Hvordan våre penger kan prise Gud

Utvidelsesarbeidet får sin økonomiske støtte fra «Gode Håp»-gavene

JEHOVA lar i vår tid et stort arbeid utføre på jorden. Dette arbeidet går ut på å forkynne det gode budskap om hans opprettede rike, slik at velvillige mennesker som sukker og jamrer over de vederstyggelige ting som de ser blir begått i landet, kan få mulighet for å flykte fra nåtidens Babylon og finne beskyttelse i Jehovas tingenes ordning, nåtidens ark. (Esek. 9: 4; Matt. 24: 14—16, 37—39; Åpb. 18: 4) Arbeidet går videre ut på å utbasunere advarselen om den nær forestående ødeleggelse i Harmageddon-slaget. (Esek. 3: 17; Åpb. 16: 14—16) Og framfor alt går arbeidet ut på å prise Gud ved å rense hans navn for forhånelse, og ved å bekjentgjøre sannheten om hvem han er og hvilke hensikter han har. — 2 Mos. 9: 16; Sl. 83: 19; Es. 43: 10—12.

I året som gikk var det hele 456 000 som deltok i dette arbeidet, og over 18 000 av dem benyttet fra 100 til over 200 timer hver måned til dette. Arbeidet ble utført på over hundre forskjellige språk og dialekter og i 127 forskjellige land og øyer.

Jehovas tjenere brukte nærmere 70 millioner timer i dette arbeidet i 1952. Ikke ved menneskelig makt, heller ikke ved kraft, men bare ved Jehovas ånd var de i stand til å utrette alt sammen. (Sak. 4: 6) Denne ånd, som kommer over dem som en følge av at de studerer Guds Ord og har fellesskap med hans organisasjon, drev dem til å vitne ved enhver anledning — til folk som kom hjem til dem på besøk, til forretningsbekjentskaper, til reisefeller osv. Og for å skape seg anledninger sto de på gatene og tilbød de forbipasserende bibelske blad og innbydelser til bibelske foredrag. De gikk fra hjem til hjem og tilbød seg å lære alle de traff de vidunderlige sannheter angående Jehova og hans rike. De gjorde rundt regnet 22 millioner gjenbesøk hos folk, og holdt hver måned omkring 280 000 bibelstudier hjemme hos interesserte mennesker. Dertil arrangerte de hele 240 000, offentlige møter, for ikke å snakke om de atskillige millioner stykker litteratur de distribuerte.

Utvidelsesarbeidet medfører utgifter

Det er neppe nødvendig å nevne at et slikt kolossalt arbeid krever organisering hvis det skal bli utført harmonisk og systematisk, og dette medfører igjen store utgifter. Det blir opprettholdt avdelingskontorer i mange land, og Ordets tjenere får undervisning både gjennom det skrevne ord og ved besøk av reisende representanter for Selskapet. Det blir arrangert område- og seksjonssammenkomster og nasjonale og internasjonale stevner i den hensikt å undervise og oppmuntre forkynnerne og samtidig avlegge et vitnesbyrd om sannheten om Jehova. Heltidstjenere, misjonærer og de som er kjent som «pionerer» får litteratur til en pris som ligger langt under trykkeomkostningene, ja, det hender i virkeligheten ofte at bare fraktomkostningene overstiger det beløp de sender inn for den bibelske litteratur de får og leverer hos folk. Over 2000 Ordets tjenere er blitt brakt sammen fra alle jordens kanter for å få en intens opplæring ved Vakttårnets bibelskole Gilead. De fleste av dem tjener nå i spesielle stillinger i sine hjemland og utenlands, særlig ved misjonærhjem, som Selskapet oppretter og vedlikeholder. I alle deler av verden blir det ført rettssaker for å forsvare og juridisk sett stadfeste det gode budskap.

I mange fjerne land er dessuten Jehovas tjenere svært dårlig stilt med hensyn til materielle goder, og de er ute av stand til å bære den økonomiske byrde som utbredelsen av Rikets budskap i deres land legger på dem. I andre deler av jorden er det bare en håndfull vitner, som har stor motstand å kjempe med. Radioen blir benyttet i forskjellige land, og ved hovedkontoret i Brooklyn i New York er det en radiostasjon som helt og holdent er viet forkynnelsen av Guds Ords sannhet.

Det er i det hele tatt ikke til å komme forbi at det medfører store utgifter å utføre et slikt enormt vitnearbeid. Men det har alltid vært slik. Da arken skulle bygges og lastes med mat og andre forsyninger som skulle strekke til for åtte personer og alle dyrene i over et år, var det ikke så få utgifter som måtte bestrides av de fire ekteparene som bar den byrde å utføre Guds befalinger på den tiden. Vi kan imidlertid ikke forestille oss at de var lei for det og heller ville ha hopet seg opp rikdommer i den daværende tingenes ordning, for de var fullt klar over at den skulle få en ende, og det ganske snart.

Da tiden var inne til at tabernaklet skulle reises i ørkenen og både det og de som skulle tjene i forbindelse med det, skulle forsynes med det nødvendige utstyr, kunngjorde Moses Jehovas befaling: «Ta ut en gave til Herren av det I eier! Enhver som har hjertelag til det, skal komme med gaven til Herren, gull og sølv og kobber.» (2 Mos. 35: 5) Da tiden var inne til at Salomos tempel skulle bygges, satte Kong David først det rette eksempel ved alene å bidra med omkring 580 000 000 kroner i gull, og deretter spurte han: «Hvem er nå villig til i dag å fylle sin hånd med gaver til Herren?» — 1 Krøn. 29: 5.

Da Jesus var på jorden, var også dette med å bestride utgiftene i forbindelse med utbredelsen av den sanne tilbedelse, aktuelt, og derfor står det at noen kvinner «tjente dem med det de eide». (Luk. 8: 2, 3; se også Joh. 12: 6) Og apostelen Paulus nevner gang på gang hvilken rolle bidragene spilte i hans tjeneste. — 2 Kor. 11: 8; 12: 13, 14; Fil. 4: 10, 15, 17.

Den bibelske måten

Hvordan skal man få samlet de nødvendige midler for å holde arbeidet gående i vår tid? Ved å ta betaling for de forskjellige religiøse tjenester? Ved å sende en kollektbøsse rundt? Ved å arrangere bingospill, utlodninger, basarer og karnevaler? Ved å avkreve løfter og deretter sende ut månedlige meldinger om de beløp som forfaller til betaling?

Er det slike eksempler Bibelen gir oss? Nei, aldeles ikke! Da Moses bekjentgjorde at det var behov for bidrag, fulgte folket oppfordringen så villig at de måtte få befaling om å holde opp med å komme med gaver. (2 Mos. 36: 5—7) En lignende gavmildhet ble lagt for dagen på Davids tid, og det fikk ham til å utbryte: «For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne?» (1 Krøn. 29: 14) Det var altså ikke nødvendig å bestikke eller purre på Jehovas tjenere eller gjøre dem forvirrede eller skamfulle for å få dem til å gi bidrag til Guds sak. Alt som skulle til, var å gjøre dem oppmerksom på at de hadde anledning til å gi bidrag, og de reagerte med stor gavmildhet etter som hver enkelt hadde råd til. — 2 Kor. 8: 12.

Slik er det også i dag. Liksom Selskapet henleder vår oppmerksomhet på våre privilegier med hensyn til å være med på utbredelsen av sann tilbedelse ved å vie vår tid og våre krefter til dette, så blir vi også en gang i året gjennom Vakttårnets spalter minnet om at vi har det privilegium å kunne ære Jehova med våre midler, akkurat som vi gjør det med våre talegaver, og vi blir samtidig minnet om å underrette Selskapet om hva vi håper å kunne yte i denne forbindelse. — Ordspr. 3: 9.

Dette må på ingen måte oppfattes som noen avkrevelse av et løfte, for Selskapet foretar ikke ved slutten av året noen sammenligning mellom det beløp enhver tegnet seg for og det som er blitt innsendt. Men hvorfor ber det da om å få denne opplysning? Er det bare på grunn av den psykologiske virkning det har på giveren? Nei, det er ikke den slags verdslig visdom som driver Selskapet. Det ber ganske enkelt om denne opplysning forat det skal kunne planlegge arbeidet for neste år og vite hva det kan vente, for utvidelsen avhenger i høy grad av hvor meget bidragene beløper seg til.

Og akkurat som misjonæren eller pionerforkynneren må planlegge sin tid forstandig for å klare sin timekvote hver måned, så er det også bra at de som ikke er så heldig stilt med hensyn til tid til bruk i tjenesten på feltet, men som har det privilegium å kunne bidra med sine midler til Jehovas tjeneste, legger planer i forbindelse med sin økonomiske evne. Dette er i overensstemmelse med Paulus’ råd i 1 Korintierne 16: 2: «På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til.»

Dette privilegium er ikke bare forbeholdt dem som er velsignet med en overflod av denne verdens gods, men står også åpent for dem som i likhet med enken bare kan gi noen få skjerver av meget liten verdi, på samme måte som felttjenesten heller ikke bare er for dem som kan benytte all sin tid til den, men også for dem som ikke er i stand til å yte mer enn en time eller to hver måned. (Mark. 12: 41—44) Og liksom vi ikke lar vår virksomhet i tjenesten på feltet bestemme av hva andre tenker og mener, så må også enhver av oss når det gjelder materielle gaver, «gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» (2 Kor. 9: 7) Ved den rette bruk av våre materielle eiendeler, «urettferdige rikdommer», kan vi gjøre oss til venns med Jehova Gud og Kristus Jesus og sikre oss varige boliger når denne gamle tingenes ordning svikter. Det skader heller ikke å merke seg at det også i denne henseende «er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». — Ap. gj. 20: 35, NW.

De her i landet som ønsker å samarbeide i denne sak, kan sende et kort eller brev til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo. Når du skriver om disse «Gode håp»-gaver, kan du si noe i likhet med dette: «Jeg håper at jeg i de neste tolv måneder skal bli i stand til å støtte arbeidet med å prise Jehova med et beløp på kr. . . . . . Disse bidrag vil jeg komme med i de beløp og til de tider som viser seg å være beleilig for meg, og etter som det ved Jehova Guds ufortjente godhet gjennom Kristus Jesus lykkes for meg. [Undertegnet]» Det kan være bra å beholde en kopi av brevet eller kortet som en påminnelse for deg selv. På side 258 er det en liste over adressene til andre avdelingskontorer, og på siste side i Yearbook er det en fullstendig liste.

Jehovas tjenere forstår at alt avhenger av hans ledelse og velsignelse, og vil derfor forene seg i bønn om dette. — Sl. 127: 1.