Alle som én: «Stå fast!»
«Altså, mine brødre, som jeg elsker og lenges efter, min glede og min hederskrans: således må dere stå fast i Herren, mine kjære!» — Fil. 4: 1, LB.
1. Siter eller les på nytt 2 Tessalonikerne 2: 13—15, og vis hvordan vi med rette kan oppfatte det som står der.
NÅR vi som er blant de yngre av Herrens andre får, leser et stykke som 2 Tessalonikerne 2: 13—15, er det som om vår store «eldste bror», Kristus Jesus, taler til oss gjennom Jehovas «tro og kloke slave»-klasse og sier at vi på grunn av det gode budskap den har forkynt oss, har anledning til å bli frest, og vi er takknemlig for den formaning Jehova gjennom denne kanal gir oss om å «stå fast».
2. Hvor finner man et bevis for at det er mulig å bevare helliggjørelsen?
2 I de førti årene siden det himmelske rike ble født, har solide, støe og trofaste medlemmer av den «lille hjord» av helliggjorte mennesker og likeledes medlemmer av Herrens andre får som har holdt på lenge i tjenesten, vært nærværende på jorden, og dette er ikke bare bevis for at det er Jehovas vilje at de kristne skal helliggjøres, men også for at helliggjørelsen er noe man kan holde fast på år etter år. Det blir godtgjort at helliggjørelsen både er virkelig og mulig å oppnå. De av Jehovas tjenere som regner seg for å tilhøre Kristi legemes lemmer eller den helliggjorte menighet, takker Gud ydmykt for de privilegier de har hatt og for tiden har, og de vet at de også må fortsette å stå fast og bevare sin helliggjørelse, og holde urokkelig fast ved den. De søker ikke å trekke seg tilbake fra tjenesten eller gjøre noen avvikelse som ikke harmonerer med deres salvelse. De har tatt så mange skritt på veien mot sin himmelske belønning at de ikke kan tenke på å vike av fra den på dette sene tidspunkt. De oppfatter ikke Rikets nåværende og framtidige velstand som noen virkelig antydning om at en kan slakke av og ta det roligere eller sette seg ned og søke å behage seg selv, nei, det gjelder å drive på. Paulus sa selv: «Brødre! jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. For vårt rike [borgerskap, NW] er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting. Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lenges etter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede!» (Fil. 3: 13, 14, 20, 21; 4: 1) Den aldrende menighet, som omfatter «de som er tilbake» eller den «kloke slave» og dens medlemmer, har lengtet etter den økningen de nå ser, og når de nå ser den, gleder de seg storlig.
3. Forklar hvilket forhold apostelen Paulus sto i til menigheten i Filippi, og fortell om lignende tilfelle i vår tid.
3 Liksom Paulus hadde det privilegium å være den første som forkynte for tessalonikerne, ser det også ut til at han var den første som forkynte det gode budskap for filippenserne før han skrev ovenstående. Kjærlighetens bånd mellom Paulus og menigheten i Filippi var sterkt. Paulus besøkte dem to ganger etterat deres menighet var opprettet, og styrket dem i troen. Han skrev det brev til dem som finnes i de kristne greske skrifter under navnet «Paulus’ brev til filippenserne», og filippenserne ytet Paulus både åndelig hjelp og materiell støtte. De tilfredsstilte sannelig hans lengsler. De var hans glede. På vegne av både den gamle organisasjon og de eldre tjenere i Guds arbeid i vår tid, sier vi: Dere som i den senere tid er kommet med i Jehovas sannhet og tjeneste, dere som tilhører Herrens andre får og bidrar til å øke både den nye verdens samfunns medlemstall og dets virksomhet, «dere er vår glede». Vi har lengtet etter dere. Dere er et levende bevis på at hengivenheten til Jehovas rettferdige sak ikke er begrenset til en liten håndfull, men at mange, også dere, er i besittelse av den, og vi sier til dere: «Stå således fast i Herren, mine elskede!»
4. Fortell om den nye verdens samfunns herlighet og prydelse.
4 Den herlighet den gamle tingenes ordning angivelig skal ha, er sjofel og tarvelig, for den er en gjenspeiling av ondskapen hos dens falske gud, Satan Djevelen. Jehovas rikes vidunderlige herlighet lar seg ikke beskrive med våre fattige ord, for den er en gjenspeiling av den sanne Guds, Jehovas, herlighet. Hva oss angår som lever på jorden og hører med til og representerer kjernen til den nye verdens samfunn, så er det vårt felles formål å tilbe denne herlige Gud. Jehovas herlighet og skjønnhet som hviler over hans jordiske organisasjon av tjenere, tilkjennegis i dens trofaste medlemmer som selv holder seg rettferdighetens prinsipper etterrettelig. Derved blir Guds herlighet i en viss grad, om enn meget begrenset, gjenspeilet. Når dere blir kjent med Jehovas foranstaltninger slik de blir beskrevet i hans Ord, tar standpunkt for ham, innvier dere til ham og støtter hans sak, er dere denne kristne gruppes pryd. Jehova kjenner dem som tilhører ham, og hvis dere tilhører ham, kjenner han dere og elsker dere. Deres medtjenere på jorden akter dere høyt, og dere som er yngre brødre i tilbedelsen av og tjenesten for Gud, er i virkeligheten Guds jordiske organisajons glede nå. Dere har et stort ansvar med å holde dere rene og rettskafne og ikke etterligne de folkeslag som ikke kjenner Gud, for den som «ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin hellige ånd i eder». — 1 Tess. 4: 8.
5. Hva har 1 Tessalonikerne 2: 12, 20 å si til dere som tilhører Herrens andre får, og hvilken gjeld har dere?
5 Når dere fortsetter å være trofaste mot Jehova, er det som om deres eldre brødre og deres eldre «kloke slave» sier til dere: «For hva er vårt håp eller vår glede eller vår triumfkrans — er det ikke dere? — foran våre Herre Jesus ved hans nærvær? Det er sannelig dere som er vår herlighet og glede.» (1 Tess. 2: 19, 20, NW) Dere står derfor i stor gjeld, en åndelig gjeld, til Gud og til hans trofaste samfunn som har brakt dere den sannhet dere har gitt akt på, og som har ført dere inn på veien til hellighet og frelse. Betal denne gjeld med lojalitet og kjærlig hengivenhet.
6. Nevn ganske kort hvilke andre ting som må gå forut for helliggjørelsen.
6 Helliggjørelsen skriver seg fra Gud og er noe vi oppnår ved sannheten og ved at den blir forkynt for oss, men vi kan også si at den kommer ved at vi innvier oss til Jehova. Helliggjørelsen av Kristi legemes lemmer kommer derfor ved foreningen med ham, ved at Guds ånd blir utgytt over dem, ved deres tro på Jehova og hans Ord og ved tro på Kristus Jesus, hans foranstaltning for å gi liv. Som det står skrevet: «Etter Gud Faders forutviten, i åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod.» — 1 Pet. 1: 2.
7. I avsnitt sju står det en del om kirkelig skinnhellighet. Fortell om det i egne ord.
7 Hvor hører så de prangende kirkelige seremonier hjemme i alle disse punkter, vedrørende helliggjørelsen og hvorledes den kan oppnås? Ingensteds. De har ikke noe å gjøre med den helliggjørelse Bibelen lærer. De er oppfunnet av mennesker og stammer fra rendyrket hedendom, og vår tids hedenske tilbedere har ved fantasiens hjelp utsmykket dem ytterligere forat de skal gjøre inntrykk på menneskene og forføre dem. Et av de kraftigste beviser — i tillegg til Bibelen — for at påstanden om at helliggjørelsen kommer ved den ortodokse kristenhets barnslige seremonier, er et bedrag og bare bidrar til hyklersk skinnhellighet, finner vi i den kjensgjerning at kristenheten moralsk sett er dårlig, råtten og fordervet i alle sine bestanddeler, at den fører hån over Jehova Gud, kjemper mot ham og ikke for ham og for hans sak, at den driver en intens forfølgelse av dem som prøver å lære menneskene Guds hellige Ords rene prinsipper, og at den er dømt til å bli ødelagt av Jehovas fremste forkjemper, Kristus Jesus, i det nær forestående Harmageddon-slaget. Dens hedenske og falske læresetninger om såkalt «helliggjørelse», og likeledes andre læresetninger og skikker, står helt uten støtte i Bibelen. De begår en stor urett mot menneskene i sin alminnelighet fordi de skjuler sannheten om sann hellighet slik den framgår av Guds Ord, Bibelen. Både lederne og folket er skyldig i å forhåne Guds navn.
8. Hva må de gjøre som er hengitt til rettferdighet?
8 Når vi behandler helliggjørelsen, behøver vi ikke å være forvirret eller nedstemt på grunn av hva den ortodokse religion har gjort med dette strålende uttrykk som er å finne i Guds Ord, og som er fullt av mening og er noe vesentlig ved kristendommen. Dere som er hengitt til rettferdighet, kan ikke for et øyeblikk tillate dere å gå side om side med den gamle verden, denne gamle tingenes ordning, og dens normer, dens læresetninger eller dens skikker. Hold dere rene. Bevar deres helliggjørelse og deres håp om helliggjørelse til liv.
Hvordan bevarer man helliggjørelsen?
9. Hva sier Paulus om selvkontroll?
9 Når Paulus skriver til tessalonikerne om selvkontroll, legger han blant annet vekt på: «At enhver av dere bør vite hvordan han skal komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære, ikke i begjærlig seksuell lyst som også de folkeslag har som ikke kjenner Gud; forat ingen skal drive det så vidt at han skader sin bror og krenker hans rettigheter i denne sak, for Jehova er en som fordrer straff for alle disse ting, akkurat som vi fortalte dere på forhånd og også ga dere et grundig vitnesbyrd om.» (1 Tess. 4: 4—6, NW) (En lignende bruk av ordet «kar» har vi i Apostlenes gjerninger 9: 15, NW, hvor Saulus blir kalt et «utvalgt kar».)
10. Hvordan blir uttrykket «kar» brukt her, og i hvilken henseende er det påkrevet med selvkontroll?
10 Her blir kroppen til hver enkelt kristen betegnet som et «kar». Det vil si at kroppen eller jeget til en Guds tjener blir omtalt som et redskap som den kristne må bruke slik det sømmer seg. Dette gjør det påkrevet med selvkontroll. Det fører til at en blir pålitelig, og denne pålitelighet kommer av at vi på rette måte verdsetter vårt forhold til Jehova Gud, tjenestens herlige skatt og det teokratiske nye verdens samfunn og vår andel i det. En som holder fast på helliggjørelsen, er en pålitelig mann eller en pålitelig kvinne. At man ikke automatisk beholder helliggjørelsen, men til stadighet må strebe etter å bevare den, framgår av Paulus’ inntrengende oppfordring: «Opptre bare på en måte som er verdig det gode budskap om Kristus, forat jeg, enten jeg kommer og ser til dere eller jeg er fraværende, kan høre det ord om dere at dere ’står fast i én ånd, med én sjel og kjemper side ved side for det gode budskaps tro, og ikke i noen henseende lar dere skremme av deres motstandere. Dette er et bevis på ødeleggelse for dem, men på frelse for dere; og denne antydning er fra Gud, for til dere ble det privilegium gitt for Kristi skyld, ikke bare å tro på ham, men også å lide for hans skyld.» — Fil. 1: 27—29, NW.
11, 12. Hva må til for at man skal kunne holde fast på helliggjørelsen?
11 Vi har ganske kort nevnt ved hvilke midler man oppnår helliggjørelse. Det er nødvendig å holde disse midler for å oppnå helliggjørelsen klart for seg for å kunne holde fast på den. Helliggjørelsen skriver seg fra Jehova Gud. For å holde fast på den, må man holde hjertet rettet mot Jehova. Helliggjørelsen kommer ved sannheten fra Jehovas Ord, Bibelen. Hvis man skal holde seg i denne hellige og hengivne tilstand, er det nødvendig å studere og rette seg etter dette sannhetsord til stadighet. Sannhetens vann blir framstilt som en stor strøm som flyter ut fra Jehovas tempel. (Åpb. 22: 1, 2) De kristne må stadig fylle sitt hjerte og sinn fra denne rike strøm, og når de således holder ved med å drikke dette livets vann, kommer kilder med vann til å velle fram i dem og føre til evig liv. — Joh. 4: 14.
12 Vi fikk anledning til å bli helliggjort fordi vi ble betjent av et annet menneske, som forkynte Guds Ords gode budskap. Fra dette synspunkt var vår helliggjørelse avhengig av den tjenesten. Forat vi skal kunne holde fast på vår helliggjørelse, er det viktig at vi er aktive i tjenesten, deltar i den, forkynner, bringer sannheten til andre. En slik virksomhet er et bevis på vår tjeneste, og herliggjør vår Gud i overensstemmelse med hva den helliggjorte Herre Kristus Jesus framholdt: «Min Far blir herliggjort i dette, at dere fortsetter å bære mye frukt, og viser dere som mine disipler.» (Joh. 15: 8, NW) Vår hengivenhet for Jehova, som blir tilkjennegitt når vi blir døpt i vann som et symbol på at vi har innvigd oss til ham, må være konstant, og derved legger vi for dagen vår enhet med våre medtjenere. Den tro som førte oss i samfunn med Jehova, må vi holde sterk, slik at hans ånd som fører til helliggjørelse, alltid kan hvile over oss. Liksom tessalonikerne er vi i vår tid klar over hva Guds Ord pålegger de kristne: «I vet jo hvilke bud vi ga eder ved den Herre Jesus.» — 1 Tess. 4: 2.
Er de andre får helliggjort?
13. Paulus identifiserer de helliggjorte. Hvem er de?
13 Vi har tidligere lagt merke til at Paulus i sin henvendelse til tessalonikerne skrev til vordende medlemmer av Kristi legeme, som var helliggjort av Jehova Gud fordi de var skilt ut til å gjøre det arbeid som påhviler dem som er hans åndelige sønner: «Og, brødre, vi ønsker ikke at dere skal være uvitende om dem som sover i døden, forat dere ikke skal sørge akkurat som de andre som ikke har noe håp. For så sant vi tror at Jesus døde og oppsto igjen, så skal også Gud ved Jesus føre dem som er sovnet inn i døden, sammen med ham. For dette sier vi dere ved Jehovas ord, at vi levende, vi som fremdeles er i live ved Herrens nærvær, ikke på noen måte skal komme foran dem som er sovnet inn i døden, for Herren selv skal stige ned fra himmelen med et bydende rop, med en erkeengels røst og med Guds basun, og de som er døde i forening med Kristus, skal oppstå først. Etterpå skal vi levende, vi som fremdeles er i live, sammen med dem bli rykket bort i skyer for å møte Herren i luften; og således skal vi alltid være med Herren. Fortsett derfor å trøste hverandre med disse ord.» (1 Tess. 4: 13—18, NW) Og til korintierne skrev Paulus følgende i forbindelse med å holde fast på helliggjørelsen og avholde seg fra utukt: «Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer? skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøkes lemmer? Langt derifra!» — 1 Kor. 6: 15.
14. Hvem blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9?
14 De skriftsteder vi ovenfor har tatt for oss fra de kristne greske skrifter, gjelder nå som på den tid de ble skrevet, og har direkte å gjøre med Guds helliggjorte, vigslede, åndelige sønner. Hvordan er det så med Herren Jesu andre får? Hvordan forholder det seg med den store skare av Guds tjenere som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9: «Se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender»? Deres lovprisningstjeneste for Gud blir nevnt i vers 10: «Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!»
15. Blir den «store skare» helliggjort?
15 Nettopp dette kapitel i Åpenbaringen slår fast at disse ikke er de 144 000 beseglede som tilhører det åndelige Israel. De blir først gitt til kjenne etterat Kristi menighet eller legeme er behandlet. De som tilhører den «store skare» er avgjort ikke helliggjort i den forstand at de er medlemmer av det åndelige Israels menighet, men en kan likevel spørre: Må de i betraktning av alt det vi ovenfor har behandlet i forbindelse med den rene og ubesmittede tilbedelse av den sanne Gud, som selv er hellig og rettferdig, oppfylle kravene for hellighet? Vi sier Ja, og det gjør vi av den grunn at Jehova Gud ikke godkjenner urettferdighet, og de som tilhører hans store skare andre får, nyter selvfølgelig hans godkjennelse hvis og når de gir uttrykk for sin trofaste hengivenhet for ham, og i den grad de gjør det. Deres innvielse er avgjort ekte nok. Deres lovprisningstjeneste for ham antar nå slike dimensjoner at den minner om et veldig kor som synger til hans ære og forherligelse. De forskjønner Jehovas folks organisasjon på jorden i vår tid. De elsker Jehova, og han elsker dem. Deres framtidsutsikter er strålende, for det venter dem evig liv i den nye verden. I tredje Mosebok påla Jehova sine jordiske tjenere, en tjenerklasse som ikke hadde noen himmelske håp, å ære hellige, samtidig med at han henviste til sin egen hellige tilstand, og Peter framholdt at dette prinsipp skulle lede de kristne på hans tid, og på samme måte gjelder det nå alle kristne i vår tid, Herrens andre får medregnet.
16. Hvor tjener den «store skare», og hvilken slutning får dette oss til å trekke?
16 Det er også en annen grunn som får oss til å trekke denne slutning, og den består i at Åpenbaringen 7: 15 sier om den store skares medlemmer at de står «foran Guds trone, og de yter ham hellig tjeneste dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal utspenne sitt telt over dem». (NW) Vi kan ikke regne med at noen som tjener Jehova i hans tempel eller i forbindelse med hans tempel, er fordervet, ugudelig eller vanhellig. «I hans tempel sier alt: Ære!» — Sl. 29: 9.
17. Forklar forskjellen mellom vigsling og helliggjørelse.
17 Er helliggjørelse og vigsling ett og det samme? Nei, for vigsling er den handling Jehova foretar seg når han utvelger og bemyndiger Ypperstepresten Kristus Jesus og de salvede prester som er knyttet til Kristus Jesus. (Se Vakttårnet for 15. september 1952.) Helliggjørelse har med andre ting å gjøre. Den viser motsetningen mellom en som med rette kalles «helliggjort», og en person som ikke er helliggjort, eller en vanhellig tilstand. Det er derfor helt på sin plass at Jehova Gud ved sin store utnevnte Dommer, Kristus Jesus, avgjør hvem som tjener ham trofast og som derved er verdig til å bli godkjent av ham på grunn av sin hengivenhet for ham.
18, 19. Hvordan anvender apostelen Paulus prinsippet for helliggjørelse når han drøfter troende og vantro ektefeller?
18 Legg merke til hvordan apostelen Paulus anvender dette prinsipp i 1 Korintierne, kapitel sju hvor han drøfter den relative helliggjørelse som blir en vantro gift person til del når vedkommendes ektefelle er kristen. Han sier: «Hvis en bror har en vantro hustru, og hun likevel er villig til å bo sammen med ham, skulle han ikke forlate henne; og en kvinne som har en vantro ektemann, og han likevel er villig til å bo sammen med henne, hun skulle ikke forlate sin ektemann. [Hvorfor?] For den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren; ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige.» — 1 Kor. 7: 12—14, NW.
19 I den splittede familien er det en motsetning mellom den gunstige stilling den vantro ektefelle har i forholdet til den troende ektefelle, og den ugunstige stilling vedkommende ville ha vært i hvis ingen av ektefellene hadde vært troende. Vi ser at helligheten gjelder de små barna, etter som de ville være urene hvis ingen av foreldrene var en troende, eller hvis ikke den ene var helliggjort i forholdet til den troende. Dette betyr ikke at den vantro ektefelle ikke personlig står til ansvar for sin vantro handlemåte, og det betyr ikke at den troende kommer til å føre den vantro inn til evig liv uten at han blir troende. Vi er interessert i det faktum at apostelen Paulus sier at den vantro er helliggjort relativt selv om han ikke blir en av de helligede eller «hellige». Vi nevner det her for å vise at når Herrens andre får i Guds Ord leser om kravene i forbindelse med helligelse til Jehova Gud, så er det riktig av dem å rette seg etter de rettferdige prinsipper som man må følge, og anvende dem på seg selv. Det er også riktig av dem å vite at de må holde fast på sin hengivenhet for Guds rett ferdige sak for å kunne være til pris for hans navn og for å få arve evig liv i hans rettferdige nye verden. (2 Pet. 3: 13) Som det står skrevet til den helliggjorte menighet: «Gud kalte oss ikke til urenhet men til helliggjørelse.» (1 Tess. 4: 7) Selv om de andre får ikke er medlemmer av det «hellige folk» som består av disse kalte «hellige» eller «helligede», er de nå nær forbundet med dette folk og utgjør sammen med det «én hjord» under «én hyrde». De må derfor ikke øve en fordervende innflytelse på det slik den «sammenløpne hop» engang gjorde på Israels barn i ørkenen. (4 Mos. 11: 4) Nei, det kreves av dem at de oppfyller hellighetens krav i den utstrekning disse krav gjelder Herrens andre får, og at de derved er pålitelige medarbeidere for levningen av den «lille hjord» helligede mennesker.
20. Med hvilken oppmuntring til å være standhaftige avslutter Paulus sitt første brev til tessalonikerne?
20 Paulus avslutter sitt første brev til menigheten av helligede i Tessalonika i glade og oppmuntrende ordelag. Han sier: «Og han selv, fredens Gud, hellige dere helt og fullt. Og gid dere med ånd, sjel og legeme må bli bevaret helstøpte, så dere står daddelfri ved vår Herre Jesu Kristi komme. Trofast er han som kaller dere. Han skal også gjøre det. Vår herre Jesu Kristi nåde være med dere.» (1 Tess. 5: 23, 24, 28, LB) Liksom Gud helt og fullt helliggjør levningen av den «lille hjord», som fremdeles befinner seg på jorden, vil han også vise sin gunst overfor den «store skare» med trofaste andre får på grunn av deres trofaste samhold med den helliggjorte levning. — Matt. 25: 34—40, 46.