Kommunistlederne frykter Bibelens sannhet
Vil Sovjet-Samveldet fastholde forbudet mot verdens mest utbredte bok?
JEHOVA er sannhetens opphav. Når han taler et ord, vender det aldri tomt tilbake til ham. Etter som «Gud umulig kunne lyve», kommer det aldri løgn fra ham. Falskhet finnes i overflod, men kommer ikke til å bestå. Menneskenes oppdiktede forestillinger, resonnementer og løgner faller igjennom, mister sin kraft og går til grunne etter som tiden går, men «Jehovas sannhet varer til evig tid». «Ditt ord er sannhet,» sa Jehovas trofaste Sønn, Kristus Jesus. Til de jødene som trodde på ham, sa han også: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» Sovjet-lederne frykter den sannhet som nå står skrevet i Bibelen. — Es. 55: 11; Heb. 6: 17—20; Salme 117, AS; Joh. 17: 1—17; 8: 31, 32.
«Det er ikke noen Gud,» påsto de kommunistiske sovjet-lederne da de etter 1917 først satte seg fore å herske over millioner av jordens innbyggere, og dessuten gikk med planer om å få herredømme over milliarder en gang i framtiden. (Sl. 14: 1; 2: 1—12) Noe av det første de gjorde for å vise at de kunne klare seg uten Gud i sin nyopprettede stat, var å forby Bibelen, verdens mest utbredte bok.
«De eneste nye bibler som har vært å se i Sovjet-Samveldet siden den bolsjevikiske revolusjon, er noen få eksemplarer som er blitt smuglet inn i landet utenfra — hovedsakelig på fremmede språk,» opplyste redaktøren for United Press utenlandsavdeling i desember i fjor. Han sa videre: «Siden revolusjonen har en bibel — selv om den kan være både velbrukt og fillete — vært en kjær skatt for mange russiske familier.»
Siden 1917 har Sovjet-Samveldets ledere hatt nesten førti år til å vise hva de kan utrette med sin nye styreform, og i årenes løp har disse diktatorene til fulle godtgjort at de hater Gud og hater mennesker som velger å tilbe den allmektige Gud med ånd og sannhet. Ja, sovjet-lederne har vist at de er kortsynte, ufornuftige, tiltagende griske, urimelig undertrykkende og dominerende, og at de ikke engang unnser seg for å begå skammelige mord i statens navn. Riktignok har de også prøvd å gjøre mange storslagne bedrifter i et stort område av vår lille jord. Og i dag smiler de inderlig selvtilfreds og skryter stolt av sitt verk, av alt de har gjort for å kaste glans over seg selv og tjene sin gud, som er deres egen buk! — Fil. 3: 19.
På hvis bekostning har de utrettet alle sine «bedrifter» og gjort alle sine «framskritt»? Det er ikke så ofte utenforstående har fått et gløtt bak deres «jernteppe», men nå er det smått om senn blitt mulig å samle en rekke inntrykk av hva som foregår der. For noen få uker siden skrev en hollandsk korrespondent:
«Blant de store byene i Sovjet-Samveldet finnes det forskjellige meget store bebygde områder som aldri er blitt nevnt. Turistene besøker Leningrad, Moskva, Kiev, Odessa og Tashkent. Men hvem har hørt om Vorkuta, som ligger langt mot nord i det européiske Russland, sørøst for Novaja Semlja, eller om Norilsk i den nordvestlige del av Sibir eller om Karaganda og Iwdjel? Man regner med at Vorkuta har en befolkning på 120 000 menn og kvinner, at Norilsk har 400 000 og Karaganda 150 000 innbyggere.»
Disse stedene er noen få av Sovjet-Samveldets mange arbeidsleirer — straffeanstalter hvor uønskede individer blir satt til å arbeide. Her har det gudløse kommunistiske system sine slavearbeidere. Ikke alle disse menneskene er krigsfanger. Nei, hundretusenvis av dem er russiske borgere, folk som er født i Sovjet-Samveldet og ikke trodde det var så galt å tenke litt selvstendig og gi uttrykk for sine tanker. Millioner av dem blir straffet med hardt arbeid i gruver, med rydningsarbeid i skoger og ved å bli satt til å bygge små landsbyer for den kommunistiske stat, som på den måten skaffer bosteder til mer ønskverdige borgere som vil støtte og fremme det kommunistiske regimes interesser. Ikke engang Sovjet-Samveldet kan holde alle sine fanger innesperret for bestandig. Det forekommer nå en gang i blant at enkelte som ble tatt til fange under krigen, vender tilbake fra disse russiske leirene til friere land. Det de har å fortelle, gir oss et bedre bilde av hvordan livet fortoner seg for de millionene som lever i slike brakkebyer.
Det vi skal fortelle, har imidlertid tilknytning til den mest utbredte bok i verden, Bibelen, og dem som er dypt interessert i den. De russiske ledere tenker kanskje fremdeles at de praktisk talt har utryddet troen på Gud, eller at de nå har oppnådd så store resultater med sitt politiske system at ingen lenger ofrer tilbedelsen av den levende Gud en tanke. Den russiske avdeling av den ortodokse kirke bøyer seg nå for sovjet-ledernes ønsker, slik at det russisk-ortodokse presteskap samarbeider med dem på den foreskrevne måte. Men hvordan forholder det seg med dem som ikke tilhører det russisk-ortodokse system? Hvordan forholder det seg for eksempel med Jehovas vitner?
Mens en av de amerikanske direktørene for Selskapet Vakttårnet var i Europa sommeren 1955, snakket han med den ovennevnte hollandske korrespondenten. Han fortalte at han hadde vært i kontakt med mennesker som var kommet tilbake fra Sovjet-Samveldet, og som blant annet hadde sagt at Jehovas vitner la for dagen en uvanlig sterk solidaritet i fangeleirene i Sovjet-Samveldet. De møtte til og med sympati hos noen av vokterne og betjentene. Korrespondenten fortalte også at disse vitnene for Jehova var kjent som meget alvorlige bibelstudenter, at de inne i disse leirene forkynte Kristi usynlige nærvær og den dødsdom som er avsagt over den nåværende tingenes ordning, at de av dem som ikke var i fangeleirer, måtte leve og arbeide under jorden, og endelig at det var svært mange som sluttet opp om dem. Han kunne også berette at en hel avsidesliggende landsby på et bestemt tidspunkt ble omringet og alle innbyggerne tatt til fange og sendt til en leir fordi det gikk frasagn om at de alle var Jehovas vitner.
Den hollandske skribenten framholdt dessuten at millioner av mennesker i Sovjet-Samveldet som tror på den ortodokse patriark og metropolitt, mener at kirkens prester bare er redskaper i hendene på det nåværende ateistiske styre i Sovjet-Samveldet, og den offisielle russiske ortodokse kirke har derfor falt i unåde hos mange mennesker. Derimot vinner Jehovas vitners lære anklang blant flere og flere russere.
Det er tydelig at mange våkner opp for sitt åndelige behov. Mange har fått nok av kommunismen, og de kommunistiske ledere har ikke klart å fordumme alle med sin dåraktige lære. (Sl. 53: 1) Det ser faktisk ut til at millioner av mennesker tror på et høyeste Vesen når de betrakter jorden, himmelen, trærne, gresset, blomstene og vekstlivet. Disse beviser i naturen har ikke engang sovjet-diktatorene klart å utslette.
Til slaveleirene med dem!
Til tross for at sovjet-lederne med sitt hemmelige politi stadig prøver å oppspore Jehovas vitner for å sette dem i sine slaveleirer, så fortsetter vitnene å forkynne Jehovas opprettede rike selv når de befinner seg i slike leirer. (Dan. 2: 44; Matt. 6: 9—13) Når mennesker som tror på Guds Ord, blir fjernet fra sine egne hjem og sendt til arbeidsleirer i andre deler av landet, blir de straks tatt hånd om av andre som elsker Bibelen, Guds Ord, og de blir trøstet og tatt under deres beskyttelse, for de som alt har vært i leiren en stund, kjenner de gjeldende regler og metoder. Om kort tid er de så blitt styrket i den grad at de begynner å vitne for andre fanger. Deres nidkjærhet er ikke ødelagt fordi de er i fangenskap. De benytter anledningen til å gjøre større tjenestegjerninger.
Ved en annen anledning i 1955 snakket Selskapet Vakttårnets president med et av Jehovas vitner som nylig var blitt sluppet ut fra de sovjet-russiske fangeleirene. Der hadde han tilbrakt seks år. Han ble arrestert fordi han forkynte Guds Ord for russiske soldater som forlangte opplysninger mens de tjenstgjorde i et kommunist-okkupert område utenfor Sovjet-Samveldet. Han ble ført fram for russiske befalshavende og forhørt gang på gang. Det eneste de hadde å utsette på ham, var at han snakket om Bibelen til de russiske soldatene som hadde kommet til ham og stilt ham spørsmål om Guds Ord. Fordi han hjalp disse soldatene til å lese den mest utbredte bok, ble han dømt til ti års straffarbeid i Sovjet-Samveldet. Hans reise dit var ubeskrivelig. Han og andre fanger ble transportert i kuvogner og i flere dager ble de behandlet verre enn kveg. De fikk ikke engang anledning til å tilfredsstille naturens mest nødvendige krav. I de seks årene han hadde vært i Russland, var han blitt overført fra den ene leiren til den andre, og han hadde i alt arbeidet i over femti forskjellige leirer, blant annet i Sibir. I alle disse leirene hadde han funnet fra ti til femten og enda flere Jehovas vitner.
En gang ble førtiåtte russiske fanger, både menn og kvinner, brakt inn i en leir. De var blitt arrestert i Sovjet-Samveldet, og ble nå plasert i den leiren han satt i. Han fortalte dem de mange gode ting han hadde lært om Jehovas Ord før han ble ført til Sovjet-Samveldet, og hadde derved den glede å hjelpe disse menneskene, som var nye i sannheten, til å fortsette sin trofaste løpebane. De kunne på sin side glede ham med å fortelle at den sannhet som hadde nådd fram til den vestlige delen av Sovjet-Samveldet i begynnelsen av sovjetstyret, nå hadde trengt dypt inn i landet, ja, den var faktisk blitt kjent fra landets ene ende til den andre. Dette gjorde ham glad og oppmuntret ham til å fortsette trofast med å tjene Jehova uansett hvor han befant seg.
Han traff også andre russiske Jehovas vitner, som fortalte ham at vitnene ble jaget av politiet som om de skulle vært ville dyr. Han fikk førstehånds kjennskap til hvor sterkt de kommunistiske lederne fryktet Bibelens sannhet og prøvde å knuse den. Mange er blitt dømt til tjuefem års fengsel fordi de har forkynt Guds rike, som Jesus lærte sine disipler å be om. Han fortalte at tre små landsbyer en gang var blitt omringet av det hemmelige politi klokken tre om natten, og at alle Jehovas vitnet ble oppsporet og fjernet i nattens mulm og mørke for aldri mer å vende tilbake til sine hjem i disse byene.
I en av de leirene han ble forflyttet til, traff han en ukrainer som på en eller annen måte hadde fått smuglet en bibel inn i leiren. Boken var meget velbrukt. Han hadde vent seg til å lese i den i all hemmelighet om natten, og lot ikke en gang dette vitne for Jehova få se hva han leste, før vitnet en kveld fikk et glimt av den oppslåtte boken. Han snudde seg mot ukraineren og spurte: «Vet du hva du leser?» Ukraineren sa: «Hvordan vet du hva jeg leser?» Svaret falt slik: «Jeg vet at du leser Bibelen, men forstår du det du leser?» (Dette minner oss om Filips spørsmål til etioperen som leste Esaias’ bok og bekjente at han trengte hjelp til å forstå den, og om hvordan Filip hjalp ham. — Ap. gj. 8: 26—39.) Denne fangen som var blitt ført til Sovjet-Samveldets indre fra et land langt borte, fikk således anledning til å hjelpe denne ukraineren til å få kunnskap om sannheten om Jehovas opprettede rike.
Da de i flere uker hadde studert sammen i stillhet etterat de hadde lagt seg (de hadde begge overkøyer) og lest Bibelen under teppet, hendte det en kveld at leirkommandanten grep dem i å lese den. Det viste seg at han i mange kvelder på rad hadde stått bak sengene og lyttet til de to mennenes samtale om Guds hensikter og de vidunderlige håp Bibelen framholder for mennesker som søker å gjøre Jehovas vilje. Denne kvelden ga han seg til kjenne og oppfordret mennene til å være langt mer påpasselige med å holde Bibelen godt skjult, for det var ulovlig å lese og drøfte Skriften. Han tok ikke Bibelen fra dem, men advarte dem og ba dem være forsiktigere etter som det ikke var sikkert at han kom til å være der bestandig, og etter som det sannsynligvis ikke ville vare lenge før de ble overført til en annen leir. Jesus sa: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet; for de skal mettes.» — Matt. 5: 6.
Denne Jehova Guds trauste tjener, som nå er løslatt fra den russiske leiren og sendt tilbake til sitt fødeland, fortalte at krigsfanger og misbilligede personer fra Sovjet-Samveldet og dets vasallstater som ble ført til disse leirene, til å begynne med var blitt satt på sulterasjoner og tvunget til å arbeide til de stupte. Kommunistene benyttet seg i den første tiden av denne metoden for å rydde fangene av veien. I de senere år har det imidlertid inntrådt en forandring i denne henseende. Toppfigurene i regjeringen har funnet ut at de kan tyne meget arbeid ut av disse slavene, og nå setter de opp belønninger til arbeiderne i leirene for å få dem til å utrette mer og yte bedre tjeneste. Fangene får bedre mat og stell, for ved slavehold skaffer man seg billig arbeidskraft, til og med billigere enn om man skulle satt kommunister til det samme arbeidet.
Sovjet-Samveldet er knuget av frykt. Landet frykter til og med sine egne konsentrasjonsleirer. Ingen av de russiske fangene får være mer enn tre eller fire måneder i en leir før de blir overført til den neste. Alle blir i likhet med det ovennevnte Jehovas vitne fraktet fra sted til sted. Hvis det er 4000 mennesker i en leir, går det bare noen få dager mellom hver gang en kontingent på 200 fanger blir flyttet til andre leirer og nye fanger overtar deres tidligere plass. De russiske lederne frykter at det skal oppstå en slags hemmelig organisasjon blant disse store masser av ille ansette mennesker, som kanskje en vakker dag vil kunne overmanne vokterne og ta noe av landet i besittelse. Hvor bakvendt er det ikke at herskerne lever i frykt for mennesker og ikke frykter Jehova Gud! Guds Ord, den boken de hater, sier som sant er: «Den som undertrykker den fattige, håner hans Skaper.» — Ordspr. 14: 31, AS.
Da vedkommende Jehovas vitne endelig hadde sont sin straff og ble løslatt noen få år før tiden på grunn av et amnesti, reiste han hjem og fikk vite at hans hustru hadde dødd av sorg noen få måneder etterat han ble tatt. Barna hans var blitt fjernet og anbrakt i andre hjem. Men han gledet seg over å komme tilbake til brødre som fremdeles var hengitt til tjenesten for Jehovas rike. Nå nærer han bare ønske om å forkynne det gode budskap om Jehovas rike, for han vet at det ikke er noe håp for denne gamle verden eller noen del av den. Kommunistene frykter Bibelens sannhet, men sannheten frigjorde denne bror endog i alle de årene han måtte være i russiske slaveleirer. Jesus sa: «Salige er de som er forfulgt for rettferdighets skyld; for himlenes rike er deres.» — Matt. 5: 10.
Det foregår litt av hvert i Sovjet-Samveldet
Jehovas vitner i Sovjet-Samveldet må skjøtte sitt verv under de samme vanskelige forhold som de første kristne arbeidet under da de forkynte for jødene og romerne. «Salige er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.» (Matt. 5: 11, 12) De forfulgte vitners tro på Jehova Gud og på hans rike hjelper dem til å holde ut, og de vil heller dø enn å gå på akkord med noen del av denne gamle verden.
I 1948 var flere av Jehovas vitner i Sovjet-Samveldet opptatt med å stensilere Vakttårnet og andre trykksaker som var basert på Bibelens lære, og de gjorde også hva de kunne for å spre disse skriftene utover landet. Men kommunistlederne frykter Bibelens sannheter, og deres hemmelige politi fikk oppsporet disse Ordets tjenere. Alt de hadde av maskiner, papir, sverte og andre redskaper ble beslaglagt, og de selv ble arrestert og anbrakt i slaveleirer.
Det store spørsmål for det hemmelige politi var da: «Hvordan kan vi bli kvitt Jehovas vitner?» De fant dem overalt. Ikke så å forstå at vitnene var dårlige mennesker, men de ville gjerne lese og drøfte den mest utbredte bok i hele verden, Bibelen. Sovjet-lederne oppnådde å atspre og desorganisere Jehovas vitner for en tid, men det varte ikke lenge før Jehovas vitner igjen fikk organisert seg innenfor Sovjet-Samveldets grenser og opprettet nye sentrer hvor de stensilerte små skrifter etter hvert som de fikk nye opplysninger om sannheten. Kommunistlederne var oppsatt på å få tak i alle områdetjenerne og menighetstjenerne, og når de fant slike tjenere, dømte de dem straks til 25 års fengsel og sperret dem inne.
I årene like etter den annen verdenskrig var det praktisk talt umulig for brødrene å holde Vakttårnet eller andre av Selskapets publikasjoner eller endog selve Bibelen skjult. Det hemmelige politi var ute etter alt som var kristent, og når de kom under vær med at et menneske var et av Jehovas vitner eller ble beskyldt for å være det, ransakte de hjemmet hans, demonterte ovner, rev av taket og vek ikke engang tilbake for å ødelegge hele huset for om mulig å oppdage hvor han skjulte Bibelen eller bibelsk litteratur. Hvis de på den måten fant beviser for at han hadde befattet seg med kristen propaganda, sendte de ham av sted til en slaveleir. I de årene var det umulig for brødrene å komme sammen mens det var dag. De holdt for det meste bibelstudier med sin familie i kjellere, i skogen og på andre vanskelig tilgjengelige steder. Brødrene fikk sjelden anledning til å lede hjemmebibelstudier hos andre. Gruppestudier av Vakttårnet lot seg ikke arrangere, men i de hjemmene hvor hele familien kunne komme sammen, ble det holdt et regelmessig studium bak stengte vinduer og låste dører. Slike familier var virkelig lykkelige! De kunne snakke om sannheten, Guds Ord, og tilbe Jehova, universets Suverene Hersker, til tross for at de befant seg i det totalitære Sovjet-Samveldet. Sannheten frigjorde disse menneskene enda de levde i undertrykkelse. «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» — Matt. 5: 3, NW.
Fordi det var så mange som elsket sannheten, fortsatte Jehovas vitner å vokse i antall over hele Sovjet-Samveldet fra 1948 til 1951, til stor forargelse for de kommunistiske ledere. For ikke lenge siden kom det en rapport fra Sovjet-Samveldet om at kommunistene foretok en stor utrenskning den 1., 7. og 8. april 1951. Disse dagene er uforglemmelige for Jehovas vitner i Sovjet-Samveldet. På disse tre dagene ble alle Jehovas vitner som det var mulig å finne i det vestlige Ukraina, Hviterussland, Basarabia, Moldavia, Latvia, Litauen og Estland — i alt over sju tusen menn og kvinner — arrestert og ført bort. De fikk ikke lov til å ta med seg klær eller mat. Hele familier ble stuet sammen i kjerrer og fraktet til en jernbanestasjon hvor de så ble ført over i kuvogner, og sendt langt vekk. Alle disse arrestasjonene fant sted om natten, og hvis politimennene ikke hadde fått samlet sammen alle Jehovas vitner innen klokken sju om morgenen, utsatte de resten til mørkets frambrudd. Og så kom den store folkevandringen! Tusenvis av Jehovas vitner ble transportert tvers igjennom hele landet, og tusener av «frie» russere hørte Jehovas vitner synge lovsanger til Jehova og snakke om sannheten når togene passerte. Denne store gruppe Jehovas vitner ble satt til å drive rydningsarbeid i veldige skoger, og den første vinteren måtte de leve på røtter og nøtter. De ble spredt over et vidstrakt, bevoktet skogområde, og fikk denne beskjed: «Rydd skogen; bygg hus; bli her for bestandig; arbeid hvis dere vil leve.» De tapte ikke motet. De ga seg i kast med å arbeide. De lever enda. Deres tro er sterk, og de fortsetter med å forkynne det gode budskap om Jehovas opprettede rike.
Hvis det finnes et Jehovas vitne i et bestemt område, er vedkommende kjent vidt og bredt, for det foregår mangt under jorden. Folk prater. Ikke alle er angivere, for mange håper at de selv en gang må bli befridd for det ubarmhjertige styre. Når deres egen russisk-ortodokse kirke svikter dem etter som den er en statskirke, ser de seg om etter sannhetselskere. «Salige er de som sørger; for de skal trøstes.» — Matt. 5: 4.
En kommunist som ble kristen
I Sovjet-Samveldet er det nå et kvinnelig Jehovas vitne som har gjennomgått mange lidelser, men som fremdeles forkynner det gode budskap om Jehovas rike. Det er hundrevis av andre som har gjennomgått omtrent det samme som hun har opplevd siden 1942. Dengang var hun en aktiv kommunist, og ble da sammen med andre russiske borgere deportert til Tyskland av nazistene. Der arbeidet hun hos en handelsgartner og i en fabrikk, og forkynte sine kommunistiske ideer. Det varte ikke lenge før Hitlers Gestapo grep henne og sendte henne til en nazistisk konsentrasjonsleir. Nå da hun var alene og ikke hadde forbindelse med andre kommunister, begynte hun å miste troen på den kommunistiske organisasjon fordi den hadde sviktet henne. Hun begynte å tenke på Gud, snakket med enkelte mennesker, og traff til slutt Jehovas vitner. Mens hun var i leiren, lot hun seg døpe og begynte å studere Bibelen meget flittig. Etter å ha lært sannheten å kjenne begynte hun å snakke med andre russiske kvinner om saken. En dag kom leirkommandanten til disse russiske kvinnene, og han spurte henne som hadde fått sannheten: «Hvem er du?» Hun svarte: «Jeg er et av Jehovas vitner.» Kommandanten påsto at dette ikke var sant: «Du er en russerinne.» Da framholdt søsteren med ettertrykk til denne nazisten: «Gud er ikke bare Gud for det tyske folk, men for alle folk.» Hun slapp å bli straffet for dette, og det ga henne styrke til å forkynne enda flittigere blant de russiske kvinnene. Flere av dem lærte til slutt sannheten å kjenne på sitt eget språk.
Etter krigens slutt i 1945, da Hitlers konsentrasjonsleirer ble nedlagt, vendte denne damen tilbake til Sovjet-Samveldet sammen med mange andre russiske kvinner. Nå begynte alle disse befridde russiske vitner for Jehova å be en bønn som de hadde lært av en tysk søster mens de var i nazileiren: «Jeg takker deg, Jehova, vår Far, forat du har oppfylt mitt ønske og latt meg forkynne for det russiske folk.»
Det var en glede for dem å bli løslatt og sendt tilbake til Sovjet-Samveldet, men det varte ikke lenge før kommunistenes hemmelige politi var på sporet etter dem. Disse kvinnene ble grepet og dømt til 25 års straffarbeid i slaveleirer fordi de forkynte Guds rike og gjorde andre oppmerksom på Bibelens trøsterike ord. Men disse russiske søstrene, som lærte sannheten å kjenne i tyske konsentrasjonsleirer, fortsetter nå å forkynne i fangeleirene i Sovjet-Samveldet, alt til ære og pris for Jehovas navn. Den tidligere kommunistiske damen som vi begynte å fortelle om, og som nå er et Jehovas vitne, er fremdeles en regelmessig Rikets forkynner, selv om hun nå naturligvis må drive sin forkynnelse i en slaveleir som er opprettet av de sovjet-russiske myndigheter hun engang har tjent. Hvorfor? Fordi hun tror på Guds Ord slik det finnes i Hans bok, Bibelen. Hun våget å forkynne dette Ords gode budskap i Sovjet-Samveldet. Derfor må hun arbeide som en slave med å bygge hus i skogene og hjelpe til med å forvandle skogen til bosteder som senere skal bli overlatt til kommunistiske mennesker. Når hun er ferdig med sin oppgave på et sted, vil hun bli forflyttet til et annet sted for å utføre hardt arbeid der.
I en av de mange leirene rundt omkring i Sovjet-Samveldet hvor Jehovas vitner befinner seg, er sannheten blitt forkynt i så stor utstrekning at til og med noen av vokterne har tatt imot den. Folk som har arbeidet i kontorer som fører tilsyn med disse leirene, har også fått kunnskap om sannheten. Når de har tatt imot sannheten, føler også de seg drevet til å forkynne det gode budskap. I tur og orden er også enkelte slike voktere og kontorfunksjonærer blitt satt i fangenskap og dømt til femten og ti års straffarbeid. Hvorfor? Fordi de begynte å studere Bibelen, snakket om sannheten og bekjente at de var Jehovas vitner. Disse er alle blitt skilt fra hverandre og fordelt på forskjellige leirer og sendt til forskjellige deler av Sovjet-Samveldet, slik at de ikke skal få anledning til å organisere en sterk gruppe seg imellom.
Forkynnerne blir atspredt
Jehovas vitner i Sovjet-Samveldet sier at det gode budskap om Riket stadig blir forkynt i alle deler av dette veldige landet fordi de er spredt omkring i alle disse leirene (og vi vet med bestemthet at de er i over femti forskjellige leirer, ifølge den rapport som er omtalt tidligere i denne artikkelen). De kunne ikke engang ha drømt om å få skrapt sammen penger nok til å reise 10 000 km for å forkynne Rikets budskap. Men nå har de kommunistiske myndigheter selv sendt dem fra den ene enden av landet til den andre forat de skal arbeide i disse slaveleirene, og forkynnerne velger å se det på den måten at staten har gitt dem gratis skyss til nye distrikter hvor de kan forkynne Rikets budskap. Jehovas vitner arbeider i alle deler av Sovjet-Samveldet — de fleste av dem i arbeidsleirer, og andre i isolerte områder som de ikke har lov til å forlate. Noen er fremdeles på frifot og arbeider i byer og landsbyer. Tenk på hvordan Saulus fra Tarsus herjet Jehovas folks menigheter og «gikk inn i hus etter hus og dro ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel». Men: «De som nå var atspredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord.» — Ap. gj. 8: 3, 4.
Våre brødre i Sovjet-Samveldet har ikke unnlatt å gjøre hva de kan for å oppnå større frihet til å forkynne Rikets budskap. De har gitt kommunistregjeringen anledning til å anerkjenne Jehovas vitner som en religiøs organisasjon. I 1948 sendte de gjennom innenriksministeren en petisjon til presidiet i Det øverste Sovjet. I denne petisjonen ble Jehovas vitners arbeid i Sovjet-Samveldet beskrevet. Vitnene fikk ikke noe svar, og en liten delegasjon på tre brødre oppsøkte derfor innenriksministeriet i Moskva for personlig å overlevere petisjonen. Der ble de forhørt om hvor de kom fra, og de svarte: «Fra Ukraina,» hvorpå de ble bedt om å henvende seg i Den ukrainske sosialistiske sovjet-republikks innenriksministerium i Kiev. Brødrene reiste direkte fra Moskva til Kiev og la petisjonen fram for innenriksmmisteren. Departementsfunksjonærene i Kiev var tydeligvis forberedt på deres visitt, for da disse tre Jehovas vitner hadde båret fram sitt ærend, ble de forelagt følgende spørsmål fra myndighetene: Vil Jehovas vitner gjøre tjeneste i hæren? Vil dere avgi stemme når det er regjeringsvalg i Sovjet-Samveldet? Vil dere bøye dere for alle statens forordninger og samarbeide med andre religiøse organisasjoner? Brødrene besvarte alle de tre spørsmålene med de ord Jesu apostel Peter uttalte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29) De tre representantene fikk fritt leide ut av innenriksministeriets kontor, men noen få dager etterpå ble det foretatt en razzia hjemme hos dem, og de selv ble ransaket og senere idømt lange fengselsstraffer.
Et sted i Sovjet-Samveldet var det mulig for 120 mennesker å være til stede ved minnehøytiden ved en anledning. Dette hører imidlertid med til unntagelsene. For noen få år siden var det sju forkynnere i Moskva, men de ble alle sammen deportert. Moskva er nå en av de få hovedsteder i verden hvor det ikke finnes et eneste Jehovas vitne. Men sannheten er kjent der. Medlemmene av kommunistregjeringen er orientert om Jehovas vitner. De har gjort så mange av dem til sine slavearbeidere at de er nødt til å ha kjennskap til dem. I alle landene bak jernteppet prøver kommunistorganisasjonen å bekjempe, slå ned og utslette Jehovas vitner — både i Polen, Tsjekkoslovakia, Romania, Ungarn, Øst-Tyskland og selve Sovjet-Samveldet. Men de kan ikke ødelegge dem, og heller ikke deres budskap. Sannheten har frigjort disse menneskene, og de vil fortsette å være frie og forkynne det gode budskap om Jehovas opprettede rike som et vitnesbyrd for alle som hører det.
I Sovjet-Samveldet kan ikke et menneske leve sitt eget liv og ganske enkelt tjene Gud og elske sin neste som seg selv. Nei, der må man være statens slave, man må hylle staten og tilbe staten. Men det gjør ikke Jehovas vitner! De søker veiledning i Guds Ord og foretrekker å følge i Kristi Jesu fotspor. (1 Pet. 2: 21) Da Jesus var på jorden, opplyste han herskerne om at han var i verden, men ikke av verden. (Joh. 18: 36, 37) Nettopp slik ser også Jehovas vitner på livet i vår tid. (Joh. 17: 13, 14, 16) Vi er i verden, men vi er ingen del av verden. Verden tar seg av sine anliggender slik den selv lyster. Jehovas vitner blander seg ikke bort i det, og de har heller ikke noe ønske om å gjøre det. Så lenge Jehova Gud lar nasjonene bestå og virke, har ikke Jehovas vitner noe med å blande seg bort i deres foretagender, og de vil dessuten rette seg etter alle menneskelagde lover så lenge de ikke er i strid med Guds lov.
Uansett hvilket land Jehovas vitner befinner seg i, er de satt til å tjene Jehovas rike og representere Kristus Jesus. (Es. 43: 10—12; 52: 7, 8; 61: 1—3; Matt. 24: 14; 2 Kor. 5: 20) Derfor fortsetter de også i Sovjet-Samveldet å arbeide med sine bibler og forkynne det gode budskap både innenfor og utenfor fangeleirene. (Matt. 24: 9; 28: 19, 20; Mark. 13: 9—11; Luk. 21: 12, 13; Åpb. 2: 10) De feirer minnehøytiden i ensomhet eller sammen med andre, i kjellere, i skoger, i leirer, på avsides steder. De er forberedt på å komme ut for alle slags hindringer og vil prøve å overvinne dem, men de vil ikke gå på akkord med denne gamle verden. — Joel 2: 4—9; Fil. 1: 28.
Bibelen er kommet inn i Sovjet-Samveldet for å forbli der. Jehovas vitner benytter den. United Press meddelte i fjor at verdens mest utbredte bok «atter vil bli å få i Sovjet-Samveldet i neste måned [som var januar 1956]». Den hadde da vært forbudt av kommunistene i trettiåtte år. Selv nå vil det ifølge United Press bare bli trykt noen få bibler: «Satsen var ferdig, og prester i Moskva-patriarkatet holdt på å lese siste korrektur. Det første opplaget, som etter planen skal trykkes i januar, kommer til å bli lite etter som kirken må kjøpe papiret og betale staten for trykkingen, men kirken håper at den etter hvert vil kunne spre den nye bibelen over hele Sovjet-Samveldet.»
Kommer Bibelen til å bli frigitt i store mengder over hele Sovjet-Samveldet?
Hvis det skjer, vil Jehovas vitner forklare den for menneskene. Så lenge kommunistlederne og deres tilhengere er redde for sannheten, er det mulig at denne nye russiske bibelen bare får en begrenset distribusjon, iallfall mens kommunistregimet består. Den vil nok sikkert ikke bli frigitt for Jehovas vitner, for i deres hender er den som dynamitt. Den fortsetter derfor å være en forbudt bok for dem.
Kommer verdens mest utbredte bok til å bli lest vidt og bredt i Sovjet-Samveldet før Jehovas Harmageddon-krig skal utkjempes? — Åpb. 16: 13—16; Jer. 25: 32, 33; Es. 34: 1—4; Sef. 2: 1—3; Ap. gj. 2: 19—21.
De eneste som noensinne kommer til å få tak i og forstå Bibelen — ikke bare i Sovjet-Samveldet, men også overalt ellers i verden — er de som nå søker Jehova og hungrer etter sannhet og rettferdighet, ja, bare de som ønsker å kjempe «troens gode strid» (1 Tim. 6: 12), og som er villig til å gi sitt liv for sannhetens skyld. — Åpb. 12: 11.