Istanbul
Vi fortsetter her med reiserapporten fra Selskapets president, N. H. Knorr, og hans sekretær, M. G. Henschel.
SØNDAG ettermiddag den 16. desember var klar. Været var godt for en flytur over Egeerhavet. Tallrike greske øyer tiltrakk seg vår oppmerksomhet, og ikke lenge etterat vi hadde forlatt Aten, fikk vi øye på Tyrkias fastland nær Dardanellene. Landet var dekt med snø, for dagen før hadde et meget stormfullt vær feid over landet. Flere fly var blitt holdt tilbake denne foregående dagen, fordi det ikke lot seg gjøre å foreta noen landing ved Istanbul lufthavn. Vi la merke til at landsbyene i fjellene var dekt med snø, men etter å ha fløyet over Marmarahavet og fått øye på Istanbul ble vi noe bedre til mote, for der var det ikke noe snø. Vi var både forbauset og glad over å se at tjue av brødrene var i lufthavnen for å møte oss.
Bare noen få uker i forveien hadde disse brødrene fått underretning om at Selskapets president og hans sekretær skulle komme til Istanbul for å tale til dem, og dette ga dem bare litt over fire uker å få i stand alle arrangementer på, og til å invitere interesserte mennesker til å overvære det offentlige møte som skulle holdes i den armenske kirkehall, som var leid for anledningen. Jehovas vitners organisasjon er enda ikke anerkjent som et religiøst samfunn, men de kan ha møter i bygninger hvor det vanligvis blir holdt religiøse møter. Dette var grunnen til at det var blitt leid en hall i den armenske kirkebygning. Det kunne ikke bli utført noen offentlig avertering, bare en muntlig invitasjon til venner og til velvillige mennesker som ble undervist i det gode budskap, Herrens ord. Så mens vi kjørte fra lufthavnen i buss gjennom byen, hadde vi en livlig diskusjon om hvor mange det ville bli til stede ved dette offentlige møte.
Dette var vårt første besøk i Istanbul, og i tusmørket så vi de bølgeformede bakkene og gårdene utenfor byen, og vi så de gamle murene og ruinene av en gammel vannledning. Kaffehusene var alltid fulle av mennesker. Runde brød sto utstilt på rekke og rad i hyllene i forretningsvinduene. Gatene var brulagt med runde brusteiner, og trikkene og trafikken ellers så ut til å ha altfor liten plass i byens gamle, smale gater. Vi lærte snart at den beste måten å bevege seg på i den delen av byen, var ved hjelp av bena. Kjøretøyene var presset opp mot hverandre, og var nesten ikke i bevegelse. Gatene var også overfylt med mennesker, og dannet et bilde som var ganske interessant. Vi følte det som vi var i en annen verden, for alle slags mennesker fra mange land bor i Istanbul, som er som en korsvei i denne verden.
Like rundt hjørnet fra hotellet lå den armenske kirken hvor møtene skulle holdes. Vi ble alle både glade og overrasket da vi kom inn i salen og fant at det allerede var over hundre mennesker der. Da foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» ble holdt, var det samlet 150 mennesker. Lærerne var henrykte, for nå fikk de se en del av fruktene for sitt strev.
Forat forsamlingen skulle kunne forstå det som ble sagt av meg på engelsk, måtte dette bli gjentatt på to språk, først på gresk ved Anna Matheaki, uteksaminert fra Gilead, og som tjente som tolk, og så måtte bror Avrilios Kallinikou, som forsto gresk, men ikke engelsk, gjenta dette på tyrkisk, slik at det kunne tjene til gagn for de fleste av dem som var til stede. Alle sammen var meget oppmerksomme, og de uttrykte sin verdsettelse av det som var blitt framholdt. Et stort antall akademikere var også til stede der, og etter møtet ble det livlig diskusjon.
De følgende dagene, som vi hadde sammen med de fem lærerne som er i Istanbul, var meget travle, da de hadde mange problemer som måtte drøftes. Selskapet har en bokhandel i byen, og her kan folk skaffe seg Vakttårnets publikasjoner og bibelske hjelpemidler på mange forskjellige språk, og lærerne gir privat undervisning til dem som er interessert. Problemene er mangfoldige, og språkproblemet er det verste. En av lærerne fortalte om et studium hun hadde med fire mennesker i samme hjemmet. Mannen i huset var født i Russland, men var av ungarsk avstamning, og var medlem av den russisk-ortodokse kirke. Hans hustru var medlem av den gresk-ortodokse kirke, og snakket gresk. En ung tysk dame som bodde hos dem var romersk-katolsk, og den fjerde som var til stede ved studiet, var en tysk ingeniør, som midlertidig oppholdt seg i Istanbul, og som tilhørte den lutherske religion. Alle fire hadde de hver sin måte å tilbe Gud på, og snakket en rekke forskjellige språk. For virkelig å kunne forklare tingene klart, måtte læreren uttrykke seg selv på flere språk på én gang. Når dette var mulig, viser det at trass i de språkvansker som lærerne har å kjempe med i Istanbul, blir Herrens ord likevel kunngjort, og de «andre får» blir funnet. En av lærerne snakker engelsk, gresk, fransk, og litt tyrkisk og spansk, mens en annen av dem snakker tysk, svensk, fransk, engelsk og litt tyrkisk.
Det hender ofte at lærerne må ta med seg bibler på tre forskjellige slags språk når de skal besøke dem de studerer med, forat de på beste måte kan være i stand til å ta vare på den interessen de har funnet. Vår samtale med lærerne og vår drøftelse av problemene i forbindelse med arbeidet var meget interessant. Det ble uttrykt håp om at det en dag måtte bli mulig å få truffet arrangementer for vår egen religiøse sammenkomst, istedenfor å måtte møtes i en sal som tilhørte en annen religion.
Det var også mulig for oss å ha et møte med de tjenerne som ivaretar Rikets interesser for gruppen av vitner der. De hadde mange spørsmål angående organiseringen, og vi tilbrakte en hel kveld_ sammen med 14 stykker av dem. En av de viktigste tingene som det ble pekt på, var at det var nødvendig for tjenerne å vokte Guds hjord, og at de måtte lede den ved å sette et godt eksempel for Herrens «andre får» ved å være vennlige, tålmodige og nidkjære i sitt arbeid. De som forkynner budskapet om Guds rike i Tyrkia, må bruke taktfullhet og snakke med dem som de finner interesse hos. En kan ikke gå ut på gatene og offentlig forkynne evangeliet, heller ikke kan en gå fra hus til hus slik som våre evangeliets tjenere kan gjøre det i de fleste andre land. Ifølge Tyrkias særskilte lover kan en ikke gå omkring og framholde sin egen form for tilbedelse. Den eneste måten er å finne dem som er interessert, og studere med dem. Dette krever virkelig tålmodighet og utholdenhet, og det er fint å kunne fortelle at de to søstrene gjennomsnittlig bruker over 160 timer hver måned i sitt forkynnerarbeid, og at de hver leder omtrent 25 studier i hjemmene hver uke. Når en viser nidkjærhet i å fremme arbeidet, vil en finne at en har tid til å ta del i det, selv om hindringene er større i Istanbul enn i andre land.
Den siste kvelden vi var der, ble det holdt et nytt møte i den armenske kirkehallen. Bror Henschel og jeg snakket til dem som underviser de menneskene som viser interesse for Rikets arbeid i Tyrkia. Det var 44 til stede her, og de viste stor glede. Det var en meget uvanlig begivenhet for disse Jehovas vitner i Tyrkia å kunne samles til et stort møte. Når en sammenligner dette med det offentlige møte, viser det seg at det var mer enn 100 velvillige mennesker som var kommet for å høre, i tillegg til vitnene selv.
Det tyrkiske språk er selvfølgelig det som er mest brukt, og med det kan en greie seg meget godt i byen, men det finnes også tusenvis av grekere, armenere, tyskere, spaniere og franskmenn, og mennesker fra andre land også. Istanbul har vært sentrum for mange religiøse konflikter, og det er en by hvor øst møter vest, og hvor de mange livsfilosofier står imot hverandre. Det er bare én ting som kan bringe fred og lykke for disse menneskene, og det er den allmektige Guds rike. Forvirrende tungemål, forvirrende idéer og forvirrende religioner vil bli fjernet. Denne byen fra fordums dager, hvor menneskemassene fyller de gamle steingatene til trengsel, og hvor lurvete kramkarer tusenvis av ganger roper ut sine varer, vil sammen med resten av den gamle tingenes ordning bli erstattet med Guds nye verdensorganisasjon, og da vil menneskene i frihet komme sammen over hele jorden og tilbe Jehova.
Det blir gitt et vitnesbyrd i Tyrkia, men det er på ingen måte vidt utbredt. Vitnene der er meget nidkjære i sin tjeneste, og de har økt i antall. Vi ønsker dem Jehovas fortsatte rike velsignelse.
Onsdag morgen, den 19. desember, kom en del av brødrene til BEA’s kontor for å si adjø til oss. De fem lærerne og to andre fulgte med oss til lufthavnen. Det var meget kaldt, og det snødde lett. Vi ble klar over hva de må tåle hva været angår på denne årstiden, for vi hadde regn og snø under hele vårt besøk. Men deres nidkjærhet for Herren overvinner slike vanskeligheter, og Jehova gir dem vekst.