Enheten i Guds synlige organisasjon
«Fra ham er det hele legemet vokser sin vekst, så det kan oppbygge seg selv i kjærligheten, ved at det er harmonisk sammenføyd og ved at det må samarbeide gjennom hvert ledd som gir det som trengs, alt etter den funksjon som hvert enkelt lem har fått å utføre.» — Ef. 4: 16, NW.
1. Hva har Jehova vist mot de ringeste i menneskeheten, og hva mente Paulus om dette?
JEHOVA, universets store suverene Hersker, har vist ufortjent godhet mot de ringeste i menneskeheten, mot menn og kvinner som oss. Paulus var en av dem som fikk denne ufortjente godhet. Han satte så stor pris på den at han måtte la det komme til uttrykk både i ord og i gjerninger. Den takknemlighet mot Jehova som Paulus følte, ønsket han at også alle andre skulle føle. Det var derfor han skrev med slik inderlighet til Timoteus og sa: «Jeg er Kristus Jesus, vår Herre, takknemlig, han som ga meg kraft, fordi han regnet meg for pålitelig ved å tildele meg en tjeneste, enda jeg tidligere var en spotter og en forfølger og et hovmodig menneske. Ikke desto mindre ble det vist meg barmhjertighet, fordi jeg var uvitende og handlet av mangel på tro. Men vår Herres ufortjente godhet var overstrømmende rik sammen med tro og kjærlighet som finnes i forbindelse med Kristus Jesus. Det er et pålitelig ord og fortjener å bli fullt ut godtatt at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere. Av dem er jeg den fremste. Men grunnen til at det ble vist meg barmhjertighet, var at Kristus Jesus ved hjelp av meg som det fremste tilfelle kunne demonstrere all sin langmodighet som et eksempel for dem som kommer til å tro på ham til evig liv.» — 1 Tim. 1: 12—16, NW.
2. Hva var grunnen til Paulus’ store glede i denne forbindelse?
2 Det var storartet gjort av Paulus å tale åpent ut til den unge mann Timoteus, som også ønsket å vinne livet og som virkelig kunne vinne det på grunn av Jehovas ufortjente godhet. Paulus innrømmer at han før hadde hatt en hovmodig innstilling, og forteller Timoteus om den ufortjente godhet Gud hadde vist ham enda han var en spotter. Han satte pris på denne kjærligheten. Den store glede Paulus gir uttrykk for i sin erklæring til Timoteus, kom av at Herren Jesus Kristus hadde regnet ham for pålitelig og hadde bemyndiget ham til å være en ordets tjener. For en oppgave! For et privilegium! Ja, Paulus satte stor pris på sin tjeneste, og i boken Apostlenes gjerninger blir dette vist av beretningen om hans liv i tjeneste.
3. Hvordan uttrykte Paulus seg til efeserne angående dette?
3 Da Paulus ved en annen anledning skrev til efeserne, hadde han også den samme tanken — tjenesten — for seg. Han fortalte menigheten i Efesus at Gud hadde vist ham en godhet som han ikke hadde fortjent. Det er klart at hverken Paulus eller efeserne eller noen andre av menneskeslekten har gjort seg fortjent til å få godhet fra Gud. Men likevel fikk Paulus erfare en slik kjærlighet og fikk det privilegium å kunngjøre et godt budskap om Guds kjærlighet for folkeslagene og å gjøre kjent Skaperens og hans Sønns majestet, makt og herlighet. Paulus sa det på denne måten da han skrev til efeserne: «Til meg, en mann som var mindre enn den minste av alle hellige, ble denne ufortjente godhet gitt at jeg skulle kunngjøre for folkeslagene det gode budskap om Kristi uutgrunnelige rikdom og skulle få menneskene til å se hvordan den hellige hemmelighet blir forvaltet som fra evige tider av har vært skjult i Gud, som skapte alle ting.» — Ef. 3: 8, 9, NW.
4. Hvilken frihet hadde Paulus nå, og hvordan la han sin tro for dagen?
4 Jehova gjorde noe for Paulus. Han var nå en fri mann og hadde håp om å vinne evig liv. Han kom vekk fra trelldommen i den gamle tingenes ordning som han hadde levd i, og nå hadde han for første gang frimodighet til å tale, som Guds folk får ved kunnskap om Jehova. Det Paulus lærte om Guds åpenbarte hensikter gjennom Kristus Jesus, ga ham tillit til å gjøre sitt arbeid, gjennom sin tro. Denne tro ble aldri rokket. Han beviste dette ved å gjøre gode gjerninger, men nå var han den forfulgte, ikke forfølgeren, som han før hadde vært. Han måtte gjennom mange prøver og trengsler og fikk mange slag, men likevel var han trofast inntil døden. Han var en ustraffelig mann. Han kjente Guds vilje, og han ’trodde på Kristus til evig liv’. Paulus må ha vært en inspirasjon og et godt eksempel for andre, for han fulgte selv i Kristi Jesu fotspor.
5, 6. Hvordan var Jehovas ufortjente godhet blitt vist mot hedningene som følge av at hans hellige hemmelighet var blitt åpenbart?
5 Men hvordan forholdt det seg med de andre kristne? Fulgte de trofast i Kristi fotspor? Hadde Guds ufortjente godhet samme virkning på dem som på Paulus? Ja, det hadde den. Tenk på de første kristne: Jødene hadde som nasjon betraktet unnlatt å holde sin pakt med Jehova Gud. De var engang blitt utvalgt til å være folket for Guds navn, men nå da Jehova hadde åpenbart den hellige hemmelighet, hans Sønn Kristus Jesus som Messias, ville de ikke godta ham. Så gikk da kallet ut til de hedenske folkeslagene forat det fra dem kunne bli tatt ut et folk for Guds navn. Den hellige hemmelighet som hadde vært skjult i generasjoner, nemlig hvordan Jehova Gud ville velsigne alle jordens slekter, ble nå åpenbart i Kristus Jesus. I samsvar med dette hadde Jehova nå vist barmhjertighet og ufortjent godhet mot hedningene også, ikke bare mot jødene. Begge slags «folkeslag», eller alle slags mennesker, kunne nå ta imot Messias og få håp om å vinne evig liv. Jehova Gud visste naturligvis helt fra verdens grunnleggelse av hvordan han skulle sette i verk sin hensikt å velsigne alle jordens slekter og opphøye sitt navn, men i tidligere tider hadde han ikke helt ut åpenbart dette.
6 I hundrevis av år hadde ikke Jehova Gud hatt noe med hedningene å gjøre, men nå sto vegen åpen for dem til å bli kristne, Guds utvalgte tjenere, Jehovas vitner. Da Paulus skrev til romerne og nevnte hvordan det var blitt vist dem så stor barmhjertighet og så stor godhet som de ikke hadde fortjent (for de hadde ikke gjort noe for å ære Jehova), utbrøt han: «O dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor umulig det er å granske hans veger! For hvem har fått kjenne Jehovas sinn, eller hvem er blitt hans rådgiver?’» (Rom. 11: 33, 34, NW) Det er ufattelig, men likevel ble Jehovas ufortjente godhet utstrakt til hedningene, og de som innvigde seg til den Høyeste og kom inn i menigheten eller den synlige organisasjon, ble til et skuespill for mennesker og engler.
7. Hva ble de som fikk denne ufortjente godhet, tatt inn i, og hva skulle de være?
7 Det var for omtrent nitten hundre år siden at denne synlige organisasjon, Guds folks menighet, ble til. De som hadde mottatt denne ufortjente godhet, ble tatt inn i en ny pakt med Gud, ikke i den gamle lovpakten. Den gamle pakt, som Moses hadde vært mellommann for, var blitt avskaffet da Kristus Jesus ble pelfestet. Denne nye pakt var Guds lov som var skrevet på hjertene til paktens deltagere, ikke på steintavler. Disse menneskene under den nye pakt skulle være ’et folk for hans navn’. Det var disse som var lik Kristus Jesus, nemlig Paulus og alle de første trofaste etterfølgerne av Kristus, forkynnerne av Guds rike.
8. Hva gjorde at den nye organisasjon som begynte, var av slik livsviktig betydning?
8 En ny tingenes ordning, en ny organisasjon, fikk sin begynnelse, og den var av livsviktig betydning. Utvelgelsen av Kristi brud hadde begynt, og den skulle bestå av 144 000 trofaste etterfølgere av Herren Jesus. På den tiden var denne utvelgelsen av bruden og dannelsen av denne synlige organisasjon der hver enkelt måtte være trofast inntil døden, en meget alvorlig sak. Medlemmene var derfor helt på det rene med at de måtte samarbeide i enhet, fordi Gud i sin ufortjente godhet hadde ført dem sammen i en spesiell hensikt. Verdens øyne ville være rettet mot dem, og englene i himmelen iakttok naturligvis hvordan Guds vidunderlige arrangementer ble satt i verk. Her var forkynnerne av Jehovas rike, som er verdens eneste håp. Kunne noe være mer livsviktig eller av større betydning enn Riket?
«FRIMODIGHET TIL Å TALE»
9. Hva hadde Gud bestemt at menneskene skulle få se, og hva utviklet nå begivenhetene seg fram mot?
9 Jehova hadde bestemt at menneskene skulle få «se hvordan den hellige hemmelighet blir forvaltet», og derfor ble det som hadde vært skjult i Gud, nå åpenbart, og «dette skjedde forat Guds visdom i all sin mangfoldighet nå kunne bli gjort kjent for herredømmene og myndighetene i de himmelske steder gjennom menigheten, ifølge det evige forsett som han lot ta form i forbindelse med Kristus, Jesus vår Herre, ved hvem vi har denne frimodighet til å tale og adgang med tillit gjennom vår tro på ham. Derfor ber jeg dere om ikke å gi opp på grunn av disse mine trengsler for deres skyld, for de betyr ære for dere». (Ef. 3: 10—13, NW) Ja, «det evige formål som han [Jehova] lot ta form i forbindelse med Kristus» holdt nå på å bli fullført. Begivenhetene utviklet seg mot opphøyelsen av Jehovas navn og ord. Guds menighet var nå hans synlige organisasjon som gjorde kjent det gode budskap om Kristus og utbasunerte det gledelige budskap om himlenes rike. Et virkelig grunnlag var lagt med Kristus Jesus, det trofaste og sanndrue vitne, og hva det enn kunne komme, trengsler over det enkelte medlem av menigheten eller en atspredelse av Jehovas vitners kretser, så ville de fremdeles alle sammen «tro på ham til evig liv» og bruke den vidunderlige frimodighet til å tale som Kristus Jesus hadde gitt dem.
10. Hva var det Jesus innførte og viste under sin tjeneste, og hvorfor?
10 I løpet av sin tjeneste innførte nemlig Jesus en frimodighet i tanke og tale som hadde vært helt forsvunnet fra jorden da han trådte fram. Det var han som sa: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3, NW) Verdens religioner hadde et mektig tak på folket. Millioner av mennesker fra alle nasjoner, stammer, folk og tunger var kommet inn i en bestemt bane. De sannheter Jehova hadde lagt fram mange hundre år før Jesu tid, hadde vært skjult til da. Israelittene var like ille ute som alle de andre folkeslagene, for de hadde forkastet Jehovas lære til fordel for menneskers tradisjoner. Da Kristus Jesus kom, viste han ved sine ord og handlinger en frimodighet til å tale som oppmuntret menneskenes hjerter.
11. Hva bidro til hans frimodighet til å tale?
11 Hans ord var ikke basert på noen gammel falsk religiøs tradisjon. Det han lærte folket, hadde han ikke lært i datidens skoler. Han lærte det ved å studere de hebraiske skrifter, ved å ha forbindelse med Gud i bønn og ved å innvie seg til å gjøre sin Fars vilje. Det var denne salvede, Mesteren, som sa: «Sannheten skal frigjøre dere.» (Joh. 8: 32, NW) Jesus var naturligvis fri fra denne gamle verden. Han var ingen del av den selv om han var i den. Han var en mann som hadde frihet til å si det som var sant og rettferdig og til ære for Jehovas navn. Han hadde frihet til å gjøre det som ville gi lovprisning til hans himmelske Far. Han gjenopprettet den rene tilbedelse av den høyeste Gud. Han fordømte hyklere og falske religioner med deres tilbedelse av avgudsbilder.
12. Hvorfor betyr forkynnelse om Riket frimodighet til å tale?
12 Paulus var klar over disse uvurderlige og fryktløse egenskaper som Kristus Jesus hadde, og det var gjennom Kristus Jesus at han selv fikk sin frimodighet til å tale. Å tale sannheten om Jehova og hans Sønn og Guds rike, var virkelig å tale frimodig, for da som nå var alle folkeslag og deres herskere imot Jehova Guds rike og dets styre ved Kristus Jesus.
13. Hvordan sikret Jesus denne frimodighet til å tale for hele menigheten?
13 Alle som tilhørte Guds menighet, måtte ha den samme frimodighet i tanke og tale, og måtte ikke lenger være bundet av verdens tyranniske tankegang. De måtte ikke være innesperret eller innestengt; de måtte komme ut av denne verdens fangehus. Jehova sørget for at de kunne få denne friheten gjennom hans Sønn Kristus Jesus. Det var Kristus som en sabbatsdag sa følgende i synagogen i Nasaret: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne en løslatelse for fangene og en gjenvinning av synet for de blinde, til å sende de undertrykte bort med en løslatelse, til å forkynne Jehovas antagelige år.» (Luk. 4: 18, 19, NW) Han siterte fra Esaias, 61. kapitel, og etter sin salving gikk han i gang med å utføre det store arbeid med å løslate fangene eller sende de undertrykte bort med en løslatelse. Han henviste til Jehovas antagelige år, som nå var kommet med frihet fra denne gamle verden. Tiden var nå inne til at folket skulle frigjøres fra denne døende gamle verdens trelldom, og Kristus Jesus var i ferd med å vise dem vegen til denne friheten, Guds menighet visste dette!
14. Hvordan prøvde de jødiske religionsledere å kvele denne frimodighet til å tale?
14 Jesus hadde ikke holdt på i så mange år med å forkynne dette frihetsbudskapet før datidens skriftlærde, fariseere og herskere hadde fått nok av hans frimodige tale, som han lot hele Palestina få høre. Disse verdslige makthaverne bestemte seg for å gjøre det av med ham. Beretningen viser klart hvordan de skriftlærde og fariseerne gang på gang prøvde å fange Jesus i en felle og få i stand en slags skinnrettergang og finne en grunn til å bringe ham til taushet. Til slutt greidde de å få ham pelfestet på torturpelen der han hang til han var død. Nå kunne han ikke snakke lenger. For en lettelse for dem! De følte seg trygge på at talefriheten var blitt kvalt. Nå skulle ikke folk lenger prøve å frigjøre seg fra fariseernes og de skriftlærdes innflytelse og høre på denne mannen. De trodde de kunne holde menneskene i sine fangehus. Men hvor de tok feil! Tenk på Jesu bønn og legg merke til hans anmodning til sin himmelske Far for dem som han lot etter seg som frie mennesker:
15. Hva ga Jesus til de disipler han lot etter seg, forat de skulle få frimodighet til å tale?
15 «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg ut av verden. De var dine, og du ga dem til meg, og de har holdt ditt ord. De har nå fått vite at alt det du har gitt meg, er fra deg; for de ord som du ga meg, har jeg gitt dem, og de har tatt imot dem og har i sannhet fått vite at jeg er kommet som din representant, og de har trodd at du har utsendt meg. Og jeg er ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far, våk over dem av respekt for ditt eget navn som du har gitt meg, forat de må være ett, liksom vi er det. Jeg har gitt dem ditt ord, men verden har hatet dem, fordi de ikke er en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Joh. 17: 6—8, 11, 14, NW) Jesu disipler hadde sannheten, og de måtte framholde den. Det gjorde de.
16. Hva lovte Jesus å sende dem, og hva ville den hjelpe dem til å huske?
16 Det var kort etter sin oppstandelse at Kristus Jesus organiserte sine etterfølgere, så det store arbeid som måtte gjøres, kunne bli utført. Da han snakket med sine disipler, hadde han fortalt dem at de ville komme til å huske de ting han hadde sagt til dem, og at han ville sende dem en hjelper, Guds ånd, så de kunne huske disse viktige tingene. «Jeg har ennå mange ting å si til dere, men dere er ikke i stand til å bære det nå. Men når han kommer, sannhetens ånd, skal han føre dere inn i hele sannheten, for han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og han skal kunngjøre for dere det som kommer. Han skal herliggjøre meg, for han skal få av det som er mitt, og kunngjøre det for dere.» — Joh. 16: 12—14, NW.
17. Når sendte han den, og hva benyttet de seg da av, trass i harde erfaringer?
17 Ånden ble utgytt over dem på pinsedagen, som Jesus hadde sagt. «Og mens han var sammen med dem, befalte han dem: ’Dra ikke bort fra Jerusalem, men fortsett med å vente på det Faderen har lovt, som dere hørte om fra meg; for Johannes døpte i sannhet med vann, men dere skal bli døpt i hellig ånd ikke mange dager etter dette.’» (Ap. gj. 1: 4, 5, NW) De hadde da sinnet fylt av de sannheter Jesus hadde lært dem, og de gikk fryktløst på og forkynte himlenes rike for alle mennesker. (Joh. 14: 25, 26) Aldri lot de seg stoppe av de forfølgelser, prøvelser og vanskeligheter de måtte gjennomgå, ikke engang om de ble spottet av opphissede pøbelflokker eller ble fengslet. Ved Jehovas ufortjente godhet hadde de vunnet talefriheten gjennom Kristus Jesus, og de ville holde fast på den. Nei, de skulle ikke bli fanger igjen, for Kristus Jesus hadde løslatt dem. Profeten Esaias hadde erklært: «Si til de fangne: Gå ut!» (Es. 49: 9) Det var nettopp dette Jesus sa til de fangne. Hans disipler var nå frie menn, og de benyttet seg av sin frihet på rette måte ved å forkynne sannheten.
18. I hvilket område foregikk dette, og hva var det så som skjedde?
18 De reiste til landene i nærheten av Palestina. Peter dro så langt østover som til Babylon, og Paulus kom sannsynligvis så langt vestover som til Spania. De benyttet seg av den gudgivne frimodighet til å tale. De sa til dem som satt i fengsel: ’Gå ut! Hør på dette gode budskap! Ha gjennom Kristus Jesus tillit til og tro på Jehova Gud, universets Skaper. Stol på hans dyrebare løfter og søk vegen til det evige liv.’ De som elsket sannhet og rett begynte å bli samlet sammen, og Guds synlige organisasjon, begynte å ta form.
19, 20. Hvordan kunne de kristne vandre verdig det de var kalt til, og hva ville det bety for organisasjonen når de gjorde det?
19 Paulus var naturligvis en av de mest fremstående misjonærer og evangelister på sin tid. Han sa til dem han møtte og underviste i sannheten, at de skulle vandre verdig de ting de var kalt til. De skulle ikke lenger leve slik menneskene i verden levde, og være stolte og strenge. Nei, de skulle være ydmyke og ikke tenke høyt om seg selv. De skulle være milde og langmodige, og ’tåle hverandre i kjærlighet’.
20 Når man oppnår å tilegne seg denne kjærlige innstilling, betyr det at man får en sterk organisasjon av brødre, og da kan et stort arbeid utføres for Guds rikes sak.
TATT TIL FANGE AV KRISTUS
21. Hvem tilhører de kristne som en kjøpt eiendom, og hva var Paulus lykkelig over å være?
21 Paulus forklarte den rette sinnsinnstilling som de kristne måtte ha. De var ikke lenger under Satans verdens undertrykkende herredømme som undersåtter av denne gamle tingenes ordning. Kristus hadde kjøpt dem med sitt blod. De var hans eiendom. Paulus sier: «Hva! Vet dere ikke at deres legeme er templet for den hellige ånd inne i dere som dere har fra Gud? Dessuten tilhører dere ikke dere selv, for dere ble kjøpt for betaling. Herliggjør da Gud i deres legeme.» (1 Kor. 6: 19, 20, NW) Paulus var lykkelig over å være en som var kjøpt slik, en fange i Herren, en som var ført i fangenskap av Kristus. Han fortalte efeserne at han var «fange i Herren», og sa: «Nå ble den ufortjente godhet gitt enhver av oss alt etter som Kristus tilmålte den frie gave. Derfor sier han: ’Da han fór opp i det høye, førte han en skare i fangenskap; han ga gaver i form av mennesker.’» (Ef. 4: 7, 8, NW) Forat Jesus kunne frigjøre dem av sine etterfølgere som var blitt holdt i trelldom, måtte han ta dem til fange og føre dem med seg inn i sin organisasjon. På den måten ble de tusener som hørte de sannheter som Jesus hadde framholdt, ført til ham og begynte å tenke som han tenkte. Derved fikk de Kristi sinn. De ble frigjort fra denne gamle døende verden. Til alle disse frie menneskene var det «han ga gaver i form av mennesker».
22. Hva var disse «gaver i form av mennesker»? Og hvilket formål skulle de tjene, som vist i tilfellet med Paulus?
22 Disse «gaver i form av mennesker» var apostler, profeter og evangelister, mennesker som dro omkring fra menighet til menighet og tjente dem. De kunne tale i tunger, fortolke og helbrede. De fikk åndens gaver, som var i virksomhet på Paulus’ tid. (1 Korintierne 12) Disse menneskene hjalp den unge menighet, Herrens synlige organisasjon, til å bli sterk og sammenknyttet i enhet, så den kunne bli brukt til lovprisning og tilbedelse av ham. Paulus, som var en av disse «gaver i form av mennesker», satte pris på at han var blitt frigjort fra den gamle tingenes ordning, og han var takknemlig over denne ufortjente godhet som Gud hadde vist ham. Enten han var fange i lenker i Roma, eller han var tatt til fange av Herren Jesus Kristus, så var han glad over å bli gjort til en Herrens fange, som han sa i Efeserne 4: 1—3 (NW): «Jeg, som er fange i Herren, formaner dere derfor til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med fullstendig saktmodighet og mildhet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet, idet dere alvorlig bestreber dere på å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd.» Fangen Paulus ønsket at det skulle være innbyrdes enhet i Herrens synlige organisasjon. Det var nettopp med det for øye at disse «gaver i form av mennesker» var blitt gitt til den nye synlige organisasjon.
23. Hvordan skulle disse «gaver i form av mennesker» oppføre seg?
23 Guds menighet skulle ikke bestå av individer som strebte etter fremtredende stillinger, men av tjenere. (Jak. 2: 1—4) Jesus var eksemplet for menigheten, og han sa at den som var størst blant sine brødre, skulle være deres slave. Jesus viste sitt ydmyke sinnelag ved å vaske disiplenes føtter den kvelden han spiste det siste påskelam og innførte feiringen av minnet om sin død. (Johannes 13) Her viste han hvordan de måtte ydmyke seg og være slaver for sine brødre. Det var først og fremst disse apostlene som ble kalt til å være «gaver i form av mennesker», evangelister, hyrder og lærere, og de skulle ikke herske over hjorden, men være hyrder for den og ha omsorg for den synlige organisasjon. (1 Pet. 5: 2—4) Disse særlige representanter skulle hjelpe de enkelte individer i menigheten til å forstå at det var deres plikt å være ordets tjenere.
24. Hvilket ansvar hadde både fårene og hyrdene?
24 Når de var blitt kalt til Herrens organisasjon, og hadde fått frimodighet til å tale, skulle hver enkelt i den synlige organisasjon vandre verdig det kall som de var kalt med. Alle, både hyrdene og hjorden, hadde det samme ansvar. Trofasthet i gjerningen som ordets tjenere måtte til.
ENHET SOM I ET LEGEME
25. Hvordan måtte de alle arbeide, og med hvilket formål for øye?
25 Menigheten måtte derfor se tingene på samme måten og ha de samme positive synspunkter i tankene. Alle måtte være klar over at hensikten med at disse tjenere for den Høyeste var blitt samlet, var at dette gode budskap om Riket skulle forkynnes som et vitnesbyrd i hele verden, at Jehovas navn skulle opphøyes, at Sønnen Kristus Jesus skulle gjøres kjent og at det skulle gis offentlig kunngjøring om de hellige hemmeligheter som Gud har åpenbart gjennom sitt ord. Alle som er i Herrens synlige organisasjon må samarbeide med dette ene formål for øye. De kan ikke motarbeide hverandre, for de lemmer som utgjør legemet, arbeider jo ikke mot de andre lemmene. Det var derfor Paulus fortsatte med å si i Efeserne 4: 4—6, NW: «Ett legeme er det, og én ånd, akkurat som dere ble kalt i det ene håp som dere ble kalt til; én Herre, én tro, én dåp; én Gud og alles Far, som er over alle og gjennom alle og i alle.» Jehova handlet med alle legemets lemmer gjennom sitt ord og sin synlige organisasjon, og hva mer er, han gjør det samme nå i tiden forat vi skal være i enhet som et legeme.
26. Hvem besto menigheten av den gang, og hva måtte de derfor gjøre forat organisasjonen skulle ha framgang?
26 Tenk på hvordan forholdene var den gang på Paulus’ tid: Det kom jøder inn i sannheten, og noen av dem var blitt opplært av fariseerne, andre av sadduseerne. Paulus selv hadde tidligere vært fariseer. Det var egyptere, folk fra Lille-Asia, Hellas, Babylon og andre fjerne kanter av verden, og alle var de blandet sammen i den ene Herrens menighet. Engang hadde de alle levd på forskjellige måter og hadde hatt forskjellige religioner og læresetninger, men nå skulle de leve sammen under én Gud med én bibel, Guds ord, som sin rettesnor. De skulle utgjøre hans synlige organisasjon, og ha frimodighet til å tale og være fast bestemt på å gjøre Herrens vilje. Hvis denne organisasjonen skulle ha framgang, måtte de samarbeide akkurat som lemmene på menneskekroppen samarbeider: hodet, armene og organene — alle måtte de funksjonere til beste for hele legemet.
27. Hvorfor skulle det ikke være motstridende synspunkter eller uenighet angående arbeidet?
27 Paulus ville innprente i efesernes sinn at det bare er ett legeme, og at det bare er én ånd, Guds ånd, som leder dette ene legeme. De var alle kalt i det ene håp, håpet om å bli medarvinger med Kristus Jesus i det himmelske rike og om å få leve evig. Alle hadde den samme tro som var basert på Guds ufeilbare ord, den samme dåp og den samme Far i himmelen. Derfor burde ikke legemets lemmer ha motstridende synspunkter, men de burde alle streve etter å fullføre det store arbeid med å holde i gang den rene tilbedelse av den høyeste Gud ved å ta del i å opphøye hans navn og ord og hjelpe alle mennesker som har en god vilje, til å få kunnskap om Jehovas hensikter. Det ble gjort på Paulus’ tid, og det kan også gjøres i vår tid.
28. Hvor finner vi en slik synlig, arbeidende organisasjon i dag, og hvem kan være i den og hvordan?
28 Får da Paulus’ forstandige ord om at Jehova skulle ha en aktiv, arbeidende synlig organisasjon, en oppfyllelse i dag? Hvor finnes det i dag en organisasjon som er lik den menighet Paulus snakket om? Kan det være mulig at det finnes en gruppe mennesker i dag som har én Far, en som er Far til alle menneskene i menigheten, en Far som er over alle, gjennom alle og i alle, en Far som tar seg av sine barn og holder dem sammen i den rene form for tilbedelse? For en forrett og glede det er å svare: Ja, det finnes en slik organisasjon! På apostlenes tid kunne man finne en slik synlig organisasjon blant Kristi første menighet. Nå i året 1952 finner man den blant en gruppe kristne mennesker som kalles Jehovas vitner. De utgjør Jehovas synlige organisasjon. Og hva mer er, du kan være med i denne organisasjonen hvis du tenker på samme måte som Paulus og har en tro som er lik den han hadde.
29. Hvordan er våre dagers Jehovas vitner lik den første menighet?
29 Legg merke til hvordan Jehovas vitner i dag er lik de første menigheter av Jehovas trofaste vitner: Jehovas vitner tror fullt og fast på Guds ord. De studerer det, de forkynner det, og de lever etter det. De ’tåler hverandre i kjærlighet’, selv om deres skikker og vaner og de språk de snakker til daglig, er forskjellige overalt i verden. De etterfølger virkelig befalingen om å forkynne Riket i hele verden til et vitnesbyrd. (Matt. 24: 14) På den måten gir de overalt på jorden bevis for den enhet som er i Guds synlige organisasjon.