Hvem ser den nye verdens konge i templet?

«Og Guds tempelhelligdom som er i himmelen, ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempelhelligdom. Og det kom lyn og stemmer og tordener og et jordskjelv og svært hagl.» — Åpb. 11: 19, NW.

 1. Hvor er Jehova konge? Hvorfor er dette trøstefullt?

JEHOVA er konge i sitt tempel. Han er udødelig og skal regjere i all evighet. For en trøstefull sannhet dette er, etter som kristenhetens forsøk på å herske som konge har slått ynkelig feil, og dette religiøse systemet nå er dødt i Guds øyne! Det er tåpelig og nytteløst å stole lenger på at kristenheten skal klare å opprette et godt, stabilt styre over jorden.

 2. Hva følger etterat han er begynt å regjere, ifølge Åpenbaringen 11?

² Kilden til alt rettferdig herredømme er universets Hersker, Jehova Gud. Jesus Kristus lærte sine disipler å be om Hans herredømme. Når tiden var inne til at det skulle opprettes, måtte det komme et syn av universets høyeste Hersker i sitt tempel. Dette blir gjort klart for oss i Åpenbaringen. Den peker fram til året 1914 og sier: «Høye stemmer hørtes i himmelen [hvor herredømmet er opprettet], og de sa: ’Kongedømmet over verden er blitt kongedømmet til vår Herre og hans Kristus, og han skal herske som konge i all evighet.’» Trofaste kristne blir framstilt som dem som reagerer på denne overordentlig betydningsfulle begivenheten med disse ordene: «Vi takker deg, Jehova Gud, den Allmektige, den som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er begynt å herske som konge. Men folkeslagene ble vrede [det ble de i 1914], og din egen vrede kom, og den fastsatte tid .... til å bringe ødeleggelse over dem som ødelegger jorden.» Det er i sitt tempel han regjerer. I gammel tid hersket han over sitt utvalgte folk Israel, og da ble hans nærvær i templet symbolisert ved hans pakts ark. Nå da han har tatt sin makt for å herske over jorden som han gjør over himmelen, må synet av ham i hans tempel vise seg. «Og Guds tempelhelligdom som er i himmelen, ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempelhelligdom. Og det kom lyn og stemmer og tordener og et jordskjelv og svært hagl.» — Åpb. 11: 15—19, NW; Salme 99: 1—3.

 3. Hvem ser tempelsynet, og hvordan vet vi det?

³ Hvem ser nå tempelsynet? Esaias’ profeti, 6. kapitel, gir oss svar på vårt spørsmål. I året 774 f. Kr. hadde profeten et syn, og han var et bilde på den klassen i vår generasjon som har hatt tempelsynet siden 1914 e. Kr. Det var Esaias som sa disse ordene til Guds trofaste folk: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» Esaias var selv et av vitnene for den høyeste Gud. Han var derfor et forbilde på Jehovas salvede vitner i vår tid. (Es. 43: 10) La oss nå undersøke de faktiske begivenheter i forbindelse med Esaias’ tempelsyn, og sammenligne dem med vår tids begivenheter.

TIDEN OG OMSTENDIGHETENE

 4. Hva kjennetegnet det året da Esaias så synet?

⁴ «I det år kong Ussias døde, så jeg Herren sitte på en høy, høy trone, og slepet av hans kåpe oppfylte templet.» (Es. 6: 1) Ussias’ død tidfester synet til året 774 f. Kr. Israels menneskelige konge som engang satt på «Jehovas trone» i Jerusalem, døde fordi han ulovlig hadde trengt seg inn i templet, men synet viser at den virkelige konge sitter på tronen i sitt tempel. Ussias døde i et hus som var atskilt fra templet og det kongelige slott, som en mann forbannet av Gud med den dødelige sykdom spedalskhet, mens hans sønn Jotam regjerte for ham i Jerusalem. (2 Krøn. 26: 21—23) Således oppveier regjeringen til Jehova, den sanne konge i templet, døden til den formastelige konge som var under guddommelig forbannelse.

 5. Var det i det året Esaias ble innvigd til den profetiske tjeneste? Hva er det som viser dette?

⁵ Dette var ikke det året da Esaias ble kalt eller innvigd til den profetiske tjeneste. De fem foregående kapitler av hans profeti viser at han var virksom som profet før dette minneverdige år. De ’Ussias’ dager’ da Esaias profeterte, må ha vært en tid før, muligens mange år før hans død, for Esaias skrev beretninger om Ussias’ regjering. (2 Krøn. 26: 22) Dette er like ens tilfelle når det gjelder den nyere tids Esaias-klasse, som det finnes en levning av i dag. Apostelen Paulus skrev sitt brev til hebreerne omkring år 61 (e. Kr.), og allerede da taler han om Esaias-klassen, i Hebreerne 2: 13, 14. Der siterer han Esaias’ ord i Esaias 8: 18, der profeten sier: «Se! Jeg og de små barn som Jehova ga meg.» (NW) Paulus viser så at Jesus ble hodet for denne Esaias-klassen ved at han steg ned fra himmelen og ble kjøtt og blod, liksom disse barn som Gud hadde gitt ham, hans etterfølgere, var det. I virkeligheten anvender de kristne greske skrifter på Jesus og hans disipler i det første hundreåret den bemyndigelsen som Esaias fikk i templet og som han nedtegnet i Esaias 6: 9, 10. Dette beviser at Esaias-klassen eksisterte i det første hundreåret, og at den delvis oppfylte profetien allerede nitten hundre år før vår tid.

 6. På hvem finner den endelige oppfyllelse av synet sted? Når?

⁶ Men den endelige oppfyllelse av Esaias’ syn finner sted på levningen av Jehovas salvede vitner, vår tids Esaias-klasse. Den finner sted etterat Jehova begynte å regjere i 1914 ved å sette sin Sønn Jesus Kristus på tronen som konge, forat han skal knuse denne verdens nasjoner med en jernstav i det kommende Harmageddon-slag. Senere, i 1918, viste Jehova seg i templet ved å sende sin konge, den lovte «paktens engel», som der skulle dømme alle dem som erklærer seg for å være av Guds hus. (Mal. 3: 1; 1 Pet. 4: 17) Kjensgjerningene viser at tempelsynet inntraff i 1919.

 7. Hvordan kom Ussias til å bli slått med den sykdmnmen som drepte ham?

⁷ Hva er det da i 1919 som kan sammenlignes med kong Ussias’ død? Ussias var en konge av Davids ættelinje, og han bygde opp stor velstand i Israel gjennom en lang regjeringstid. Gud hadde inspirert kong David til å si at Han ville oppreise en hersker lik fortidens Melkisedek, Salems konge. Liksom Melkisedek skulle denne hersker av Davids ættelinje være prest så vel som en konge som satt på «Jehovas trone». Han skulle være Messias eller Kristus, gjennom hvem alle jordens folk skulle bli velsignet med en fullkommen regjering. Ussias, som var blitt oppblåst av stolthet etter lang tids framgang, formastet seg nå til å tilta seg Israels yppersteprests plikter, foruten sitt kongelige embete, som om han var av Melkisedeks ættelinje. Han formastet seg til å være Messias eller Kristus, som Jehova med en ed hadde tilsvoret i Davids profeti i Salme 110: 4: «[Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig etter Melkisedeks vis.» Ussias var således verre enn Korah og de 250 som gjorde opprør sammen med ham og utfordret Moses og Aron og formastet seg til å brenne røkelse for Jehova liksom yppersteprestene og hans sønner, for Korah og hans menn var av Levi stamme liksom Moses og Aron. (4 Mos. 16: 1—40; 2 Mos. 30: 1—10, 34—38; Jud. 11, 12; 4 Mos. 18: 7) Derfor slo Jehova Ussias med spedalskhet, og han kunne ikke lenger være til stede i templet eller sitte på tronen. Profetiene nevner et jordskjelv i Ussias’ dager, men vi vet ikke med sikkerhet om det hendte på den tiden da han begikk sin helligbrøde. — Amos 1: 1; Sak. 14: 5; også Josephus’ Antiquities of the Jews, bok 9, kapitel 10, § 4.

 8. Hvilken klasse hadde engang framgang liksom Ussias, og til når?

⁸ På samme måte så kristenhetens presteskap ut til å ha Guds gunst fram til året 1914. Det året endte den tiden som var fastsatt for de verdslige nasjoner til å ha herredømme på jorden. Da tok Jehova Gud sin makt til å herske over jorden som konge, og innsatte sin Sønn på tronen. Så oppsto spørsmålet: Hvem er den Messias som skal regjere over jorden? Hvem skal oppfylle de velsignede forutsigelser om Messias? Kristenhetens presteskap tiltok seg formastelig å spille Messias’ rolle, for de forkastet Rikets budskap som levningen av Jehovas vitner forkynte.

 9, 10. a) Hvordan tiltok protestantismen seg rollen som Messias? b) Hvordan gjorde katolisismen det?

⁹ Katolisismen og protestantismen gjorde krav på å være selvskrevne i Guds rike. Deres presteskap handlet som religiøse herskere og gjorde fordring på å være dem som skulle opprette Riket og oppfylle bønnen «Komme ditt rike» ved å forsøke å omvende verden til Kristus. I 1914 kastet kristenhetens nasjoner seg ut i en verdenskrig som gjaldt verdensherredømmet. Kristenhetens presteskap stilte seg sammen med dem. De gjorde seg til håndlangere for denne verdens politiske herskere og ikke for Kristus som var satt på tronen i himmelen. De velsignet hærene som i virkeligheten kjempet mot Messias’ herredømme over jorden. Ved slutten av den første verdenskrigen ble forslaget om Folkeforbundet framsatt, og i begynnelsen av 1919 utsendte Kirkenes fellesråd i Amerika en proklamasjon som begynte slik: «Tiden er kommet da verden skal organiseres for sannhet, rett, rettferdighet og menneskelighet. Med dette for øye vil vi som kristne tilskynde til at et forbund av frie nasjoner blir opprettet på den kommende fredskonferanse. Et slikt forbund er ikke bare et middel til å få fred, det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden. Folkeforbundet er rotfestet i evangeliet. I likhet med evangeliet er dets formål ’fred på jorden, god vilje blant menneskene’. I likhet med evangeliet henvender det seg til alle. De døde helter vil ha dødd forgjeves om det ikke ut av seieren kommer en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. — 2 Peter 3: 13. Kirken kan gi en godviljens ånd, uten hvilken intet Folkeforbund kan bestå.»

¹⁰ Hva katolisismen angår, så prøvde den daværende pave i Roma å bruke den tyske keiser og hans krigsmaskin som «kirkens sverd», for å berede veg for å gjenopprette det hellige romerske rike. For å fremme sin egen messianske ærgjerrighet gjorde paven i 1929 en handel med fascistdiktatoren Mussolini som resulterte i at paven fikk tilbake verdslig makt på jorden, og at Vatikanstaten ble gjort til en politisk stat. Hadde paven oppfattet og satt pris på at Jehova Gud nå regjerte ved sin sanne Messias og hadde gjort det siden 1914, ville han ikke ha gått inn for å få verdslig makt. Han ville ha forent seg med den regjerende Messias i stedet for med verdslige politiske herskere. På grunn av pavens sympatiske innstilling overfor sentralmaktene i den første verdenskrig, ble Londontraktaten undertegnet av Storbritannia, Frankrike, Russland og Italia i 1915, og paven ble utelukket fra enhver diplomatisk handling i forbindelse med freden eller spørsmål som hadde oppstått av krigen.

11, 12. Hva formastet nå presteskapet seg til å ofre til Gud, og hvordan?

¹¹ Etterat kristenhetens presteskap hadde nådd høydepunktet av sin framgang i 1914 — for det har ikke hatt framgang siden, — formastet de seg til å ofre røkelse til Gud i hans tempel. Jehovas vitner handlet da i likhet med ypperstepresten Asarja og hans åtti prester, som motsto kong Ussias’ bespottelige handling og som drev ham ut av templet etterat han var slått med spedalskhet. Jehovas vitner henviste til Guds rike ved hans sanne Messias, protesterte mot presteskapets handlemåte og viste ut fra Bibelen at det var åndelig utukt. Presteskapet sammensvor seg om å drepe denne levning av Guds ’kongelige presteskap’, og selv tilta seg et slikt presteskaps funksjoner. (1 Pet. 2: 9) Ved å bruke verdenskrigen til å undertrykke det vitnesbyrdet som levningen ga om Riket, drepte presteskapet Jehovas «to vitner», og dette oppfylte Åpenbaringen 11: 3—10. De brukte krigsdyret og ikke et fredsdyr i sitt forsøk på å rydde Rikets vitner av vegen. (Åpb. 11: 7; 13: 1—3) Lik den rike mann i Jesu lignelse bar presteskapsklassen kongelig purpur, og nå prøvde de midt i all sin verdslige framgang å stille til skue sitt prestelige lin, sin selvrettferdighet. (Luk. 16: 19—31) Men da de formastet seg til å ofre røkelse til Gud i hans tempel, var de ikke lik apostelen Paulus som ofret den sanne vellukt på rette måte.

¹² Paulus skrev: «Gud .... leder oss alltid i et triumftog sammen med Kristus, og lar gjennom oss duften av kunnskapen om ham bli merkbar på hvert sted! For for Gud er vi en Kristi vellukt blant dem som blir frelst og blant dem som går til grunne; for de siste en duft som går ut fra død til død, for de første en duft som går ut fra liv til liv. Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til dette? Vi er det, for vi er ikke kremmere med Guds ord som mange mennesker er, men i oppriktighet, ja, som sendt fra Gud, under Guds øyne, i samfunn med Kristus, taler vi.» (2 Kor. 2: 14—17, NW) Presteskapet ofret røkelse, ikke i form av kunnskap om Jehova og hans rike ved Kristus, men som propaganda fylt med verdslig politikk og med løfter om messianske velsignelser gjennom en sammenslutning av nasjonene.

13. Siden når er de blitt slått med plage og pint lik Ussias? Hvordan?

¹³ På grunn av dette er det kommet en plage eller sykdom fra Gud over dem. Det blir vist at de er forbannet og dømt til en vanærende død. I Israel ble den spedalske kong Ussias drevet ut av templet av den trofaste Asarja og hans åtti prester. Lik den rike mann i Jesu lignelse døde han fra sine privilegier og ble utsatt for pine. Liksom den store avgrunn stengte den rike mann ute fra Abrahams bryst, stengte kong Ussias’ sykdom ham ute fra det hellige tempel og den kongelige «Jehovas trone».a I 1918 lyktes det kristenhetens presteskap å drepe Jehovas «to vitner» da den første verdenskrig var på høydepunktet. På grunn av denne handling, som viste en åpenlys forakt for Guds rike ved Kristus, ble de slått med en dødelig åndelig sykdom fra Oud. De røpet selv at de var urene i hans øyne, at de drev åndelig utukt med denne verden og derfor var Guds fiender. De har hele tiden siden stått i denne forbannede stilling. De er blitt vist bort fra Guds tjeneste i hans tempel, og har ikke noe virkelig håp om en plass i det himmelske rike med Kristus Jesus. — Jak. 4: 4, KJ; 2 Kor. 6: 14—18.

VIRKNINGEN AV SYNET

14. Når og hvordan døde de? Hvordan ble da levningen begunstiget?

¹⁴ Akkurat som forutsagt i Åpenbaringen 11: 11, 12 ble den salvede levning av Jehovas vitner gjenopplivet fra den dødstilstand som deres fiender hadde tvunget dem inn i. Gud lot dem ikke bli tilintetgjort under den første verdenskrig. Han gjenopplivet dem ved sin ånd i 1919. Men det religiøse presteskap døde hva Guds sanne tjeneste angikk, lik den rike mann i Hades. Da var det at levningen fikk synet av etterkrigstidens tjeneste for Gud i hans tempel. Esaias, som var et bilde på dem, sa: «Jeg [så] Herrenb sitte på en høy, høy trone, og slepet av hans kåpe oppfylte templet.» (Es. 6: 1) Som en sammenligning av Bibelens profeti med de historiske kjensgjerninger viser, kom Jehova Gud til templet i 1918, representert ved sin paktens engel, sin konge. Det var derfor «den fastsatte tid da dommen skal begynne med Guds hus». (1 Pet. 4: 17, NW) Derfor ble både levningen og kristenheten, som bekjenner å være Guds hus, ført til templet. Men kristenheten fikk ikke synet. På grunn av sin synd, sitt opprør mot Riket, ble den avslørt som spedalsk. Hva den salvede levning angår, så forsto de nå med større verdsettelse at Jehova Gud regjerte ved sin konge Jesus Kristus, som nå var satt på tronen. Folkeslagenes vrede, som de ga avløp for ved å føre den første verdenskrig og forfølge Guds rikes vitner, var et bevis for dette. Derfor forsto de at det nå var en dommens tid for dem. «[Jehova] er i sitt hellige tempel, [Jehovas] trone er i himmelen, hans øyne skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.» (Salme 11: 4) Hans høye, høye trone gir til kjenne at han er universets høyeste myndighet, den rettmessige hersker og dommer over alle skapninger.

15. Hvem tjente ham i templet? Hvordan var dette meget passende?

¹⁵ Esaias beskriver synet av Jehova som sitter på tronen i sitt tempel: «Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløy han.» (Es. 6: 2) Da det var tiden for dom, var det meget passende at Jehova var ledsaget og tjent av serafer, for disse åndelige skapningers navn betyr «brennende». Denne egenskapen hos dem gjenspeiler at «[Jehova] din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud», det vil si, mot sine fiender. (5 Mos. 4: 24; 9: 3; Hebr. 12: 29) Fullbyrdelsen av hans dom som ved ild og renselsen av hans trofaste levning som ved ild var nå nær. Serafene viste den største respekt for Jehovas person. De følte sterkt hans hellighet, og dekket derfor sitt ansikt og sine underlemmer med vingene, på lignende måte som embetsmenn i de verdigste orientalske rettssaler i gammel tid ville oppføre seg i kongens nærvær. Fordi de var så nær universets Hersker, holdt de seg desto mer beskjedent tilbake for ikke å trekke oppmerksomheten bort fra hans persons herlighet. Men Esaias, en skapning som var lavere enn englene, så nå med vidåpne øyne Gud, den Høyeste. Det er nå høytidelig for oss å tenke på, at Jehova Gud er i sitt domstempel, ledsaget av disse brennende serafer. Det er en overordentlig verdig, høytidelig og ærefryktinngytende begivenhet.

16. Hva er betydningen av det serafene sa?

¹⁶ «Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er [Jehova], hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.» (Es. 6: 3) Ved uavbrutt å rope ut dette omkvedet om Guds hellighet, svarer disse serafene til de fire levende skapninger som Johannes så i sitt syn av Jehova på den himmelske trone: «Og hva de fire levende skapninger angår, så har hver især av dem seks vinger; rundt omkring og nedenunder er de fulle av øyne. Og de har ingen hvile dag og natt mens de sier: Hellig, hellig, hellig er Jehova Gud, den Allmektige, som var og som er og som kommer!» (Åpb. 4: 1—8, NW) Det at de sier «hellig» tre ganger, framhever denne egenskapen meget sterkt. Det viser at Gud den allmektige i sitt vesens grunn er hengitt til rettferdighet, og ikke er i stand til å gjøre noe galt. Denne hellige egenskap renser Jehova Gud for alle de falske anklager som Satan Djevelen har reist mot ham. Av den grunn må hans tempel være et rent, hellig sted, og de som ønsker å tjene ham der, må også være hellige i en gudlignende kjærlighet til det som er rett, rent og godt. Nå da han har tatt sin store makt over jorden for å regjere ved Kristus, må derfor også den bli gjort til et hellig sted. Jorden er hans fotskammel, og den skal bli gjort herlig, for det hadde profetisk betydning at serafene stadig ropte til hverandre: «All jorden er full av hans herlighet.»

17. Hvordan skal jorden fylles med hans herlighet? Med hvilket resultat?

¹⁷ Det er dette omkvedet serafene nå sier i templet. Derfor kan ikke denne vanhellige verden bestå for bestandig. Jehovas øyne er for rene til å kunne se med bifall på kristenhetens hykleriske religiøsitet. Hans hellighet skiller ham fra de verdslige nasjoners falske guder. Satans herredømmes verdslighet kan ikke berøre eller tilsmusse ham. I Bibelen blir han over 230 ganger kalt «hærskarenes Jehova». Hans mektige hærskarer er lik ham i deres hjerters kjærlighet til rettferdigheten, så han kan godt bruke dem til å fullbyrde sine dommer mot all denne verdens urettferdighet. Jorden er ennå ikke full av hans herlighet, men den kommer til å bli det som følge av den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Som han sa til Moses: «Hele jorden skal bli full av Jehovas herlighet.» (Åpb. 16: 14—16; 4 Mos. 14: 21, AS) Hans majestetiske glans vil finnes overalt på jorden, og alle levende skal vite at han er konge. «For jorden skal fylles med kunnskap om [Jehovas] herlighet, liksom vannet som dekker havets bunn. Men [Jehova] er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden!» (Hab. 2: 14, 20) Et av de storslagne resultater av denne kunnskap vil bli at jordens beboere ikke skal skade eller ødelegge hverandre, som de gjør nå i denne vanhellige verden. (Es. 11: 9) Allerede nå midt i denne verdens mørke oppfanger Jehovas vitner hans herlighets lys fra templet, og gjenspeiler den herlige kunnskap om Gud til de mennesker som sitter i mørke og lengter etter lys. — 2 Kor. 3: 18; 4: 6.

RENSELSE AV LEPPENE

18. Hvilken virkning har proklamasjonen av Guds hellighet?

¹⁸ Proklamasjonen av den hellighet som kjennetegner den rettferdige nye verdens Gud, er overordentlig mektig. Den bevirker en rystelse som forstyrrer selvtilfredsheten hos de skapninger som stoler på sin egen rettferdighet. Med serafens proklamasjon lydende i sine ører sier profeten Esaias: «Og tresklenes poster bevet ved de ropendes røst, og huset ble fylt med røk.» (Es. 6: 4) Dette ville forurolige alle som gikk over treskelen for å nærme seg Gud. Det ville gjøre dem bekymret for sin hjertetilstand. Heldigvis for oss har vi en forløper som har gått inn i Guds store tempel for oss, nemlig Kristus Jesus, den store prestekonge lik Melkisedek. (Hebr. 6: 19, 20) Hans offers rettferdighet oppveier vår medfødte ufullkommenhet og syndighet. Men likevel må vi ransake våre hjerter for å se at de er hellige i sin kjærlighet til sannhet og rettferdighet. De som er av Guds hus, må i særlig grad gjøre dette.

19. Hva betyr det at huset ble fylt med røk?

¹⁹ Det at huset eller templet blir fylt med røk, betyr at den levende Gud er til stede der med en herlighet som menneskelige skapninger ikke kan komme nær. Det er som da Moses satte opp tabernaklet for tilbedelsen i ørkenen ved Sinai berg: «Da dekket skyen sammenkomstens telt, og [Jehovas] herlighet fylte tabernaklet.» Flere hundre år senere, da kong Salomo innvigde templet i Jerusalem og prestene brakte paktens ark inn i det aller helligste, «da fylte skyen [Jehovas] hus. Og for skyens skyld kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for [Jehovas] herlighet fylte [Jehovas] hus». (2 Mos. 40: 34, 35; 1 Kong. 8: 10, 11) Senere fikk apostelen Johannes et syn av vår egen tid og så tempelhelligdommen i himmelen og syv engler komme ut med syv domsplager som skulle tømmes ut over menneskene etter 1918 e. Kr. Han forteller hva som hendte: «Og templet ble fylt med røk av Guds herlighet og av hans makt; og ingen kunne gå inn i templet før de syv englers syv plager var fullendt.» (Åpb. 15: 5—8) Ja, dette er sannelig en Gud som om kort tid vil få endog vitenskapsmennene nå i elektronealderen med all deres frigjøring av atomkraft til å stå i frykt og beven for hans herlige domshandlinger. La oss aldri glemme at han er i templet for å holde dom.

20. Hva var hensikten med å la Esaias se dette? Hvilken virkning hadde det?

²⁰ For Esaias var det som om han var Israels yppersteprest og fikk se innenfor det indre forhenget i templet og skue Guds herlighet. Esaias fikk den forrett å se dette forat det skulle gjøre inntrykk på ham og få ham til å føle sin lave stilling i Guds øyne. Når derfor levningen av Esaias-klassen i denne generasjon fikk åpnet sin forstands øyne til å se tilsvarende ting, så var det like ens for å gi dem et levende inntrykk av hvordan de kommer til kort overfor den guddommelige herlighet. Esaias så nå med sine øyne på et slikt herlig syn i det aller helligste i Guds tempel, men ble han av den grunn slått med en dødbringende plage slik som Ussias ble? Nei, det ble han ikke, enda han ikke var en prest av Levi stamme. Han hadde ikke fått dette synet på grunn av sin egen formastelighet, men på grunn av et trofast hjerte. Han forteller oss hvilken virkning det hadde: «Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt [eller målløs, tilintetgjort]; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud.» — Es. 6: 5.

21, 22. a) Hva følte Esaias at han sto i fare for, og hvorfor? b) Hvilken tilsvarende følelse hadde levningen? Hvorfor var de i fare?

²¹ Da kom det over Esaias en erkjennelse av hans naturlige tilstand. Han følte at han nå kom til å bli tilintetgjort på grunn av sin uverdige tilstand. Hva angår levningen i 1919, så følte de seg nå ikke så sikre på sin frelste tilstand, på at de hadde ’gjort sitt kall og sin utvelgelse fast’. De var ennå ikke rede til å «gå hjem» til himmelsk herlighet, men hadde ennå et arbeid å gjøre som ville gi dem anledning til å bevise sin trofasthet. De kunne ha blitt tilintetgjort i dette kritiske året, hvis ikke Jehova hadde avkortet disse trengselens dager over verden for sine utvalgtes skyld, men hadde gjennomført den krigen som var begynt i himmelen mot Satans organisasjon, uten avbrytelse helt til denne organisasjon var fullstendig ødelagt.

²² Esaias 12: 1 viser at Jehova var vred på levningen av sine vitner på grunn av deres frykt og forsømmelse under den første verdenskrig. Hadde han handlet i samsvar med sitt mishag, kunne det ha blitt katastrofalt for dem. De hadde «urene lepper» liksom Esaias. «[Jehovas] frykt er ren» (Salme 19: 10); men de hadde latt frykt for mennesker og menneskelige organisasjoner virke på sine lepper og fått deres budskap til nesten helt å forstumme. De lovpriste ikke Jehovas hellighet, og de fylte ikke hele jorden med kunnskapen om hans herlighet, slik som serafene gjorde. Levningen bodde hovedsakelig i kristenheten, som hadde urene, hykleriske lepper til tross for at den bekjente seg for å være Guds hus. På grunn av sin berøring med den hadde levningen mange flekker og var ennå besmittet med mange av dens tradisjoner og skikker. På grunnlag av dette kunne levningen av Guds utvalgte ha blitt tilintetgjort sammen med verden på den tiden da dommen begynte i Guds hus. Men det at han forkortet trengselstiden som er kommet over Satans organisasjon, førte til at de ble spart, og også til at alle de andre får er blitt spart som siden den tid er blitt samlet inn til den rette Hyrdes hjord. — Matt. 24: 21, 22; Joh. 10: 16, NW.

23. Hvilket stridsspørsmål skulle innprentes den som så synet? Hva blir vist ved at synet ble sett i templet?

²³ Det som gjør stillingen så alvorlig for Esaias-klassen, er at Jehovas rike er opprettet. Denne kjensgjerning måtte innprentes i deres sinn, og så måtte deres forpliktelser bli klargjort for dem med kraft. Dette blir vist ved Esaias’ forferdede rop: «Mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud.» Den spedalske konge i Israel døde, men her satt den hellige, levende konge over hele jorden på sin trone i sitt domstempel. Derfor er det ikke nå tiden til å sørge over den døde kong Ussias eller hans motstykke i vår tid. Det er tiden til å tilbe, tjene og kunngjøre den virkelige, levende konge, som er ledsaget av sine hærskarer av serafer, kjeruber og engler. Det er tiden til å si: «Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den Allmektige, er begynt å herske som konge.» (Åpb. 19: 6, NW) Herredømmet over jorden tilhører ikke mennesker, men Jehova Gud, og han hersker i hellighet. Herredømmet over jorden er en del av stridsspørsmålet om overhøyheten over universet. Hele menneskeheten står nå overfor dette stridsspørsmålet, og levningen fikk forståelsen av at dette var det viktigste stridsspørsmål. Da det er i templet Jehovas tilsynekomst som konge finner sted, viser det at han er interessert i den rene tilbedelse av den sanne Gud. Kongen er Gud, og Gud er Kongen. Derfor er hans rike et teokratisk rike og er den eneste rettmessige regjering for alle mennesker. Hans regjering må gjennomtvinge den sanne tilbedelse på jorden.

MIDLER TIL RENSELSE

24. Hvilke av kroppens lemmer trengte renselse? Hvorfor ble det lagt vekt på det?

²⁴ Vi erkjenner i dag med takknemlighet hvordan renselsen av vår tids Esaias-klasse ble utført ved Jehovas ufortjente godhet. «Da fløy en av serafene bort til meg med en gloende sten [glødende kull, AS] i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» (Es. 6: 6, 7) Forat Esaias-klassen skulle kunne bli brakt tilbake til Kongens gunst, måtte deres lepper bli renset. «Den som elsker hjertets renhet, og hvis tale er tekkelig, han har kongen til venn.» (Ordspr. 22: 11) Det budskap disse lepper taler må være rent, uten kompromiss, fritt for frykt for mennesker og religiøse tradisjoner og menneskers filosofi og selviske selvforherligelse. Det var nødvendig at Gud oppfylte sitt løfte om å «gi folkene nye, rene lepper, så de alle påkaller [Jehovas] navn og tjener ham med ett sinn». (Sef. 3: 9) De skulle være vitner for Jehova som universets Hersker, og måtte derfor ofre ham «lovprisingsoffer, det vil si frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig». (Hebr. 13: 15, NW) Dette krevde sendemenn, profeter, forkynnere. Det er grunnen til at det ble lagt vekt på leppenes tilstand. På den tiden utførte de fleste av levningen et frivillig arbeid med å dele ut bibelske traktater gratis, mange hundre var heltidspioner-forkynnere, menighetenes valgte eldste var hovedsakelig offentlige talere, og mange var bare møtegjengere. Men nå måtte alle være aktive vitner med sine lepper fri for frykt.

25. Hvordan skjedde renselsen, og ved hvilke passende midler?

²⁵ Esaias’ syn viser at vår renselse ikke skjedde ved menneskelige midler, men ved serafiske eller overmenneskelige midler. Mennesker som selv var urene, kunne ikke utføre den nødvendige renselse. Det at Jehova gjorde bruk av serafen, minner oss om hvordan Lasarus i lignelsen ble båret av englene til plassen foran Abrahams bryst, da han var død fra sin tiggertilstand. Den gulltangen eller gullsaksen som serafen brukte til å ta opp den rødglødende stenen eller det glødende kull med, var fra lysestaken i den hellige avdeling av templet. (1 Kong. 7: 49; 2 Krøn. 4: 21; 2 Mos. 25: 38; 37: 23; 4 Mos. 4: 9) Den hørte altså med til belysningsutstyret. Forat våre lepper kunne bli renset med hensyn til hva de sier og hvordan de sier det, trengtes det åndelig opplysning, som symbolisert ved gullysestaken. Det glødende kull som ble ført til leppene, kom ikke fra en vanlig ild, men ble tatt fra ilden som var under offeralteret i templets forgård og som aldri måtte få slukne. (3 Mos. 6: 5, 6) Alteret representerer Kristi offer. Det glødende kull som skulle rense leppene som ved ild, kom altså fra det rette sted. Det var et bilde på det rensende budskap som ødelegger menneskers tradisjoner og forskrifter og som inngir fryktløshet og nidkjærhet, slik at Rikets budskap blir som en brennende ild i ens ben. Jesus sa: «I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder.» (Joh. 15: 3) Det er i harmoni med dette at Jehova, da han bemyndiget Jeremias til å være hans profet, rakte ut sin hånd og rørte ved Jeremias’ lepper og sa til ham: «Se, jeg legger mine ord i din munn.» — Jer. 1: 9; Es. 51: 16.

26. Hva var levningens synd, hvordan ble den dekket, og hvilken hensikt tjente deres renselse?

²⁶ All urenhet av leppene nå i denne tiden etter 1914 da Jehova har begynt å herske som konge, er urett og er en synd. Derfor sa serafen da han berørte Esaias’ lepper med det rødglødende kull: «Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet [tilgitt, AS].» Eller som Rotherhams oversettelse mer fullstendig gjengir meningen i serafens ord: «Og din synd [skal] bli dekket ved soning.» Levningens synd ble dekket ved Jesu soningsoffer, representert ved alteret som serafen tok det rødglødende kull fra. I stedet for å bli slått med en dødbringende forbannelse liksom den formastelige Ussias, ble altså levningen nådig tilgitt gjennom Kristus på grunn av sin anger, og ble ikke tilintetgjort. Renselsen av deres lepper var ikke en forberedelse til straks å gå hjem til himmelen. Det var en forberedelse til jordisk tjeneste i den mest kritiske tid i menneskenes historie. De ble bevart forat de skulle bruke sine rensede lepper til frimodig tale på denne dommens dag. — 1 Joh. 4: 17, 18.

27. Hva må derfor være levningens kurs for framtiden?

²⁷ Hvor takknemlige kan vi ikke være for denne renselsen! Den har gjort oss forskjellig fra alle i kristenheten, som blir verre og verre i retning av urene lepper. Vi må aldri få noe tilbakefall ved å gi etter for frykt for skapninger igjen, men vi må gå videre fram mot fullkommenhet i kunnskap, tro og dugelighet i tjenesten. Vår tidligere «misgjerning» eller urette tilstand er blitt tatt bort fra oss ved Guds kongelige budskap for denne «endens tid», for det har tjent til å korrigere det vi tenker og sier. Dette er den velsignede virkning av vårt syn av ham i hans tempel, og av at vi har ydmyket oss framfor hans herlige ansikt.

[Fotnoter]