Vær tilfreds med å arbeide
«Det er Guds gave til mennesket at enhver skal ete og drikke og glede seg over alt sitt strev.» — Pred. 3: 13, RS.
1. Hva velger Jehova å gjøre, og hvordan virker det på ham å gjøre det?
JEHOVA er den høyeste i hele universet. Han har ikke noe overhode. Han tar ikke imot ordrer fra noen. Han må ikke stå til regnskap for noen. Han har absolutt frihet til å gjøre som han ønsker, til å gjøre hva som helst. Han velger den handlemåte som gjør ham lykkelig, og han blir kalt den lykkelige Gud. Den gledebringende handlemåte han velger å følge, er å arbeide. Han blir ikke trett av å arbeide. «[Jehova] er en evig Gud, den som har skapt jordens ender; han blir ikke trett, og han blir ikke mødig.» Da han hvilte eller forfrisket seg etterat den sjette skapelsesdag var endt, kan det derfor ikke ha vært fordi han måtte gjenvinne sin styrke: «I seks dager gjorde Jehova himlene og jorden, og på den sjuende dag holdt han opp og begynte å forfriske seg.» Jehova holdt ikke opp med eller hvilte ikke fra alt arbeid, men bare fra dette spesielle skapelsesarbeid, og da det var fullført, betraktet han det og bemerket at det var såre godt, at det var i overensstemmelse med hans fullkomne norm og han ble forfrisket og var tilfreds over fullførelsen av dette arbeid, som var av ypperste kvalitet. Det var en glede og en tilfredsstillelse og en forfriskelse for Jehova, Skaperen, å se dette fine arbeid fullført. — Es. 40: 28; 2 Mos. 31: 17, NW, fotnote.
2. Hva foretrekker Jesus, og med hvilke resultater?
2 Som et bevis for at Jehova fortsetter å arbeide i løpet av sabbaten eller skapelsesukens sjuende dag, har vi Jesu ord: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» Disse ordene viser også at Jesus arbeider. Han gjør det arbeid Jehova setter ham til. Han gjør Guds gjerning villig og uten tvang, og ga uttrykk for at han fryder seg over å gjøre Jehovas vilje. Han fant det like nærende og tilfredsstillende og forfriskende som mat, ja, mer enn det, for da hans disipler ved en anledning oppfordret ham til å spise, svarte han: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Gleden ved å ha fullført et arbeid forfrisket ham, jaget all tretthet på flukt og gjorde ham tilfreds og opprømt. — Joh. 5: 17; 4: 34.
3. Hvordan ble mennesket utrustet til å arbeide, og hvilket oppdrag fikk han da han ble skapt?
3 Mennesket ble skapt i Guds og Kristi bilde og likhet, med et mål av deres egenskaper visdom, makt, rettferdighet og kjærlighet. Ved hjelp av sin visdom kunne mennesket vite hvordan han skulle gjøre sin gjerning, ved hjelp av sin makt kunne han være i stand til å gjøre den, ved hjelp av sin rettferdighetssans kunne han bruke fruktene av sitt arbeid på en rett måte, og ved hjelp av sin kjærlighet kunne han endog gå lenger enn rettferdigheten tilsier, ved å handle gavmildt og uselvisk. Mennesket ble skapt med evne til å gjøre godt arbeid, og han ble også satt til å arbeide. Da mennesket var skapt, «tok [Jehova Gud] mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den». Mannen og hans hustru fikk denne instruks: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden.» For et vidunderlig privilegium det første menneskepar fikk da jorden med alt dens planteliv og dyreliv blir overlatt deres varetekt, og de skulle oppfylle den med sitt eget avkom, etter som Jehova hadde gitt dem de nødvendige mentale og fysiske egenskaper, slik at de kunne utføre sin tildelte oppgave fullkomment! — 1 Mos. 2: 15; 1: 28.
4. Hvorfor ga Jehova menneskene et arbeid å gjøre, og hvilke forskningsresultater viser nå hvor klokt dette var?
4 Jehova ga ikke menneskene dette arbeidet å gjøre forat han skulle slippe å gjøre det selv. Han gjorde det til menneskenes beste, for de var utrustet til å arbeide og ville finne lykke i å gjøre det arbeid de hadde muligheter for å klare. Jehova satte menneskene til å gjøre et passende arbeid til glede og fornøyelse og tilfredsstillelse for dem. Arbeidet skulle fylle deres liv, utelukke enhver mulighet til kjedsomhet og sløvende ensformighet og gi dem en tilfredsstillende følelse av å være til nytte. De guddommelige egenskaper skulle ikke holdes tilbake eller undertrykkes eller hindres i å komme til utvikling ved at de ikke ble brukt, men de kunne på en rett måte komme til full utfoldelse i det arbeid Jehova hadde tildelt dem. Vitenskapelige studier som er foretatt i det siste, bekrefter den bibelske sannhet at menneskene ble skapt til å arbeide. De har brakt for dagen at de fleste eldre mennesker med god helse ikke ønsker å trekke seg tilbake fra arbeidslivet, og at det å «gå av» oftere fører til kjedsomhet enn til lykke, og de som har undersøkt saken, mener at folk som kjeder seg og ikke har noe å ta seg til fordi de har sluttet i sitt arbeid, mister viljen til å leve og faktisk dør tidligere enn de ellers ville ha gjort. Hobbier er ingen tilfredsstillende erstatning for arbeid for mennesker som trekker seg tilbake fra arbeidslivet. Det kan være morsomt å stelle med hobbier noen få timer i uken som en avveksling og hvile fra sitt vanlige arbeid, men det blir trettende å holde på med det hele dagen. Hobbiene kommer også til kort når det gjelder å tilfredsstille følgende krav, som ble framholdt i en artikkel: «Forat et menneske skal bevare sin mentale sunnhet, må han ha følelsen av å gjøre et arbeid som tjener en god hensikt.» Det er snarere en forbannelse enn en velsignelse å trekke seg tilbake fra nyttig arbeid. Jehova handlet derfor til menneskenes beste da han ga dem i oppdrag å arbeide.
5. Hva er Jehovas vilje med hensyn til fruktene av menneskenes strev?
5 Jehova ønsker ikke at menneskene skal gå glipp av fruktene av sitt strev. «Den bonde som arbeider,» skrev apostelen Paulus, «bør først nyte fruktene.» Han hadde tidligere forklart dette guddommelige prinsipp mer utførlig med disse ord: «Hvem planter en vingård og eter ikke av dens frukt? eller hvem før en hjord og eter ikke av hjordens melk? Taler jeg dette bare på menneskelig vis, eller sier ikke også loven dette? I Mose lover det jo skrevet: Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker. Er det oksene som ligger Gud på hjerte, eller sier han ikke dette bare for vår skyld? For vår skyld er det jo skrevet at den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker, skal gjøre det med håp om å få sin del.» Til og med oksene skulle få nyte godt av fruktene av sitt strev. Men er det først og fremst oksene Gud har omsorg for? Når Jehova beskytter arbeidsdyrs interesser, hvor meget mer vil han ikke da ta seg av arbeidende menneskers ve og vel! Paulus nedvurderer ikke her den guddommelige regel om at man skal ta hensyn til oksene, men ved hjelp av en virkningsfull oppbygning og med velvalgte ord viser han at oksene er som ingenting å regne i sammenligning med mennesker, og at når dette kjærlige prinsipp gjelder oksene, gjelder det i langt høyere grad menneskene, og da særlig de menneskene som arbeider i Jehovas tjeneste og sår åndelig sæd i andres interesse. — 2 Tim. 2: 6; 1 Kor. 9: 7—11.
6, 7. Hvordan viser 5 Mosebok 20: 1, 5, 6 på en slående måte at menneskene skal glede seg over resultatene av sitt arbeid?
6 Den lov om okser som Paulus siterte, står i 5 Mosebok 25: 4, og i samme bok befatter Jehova seg direkte med menneskene og deres rett til å glede seg over resultatene av sitt arbeid. Bakgrunnen for det som står der, er viktig. Israels folk var akkurat ferdig med å vandre omkring i ørkenen og hadde leiret seg på Moabs sletter like før de skulle gå inn i det lovte land. Dette land var besatt av stridslystne horder av demontilbedere. Det måtte nødvendigvis bli krig da Israel gikk inn i landet, og israelittene var underlegne i antall. «Når du drar ut i krig mot din fiende, og du ser hester og vogner og flere krigsfolk enn du har selv, da skal du ikke være redd dem; for [Jehova] din Gud er med deg.» Men til tross for at det var tvingende nødvendig å føre teokratiske kriger og at det var stort behov for hver eneste våpenfør mann blant de kjempende, førte følgende omstendigheter til fritagelse fra militære plikter: «Er her noen mann som har bygd et nytt hus og ikke innvigd det, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat han ikke skal dø i striden og en annen innvie det. Og er her noen mann som har plantet en vingård og ennå ikke har tatt den i bruk, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat han ikke skal dø i striden og en annen ta den i bruk.» — 5 Mos. 20: 1, 5, 6.
7 Jehova hevder at et menneske skal nyte fruktene av sitt strev, at dets arbeid ikke skal være forgjeves, men at enhver skal få den belønning å glede seg over arbeidets gode resultater. Slik skulle det også være i krigstid, når det var sterkt behov for alle arbeidsføre menn. De skulle få nyte den tilfredsstillelse å glede seg over sitt arbeid og ikke dra ut på slagmarken i uvisshet om hvorvidt de skulle få komme tilbake og glede seg over å bo i sitt hus eller om en annen mann skulle bo i det. Den som hadde bygd et hus, skulle være den første til å glede seg over resultatene av byggearbeidet. Når det så ble krig en annen gang, ville han ta imot kallet til å kjempe og være i stand til å delta i striden med udelt oppmerksomhet, uten å bli plaget av tanken på at han kanskje ikke ville få glede seg over det huset han hadde bygd, etter som han da allerede ville ha erfart den gleden. Det samme var tilfelle med en mann som hadde plantet en vingård. Han skulle ete av dens frukt før han deltok i krig. Dette kunne bety en fritagelse som gjaldt i flere år, for loven bestemte at ingen frukt skulle benyttes de tre første årene, og at hele avlingen det fjerde året skulle ofres til Jehova, slik at frukten ikke kunne brukes på vanlig måte før det femte året. Ikke desto mindre gjaldt fritagelsen helt til den som hadde plantet vingården, hadde nytt godt av høsten. — 3 Mos. 19: 23—25.
8. Hvordan viste Jesus at arbeidet er en lønn i seg selv?
8 Jesus viste med en illustrasjon at den glede arbeidet gir, er en lønn i seg selv. En mann skulle ut på reise, men før han dro, kalte han sine slaver sammen og betrodde dem det verv å ivareta hans interesser ved at han fordelte sitt gods til dem i samsvar med de enkelte slavers evner og muligheter. Da han kom tilbake etter et langt fravær, skulle slavene avlegge regnskap. Ved iherdig arbeid hadde den som skulle ta seg av de fem talentene, fordoblet dem, og den som skulle ta seg av de to talentene, hadde likeledes fordoblet dem, men den som hadde fått seg betrodd ansvaret for én talent, var lat og unnlot å gjøre noe med den, og derfor hadde han ikke tjent noe. Hvordan ble så de to strevsomme arbeiderne belønnet? Fikk de beskjed om å ta seg ferie ved sjøen eller på fjellet? Skulle det være deres belønning? Nei, den belønning de fikk for å ha arbeidet hardt, var ikke ferie, men mer arbeid! I tur og orden sa deres herre til dem begge: «Vel gjort, gode og trofaste slave! Du var trofast over lite. Jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede.» Herrens glede var i dette arbeidet, og ved at de flittige slavene fikk mer av dette arbeid å gjøre, gikk de på en mer fullstendig måte inn til sin herres glede. Men hva så med den late slaven som ikke ville arbeide? Hvordan gikk det med ham? Hans herre traff denne beslutning: «Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talenter.» Dette burde ha gjort den late meget glad. Han ønsket jo ikke å arbeide. Nå ble arbeidet tatt fra ham. Han kunne drive dank til stadighet. Men i stedet for å glede seg fordi han ikke lenger hadde noe arbeid, gikk han bort og gråt og skar tenner. — Matt. 25: 14—30, NW.
9. Hvilket formål tjener en ferie?
9 Vi må arbeide for å være lykkelige. Sant nok trenger vi også en del hvile og avveksling for sinn og kropp for å bøte på slitte nerver og gjenvinne fysisk styrke. Moselovens sabbatsordning sørget for en slik avspennende forandring etter en periode med hardt arbeid. En ferie av begrenset varighet er en uvurderlig hjelp til å samle nye krefter. Men når våre fysiske og mentale krefter er blitt gjenopprettet og våre nerver har falt til ro på grunn av en vellykket ferie, begynner vi å bli rastløse. Ferien har tjent sin hensikt. Vi har fått styrke til å begynne å virke igjen, og vi er klar til å ta fatt på vårt arbeid. Hvis vi fortsetter ferien lenger, kommer vi inn i en periode med kjedsomhet og rastløshet samtidig med at vi degger for lediggangens nedbrytende farer. Vi ønsker å vende tilbake til vårt arbeid. Vi savner den glede og tilfredsstillelse som følger med en nyttig beskjeftigelse.
10. Hva har nå trådt i stedet for kjærligheten til arbeidet, og hvilket resultat har det ført til?
10 Jehova vil at menneskene skal glede seg over arbeidet og nyte dets frukter: «Jeg vet at ikke noe er bedre for dem enn å være lykkelige og glede seg så lenge de lever; og at det er Guds gave til mennesket at enhver skal ete og drikke og glede seg over alt sitt strev.» (Pred. 3: 12, 13, RS) Det er mange som strever i dag, men få som finner en dyp glede i det. Tilfredsstillelsen ved å utrette noe blir i mindre og mindre grad belønningen for menneskenes anstrengelser. Det blir mer og mer vanlig at målet for deres streben er penger. Dette er materialismens tidsalder, en tid da menneskene stort sett ikke lenger setter sin ære i å utføre godt arbeid, men i stedet er besatt av griskhet, og en tid da iveren etter å skape virkelige kunstverk er fortrengt av lysten til å oppnå pekuniær vinning. Når kjærligheten til arbeidet blir erstattet av kjærligheten til penger, fører det til at arbeidets kvalitet og likeså de kunstneriske prestasjoner blir forringet. Pengene hersker, og mindreverdige mennesker betaler for mindreverdige produkter. De er kanskje i besittelse av mer materielt sett, men de har mindre åndelig sett. De prøver å finne glede i å samle penger i stedet for å finne glede i sitt arbeid, men deres bekymringer og nervelidelser og mentale forstyrrelser er et tydelig vitnesbyrd om hvor mislykket deres handlemåte er. I forløpne århundrer har mange mennesker skrevet og malt og komponert musikk under beskjedne boligforhold og endt sitt liv i ubemerkethet, men de ble belønnet med tilfredsstillelsen ved sitt arbeid, og denne deres ansporende iherdighet resulterte i de anerkjente mesterverker i litteraturen og malerkunsten og musikken. De som i dag går inn for å tjene penger, får den belønning de søker, akkurat som de skriftlærde og fariseerne og sadduseerne på Jesu tid, som gjorde sine gjerninger for å bli sett av menneskene, men begge grupper går glipp av den dype glede og tilfredsstillelse ved å utrette noe godt på rette måte. Menneskene er skapt til å arbeide og glede seg ved det, men likevel er det mange i vår tid som hater og skyr arbeid og i stedet degger for rikdom og gir etter for kjødets lyster og snart går helt opp i materialismens tomhet.
Materialismens tomhet
11. Hvordan motsier tilsynelatende Salomo seg selv i sine bemerkninger om arbeid?
11 Mens Salomo fremdeles var trofast mot Jehova, ble han brukt til å skrive mange tankevekkende ordspråk og betraktninger, og i Predikerens bok, som han har skrevet, blir tomheten i menneskenes liv her på jorden understreket gang på gang. Arbeidet er ofte i søkelyset, og av og til ser det ut som om Salomo motsier seg selv i denne forbindelse, for noen ganger sier han at arbeid er fåfeng tomhet, mens han andre ganger hyller det som menneskenes glede og en Guds gave. I Predikeren 3: 13, som er temaet for denne artikkelen, sa han for eksempel at det var Guds gave til menneskene å ete og drikke og glede seg over sitt arbeid. Men i Predikeren 1: 2, 3 skriver han: «Bare idelig tomhet! Alt er tomhet. Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møyer seg med under solen?» I neste kapitel forteller han om meget av det arbeid han hadde utført, og sier: «Mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.» Men han tilføyer øyeblikkelig at alt sammen er tomhet etter som han kommer til å dø liksom dåren, og fordi resultatene av hans strev ville bli overlatt til andre i stedet for at han som hadde hatt strevet, skulle få glede seg over dem: «Jeg ble lei av alt mitt strev, som jeg hadde møyet meg med under solen, fordi jeg skulle etterlate det til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møye og min visdom under solen; også det er tomhet.» Ikke lenge etterpå gjentar han imidlertid at arbeidet er en fornøyelse: «Det er ikke noe bedre for et menneske enn at han eter og drikker og finner glede i sitt strev. Jeg så at også dette er fra Guds hånd; for hvem kunne ete eller hvem kunne glede seg hvis det ikke var for ham?» (RS) — Pred. 2: 10, 18, 19, 24, 25.
12. Hva er skuffende i forbindelse med strev, og hvorfor er enkelte menneskers arbeid tomhet?
12 En skuffelse ved strevet var altså at den som strevde, ikke alltid kunne få nyte fruktene av sitt arbeid, fordi døden rev ham bort. Enkelte menneskers arbeid var tomhet fordi de ikke engang mens de levde, gledet seg over fruktene av det, men var gnieraktige og nektet seg selv den gleden for i stedet å opphope seg stor rikdom: «Og ennå mer tomhet ble jeg var under solen: Stundom står en mann alene og har ingen annen med seg, hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øyne blir ikke mette av rikdom. [RS: Han spør aldri:] Men hvem strever jeg for og nekter meg selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.» «Når . . . en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.» Husker du de ovennevnte bibelske uttalelser om at enhver skal nyte fruktene av sitt eget strev? Hvis det ikke skjer, er arbeidet noe fåfengt og tomt for arbeideren. — Pred. 4: 7, 8; 6: 2.
13. Hvilken ånd er ødeleggende for meget arbeid i dag, og hvilket synspunkt er forstandig?
13 «Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres; også det er tomhet og jag etter vind. Dåren legger hendene i fanget, og tærer på sitt eget kjøtt. Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag etter vind.» (Pred. 4: 4—6) Mange har det slik at det som ansporer dem til å arbeide, ikke er tilfredsstillelsen ved å utrette noe nyttig, men en misunnelsens ærgjerrighet etter å utkonkurrere sin neste. Det er konkurranseånd og griskhet som driver dem til å arbeide hardere og bedre enn sin neste, og av ren misunnelse prøver de å holde tritt med eller overgå sin nestes materialisme. De er med andre ord oppsatt på å «holde seg på høyde med naboen». Dette er selvisk og oppeggende, fortredelig og tomt. Den andre ytterlighet ser vi i dåren som ugidelig legger hendene i fanget blir overveldet av fattigdom og tærer på sitt eget kjøtt til han sulter i hjel. Det er bedre å følge en middelvei og arbeide i fred og ro uten å føle seg ille berørt og være misunnelig på grunn av andres eiendeler. Det er bedre å glede seg over en tilstrekkelig håndfull i rolig tilfredshet enn å være misunnelig og krafse til seg to fulle never ved hjelp av bitter kappestrid eller å sitte i fattigdom med to tomme hender på grunn av dåraktig latskap. Det er ikke bra å ha for mye, og heller ikke å ha for lite. De som har for mye, føler seg gjerne uavhengige av Gud, og de som har for lite, fristes til å begå tyveri: «Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, forat jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte deg og si: Hvem er [Jehova]? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!» — Ordspr. 30: 8, 9.
14. Hvordan påpekte Salomo tomheten ved å opphope seg rikdommer, og hvordan belyser Midrasj hans ord?
14 Hvilken varig verdi har de rikdommer som blir opphopet ved besværlig og bitter konkurranse? Som det heter blant moderne mennesker: «Man kan ikke ta noe med seg.» Salomo uttrykte det på en mer malende måte: «Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noe som han kunne ta med seg. Også dette er et stort onde: Aldeles som han kom, skal han gå bort; hva vinning har han da av at han gjør seg møye bort i været? Dessuten eter han alle sine dager sitt brød i mørket, og megen gremmelse har han og sykdom og vrede.» Den jødiske Midrasj illustrerer dette med en lignelse. En rev kom over en inngjerdet vingård, men fant et hull som den kunne krype gjennom. Den var imidlertid litt for tykk, og fastet derfor i tre dager, ble tynn, og smøg seg gjennom åpningen. På innsiden gasset den seg med druer helt til den ble fet igjen, så fet at den ikke klarte å trenge seg ut gjennom hullet da den ville forlate vingården igjen. Dermed fastet den på nytt i tre dager for å bli så slank at den kunne få presset seg ut. Da den var kommet ut, stirret den tilbake på vingården og utbrøt: «Alt det som er innenfor, er i sannhet skjønt, men hvilken fordel har en av deg? Som man går inn, slik kommer man ut.» Slik er det med denne verden, heter det til slutt i lignelsen. Vi har ikke noe når vi kommer til den, og forlater den på samme måte. — Pred. 5: 14—16.
15. Hvilken uttalelse av Salomo bringer klarhet i den tilsynelatende uoverensstemmelse med hensyn til hans betraktninger angående arbeid, og hvilket arbeid er forgjeves, og hvilket er ikke forgjeves?
15 Til hvilken nytte er det da å gi seg materialismen i vold? Hvilke varige fordeler har det? Det er fåfengt å streve på dette grunnlag. Det er dårskap å arbeide for å samle seg rikdom i mengder. Det er et fordervelig jag etter vind å konkurrere på grunn av misunnelse. Det er like fåfengt å streve for å opphope seg materielle rikdommer som det er dåraktig å hengi seg til latskap. Vi bør arbeide for å skaffe oss den nødvendige mat og drikke og fordi det er en fornøyelse å arbeide: «Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre seg til gode til gjengjeld for alt det strev som en møyer seg med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del.» Salomo kalte den slags arbeid for godt, og betraktet det ikke som tomhet, men som noe skjønt, og han sa at det var det gode som ble ham til del i det liv Jehova gir et menneske. Det viser seg at Salomo ikke ignorerte Jehova eller anbefalte et liv som var diktert av kjødelige tilbøyeligheter uten tanke på Gud eller framtiden: «Enden på det hele, etterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» Regnskapets tid kommer. Vi må arbeide i frykt for Jehova fordi han til slutt skal dømme våre gjerninger, også våre skjulte gjerninger og de motiver vi har i vårt hjerte. Vårt arbeid består i å gjøre godt i overensstemmelse med hans befalinger. Et slikt arbeid er ikke tomhet. Det går ikke til grunne sammen med oss, men blir stående i Guds minne, og bevirker at vi får en gunstig dom. Men dette skal vi komme tilbake til senere. — Pred. 5: 17; 12: 13, 14.
16. Hvilken sykdom og fare er verden nå truet av på grunn av at materialismen har gjort sitt inntog?
16 La oss nå ta for oss noen avsluttende bemerkninger om materialisme. Det er et aktuelt emne i dag. Kommunismen blir foraktet og med rette fordømt fordi den er materialistisk. Men er ikke hele verden materialistisk? Selv de som hevder at de taler Guds sak, arbeider for materialismen, anser den for å være praktisk, setter sin lit til den og betrakter de forholdsvis få som tror på Jehova og hans Ord og hans nye verden, som noen tåpelige og upraktiske mennesker. De som går helt inn for den materialistiske vitenskap, er åndelig syke, moralen og rettskaffenheten blant verdens mennesker forfaller, og man ser sjeldnere og sjeldnere at de kjemper for rettferdighetens prinsipper etter hvert som opportunismen og det materialistiske livssyn gjør seg mer og mer gjeldende i menneskenes affærer. Materialismens framgang har vært like stor som åndelighetens tilbakegang, og til og med denne fordervede verden som er forblindet av sin materialistiske rikdoms overfladiske stas, begynner å bekymre seg over de dystre følgene av sin åndelige fattigdom. Det amerikanske tidsskriftet Newsweek for 29. mars 1954 uttalte: «Menneskenes opphøyde vitenskapelige hjerne har oppfunnet midlet til å tilintetgjøre menneskene fullstendig. Menneskenes trege politiske hjerne må nå kjempe med det problem å frelse menneskene fra deres egen oppfinnsomhet.» Malenkov sa at en atomkrig «betyr døden for verdens sivilisasjon». Eisenhower medga at en atomkrig ville bety «sivilisasjonens undergang».
17. Hva er ifølge Toynbee nødvendig hvis menneskene skal fortsette å leve på jorden?
17 Den berømte britiske historiker Arnold J. Toynbee begynte en artikkel i New York Times Magazine for 26. desember 1954 på denne måten: «Hvilke følelser er vi fylt av nå når vi nærmer oss det nye året 1955? Føler vi at verden trenger en ny åndelig vekkelse?» Han sier at verden beherskes av Vesten, men at den verdslige filosofi Vesten har levd etter, viser seg å være en dårlig egnet veileder. På grunn av de falske religioners fanatisme og kriger tok våre forfedre før slutten av det syttende århundre «sin skatt ut fra religionen og plaserte den i naturvitenskapen», og han sa videre at denne tro på vitenskapen «har vært den vestlige verdens veiledende inspirasjon fram til vår egen tid, da dens begrensninger og svakheter til slutt er blitt avslørt som en ironisk følge av dens imponerende suksess. . . . I våre dager har vitenskapen gjort det mulig for menneskene å ødelegge livet på jorden». Denne forherdede, gamle verden har ikke betraktet kjærligheten som noe gjennomførlig, men Toynbee erklærer den for å være et livsviktig, praktisk behov: «’Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.’ Jahves bevingede ord til Israel burde gjenlyde i våre ører i dag. Nå når verdens nasjoner har rykket hverandre så nær inn på livet at de lett kan nå hverandre med dødbringende våpen, er dyder som betenksomhet, selvkontroll, toleranse, visdom og — framfor alt — kjærlighet bokstavelig talt blitt livsfornødenheter. Det menneskelige liv på jorden kan ikke bestå med mindre vi alminnelige menn og kvinner kan makte å praktisere disse dyder i langt høyere grad enn vi hittil har ansett det for gjennomførlig å kreve av oss selv.»
18. Hvordan beklager U.S. News & World Report seg over den tiltagende materialisme?
18 I tidsskriftet U.S. News & World Report for 31. desember 1954 skrev David Lawrence følgende redaksjonelt: «En grov materialisme har oppstått og påvirket tidsånden. Europa blomstrer i en nyvunnen velstand som er stimulert av amerikanske dollar. Falsk nøytralitet og prinsippløshet er vanlig utbredt. I dette land — hvor høy levestandard, uovertrufne ukelønninger, komfort, alskens hjelpemidler og luksusgjenstander som kjennetegner et ’liv i overflod’, ikke bare blir betraktet som et sosialt mål å strebe mot, men som den politiske regjerings altoverskyggende forpliktelse — blir det lagt mindre og mindre vekt på moralen og arbeidet mer og mer for makelighetens guder. Den rådende filosofi blant vår tids ’intellektuelle’ er faktisk at ’i offentlighetens interesse’ må det røves fra Per forat Pål skal få sin betaling, og at hensikten helliger midlet, uansett hva det står i grunnloven. Denne lumske basill forgifter statsstyrelsen.»
19. Hvilken sykdom er ifølge en artikkel i Science News Letter mest truende i dag, hvordan arter dens symptomer seg, og hvordan kan den helbredes?
19 Tidsskriftet Science News Letter for 11. desember 1954 berettet at ifølge dr. Julian P. Price, som sitter i styret for Den amerikanske legeforening, forholder det seg slik at «den sykdom som truer nasjonen i dag, er åndelig, ikke fysisk eller psykisk», og at symptomene på sykdommen blant annet er «den slappe moral som har preget vår nasjonale statsstyrelse i de senere år, det grep den organiserte ondskap har på kongressen og samfunnet, den stigende kriminalitet blant våre tenåringer, bestikkelser og upassende oppførsel innen amatør-idretten, den vanvittige jakt etter fornøyelser som får vårt folk til å bruke fire ganger så mange penger til alkoholholdige drikker som til religiøs og godgjørende virksomhet». Hvordan vil han rette på dette? «Det eneste botemiddel som det nytter å anvende — og dette vitner historien om — er å få i stand en forandring av hjertetilstanden. Det er min oppriktige tro at det største behov vårt land — og vårt yrke — har i dag, gjelder en åndelig gjenfødelse, en omvendelse til Gud og til Hans evige prinsipper. Og denne gjenfødelse må komme i de alminnelige borgeres hjerte.»
20. Hva er det som plager denne verden?
20 Menneskene begynner å innse at det er materialismen som plager dem, at det er behov for en forandring av hjertetilstanden, og at det er nødvendig å vende tilbake til åndelige verdier. Ellers blir livet berøvet sine dypere gleder. Gleden ved arbeidet forsvinner når alle anstrengelser blir målt i penger. Husk de ord av Salomo som tidligere er sitert i forbindelse med at han framholdt at menneskene burde ete og drikke og glede seg over sitt arbeid fordi de hadde fått det av Gud. Han tilføyde så: «For hvem kunne ete eller hvem kunne glede seg hvis det ikke var for ham?» (Pred. 2: 24, 25, RS) Arbeidet må være et godt arbeid, og det må bli gjort med de rette motiver og i samsvar med Jehovas hensikt, det må være et arbeid som han har gitt oss å gjøre, og det må utføres i overensstemmelse med edle og moralske prinsipper. Men etter som menneskene ikke har funnet dette gjennomførlig, men har betraktet det som en hindring i sitt vanvittige kav etter å hope seg opp penger og materielle rikdommer i konkurranse med andre, har de skjøvet det fra seg som lenker og tvang, men bare for å oppdage at de er fanget og hemmet av sin egen griskhet, og at deres verden kryper sammen av redsel på grunn av en overveldende moralsk fordervelig materialisme.
21. Hvilken verdi kommer materielle rikdommer til å ha i Harmageddon?
21 Deres streben etter materiell rikdom skader dem nå åndelig sett, og i Harmageddon vil den ikke gjøre dem noe godt fysisk sett. Den vitner imot dem nå i de siste dager: «Og nå, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder! Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett; eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vitnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager! I har levd i vellevnet på jorden og etter eders lyster.» Deres materialisme kan ikke frelse dem fra Guds vrede: «Hverken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på [Jehovas] vredes dag; ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært; for han vil gjøre ende, ja brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden.» Deres penger kommer til å bli så verdiløse at de skal kaste dem fra seg: «Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt gull skal de akte for urent; deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på [Jehovas] vredes dag.» De skyver rettferdige prinsipper til side for å få frie tøyler til å samle seg rikdom, og dermed forkaster de det som kan redde dem: «Gods hjelper ikke på vredens dag, men rettferdighet frir fra døden.» — Jak. 5: 1—3, 5; Sef. 1: 18; Esek. 7: 19; Ordspr. 11: 4.
22. Hvorfor er meget arbeid fåfengt i dag, men hvilket arbeid er ikke fåfengt?
22 Det er derfor mange i vår tid som ikke lenger gleder seg over sitt arbeid. Griskhetens konkurranseånd hindrer dem i å nyte livet i fred og ro, materialismen på det vitenskapelige område er en skremmende trusel mot deres eksistens, og når de dør, kan de ikke føre med seg noen av fruktene av sitt strev. Deres arbeid er i sannhet tomt. Men en som verdsetter åndelige verdier, kan glede seg over sitt arbeid, ete og sove med fred i sinnet, slippe å frykte materialismen og til og med unngå å tape de gode fruktene av sitt strev når han dør. Et slikt arbeid er ingen tomhet, men gir dyp tilfredsstillelse. Etterfølgende artikkel inneholder flere detaljer.