Er pavene ufeilbare?

ALLE gode romerske katolikker tror at paven er ufeilbar og ikke kan gjøre feil eller begå mistak når han uttaler seg om spørsmål som angår tro og moral. Derfor tror de også at pave Pius XII var ufeilbar da han den 1. november 1950 proklamerte at Maria, Jesu mor, ved sin død for opp til himmelen iført sitt jordiske legeme. Det er ingen tvil i katolikkens sjel om pavenes ufeilbarhet. Men til beste for millioner av protestanter og mennesker med andre religiøse oppfatninger kan det være bra å trekke fram den offisielle og uoffisielle katolske lære om biskopen av Romas ufeilbarhet. Også katolikker vil finne denne fordomsfrie og åpenhjertige redegjørelse meget opplysende og nyttig.

Under pave Pius IX ble det holdt et økumenisk møte som ble kalt Vatikankonsilet. Mandag 18. juli 1870 ble det vedtatt en bestemmelse som inneholdt dogmet om pavens ufeilbarhet. Den beslutning som da ble kunngjort, sier følgende: «Vi lærer og bekjenner som et guddommelig åpenbart dogme at den romerske pontifeks, når han taler ex cathedra, det vil si, når han i egenskap av sitt embete som hyrde og lærer for alle kristne, i kraft av sin høye apostoliske myndighet, bestemmer at den doktrine angående tro og moral skal antas av hele kirken, da har han som følge av den guddommelige hjelp som er lovet ham gjennom St. Peter, den ufeibarhet som den guddommelige Frelser ønsket å forlene sin Kirke med.» Derav følger at «slike bestemmelser av den romerske pontifeks i seg selv er . . . uomstøtelige». — Cath. Ency., bind 15, side 308.

Katolske ledere som behandler dette dogmet, sier at ingen «kan konsekvent og med absolutt og ugjenkallelig visshet nekte å gi sitt samtykke» til slike pavelige forordninger.a

«Når derfor kirken forklarer betydningen av et dogme, vil denne fortolkning bli opprettholdt i all framtid, og den kan aldri avvikes fra under foregivende av en mer dyptgående undersøkelse.»b Denne ufeilbarheten må heller ikke bli altfor strengt innskrenket eller begrenset i sitt virkefelt, for, «det er klart at det også må være indirekte og underordnede ting som hører inn under det område hvor ufeilbarheten gjør seg gjeldende.»c Det tredje kapitlet i den bestemmelsen som ble vedtatt av Vatikankonsilet, kommer derfor med denne advarselen om bannlysning: «Hvis derfor noen sier at paven av Roma bare har oppsynets eller ledelsens embete og ikke den fullstendige og høyeste domsmyndighet over hele kirken, ikke bare i ting som angår tro og lære, men også i ting som angår kirketukten og administrasjonen av kirken over hele verden, eller . . . [hvis noen sier] at denne hans myndighet ikke er virkelig og øyeblikkelig, . . . over alle og enhver av prester og troende, la ham være bannlyst.»d (Uthevet av oss).

Man kan i korthet si at denne katolske lære hviler på følgende teologiske slutninger: At Kristus grunnla sin kirke, ikke på seg selv, men på Peter; at Peter var den katolske kirkes første pave; at makt og ufeilbarhet gikk i arv fra Peter til etterfølgerne; at de tidligste tradisjoner og kirkehistorien i prinsippet støtter denne påstanden; at disse slutningene blir bestyrket ved denne fryktelige sanksjon som kirken truer med: «Alle som nekter å samtykke i dens lære, er truet med evig fordømmelse.»e

Påstanden blir analysert

Dogmet om ufeilbarhet ble proklamert av Vatikankonsilet i 1870 etter voldsom motstand innen hierarkiets egne rekker. Før møtet var det ikke mindre enn 162 biskoper som erklærte at de var imot proklamasjonen av et slikt dogme, og etterat møtet var satt, ble spørsmålet hissig debattert i over to måneder. «Neppe har i noe parlament viktige spørsmål vært gjenstand for så megen hissig diskusjon som spørsmålet om pavelig ufeilbarhet ble det i Vatikankonsilet.»f

En av de fremste, opponentene på sammenkomsten var den kroatiske lærde, Joseph Georg Strossmayer, som var biskop av Bosnia, Slavonia, og Sirmium og dessuten hoffkapellan hos den østerrikske keiseren, leder av den augustinske orden i Roma, greve av det hellige romerske rike og biskop av den pavelige trone. Den tale denne lærde mann skal ha holdt for Konsilet, er vel verd omhyggelig overveielse, for den legger på en glimrende måte fram en rekke ubestridelige kjensgjerninger. Av plasshensyn kan vi bare ta med følgende utdrag av denne talen.g

«Ærverdige fedre og brødre: . . . fylt med en følelse av ansvar, som Gud vil kreve meg til regnskap for, har jeg med de mest alvorlige hensikter gått inn for studiet av skriftene, i Det gamle og Det nye testamente, og jeg har bedt disse ærverdige sannhetens symboler om å vise meg om den hellige pontifeks, som presiderer her, virkelig er St. Peters etterfølger, Jesu Kristi stedfortreder, og kirkens ufeilbare doktor. . . . Deretter har jeg åpnet disse hellige sider. Vel! (skal jeg våge å si det?) Jeg har ikke funnet noe som helst som støtter oppfatningen til de ultramontane [de ytterliggående som kjemper for pavelig overhøyhet]. Jeg finner til min store overraskelse heller ikke noe spørsmål om en pave, St. Peters etterfølger, Jesu Kristi stedfortreder, i apostlenes dager, ikke noe mer enn om Muhammed som den gang ikke eksisterte. Nei, Monsignori, jeg er ikke blasfemisk, og jeg er heller ikke gal. Etter å ha lest hele Det nye testamente, erklærer jeg nå for Gud, med min høyre hånd løftet mot dette store krusifiks, at jeg ikke har funnet noe spor etter paveverdigheten slik den i dette øyeblikk består. . .

«Jeg leste videre i de hellige bøker med den aktpågivenhet som Herren har utrustet meg med, men jeg fant ikke et eneste kapitel eller et eneste lite vers hvor det står at Jesus Kristus ga St. Peter herredømme over apostlene, hans medarbeidere.»

Strossmayer henledet deretter oppmerksomheten på de hellige skrifter som viser at 1) Jesus forbød Peter og de andre apostlene å spille herrer slik som hedningenes konger gjør (Luk. 22: 25), og likevel «holder pavedømmet i henhold til vår tradisjon i sine hender to sverd som symboliserer åndelig og verdslig makt», sa biskopen videre; 2) det var Jakob og ikke Peter som ledet forsamlingen i Jerusalem og som summerte opp beslutningene (Ap. gj. 15); kirken er bygd på Kristus og ikke på Peter (Ef. 2: 20). Strossmayer fortsatte så, og sa:

«Hverken i skriftene til St. Paulus, St. Johannes eller St. Jakob har jeg funnet noe spor etter eller spire til pavelig makt. St. Lukas, historikeren som skrev om apostlenes misjonsarbeid, er taus når det gjelder dette uhyre viktige punktet. . .

«Det som har forbauset meg mest, og som dessuten kan tjene som et bevis, er at St. Peter ikke sier noe. Hvis apostelen hadde vært det vi påstår at han er — det vil si, Jesus Kristi stedfortreder på jorden, ville han naturligvis ha visst om det selv. Hvis han hadde visst det, hva kommer det da av at han ikke en eneste gang opptrådte som pave?»

Et tilbakeblikk på historiens blad

Strossmayer var ikke bare en dyktig bibelforsker, etter som talen hans utviklet seg, var det tydelig at han også var en nøyaktig historiker. «Men fra alle hold blir det sagt: Var ikke St. Peter i Roma? ble han ikke korsfestet med hodet ned? . . . Scaliger [1484—1558], en av de lærdeste menn, har ikke nølt med å si at St. Peters episkopat og opphold i Roma burde komme i klasse med latterlige legender . . . Mine ærverdige venner, vi har en diktator, og overfor ham må vi — ja endog hans hellighet Pius IX — bøye oss i støvet og tie og senke hodet. Denne diktator er historien. Den er ikke lik en legende, som kan formes akkurat som pottemakeren former leiret. Den er lik en diamant som skjærer på glasset noe som aldri kan viskes bort. . .

«Da jeg ikke fant noe spor etter paveverdigheten i apostlenes dager, sa jeg til meg selv at jeg skal finne det jeg leter etter i kirkehistorien. Men jeg sier det åpent — jeg har lett etter en pave i de fire første århundrene, og har ikke funnet noen. . .

«Det er en kjensgjerning at patriarken i Roma alt fra de tidligste tider forsøkte å tilvende seg all myndighet, men det er også en kjensgjerning at han ikke hadde den overhøyhet som de ultramontane tilskriver ham. Hvis han hadde hatt den, ville da biskopene av Afrika — og da først og fremst St. Augustinus — ha våget å forby folk å appellere deres forordninger til denne øverste domsmyndighet?»h

Med overbevisende argumenter og støtte av gamle autoriteter beviste Strossmayer at biskopen av Roma ikke sto høyere og ikke var over biskopene av Afrika og Asia, men at det heller var slik at hver av dem var anerkjent som den høyeste innenfor sitt bispedømme. Deretter minner Strossmayer om hva Gregor den I sa angående selve idéen med en høyeste pave. «Med hensyn til denne titelen universell biskop, som pavene senere antok, skriver Gregor den I, som trodde at hans etterfølgere aldri ville besmykke seg med den, disse bemerkelsesverdige ord: ’Ingen av mine forgjengere har samtykket i å anta dette profane navnet; for når en patriark gir seg selv navnet Universell, kommer titelen patriark i vanry.’ . . . Disse autoriteter, og jeg kunne komme med hundre andre av samme verdi, beviser ikke de likså klart som solen skinner en høylys dag, at de første biskoper av Roma ikke før langt senere ble anerkjent som universelle biskoper og ledere av kirken?»i

Da Strossmayer var kommet så langt i sin historiske oversikt, la han fram gamle «kirkefedres» uttalelser for å avgjøre «det store stridsspørsmålet» om hvorvidt Peter er den «klippe» som Kristi kirke er bygd på. Hans formelige bombardement med kjensgjerninger ble for en stund siden offentliggjort i The Watchtower.j

«Ufeilbare» paver bevist å være feilbare

Den lærde biskop av Bosnia henleder deretter oppmerksomheten på det latterlige dilemma som oppstår ved kravet om pavelig ufeilbarhet. «Historien er hverken katolsk eller anglikansk eller kalvinistisk eller luthersk eller armensk eller skismatisk gresk eller ultramontan. Den er det den er. . . . Protester mot den hvis dere våger! men dere kan ikke tilintetgjøre den, likså lite som det å ta en sten ut av Colosseums murer ville få den til å falle sammen. . . . Monsignor Dupanlop [Biskop av Orléans, Frankrike (1849—1878)] har sagt og det med god grunn i sin berømte Observations i forbindelse med dette Vatikankonsil, at hvis vi erklærte at pave Pius IX var ufeilbar, måtte vi nødvendigvis, og som en naturlig følge, hevde at alle hans forgjengere også var ufeilbare.

«Og her er det, ærverdige brødre, at historien lar sin myndige røst høre for å forsikre oss om at enkelte av pavene har tatt feil. Dere kan protestere mot det, eller benekte det om dere vil, men jeg skal bevise det! Pave Victor (192) bifalt til å begynne med montanismen, senere fordømte han den. Marcellinus (296—303) var en avgudsdyrker. Han gikk inn i Vestas tempel og ofret røkelse til gudinnen [hennes tempel var det eldste hedenske tempel i Roma]. Dere kan si det skyldtes skrøpelighet; men jeg svarer at en Jesu Kristi stedfortreder heller dør enn blir en frafallen. Liberius (358) samtykket i fordømmelsen av Athanasius og bekjente seg til arianismen forat han kunne bli kalt tilbake fra sin landflyktighet og gjeninnsatt i sin bispeverdighet. Honorius (625) var en tilhenger av monotelitismen. Fader Gratry har påvist det. Gregor I (785—790) kaller alle som antar navnet universell biskop, for Antikrister, og handler stikk i strid med Bonifatius III (607—608), som lot seg gi denne titelen av frendemorderen keiser Fokas. Paschalis II (1088—1099) og Eugenius III (1145—1153) tillot duellering; Julius II (1509) og Pius IV (1560) forbød det. Eugenius IV (1431—1439) ga sin tilslutning til Konsilet i Basel og til gjenopprettelsen av alterkalken i den bøhmiske kirke; Pius II (1458) opphevde tillatelsen. Hadrian II (867—872) erklærte at borgerlige ekteskap var gyldige; Pius VII (1800—1823) fordømte dem. Sixtus V (1585—1590) offentliggjorde en utgave av Bibelen, og anbefalte ved en bulle at den ble lest; Pius VII fordømte lesingen av den. Clemens XIV (1700—1721) opphevde jesuitterordenen, stadfestet av Paul III, og Pius VII gjenopprettet den.»k

Strossmayer nevner ganske kort de ugjerninger som ble begått av pavene Vigilius, Eugenius III, Stefan VI, Johannes XI, XII og XXII og Alexander VI. Han kunne ha utvidet listen og berettet om begjæret til Benedict IX, Gregor VI, Sylvester III, Julius II, Innocent VIII, Paul III og mange andre, som alle er oppført i den offisielle listen Annuario Pontificio (1947) som paver med godt rennomé.l

Vi er nå kommet fram til avslutningen, og det heter der: «Jeg sier atter at hvis dere forordner at den nåværende biskop av Roma er ufeilbar, må dere også fastslå alle tidligere pavers ufeilbarhet, uten å utelate en eneste av dem; men kan dere gjøre det når historien viser med en klarhet som bare kan sammenlignes med solens, at pavene har tatt feil i sin lære? Kunne dere gjøre det, og påstå at paver som har gjort seg skyldig i griskhet, blodskam, mord og simoni har vært Jesu Kristi stedfortredere? Ærverdige brødre, å forsvare en slik uhyrlighet vil være å forråde Kristus på en verre måte enn Judas gjorde!»

Selv om enkelte sier at denne talen ble skrevet av en augustinermunk og ikke av Strossmayer, blir ikke dens sannferdighet på noen måte redusert av den grunn.a De historiske kjensgjerninger står urokkelig fast. Men hvis historiske redegjørelser kjeder deg, legg da merke til det som hender i dag, og overvei et aktuelt spørsmål: Var pave Pius den XII ufeilbar da han proklamerte at Marias kjødelige legeme gikk til himmelen? Løgnen ligger i tykke lag utenpå denne uttalelsen, for den katolske Douay-bibelen sier ganske enkelt: «Kjøtt og blod kan ikke eie Guds rike: heller ikke skal forgjengelighet eie uforgjengelighet.» (1 Kor. 15: 50) Andre skriftsteder som også beviser at dette dogmet om himmelfarten er en løgn og ingen ufeilbar sannhet, ble sitert i The Watchtower for 15. januar 1951. Det er ikke menneskets ord, men alene Guds ord, Bibelen, som er ufeilbart. — Joh. 17: 17.

[Fotnoter]