blir slått så han dør, da kommer det ingen blodskyld derav. Men skjer det etterat solen er gått opp, da blir det blodskyld derav.» Moffatts oversettelse sier det enda klarere: «Hvis en tyv blir grepet mens han bryter inn i et hus, og blir slått slik at han dør, da er eieren av huset ikke skyldig; men hvis det var etter soloppgang, da er eieren skyldig.»
7 I nattemørket kunne ikke tyven bli gjenkjent hvis han unnslapp, og derfor kan det hende at en slo ham for å holde ham tilbake. Hvis innbruddstyven døde av slaget, da var den som beskyttet sin eiendom, uten skyld. Men hvis han brøt inn i dagslys og ble slått slik at han døde, da var den som hadde slått, skyldig i drap på tyven. Det var dagslys, og han kunne kjenne igjen tyven, melde ham til myndighetene og få dem til å anholde ham og tvinge ham til å gi erstatning, og også betale en bot. Men den som beskyttet sin eiendom, gikk for langt da han drepte tyven. Alt det en tyv som gjorde innbrudd om dagen, kunne stjele, har ikke så stor verdi som hans liv. «Hva vil et menneske gi i bytte for sin sjel [eller liv]?» (Matt. 16: 26, NW, fotnote) Hvis dagslys-tyven kom seg unna eller hvis angripere som brøt seg inn, kom unna, og hvis lovens håndhevere ikke var i stand til eller unnlot å bringe dem for retten, da har vi ikke brakt blodskyld over oss, selv om vi har lidt tap av våre materielle eiendeler. Derfor er det godt å ha respekt for loven.
8. Hvordan stiller det seg imidlertid når det gjelder å beskytte og forsvare Rikets interesser?
8 Det som er sagt ovenfor med hensyn til å vende det andre kinnet til og underordne seg de offentlige myndigheter i private eller personlige saker, betyr ikke at Jehovas vitner ikke forsvarer Rikets interesser, sin forkynnelse, sine møter, seg selv, sine brødre og søstre og sin eiendom mot angrep. De forsvarer dette når de blir angrepet og blir tvunget til å beskytte sine interesser, og det gjør de med Bibelens støtte. De bærer ikke kjødelige våpen for å komme vanskelighetene i forkjøpet, eller for å forberede seg til å ta imot vanskeligheter eller trusler. De forsøker å avverge slag og angrep utelukkende ved forsvar. De slår ikke for å hevne seg. De går ikke til angrep, men slår bare i selvforsvar. De bruker ikke krigsvåpen til forsvar for seg selv eller Rikets interesser. (2 Kor. 10: 4) De vil ikke trekke seg tilbake når de blir angrepet i sine hjem eller på sine møtesteder, men de vil trekke seg tilbake når de befinner seg på offentlig eller annen eiendom og ’ryste støvet av sine føtter’, så de ’ikke gir hundene det hellige’ og ’ikke kaster sine perler for svinene’. (Matt. 10: 14; 7: 6) De trekker seg tilbake når de kan gjøre det, for å unngå kamp eller vanskeligheter. De har rett til å henvende seg til lovens håndhevere for å få deres hjelp til å forsvare seg imot angrep eller pøbelopptøyer, og de gjør det også.
HVORDAN DE SOM HAR AVLAGT ET LØFTE, BETALER TILBAKE DET DE SKYLDER
9. Hvilke lovbestemmelser angående fritagelse benytter vitnene i Amerika seg av med full rett?
9 De forskjellige offentlige myndigheter og tjenestemenn har fått vite at lydighet mot instruksene i bergprekenen ikke på noen måte innbefatter at Jehovas vitner skulle gi alt til «keiseren», og at disse Guds tjenere derfor skulle være forpliktet til å vise ubetinget lydighet mot befalingsmenn som ikke følger Guds lov. Men de ovennevnte instrukser fra bergprekenen er bare en del av de tvingende årsaker til at Jehovas vitner av samvittighetsgrunner nekter å underordne seg militærtjeneste, og til at de benytter seg av de bestemmelser som tillater fritagelse. I Sambandsstatene finnes det en lov, the Selective Service Act av 1948, som kontrollerer de avgjørelser som blir truffet av utskrivningsmyndigheter og offentlige tjenestemenn, sørger for at det blir tatt hensyn til dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner og sørger også for fritagelse av dem som har avlagt et løfte til Gud. Paragraf 6 (j) foreskriver at det skal tas hensyn til «enhver person» hvis «opplæring og tro ... i forhold til et høyeste Vesen, deri innbefattet plikter som er mer viktige enn de som har tilknytning til et hvilket som helst menneskelig forhold», forbyr denne person å forsømme disse viktige plikter som han skylder det høyeste Vesen.
10. Hvordan er de forpliktet i samsvar med sitt løfte? Hvilke forpliktelser må de derfor oppfylle?
10 Et menneske kan ikke bli et kristent vitne for Jehova med mindre han avlegger et løfte som innbefatter at han innvier seg helt og fullt til Jehova gjennom Jesus Kristus, og derved påtar seg viktige plikter. Han anerkjenner Gud som det høyeste Vesen og livets kilde, og som den som åpner vegen til evig liv. (Salme 3: 8; 36: 10) Han kommer til Gud gjennom Jesus Kristus. Han anerkjenner Jesus som Guds Sønn som ga sitt menneskeliv for ham og derved skaffet til veie en gjenløsningsbetaling for ham. Ingen politisk stat, ingen «keiser» eller hersker eller diktator kan gjøre dette for en døende synder. Og derfor skylder han ikke noe politisk system sitt liv, men tilskriver Gud sitt liv og streber etter å gi det til ham gjennom Kristus. Han erkjenner at disse skriftstedene gjelder ham: «Vet I ikke at eders legeme er et tempel for den hellige ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!» «I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller!» (1 Kor. 6: 19, 20; 7: 23) Derfor gir de sitt liv og sin ubetingede lydighet til Gud, og utfører sine viktige plikter fordi det alt sammen tilkommer ham, og de gir sitt liv i Guds tjeneste og ikke i noe menneskes tjeneste.
11. Hvorfor sluttet ikke Jesus seg til keiserens hær, i samsvar med Matteus 22: 21? Hvordan stiller det seg når det som er Guds, kolliderer med det som keiseren forlanger?
11 Men Jesus sa jo til jødene, som var i en pakt med Gud og hadde avlagt et løfte til ham: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» (Matt. 22: 21) Hva er det da vi skal gi keiseren? Sikkert ikke vårt liv, for vi har ikke keiseren å takke for vårt liv, og det tilhører ikke ham. Ja, det livet keiseren selv har, har han Gud å takke for, og ikke seg selv som en udødelig gud. Av den grunn viser den pålitelige historie at de kristne i det første århundre ikke utsatte sitt liv for den risiko som følger med kjødelig krig, ved å slutte seg til keiserens hærer, men de tok den straffen som keiseren påla dem fordi de nektet å la seg innskrive i hans hærer. Når de første kristne handlet på denne måten, hadde de Jesus som sitt forbilde, sin leder og lærer. Jesus levde i keiserens landområde, for det romerske keiserrike hadde erobret Palestina ved et militært angrep. Etterat Jesus hadde gitt denne loven til sine etterfølgere: «Betal ... tilbake til keiseren det som er keiserens» (NW), lot ikke Jesus seg innskrive i keiserens hær. Han visste at Gud og keiseren ikke er venner. Det er grunnen til at keiseren gjennom sin landshøvding Pilatus drepte Guds Sønn og deretter forfulgte Jesu etterfølgere på det voldsomste. Jesus sier i bergprekenen at vi ikke kan tjene to herrer, særlig ikke når de to herrer er fiender innbyrdes. Jehovas vitner har «avlagt et høytidelig løfte om å innvie sitt liv til Guds tjeneste», og de er ledet av en «tro ... i forhold til et høyeste Vesen, deri innbefattet plikter som er mer viktige enn de som har tilknytning til et hvilket som helst menneskelig forhold», som også omfatter et hvilket som helst menneskelig forhold til keiseren. Når det da oppstår en konflikt mellom Gud og keiseren, holder de fast på disse viktigere plikter, akkurat som apostelen Peter sa til rådet: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker ... og vi er vitner.» — Ap. gj. 5: 29—32, NW.
12. Hva var det spørsmålet ikke gjaldt i dette tilfelle? Hva er det da Matteus 22: 21 gjelder?
12 Da Jesus sa til jødene: «Betal tilbake til keiseren det som er keiserens,» var det for øvrig ikke keiserens militærutskrivning eller en frivillig innrullering i hans hær spørsmålet gjaldt. Derfor hadde Jesu svar heller ingen forbindelse med det. Det de hadde spurt ham om, var dette: «Er det lovlig å betale skatt til keiseren eller ikke?» og det var grunnen til at Jesus ba dem å vise ham «skattens mynt», og at de viste ham en denar med keiserens bilde og påskrift på. Jesus erklærte altså at det var lovlig ifølge Guds lov ved Moses å betale skatt til keiseren, selv om keiseren hadde utvidet sitt verdensrike ved våpenmakt og hadde tatt fra Guds utvalgte folk dets selvstendighet og frihet. Selv en mann som av samvittighetsgrunner nektet å gjøre tjeneste i de hærene som keiseren brukte til å angripe og undertvinge andre folk, skulle betale skatt til ham i hans egenskap av erobrer. Selv om keiseren brukte en stor del av det til sitt militærprogram, så hadde likevel den som nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner ikke noe ansvar for hva han gjorde med de pengene han samlet inn i skatt. Alle de undertvungne folk fikk visse materielle fordeler ved at keiseren hadde overtatt kontrollen over landet og dets styre og stell, og for dette skulle de betale tilbake til keiseren den skatt som tilkom ham. Følgelig er den som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, og som er i en pakt med Gud om å være hans vitne, slik som jødene var, ikke bemyndiget til å fremme en pasifisme som ville føre til ulydighet for borgernes side, i likhet med Mahatma Gandhi.
13, 14. Hvilken viktig grunn foruten Jesu bergpreken har de til ikke å blande seg opp i verdens stridigheter? Hvordan holder de sin tilbedelse ren?
13 Jehovas vitner er helt og fullt innvigd til Gud ved sine løfter til ham gjennom Kristus, og derfor er de ifølge Guds ord ingen del av denne verden som er styrt etter politiske systemer. Av denne betydningsfulle bibelske grunn opplyser de regjeringens myndigheter om at de av samvittighetsgrunner nekter å gjøre tjeneste i noen som helst militær organisasjon eller sivilforanstaltning som skal være en erstatning for militærtjeneste. Jesus sa til keiserens representant Pilatus: «Mitt rike er ingen del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne opprinnelse.» Så fortalte Jesus Pilatus hvorfor han ikke hadde tatt del i noen militære tiltak for å befri jødene fra keiserens herredømme. Han sa: «For det formål er jeg født og for det formål er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» Han kom for å være Jehovas vitne og for å ta etterfølgere ut fra denne verden og gjøre dem til Jehovas vitner liksom han selv. Derfor sa han til sine apostler: «Fordi dere ikke er noen del av denne verden, men jeg har tatt dere ut av denne verden, av den grunn hater verden dere.» Og da han ba til Gud for dem, sa han: «De er ikke noen del av verden, akkurat som jeg ikke er noen del av verden.» (Joh. 18: 36, 37; 15: 19; 17: 14, 16, NW) Hebreerne 11: 38 sier om Jehovas vitner som verden hatet og mishandlet: «Verden var dem ikke verd.» På grunn av at de ikke er noen del av denne verden, er det forbudt for dem å blande seg opp i og ta del i dens affærer og stridigheter. De åndelige israelitter er akkurat like atskilt fra nasjonene og deres hærer som de naturlige israelitter var.
14 Hvis deres form for tilbedelse er å være «rene og uplettet fra vår Gud og Fars synspunkt», da må hver enkelt av dem strebe etter å «holde seg selv uplettet av verden». (Jak. 1: 27, NW) De forteller myndighetene at de er absolutt nøytrale overfor denne verdens politiske ordstrid og internasjonale stridigheter og kamper. De tar ikke aktiv eller håndgripelig del på noen av sidene, men betaler Gud sine løfter og er alltid talsmenn for hans rike og frelsesveg.
15. Hvorfor kjemper de ikke for landområder eller gjør motstand mot politiske omveltninger?
15 Lik prestene og levittene i Israel, som var spesielt innvigd til Jehovas tjeneste i hans tempel, har de ingen arv i denne verden. Derfor kjemper de ikke for å vinne landområder, og hvis de mister sin eiendom fordi de blir forfulgt av regjeringen i sitt hjemland eller på grunn av invasjon i landet av væpnede angripere, stoler de på at Gud vil skaffe dem det nødvendige til livets opphold. Som Paulus skrev til sitt medvitne da han var i fengsel: «Også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.» (Hebr. 10: 34) De foretrakk å leve i en plyndret tilstand framfor å bli drept under forsøk på å forsvare materielle eiendeler som hører denne verden til, så de kunne fortsette å vitne om Guds rike og «forkynne ordet» og «holde ivrig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider». Uten hensyn til hvilke politiske eller styremessige omveltninger som finner sted omkring dem, er de i sin nøytrale stilling forpliktet til å underordne seg dem og å fortsette med Guds arbeid som best de kan under de forandrede forhold. De vet at Guds rike, som bergprekenen lærer dem å be om og som de forkynner, skal overta styret over hele jorden etter Harmageddon. — 2 Tim. 1: 2, NW.
EVANGELIETS TJENERE OG SENDEMENN FRITATT
16. Hva fritar Gud dem nå for? Hva burde da også myndighetene gjøre?
16 De innvigde prester og levitter var fritatt for utskrivning til militærtjeneste i Israel. (4 Mos. 1: 45—54; 2: 32, 33) Jehovas vitner er innvigd til Gud som Jesu Kristi etterfølgere, og derfor bør de likeledes være fritatt for militærtjeneste med kjødelige våpen. Gud fritar dem nå, og forlanger ikke at de skal kjempe slik som Josva, Gideon, Samson, Jefta, Barak og David gjorde i fortiden. Jehova Gud har gjort disse kristne vitner til sine tjenere for Rikets evangelium. I Sambandsstatene fritar the Selective Service Act av 1948 ordinerte alminnelige evangeliets tjenere for militære forpliktelser. Men de embetsmenn som har fått i oppdrag å anvende denne loven, tillater bare fritagelse for dem som er heltidstjenere, og ikke for alle de andre. Men hver enkelt av Jehovas vitner har denne tjenesten som et kall og er en evangeliets tjener, enten han har anledning til å gi all sin tid eller bare en del av den. Ikke bare de som er heltidstjenere blant Jehovas vitner, men hver eneste en av dem, har avlagt et innvielsesløfte som innbefatter «plikter som er mer viktige enn de som har tilknytning til et hvilket som helst menneskelig forhold». Guds ord utnevner derfor hver enkelt av dem til Guds tjener og forkynner av Rikets evangelium, og selv om landets myndigheter har lovlig rett til å gjøre forskjell, har de ikke bibelsk rett til å gjøre det og begrense retten til fritagelse fra militærtjeneste bare til noen få, mens de utelukker andre. Når de gjør det, må de ta ansvaret overfor Gud for å ’skape urett under skinn av rett’.
17. Hvorfor kan de da ikke oppgi sin nøytralitet, i samsvar med Jesu profeti om den fullbyrdede ende på denne tingenes ordning?
17 Jehovas vitner er evangeliets tjenere og forkynnere, og derfor har de ikke oppgitt sin nøytralitet som militærnektere av samvittighetsgrunner og gått over til å ta del i å gi militær støtte til den ene eller andre siden i en verdslig kamp. Jesus forutsa deres nøytralitet og deres forkynnervirksomhet i denne stridbare tiden. Da han profeterte: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike,» sa han ikke at hans sanne etterfølgere skulle ta del i slike væpnede opprør. Han forutsa derimot at de skulle bli dårlig behandlet og bli «hatet av alle folkeslag», ikke bare av de fiendtlige, men av alle. Så ga han Jehovas vitner et oppdrag som skulle utføres i denne tiden, og forutsa også hva slags arbeid de skulle gjøre. Han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Derfor må nå hvert eneste vitne som har avlagt løfte til Jehova Gud gjennom Kristus, adlyde denne profetiske befaling og utføre sitt oppdrag som en ordinert tjener for det gode budskap om Riket. Ingen innvigd ordinert tjener er fritatt. De som har ledelsen blant dem, må gi eksemplet, og de andre må etterligne dem. (1 Pet. 5: 1—3) Disse ledende tjenere er ikke opptatt med kjødelig krig, men de forkynner. De andre Jehovas vitner er også Guds tjenere, og de følger deres trofaste eksempel og tar del i en fredelig forkynnelse.
18, 19. Hvorfor nekter de som Guds sendemenn å gjøre militærtjeneste?
18 Apostelen Paulus skrev til disse kristne vitner: «Han overga forlikelsens budskap til oss. Vi er derfor sendemenn i Kristi sted, som om Gud bønnfalt gjennom oss. I Kristi sted ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» (2 Kor. 5: 19, 20, NW) Som «sendemenn i Kristi sted» nekter Jehovas vitner av samvittighetsgrunner å gjøre tjeneste i nasjonenes militærvesen og i alt som har med det å gjøre.
19 Sendemenn er fritatt for militærtjeneste i det landet deres regjering sender dem til, særlig hvis det er en fiendtligsinnet nasjon. Husk at i de tidene Bibelen beretter om, ble det ikke sendt sendemenn til vennligsinnede nasjoner, men til nasjoner en var i krig med eller som truet med krig. Guds sendemenn i Kristi sted blir ikke sendt til vennligsinnede nasjoner, men til fiendtligsinnede. Alle nasjoner i denne Satans verden er fiendtligsinnede overfor Gud. Det budskap disse sendemenn har fått å framholde, er: «Bli forlikt med Gud.» Dette viser at nasjonene ikke er vennligsinnede. Kan det da være en bibelsk handlemåte av disse sendemenn å gjøre tjeneste i disse nasjoners militære styrker eller samtykke i å gjøre det når det blir forlangt av landets lov? Å gå ut av hans tjeneres rekker og holde opp å forkynne ville bety å kjempe imot Gud, som sendte sine sendemenn forat de skulle be nasjonene å bli forlikt med Gud, og ikke kjempe mot ham. Jehovas vitner er Guds sendemenn til alle nasjoner, med det samme budskap til alle. Følgelig har de ikke latt seg innrullere i noen nasjons kampstyrker. De holder seg strengt nøytrale overfor disse nasjonene i deres dødbringende kamper. De er trofaste overfor den guddommelige regjering som har sendt dem ut som sendemenn, selv om denne nøytralitet og deres forkynnelse av Riket fører til at de blir «hatet av alle folkeslag». De har ikke kjempet for de systemer som ikke er forlikt med Gud og som han vil ødelegge i Harmageddon. Derfor nekter de av samvittighetsgrunner å gjøre militærtjeneste!
20. Hvordan viser de uttrykkene som blir brukt om deres kamp, at de ikke er pasifister?
20 Apostelen sier om disse sendemenn i det samme brevet: «Om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker, idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde [høy ting, NW] som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» (2 Kor. 10: 3—5) I samband med denne åndelige kamp har dere fått befalingen: «Ifør dere Guds fulle rustning,» og denne åndelige rustning må dere ta på, «så dere kan holde stand overfor djevelens lumske angrep! For den kamp vi står i, er ikke en kamp mot kjød og blod, men mot maktene, mot myndighetene i åndeverdenen, mot verdensherskerne i det mørke som er om oss, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» Satan Djevelen er «denne verdens fyrste» og «guden for denne tingenes ordning». (Ef. 6: 11—13, LB; Joh. 12: 31 og 2 Kor. 4: 4, NW) Bruken av slike militære uttrykk i åndelig betydning når det gjelder Guds sendemenn, viser at de ikke er pasifister.
21. Hvilken kamp står de i, og hvis hær er de i? Hvorfor må de da holde seg nøytrale?
21 Den kamp de står i, er ikke mot blod og kjød. De kan ikke ramme sine virkelige fiender med kjødelige våpen, og derfor må de iføre seg Guds åndelige rustning. De legger hele sin kampdyktighet og energi i den åndelige kamp for å kunne frigjøre menneskene fra trelldommen under de onde åndemakter som styrer denne verden. De er i Guds åndelige bær under Jesus Kristus. Om de deserterte fra den og sluttet opp om denne verden og dens kamper, så ville det være utroskap mot Gud og Kristus. Det ville gjøre dem fortjent til å bli straffet med ødeleggelse uten noe håp om liv i den rettferdige nye verden. De må holde sin overenskomst med Gud og betale ham sine løfter, for de som «svikter overenskomster», blir rammet av Guds dom og «fortjener døden». (Rom. 1: 31, 32, NW) Derfor holder Jehovas vitner seg nøytrale overfor verdens stridigheter og adlyder disse strenge ordrene fra det høye: «Ta din del i å lide ondt som en soldat av rette slag for Kristus Jesus. Ingen som gjør tjeneste som soldat, blander seg inn i livets forretningsanliggender, forat han kan bli godkjent av den som har innrullert ham som soldat.» (2 Tim. 2: 3, 4, NW) Ved dette nøytrale standpunkt overfor verdens stridigheter og ved lydig utholdenhet i den åndelige kamp, får disse soldater, som er innrullert av Kristus, hans godkjennelse.
ET VERDENSOMFATTENDE BRORSKAP
22, 23. Hva slags samfunn er de, som utelukker at de kan ta del i internasjonale stridigheter? Hvilke instrukser står de under?
22 Guds sendemenn blir sendt til alle nasjoner med det ene og samme forlikelsens budskap, og derfor blir alle de som blir forlikt med ham, et verdensomfattende samfunn av brødre. Akkurat på den måten er Jehovas vitner en internasjonal menighet av kristne brødre. Gud forbyr dem i sitt ord å lage splittelse på grunn av selviske interesser, og begynne å kjempe mot hverandre. Han befaler dem å bevare enheten og freden blant seg. For å understreke dette, ble følgende spørsmål stilt: «Er Kristus blitt delt? ... For når det er avind og trette blant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?» (1 Kor. 1: 13; 3: 3) Av den grunn har de ikke oppgitt sin nøytralitet overfor denne verden og sluttet seg til denne splittede verdens hærer som ledes av deres fiende Satan Djevelen. Å gjøre det ville være det samme som å bli stilt til kamp imot sine åndelige brødre, Guds barn, akkurat som protestanter står mot protestanter, katolikker mot katolikker og jøder mot jøder når det er krig. Resultatet av dette ville ha blitt brodermordkrig, som de ville bli holdt strengt ansvarlige for av sin himmelske Far. I stedet for å ta eller prøve å ta sine brødres, Guds sønners, liv, blir de formant til å gi sitt liv for sine brødre, og derved etterligne Jesus Kristus og ikke Kain, som slo sin bror Abel i hjel. Derfor skriver apostelen Johannes:
23 «Undre eder ikke, brødre, om verden hater eder! Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg. På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.» — 1 Joh. 3: 11—16.
24. Hva må de gjøre nå, i stedet for å skade og sønderbryte hjerter?
24 Jehova Guds ånd er over hans vitner forat de skal «forkynne et godt budskap for de saktmodige» og «forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte», og ikke sønderbryte hjerter ved kjødelig kamp. Nå når elven med livgivende sannhet flyter fram fra Guds opprettede rikes trone, må hans vitner være lik trær, hvis blad er «til legedom for folkene» og ikke til skade for dem. (Es. 61: 1; Luk. 4: l8; Åpb. 22: 2; Esek. 47: 12) Dette er den «bedre veg», kjærligheten, å elske Gud med alt som et menneske har og sin neste som seg selv. — 1 Kor. 12: 31—13: 7.
25. I hvilken henseende blir det da bevist at Jehovas vitner er konsekvente?
25 Alt som er nevnt her om Jehovas vitners stilling, er bare et utdrag av den framstilling de har gitt til utskrivningsmyndigheter, offentlige embetsmenn og domstoler som er ansvarlige under landets lov for å avgjøre om vitnene skal få de rettigheter som blir gitt ordets tjenere og dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Men det er sagt tilstrekkelig til å bevise for disse myndigheter og alle andre at Jehovas vitner er konsekvente i sitt krav. De er ikke pasifister, men de er ordets tjenere og nekter militærtjeneste på et bibelsk grunnlag. Ved å ta dette standpunkt har de gjort det mulig for utskrivningsmyndighetene å se at Jehovas vitner er nøytrale overfor denne verden, og at de fortsetter som Guds tjenere og ordinerte forkynnere av det gode budskap om hans rike under Kristus, og at de i samsvar med Bibelen og sin samvittighet nekter å ta del i verdslig krig i noen som helst form.
Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du ble kalt til, du som har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner! — 1 Timoteus 6: 12.