Hvordan sanne kristne tjener Gud

Å TJENE Gud betyr i presteskapets øyne å reise et religiøst byggverk med kors på spiret, å ringe i klokkene om søndagen og holde en preken om moralen eller forholdene i verden. For en meget større gruppe, legfolket, betyr det å tjene Gud bare å lyde oppfordringen fra kirkeklokkene, sitte i kirkebenkene og legge «offer» i kollektbøssen. Andre mennesker påstår at de tjener Gud ved å stenge seg inne bak dystre klostermurer, hvor de hengir seg til grublerier. Atter andre tror at det å leve et «rent liv» er tilstrekkelig for å tjene Gud på en antagelig måte. Hvorfor er kristenhetens bilde av kristendommen så forvirret?

Denne «brede vei» når det gjelder å tjene Gud, skyldes hovedsakelig at kristenheten ikke leser Bibelen, til tross for at den har den. Ved sitt navn påstår kristenheten at Kristus er det eksempel den skal følge i sin livsførsel, men dens handlinger røper at den driver et dobbeltspill: «De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger.» (Titus 1: 16) For å unngå å gjøre seg skyldig i falsk tilbedelse og for å få kastet lys over den rene tilbedelses smale vei, er det nødvendig å studere og følge det mønster Gud har skaffet til veie. «Kristus selv led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans spor.» (1 Pet. 2: 21, NW) Det er ikke nok å følge i Kristi spor på en løselig måte. Den eneste antagelige måte å tjene Gud på, er å følge nøyaktig i hans spor.

Hvis vi nå betrakter de kristnes mønster, finner vi da at Herren Jesus ble en munk og gjemte seg vekk fra folk? Nei, langt ifra! Han prøvde ikke å komme seg vekk fra folk, men prøvde tvert imot å finne folk! Hvordan? Etablerte han seg som en residerende pastor og innbød offentligheten til å høre ham preke om moral, krig og skatter? Nei, absolutt ikke! Kristus innførte heller ikke det at man skulle sitte i kirkebenker eller tjene Gud på andre passive måter. Til den rike unge rådsherren som håpet at det å leve et «rent liv» var det eneste som skulle til for å få arve evig liv, sa Jesus: «En ting mangler du enda: . . . kom så og følg meg!» (Luk. 18: 22, LB) Å følge Jesus betydde å være opptatt med det samme arbeid som han gjorde.

Da Jesus sto for Pilatus, uttrykte han med få ord den gjerning som var bestemmende for hans liv: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh. 18: 37) Som «det troverdige og sanndru vitne» avla Kristus vitnesbyrd om Kilden til all sannhet, Jehova Gud. (Joh. 8: 40; 17: 17, 26) Etter som de kristne må gjøre Kristus til sitt mønster, er det tydelig at arbeidet med å vitne om Jehova og hans hensikter ikke er noen ubetydelig, valgfri gjerning som følger med når man er kristen. Nei, det er den kristnes viktigste arbeid, og er derfor obligatorisk. — 1 Kor. 9: 16; 4: 16.

Hva var det som gjorde det av så livsviktig betydning å vitne om sannheten? Jo, det gjaldt liv, de fortapte fårs liv. Disse får «er mennesker», sa den store Hyrde, Jehova. (Esek. 34: 31) «Får som ikke har hyrde» var det uttrykket Jesus brukte for å beskrive de menneskene som ikke hadde lært Jehova å kjenne, enda de ble røktet av det jødiske presteskap. Disse fårene trengte føde eller kunnskap, og Jesus begynte derfor «å lære dem meget». (Mark. 6: 34) Jesus Kristus er «overhyrden». (1 Pet. 5: 1) Alle som følger nøyaktig i Kristi spor, blir også hyrder, det vil si underhyrder under «overhyrden». Etter sin oppstandelse ga Jesus meget klart uttrykk for de kristnes viktigste arbeid da han ga Peter tre ettertrykkelige instrukser: 1) «Fø mine lam!» 2) «Vokt mine får!» 3) «Fø mine får!» (Joh. 21: 15—17) For å kunne fø og vokte de små fårene, må de kristne først finne dem.

Måter å oppspore fårene på

I sitt arbeid med å lete etter fårene, dro Jesus omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham». (Luk. 8: 1) Når det passet seg slik, lærte Kristus folket i byenes ferdselsårer. (Luk. 13: 26) De første kristne fant denne metoden verdifull, som for eksempel apostelen Paulus. (Ap. gj. 17: 17) Det var derfor ikke noe nedverdigende ved å forkynne det gode budskap på offentlige gater. Det var et mønster som ble fastsatt av Kristus og hans apostler.

Offentlige prekener var et utmerket middel når det gjaldt å vitne for store menneskegrupper. Noen ganger holdt Jesus og hans underhyrder offentlige prekener i synagogene. Ofte kunne de holde prekener ute i det fri på landet, i en fjellskråning eller på strandbredden. — Matt. 4: 23; 5: 1, 2; 13: 1—3.

Den mest effektive måten å oppspore fårene på, var imidlertid å arbeide fra hus til hus. Hva? Forkynne fra dør til dør? Ja, det er nøyaktig den metoden som ble innført av vårt mønster, «overhyrden». Mesteren anså det ikke for å være under sin verdighet å gå fra hus til hus. Hvorfor skulle han det? Hans arbeid var det viktigste arbeid i verden, og det fortjente derfor å bli framlagt på den mest effektive måten. Peter sa om Jesus at han ’visste alt’, og han visste selvfølgelig at den praktiske måten å gå fram på når det gjaldt å oppspore fårene, var å gå fra hus til hus og oppsøke menneskene, besøke dem i deres egne hjem. Dette er den uselviske framgangsmåten. Det later til at meget få bibellesere legger merke til hvilken karakter Jesu arbeid virkelig hadde. I de fire evangelieberetningene om hans tjeneste forekommer ordene «hus» og «hjem» over 130 ganger, og i den altoverveiende del av tilfellene er de brukt i forbindelse med Jesu forkynnelse. «Overhyrden» underviste sine underhyrder i hus-til-hus-forkynnelse: «Og når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det; og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det.» — Matt. 10: 12, 13.

Paulus, hedningenes apostel, forsto betydningen av hus-til-hus-arbeidet. Han ønsket at de kristne skulle «trenge fram mot modenhet» slik at de kunne lære andre på samme måte som han gjorde, nemlig fra hus til hus. «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som kunne være til gagn for dere, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.» — Ap. gj. 20: 20; 5: 42; 1 Kor. 4: 16; Heb. 5: 12; 6: 1, NW.

Det var i private hjem fårene ble fødd til å begynne med. Da Jesus fant mennesker som var interessert i det gode budskap, besøkte han dem i hjemmene deres for å gi dem ytterligere personlig undervisning. På denne måten ble Maria, Marta, Lasarus, Sakkeus og andre oppbygd som sanne disipler. (Luk. 10: 38—42; 19: 5—9) De første kristne mente ikke at det var nok med ett besøk i et hjem, men de gikk tilbake til fårene, gjorde gjenbesøk: «Paulus [sa] til Barnabas: La oss nu vende tilbake og se til brødrene i enhver by hvor vi forkynte Herrens ord.» (Ap. gj. 15: 36) Den viktigste måten å finne og fø fårene på, var derfor å benytte seg av personlig undervisning: Ved førstegangsbesøk i hjemmene, ved å gjøre gjenbesøk og ved hjemme-bibelstudier. — Matt. 18: 20; Ap. gj. 17: 11; Gal. 6: 6.

Men ikke engang personlig undervisning i hjemmene var tilstrekkelig. Etterat et får var funnet, trengte det å overvære kristne møter. Disse møtene var så viktige at apostelen rådet alle kristne til aldri å forsømme å komme sammen. (Heb. 10: 25, LB) Ved disse menighetsmøtene ble Guds Ords dype sannheter forklart, medlemmene var til oppmuntring for hverandre, og alt virket til oppbyggelse for hele menigheten. (1 Kor. 14: 26) Andre ganger kom de kristne sammen til tjenestemøter, og der ble de opplært i den rette måten å tjene Gud på ved å forkynne det gode budskap. (Luk. 10: 1—16; Ap. gj. 6: 1—7) De hadde også tjenesteskoler til opplæring av de første kristne i offentlig forkynnelse. (1 Tim. 4: 13—15) Hovedformålet med alle disse møtene var å lære opp de kristne til å undervise andre! — Ef. 4: 11, 12.

Sann tilbedelse i dag

Hvor forskjellig kristenhetens måte å tilbe på er fra det mønster Kristus fastsatte! Vi fant ikke noe om klosterliv eller å sitte i kirkebenkene i hans mønster. Det vi fant, var at den antagelige måten å tjene Gud på er å delta i det arbeid han har gitt befaling om å gjøre. «Overhyrden» sa meget klart hva dette arbeid gikk ut på. (Matt. 24: 14) Hvem er det som i dag nøyaktig følger det kristne mønster ved å vitne om Jehovas navn? Hvilken organisasjon er det som i dag forkynner at Guds rike er verdens eneste håp, og som advarer menneskene om den nær forestående Harmageddon-krig? Det er bare en organisasjon som gjør alt dette, og det er Jehovas vitners organisasjon.

Tenk på at Jehovas vitner i 143 forskjellige land kunngjør det gode budskap og benytter seg av de samme forkynnelsesmåter som Mesteren selv innførte. Du kan finne dem holde offentlige prekener i Rikets saler og på offentlige steder. De bekjentgjør det gode budskap på offentlige gater og tilbyr forbipasserende forskjellige hjelpemidler til bibelstudium, som for eksempel bladet Vakttårnet. Men den viktigste av de metoder de benytter seg av for å oppspore fårene, er hus-til-hus-arbeidet. De synes ikke det er uverdig, men betrakter det akkurat som Kristus gjorde, som den beste, mest kjærlige og effektive måte å finne og fø fårene på. De foretar gjenbesøk hos interesserte mennesker og holder gratis bibelstudier i deres hjem. Jehovas vitner arrangerer også menighetsmøter. Liksom de første kristne, har de lærerike tjenestemøter, tjenesteskoler og menighetsstudier av Guds Ord.

Presteskapet har ikke gått ut til folket eller brakt dem det gode budskap om Guds nye verden. Som på Jesu tid er presteskapets hjord virkelig «får som ikke har hyrde». Nå før Harmageddon må alle Herrens andre får bli funnet og samlet sammen i «Overhyrdens» éne kve. (Joh. 10: 16) Jehova forutsa dette arbeid for lenge siden: «Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier, Herren, og de skal fiske dem, og deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene.» (Jer. 16: 16) Hvem vil gjøre dette arbeid med å fiske og jage etter mennesker? Hvem vil begi seg av sted som en hyrde på jakt etter tapte får? Du innbys til å besvare kallet etter menneskefiskere og menneskejegere forat du skal kunne følge det kristne mønster nøyaktig og forat «overhyrden» skal kunne godkjenne din måte å tjene Gud på ved å si: «Kom hit, I min Faders velsignede arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» — Matt. 25: 34.