’Døm, o Jehova!’

«Jehova holder dom over folkene; døm meg, o Jehova, etter min rettferdighet og etter min ulastelighet, som er hos meg.» — Sl. 7: 9, AS.

1, 2. Hvilke skapninger blir nå dømt av Jehova, og hvorfor?

I DAG befinner vi oss i en domsperiode. Den store Dommer er i ferd med å skille de rettferdige fra de ugudelige. (Mal. 3: 16-18) De som sørger for å holde seg ufordervede eller ulastelige, får hans godkjennelse. De som ikke vil anerkjenne Gud og ikke er lydige mot det gode budskap om hans Sønn, vår Herre Jesus, som nå er innsatt på tronen, får en ugunstig dom. (2 Tess. 1: 5—10; 1 Pet. 4: 17) Profeten Hoseas beskrev i følgende ordelag mangelen på ulastelighet hos det folk som utga seg for å være Guds folk: «Hør [Jehovas] ord, I Israels barn! For [Jehova] har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord.» — Hos. 4: 1, 2.

² Disse ordene er en forutsigelse av en tilstand som i vår tid forverrer seg i foruroligende grad. Hykleri, urettferdighet, falskhet, forbrytelser og umoral florerer over hele verden og griper stadig mer om seg. Velferdsforeninger og institusjoner som skal i håndheve lov og rett, finner at deres problemer stadig tiltar, og det forekommer også at de ikke engang er udadlelige selv. Riktignok finnes det fremdeles en del ærlige mennesker i verden, men det viser seg altfor ofte at de som sitter i politiske stillinger, benytter seg av svindel og er ute etter bestikkelser og gaver. Rettskaffenhet eller ulastelighet er nesten blitt et ukjent begrep. Likevel finnes det fremdeles mennesker på jorden som innser hvor verdifullt det er å være ulastelig, rettskaffen. Blant slike mennesker finner vi de legene som ikke bare er interessert i hvor mye de kan tjene, men også i sine pasienters sunnhet; de sakførerne som ikke bare kjemper for store honorarer, men for at deres klienter skal bli rettferdig behandlet; de kontorister og de arbeidere som ikke bare sliter for fortjenestens skyld, men også fordi de ønsker å yte virkelig godt arbeid, og de menneskene som virkelig elsker ærlighet og ikke bare opptrer ærlig fordi ærlighet varer lengst. Det gjør godt å høre om mennesker som opptrer ulastelig overfor hverandre, men det finnes noe som er enda viktigere, nemlig å være ulastelig overfor Gud. Når Jehovas slaver holder seg ulastelige, er det prisverdig og skjønt i hans øyne. Han vil dømme og i sin tid belønne de ulastelige.

3, 4. a) Hvorfor er det nå så viktig å ha nøyaktig kunnskap om Jehovas normer? b) Hvordan kan menneskene på en rett måte bruke sin frie vilje?

³ Når vi vender våre tanker bort fra menneskenes stadig dårligere ferd og fra deres selvlagde normer angående oppførsel, og i stedet betrakter Skaperen, blir vi slått med forundring over hvor hellig og fullkommen han er. Jehovas nøyaktige rettferdighet og dype visdom, hans langmodighet og rike kjærlighet og hans uimotståelige makt gjør at forstandige skapninger av kjøtt og blod må undre seg storlig når de lærer disse Skaperens egenskaper å kjenne. Moses skrev følgende på grunnlag av sitt nære kjennskap til sin Skaper: «[Jehova], hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning?» (2 Mos. 15: 11) Det var han som skapte menneskene i sitt eget bilde og ga dem fullkommen frihet til å gjøre bruk av sitt eget mål av egenskapene rettferdighet, visdom, kjærlighet og makt etter som forholdene gjorde det påkrevet, men likevel på en klok måte veiledet dem til å benytte disse egenskapene rett ved å gi dem sine lover. Gud ga ikke menneskene sine lover for å innskrenke den rette bruk av den frihet de hadde, men utelukkende for å beskytte dem mot en urett bruk av disse egenskapene slik at de ikke skulle skade andre eller seg selv.

⁴ Det at Jehova fordret lydighet mot den lov han hadde gitt, utgjorde en prøve på menneskenes ulastelighet. De burde ha aktet sin Skaper så høyt at de ikke ville ha gitt etter for noen påvirkning til å handle i strid med Guds instrukser. Som underordnede i forholdet til en overordnet skyldte menneskene å vise lydighet, hengivenhet og troskap overfor sin suverene Gud, sin lovgiver og dommer. Etter som de var blitt frambrakt av den fullkomne Skaper, burde de selvfølgelig på rette måte gjenspeile sin Skapers fullkommenhet. Det ville ikke være konsekvent å la det være med noe mindre enn dette. Selv om menneskene akkurat som Skaperen hadde frihet til å bruke sin egen vilje, burde de i takknemlighet ha brukt sin frihet til å velge å gjøre bare det rette og derved handle på en gagnlig måte og i overensstemmelse med sin Fars gjerning. Jehova ødelegger ikke sitt eget gode verk i ondsinn eller av ødeleggelseslyst. Han er ikke uordens Gud, men freds Gud. (1 Kor. 14: 33) Hvorfor skulle da, menneskene bryte ned og ødelegge? Hvorfor skulle de skape uorden? Hvorfor skulle de forstyrre og skade sin Fars fullkomne verk? Slik gikk det da menneskene ikke holdt seg ufordervede, hellige, ulastelige — da de unnlot å gi akt på veiledningen fra sin fullkomne Lovgiver, hele jordens dommer. — 1 Mos. 18: 25.

5. Hvilken handlemåte følger forstandige mennesker nå, og hva fører det til?

⁵ Jehova selv foregår oss med et godt eksempel når det gjelder å være fullkomment ufordervet og ulastelig. Han holder alltid ord og er alltid pålitelig. Hans profet Moses gjorde Israels barn oppmerksom på dette ved Sinai berg. Han sa: «Så vit da at [Jehova] din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud.» (5 Mos. 7: 9) Også overfor oss som nå lever på jorden, tilkjennegir han på utallige måter sin kjærlighet og trofasthet. «[Jehova] er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger.» (Sl. 145: 17) Profeten David viste også med andre passende ord hvor pålitelig Gud er: «Gud, hans vei er fullkommen; [Jehovas] ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. For hvem er Gud foruten [Jehova], og hvem er en klippe, uten var Gud? Den Gud som omgjorder meg med kraft og gjør min vei fri for støt [fullkommen, AS].» (Sl. 18: 31—33) Det er derfor både klokt og forstandig av menneskene å gi akt på Guds belæring, for hans ord er pålitelig, og alle hans bud er trofaste. Hvis vi holder dem, vil vi kunne holde oss ulastelige og derfor bli kjent verdige til å bli belønnet med liv.

Hva er ulastelighet?

6, 7. a) Hva er ulastelighet? b) Hvilke eksempler belyser denne storslagne egenskapen?

⁶ Ordet «ulastelig» er ett av de ordene som i den norske bibeloversettelsen blir brukt til å gjengi det hebraiske ordet tom og dets hunnkjønnsform tum·mah’, som begge forekommer i De hebraiske skrifter.a Disse hebraiske ordene betyr ifølge prof. James Strong (1890) «fullstendighet, (moralsk) uskyldighet», og ifølge prof. Robert Young (1879) «fullkommenhet, ulastelighet». Disse megetsigende definisjonene minner om Jesu ord til den lovkyndige fariseeren: «’Du skal elske Jehova din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og med hele ditt sinn.’ Dette er det største og første bud. Det andre, som er likt det, er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’» (Matt. 22: 37—39, NW) Og til den rike unge mannen sa Jesus: «Vil du være fullkommen, da gå bort og selg det du eier, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg meg!» (Matt. 19: 21) Disse Jesu uttalelser lar oss forstå hvilken dyp mening vi bør tillegge ordet «ulastelig», som vanligvis blir definert slik: «moralsk uangripelig eller udadlelig», og det tilsvarende engelske ordet «integrity», som vanligvis blir definert slik: ’en tilstand hvor man er fullstendig, udelt eller ubrutt; moralsk ufordervethet; redelighet i egenskaper; ærlighet.’ De skriftstedene som er sitert ovenfor, viser at også De greske skrifter legger vekt på verdien av å være ulastelig, og selve ordet ulastelig forekommer atskillige ganger i den norske oversettelsen av De greske skrifter. Hvor viktig det er for det kongelige presteskap å være ulastelig, blir tydelig vist i forbindelse med den brystduken Israels yppersteprest skulle bære over sitt hjerte. Inne i denne brystduken lå u·rim’ og tum·mim’, og ordet tum·mim’ er flertallsformen av ordet tom. Uttrykket «urim og tummim» oversettes med «lys og fullkommenheter», og dette innebærer at presteskapet må være lysbærere som bevarer sin ulastelighet. — 2 Mos. 28: 30.

⁷ For en skjønn egenskap ulasteligheten er! Jehovas ulastelighet kan sammenlignes med et stort fjell fordi, den er urokkelig, pålitelig og uforanderlig. Den ulastelighet trofaste mennesker i henfarne tider har lagt for dagen, kan sammenlignes med en svær klippeblokk på en forreven kyst. Den holder seg trygt på sin plass — uten å la seg rikke eller bryte ned — selv om bølgene fra et opprørt hav slår imot den og frådende vannmasser og sjøsprøyt til sine tider skjuler den helt, og selv om den blir omgitt av slam og skittent skum. De ulastelige kan sammenlignes med nyttige kar som pryder et veidekket bord i et velstandshus. I slike omgivelser kan en enkel vannkaraffel være formålstjenlig hvis den er hel eller uten skår, men hvis den lekker, er den like ubrukelig som et menneske som har spolert sin ulastelighet. Derfor ga Paulus denne formaning: «Nå er det i et stort hus kar ikke bare av gull og sølv, men også av tre og leire, og noen er til et ærefullt formål, men andre til et formål som mangler ære. Hvis noen holder seg fra de sistnevnte, vil han derfor være et kar til et ærefullt formål, helliggjort, nyttig for sin eier, rede til all god gjerning.» — 2 Tim. 2: 20, 21, NW.

8, 9. a) Hvordan har Jehovas rettferdige dom hatt overtaket over Satans gamle utfordring? b) Hvilke av Jehovas fortreffelige egenskaper kan vi med fordel etterligne for å vinne hans godkjennelse?

⁸ Da våre første menneskelige foreldre vendte seg bort fra rettferdigheten og derved tapte sin ulastelighet, fikk den troløse skapning som ble Satan, et grunnlag for påstanden om at alle Jehovas tilbedere utelukkende tjente Ham av hensyn til den belønning eller bestikkelse Han skjenket dem, og at de alle ville vende Jehova ryggen hvis de ble satt på prøve. Denne opprører kom i nærvær av himmelens hellige engler med den skrytende påstand at til og med den ulastelige Job ville komme til å si Gud farvel like i hans ansikt hvis han bare ble satt på prøve. (Job 1: 8—11) Etter den tiden har Satan alltid opptrådt som anklager overfor Kristi brødre og alle Jehovas andre sanne tilbedere. Den sanne Gud, som selv har tatt initiativet ved å gi Satan en innbydelse til å komme med sin utfordring og ved deretter å ta imot utfordringen, har latt Satan få rikelig tid til å bevise sin påstand, for han vet at alle skapningers troskap eller troløshet kan avgjøres på grunnlag av stridsspørsmålet angående deres ulastelighet. Ved hjelp av denne prøven kan de lojale skapningene bli skilt ut fra de lovløse, og Satans ondskap kan bli tydelig åpenbart. Stridsspørsmålet ble trukket tydelig opp langt tilbake i tiden. I sin kjærlighet og barmhjertighet og ved å bringe et stort personlig offer besluttet Jehova å befri noen av Adams syndige og dermed fordømte etterkommere, nemlig dem som forsto dette stridsspørsmålet og valgte å holde seg ulastelige. (Åpb. 1: 4—6) Disse menneskene, som ikke tjener Gud for selvisk vinnings skyld, men av kjærlighet, støtter ham i stridsspørsmålet. (Ordspr. 27: 11) På grunn av den barmhjertige og nådige ordningen Jehova har truffet, vil han til slutt avsi en anerkjennende dom over dem som således bevarer sin ulastelighet.

⁹ Opprørerens utfordring angående Jehovas suverenitet og menneskenes manglende vilje til å holde seg ulastelige, kunne ikke gjøre Skaperen det minste forlegen eller forvirret. Han eide i seg selv all den makt han trengte til å mestre enhver situasjon. Han kunne straks sammenkalle sin himmelske organisasjon, sin kvinne eller hustru, og la den støtte seg, og dette gjorde han også. Det var hans hensikt at et medlem av denne organisasjonen skulle bli den ætt eller det redskap, som Satan skulle få lov til å skade, og som deretter skulle knuse slangens hode. (1 Mos. 3: 15) Han besluttet også å velge ut 144 000 ulastelige mennesker som ville følge samme handlemåte som denne ætt, Kristus, og derved legge for dagen at de fortjente å bli dømt verdige til å få leve og herske med ham i egenskap av hans brud, Lammets hustru. (Åpb. 14: 1—4) De utgjør tilsammen regjeringsorganisasjonen, den nye verdens nye himler, som skal fjerne alle spor etter Satans gjerninger og gjenopprette freden på jorden for mennesker med en god vilje. (Åpb. 21: 1—3) Det har tatt lang tid å utvelge, prøve og til slutt dømme disse ulastelige menneskene, og i denne tiden har de rettferdige og de ugudelige levd side om side, og de ugudelige har stadig hånet Jehovas navn både i ord og gjerning. Gud har derfor måttet utvise stor tålmodighet og langmodighet. Han har måttet avholde seg fra å ødelegge de onde straks. De som hater ondskap Og arbeider for å holde seg ulastelige, Jehovas vitner, har på sin side holdt stand og vært urokkelige i sin hengivenhet for Gud, og de har alltid hatt «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1 Kor. 15: 57, 58, NW) Job ga klart uttrykk for dette: Inntil jeg dør vil jeg ikke gi avkall på min ulastelighet.» (Job 27: 5, AS) Ønsker du å være blant dem Jehova dømmer som ufordervede og ulastelige mennesker i vår tid?

10. Hvorfor er nå de forpliktelser som følger med innvielsen til Jehova, av største betydning?

¹⁰ Gud feller ikke en anerkjennende dom over noen som ikke er ulastelig. Nå vil du kanskje spørre hvordan man kan bli et ulastelig vitne for Jehova: Det kan man bli ved å angre og omvende seg fra sin tidligere urette ferd, ved å vise tro på Kristi gjenløsningsoffer og ved deretter å innvie seg til Jehova for å tjene ham fullt og helt i all evighet. Dette innebærer at man må fornekte seg selv, skyve sine egne ønsker og meninger til side og i stedet anta Guds, og stadig følge i Kristi fotspor ved å gjøre Guds vilje slik den kommer til uttrykk i hans skrevne Ord. De som gjør dette, vandrer i overensstemmelse med den nye verden, og de følger en handlemåte som bringer stor lykke, en handlemåte som er i strid med denne gamle, fordervede tingenes ordning. Ved å følge denne handlemåten har mange oppnådd befrielse fra Satans makt fordi Guds ånd og organisasjon har stått dem bi når de har vært utsatt for prøver som det ville ha vært umulig å bestå for kjøtt og blod alene. De som har gitt et slikt innvielsesløfte, må også holde det, for Gud har intet behag i dårer som begår paktsbrudd. «Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.» (Pred. 5: 3, 4) Er du overveldet over dette? Føler du trang til å spørre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus svarte følgende på et slikt spørsmål: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» (Matt. 19: 26) Vi må aldri glemme de krav som knytter seg til denne forpliktelsen. Hvilken virksomhet vi enn gir oss i kast med, hvilke forpliktelser vi enn påtar oss, og hvilke ambisjoner vi enn søker å tilfredsstille, så må vi ta Jehovas rettmessige krav i betraktning — hans krav på vår udelte hengivenhet, som går foran alt annet. Hans krav på oss må derfor begrense eller utelukke andre foretagender. Det å holde seg ulastelig i hans øyne, med tanke på at han dømmer oss på grunnlag av vår udelte hengivenhet for ham, må komme i første rekke i vårt liv.

11. Hva kan Jesu etterfølgere lære av at Jehova godkjente Kristus Jesus etter en gjennomgripende prøve?

¹¹ For å lede oss på sin rette og gledebringende vei og for sitt eget navns skyld gir Jehova oss denne kjærlige formaning: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» (Ordspr. 27: 11) Beviset for at Satans anklage er falsk og at han er en løgner, kan bare skaffes ved at hver enkelt av oss følger en ulastelig handlemåte. Bare hvis vi gjør det, kan Jehova dømme oss verdige til å få hans godkjennelse. Vil du med glede ofre deg selv som et bevis ved å forbli trofast mot Gud? Det gjorde vårt eksempel Kristus Jesus, og han gjør det også mulig for hver enkelt av oss å gjøre som han. Han elsket rettferdighet, og han hatet ugudelighet eller lovløshet. Derfor salvet Gud ham med gledens olje framfor hans brødre. (Sl. 45: 8) Du kan også oppnå glede ved å få en gunstig dom av Jehova nå, forutsatt at du holder deg ulastelig. Uten hans godkjennelse kan man ikke oppnå noen glede. Hvis en unnlater å holde seg ulastelig, oppnår en såvisst ingen glede, men en sikker fryktelig forventning om dom». (Heb. 10: 27, NW) På grunn av den glede som ble satt foran Jesus, utholdt han torturpelen med forakt for skammen, og har satt seg ned ved høyre side av Guds trone. (Heb. 12: 2, NW) Han gledet Faderens hjerte, og Faderen gledet også Jesu hjerte. Helt fra sin innvielse av, da himlene ble åpnet for ham og Guds ånd senket seg ned over ham som en due, gledet han seg over de betryggende ordene: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (Matt. 3: 17, NW) Da Jesus kort tid etterpå ble fristet av Djevelen og oppfordret til å foreta en tilbedelses-handling overfor ham, svarte Jesus: «Gå bort, Satan! For det er skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er til ham alene du skal gi hellig tjeneste.’» (Matt. 4: 10, NW) Gjennom hele den tiden Jesu tjenestegjerning varte, kunne han si til sin Far: «Du holder meg oppe i min ulastelighet, og setter meg for ditt åsyn for alltid.» — Sl. 41: 13, AS.

Kjent verdig til å få leve

12, 13. a) Hvordan la Jehovas før-kristne vitner for dagen at de var verdige til å få leve? b) Hvilket stridsspørsmål lå til grunn for den prøven Abel ble satt på, og hvordan ble dette spørsmålet avgjort i hans tilfelle?

¹² Helt fra et tidlig tidspunkt i menneskehetens historie har det levd mennesker som har fortjent Jehovas godkjennelse fordi de har holdt seg ulastelige. Hensikten med den prøven de er blitt satt på, har ikke vært å avgjøre hvorvidt de innvigde har vært fullkomne i ord eller gjerning eller har hatt en fullkommen personlighet. Hensikten med prøven har vært å avgjøre hvorvidt deres hengivenhet til Jehova og hans teokratiske regjering har vært fullstendig og urokkelig. De trofaste menn og kvinner som står nevnt i Hebreerne, kapitel elleve, bevarte sin ulastelighet da de ble stilt på prøve, og det til tross for at mange av dem måtte lide en grusom behandling. Verden var dem ikke verd. De viste med sin livsførsel hva det vil si å være ulastelig.

¹³ Det er nesten 6000 år siden den første av dem, Abel, besto prøven og fikk en gunstig dom av Gud. Av den korte skriftlige beretningen om Abels liv ser vi at stridsspørsmålet den gangen dreide seg om ren tilbedelse. Både Kain og Abel frambar offer, for Gud, men etter som deres offer var forskjellige, kan vi slutte oss til at de to brødrene ikke var enige om hva som var den rette måte å tilbe på. Gud avgjorde saken ved å godta Abels offer og forkaste Kains. Gud godkjenner utelukkende sann tro — han kan aldri anerkjenne tom formalisme eller mennesker som bare tjener ham med leppene, eller noe annet som hindrer forståelsen av Hans rettferdige krav. Det er nå ikke mulig å nærme seg Gud på annen måte enn ved å anerkjenne det sonoffer som er frambåret for synder, og vise den rette slags tro på det liv som er ofret. (Heb. 9: 19—22) Abel, som ikke hadde gjort seg skyldig i noe galt, holdt seg ulastelig ved å øve rett tilbedelse, mens hans bror ble en morder på grunn av falsk religion. Satan besluttet seg til å statuere et eksempel ved å rydde Abel av veien. Han ville gjøre det klart for andre hva de hadde i vente hvis de nektet å underkaste seg ham. Jehova godkjente Abel på grunn av hans rene tilbedelse, og det var for dens skyld han måtte dø for sin rasende brors hånd. «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.»’ (Heb. 11: 4) På grunn av at de dyreofrene som ble frambåret i fortiden, deriblant også Abels offer, bare var forbilder på større ting som nå har kommet, fordrer ikke Gud at det skal frambæres dyreoffer i vår tid. Nei, han er fullt ut tilfreds med at det frambæres «lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn [som kunngjør hans navn offentlig, NW].» — Heb. 13: 15.

14, 15. a) Ved å oppføre seg på hvilken eksemplarisk måte beviste Enok sin ulastelighet? b) Hvordan gjorde Noah det?

¹⁴ Også Enok, «den syvende fra Adam», kom fryktløst med en slik offentlig kunngjøring. Han nektet å la seg skremme til å vike av fra sin ulastelige handlemåte, til tross for at den falske tilbedelse hadde stor framgang på hans tid. Han vandret med den sanne Gud, Jehova, og var den første det står skrevet om som fikk dette skussmål på grunn av sin trofaste ferd. Enok uttalte en profeti om Jehovas dom over alle de ugudelige: «Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de hårde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.» (Jud. 14, 15) På denne måten blir kravet om å kunngjøre Jehovas advarsel om den forestående dom framhevet. De ugudelige blir ødelagt fordi de ikke gir akt på den. I likhet med Enok har vi i vår tid anledning til å vandre med Jehova ved å stole på ham, ta imot hans veiledning, samarbeide med ham for hans sak og med glede delta i opphøyelsen av hans hellige navn.

¹⁵ Ikke bare Enok, men også «Noah vandret med Gud». Om ham står det skrevet: «Noah var en rettferdig mann. Han viste seg å være ulastelig blant sine samtidige.» (1 Mos. 6: 9, NW) Noah samarbeidet med Jehova i å fullbyrde Hans hensikt, for han tjente som Jehovas vitne, lojale venn og medarbeider. Etter som tiden gikk, ble skillet mellom falske og sanne tilbedere mer markant. Et fremtredende trekk ved Noah var at han i mange år før vannflommen virket som en rettferdighetens forkynner. (2 Pet. 2: 5) Han var omgitt av en generasjon av spottere, men demonstrerte likevel sin tro ved å fullføre det store arbeid å bygge arken, slik Jehova bød ham. Den var det middel Gud brukte til å frelse Noah og hans hus. Like etter vannflommen befestet han den sanne tilbedelse. (1 Mos. 8: 15—20) Det er mulig at Noah ofte uttrykte seg med noenlunde de samme ordene som dem vi finner i Salme 26: 11 (KJ): «Men hva meg angår, så vil jeg vandre i min ulastelighet; befri meg, og vær nådig mot meg.» Jehova kjente også Noah verdig til å bli nådig behandlet, for han bevarte ham gjennom flommen da de ugudelige ble ødelagt.

16, 17. a) Hva var Jehovas dom over Abraham basert på? b) Hvordan kaster Saras levnet ytterligere lys over den store verdien av å holde seg ulastelig?

¹⁶ La oss nå ta Jehovas gunstige dom over Abraham opp til fornyet overveielse. «Ved tro var det at Abraham så godt som ofret Isak da han ble satt på prøve, og den mann som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre sin enbårne sønn.» (Heb. 11: 17, NW) Abraham vaklet aldri i sin lydighet. I lydighet forlot han sitt eget land og vandret omkring i et fremmed land. I lydighet forsøkte han beredvillig å ofre sin egen sønn, som alle Guds løfter skulle bli oppfylt ved. I lydighet underviste han sin husstand i sann tilbedelse.

¹⁷ Abrahams hustru Sara fikk også den dom av Jehova at hun hadde vist en sterk og seirende tro. Derfor blir hun også spesielt nevnt blant den store «sky av vitner omkring oss». (Heb. 12: 1) Satan prøvde å få tilsmusset henne slik at hun ville blitt uskikket til å føde en lovet ætt Fordi hun aktet Jehova trofast, han som hadde gitt løftet, holdt hun seg ulastelig ved å respektere det rette teokratiske forhold til sin mann, og sammen med ham oppnådde hun også den triumf og nåde å bli arving til evig liv.

18. Hva kan vi lære av Jobs tålmodighet?

¹⁸ Den vi best er kjent med som en mann Jehova ved sin dom viste at han godkjente, er Job fra landet Us. Navnet hans betyr «hatet, plaget, forfulgt». Job tilhørte ikke den lovte ætts direkte slektslinje, men likevel fryktet han Gud og vek fra det onde. Satan må sannsynligvis ha tenkt som så: ’Når jeg setter hans hustru opp imot ham, vil han sikkert gi opp akkurat som Adam gjorde, og så blir Jehova nødt til å fordømme Job akkurat som han fordømte Adam.’ Men han tok feil — Job var annerledes. Med Jehovas tillatelse gjorde Satan sitt ytterste for å forderve Job. Han sørget for at Job mistet sin store jordiske velstand, til og med sine kjære barn, og påførte ham umåtelige legemlige lidelser og åndelige smerter. Han ordnet det videre slik at Job ble hånet av sin egen hustru og plaget av sine tre venner. Men trass i alt dette bevarte Job sin ulastelighet. Han tilbakeviste fryktløst Satans falske anklage, og beviste derved at Satan er en løgner. Job forble tro mot det han mente var rett, uten å la seg rokke av det press han ble utsatt for. Han benektet bestemt å ha gjort seg skyldig i noen overlagt misgjerning, og bevarte likevel sin tro på og hengivenhet for sin Skaper, Jehova. Jehova belønnet Job ved å gi ham sunnheten tilbake og la ham få dobbelt så stor rikdom og en like stor familie som han før hadde hatt. Han ble også belønnet ved at han ble gjenstand for tidligere kritikeres og forfølgeres høye aktelse, og ved at Jehova nå forlangte at de måtte henvende seg til Job forat han skulle gå i forbønn for dem og skaffe dem Jehovas tilgivelse. For et eksempel på utholdenhet! Det er ikke underlig at Jakob skrev: «Se! vi erklærer dem lykkelige som har holdt ut.» (Jak. 5: 11, NW) Da Jehova satte Adam på prøve, en prøve han ikke besto, hadde Adam i motsetning til Job fått alt og var ikke blitt berøvet noe.

19. Hvordan la Moses trofasthet for dagen ved sin livsførsel?

¹⁹ Dette studiet krever også at vi setter oss nøye inn i Jehovas dom over Moses. Satan er av den oppfatning at alle mennesker lar seg kjøpe hvis de bare blir tilbudt høy nok pris. Men Moses lot seg ikke kjøpe for alle Egypts rikdommer. Da han var blitt voksen, nektet han å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. «Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige.» (Heb. 11: 24—27) Den trofasthet han la for dagen i sin tjeneste ved at han til og med satte livet på spill overfor Farao, og ved at han tjente som leder for et stivnakket og troløst folk i førti prøvelsesfulle år, førte til at Moses vant Jehovas godkjennelse: «Min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus . . . Hvorledes kunne I da våge å tale ille om Moses, min tjener?» «Den som har gjort alt, er Gud; og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vitne om det som skulle tales.» (4 Mos. 12: 7, 8; Heb. 3: 4, 5) Også i dag krever Jehova, all jordens dommer, med rette at alle hans innvigde tjenere skal vise ham udelt hengivenhet, blant annet ved å yte ham trofast tjeneste uten å gå på akkord.

20. Hvilke sju ønskverdige egenskaper ble lagt for dagen på en fullkommen måte av hvilken person?

²⁰ Når vi tenker på alle disse ønskverdige egenskapene, nemlig det å praktisere ren tilbedelse, det å vandre med Gud, det å tjene som et av Jehovas vitner, adlyde hans instrukser, legge for dagen en uovervinnelig tro, vise utholdenhet under vanskeligheter og være trofast uten å gå på akkord, kan vi med rette forbinde dem alle med en enkelt person, Kristus Jesus, som eide dem alle til fullkommenhet. Hans like finnes ikke blant Jehovas skapninger. Det at han skulle tilveiebringe gjenløsningsofferet for lydige mennesker, gjorde det ikke i seg selv påkrevet at han skulle lide hån og forfølgelse og til slutt dø som en fordømt forbryter, opprører og gudsbespotter. Denne delen av innholdet i det beger han måtte drikke, var noe Faderen skjenket i for å foreta den strengeste prøve på denne Guds Sønns ulastelighet, for å bevise at Djevelens anklage mot Guds Sønn var løgnaktig, og for å vise hvor urokkelig Jesus støttet sin Fars universelle suverenitet.

21. Hvordan og hvorfor besto Kristi Jesu første etterfølgere prøven på om de var ulastelige?

²¹ Kristi Jesu trofaste apostler og andre kristne på den tiden fulgte i hans fotspor. Også de godtgjorde at Jehova kunne stole på dem. De var utsatt for hån og trengsler, de ble fengslet og plyndret, men de glemte ikke at de hadde en skatt som ingen kunne ta fra dem i Jehovas nye verden. Alle de som nå er i den nye verdens samfunn, vil snart få sin belønning hvis de er standhaftige og holder seg ulastelige.

Dømt til døden

22. Hvilke advarende eksempler har vi i den illojalitet Jehovas største fiende og hans feller i de åndelige sfærer la for dagen?

²² Ingen forstandig person ønsker å ødelegge sitt vennskapsforhold til sin Skaper. Noen har imidlertid gjort dette, med skjebnesvangre følger for seg selv. Et typisk eksempel i så måte har vi i himmelens største opprører og den forræderske handlemåte han lenge har fulgt. Han forlot sin tildelte ærefulle stilling som en lovpriser av den Høyeste, og valgte i stedet å håne Jehova og forlede menneskene til å gjøre opprør og styrte seg ut i ødeleggelsen. Det finnes hverken kjærlighet, glede eller fred i tilknytning til den handlemåte som den største opprører valgte å følge. Han tok sikte på å opphøye seg over sine medarbeidere, men skal om kort tid styrtes ned i avgrunnen — en total, dødlignende uvirksomhet som han skal befinne seg i gjennom et tidsrom på tusen år — «hulens dypeste bunn». (Es. 14: 15; Åpb. 20: 1—3) Det første menneskepar etterlignet hans illojale handlemåte. Evas troløse handlinger, som ble etterfulgt av Adams overlagte onde handling, medførte skuffelse, lidelse og død for dem begge, og resulterte dessuten i store veer for deres etterkommere. Slike som spolerer sin ulastelighet, lar seg kjøpe, og prisen behøver ikke å være høyere enn et ønske om personlig tilfredsstillelse. I dagene før vannflommen var det slik at noen av Jehovas hellige engler materialiserte seg som mennesker fordi de ønsket å ha kjønnslig omgang med menneskelig kjød, noe som var i strid med Guds lov. Dette var et mesterlig trekk av Satan. Nå ville det bli frambrakt overmennesker ved hjelp av «Guds sønner». Disse materialiserte englene giftet seg med menneskers døtre, og de fødte dem barn som ble kalt nephilim eller kjemper. Dette bastardavkommet bidro sterkt til å fylle jorden med urett på Noahs tid. Den generasjon som da levde, holdt seg ikke ulastelig. Jehova felte en dom over dem, som gikk dem imot. Satan måtte finne seg i at hans fantastiske plan ble veltet da himmelens sluser ble åpnet og hans sivilisasjon på jorden ble utslettet.

23, 24. Hvilke ytterligere eksempler på spolert ulastelighet står som en skarp motsetning til hvilke eksempler på bevart ulastelighet?

²³ Nesten 1300 år senere hadde Saul, sønn av Kis, muligheter til å få mange privilegier ved at Gud da utvalgte ham til å herske som Israels første konge. På det tidspunkt betraktet Saul seg selv som ganske uverdig til et slikt verv, for han sa at han hørte til den minste stammen og at hans familie var den ringeste av alle familiene i Benjamins stamme. Han burde ikke ha glemt de ord Guds profet uttalte til det troløse Elis hus: «Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme.» (1 Sam. 2: 30) Kong Saul adlød imidlertid ikke de instrukser han fikk, og holdt seg ikke ulastelig, men henga seg i stedet til demonisme. Han tapte både kongeverdigheten og livet. Judas Iskariot, en av Jesu opprinnelige tolv apostler, forlot alt for å følge Mesteren. Men til trass for at han hadde mange privilegier, lot han Satan få innpass i sitt hjerte, og deretter ga han seg ondskapen i vold og ble en forræder. Fordi han unnlat å holde seg ulastelig, tapte han sin glede og tok livet av seg.

²⁴ «De oppriktiges rettsinn leder dem, men de troløses forvendte sinn ødelegger dem.» (Ordspr. 11: 3) Må man ikke i betraktning av dette si at Jehovas dom over dem som holder seg ulastelige, er vel verdt å strebe etter? Alle som har spolert sin ulastelighet, har fått et sørgelig endelikt. Du ønsker sikkert ikke å bli dømt som en som har fulgt i deres fotspor, gjør du vel? Sammenlign eksemplene på ulastelige skapninger med eksemplene på skapninger som har spolert sin ulastelighet. Abel, som døde for den rene tilbedelses sak, vil bli gjenreist til liv, men Satan, som er opphavet til falsk tilbedelse, skal bli ødelagt. Ved tro vandret Enok med Gud, men Adam, som hørte Guds røst, forlot Jehovas vei. Abraham var lydig under en stor prøve, men kong Saul var ulydig endog i en liten sak. Sara la for dagen en seirende tro men Eva viste ingen tro i det hele tatt. Job holdt seg ulastelig til tross for at han mistet alt han hadde, men Judas kastet vrak på ulasteligheten for selvisk vinnings skyld. Moses avviste Egypts tillokkelser og tjente midt oppe i store vanskeligheter, men de opprørske, åndelige «Guds sønner» ga etter for et unaturlig begjær og forlot sin himmelske stilling. La oss alle sørge for at Jehova ikke får grunn til å laste oss ved at vi ødelegger vår ulastelighet og blir idømt dødsstraff på grunn av paktsbrudd. La oss sette pris på tjenestens dyrebare skatt og alltid huske på at Jehova, som David sa, dømmer «etter min rettferdighet og etter min ulastelighet, som er hos meg». — Sl. 7: 9, AS.

[Fotnote]