Vis respekt for Jehovas organisasjon!

«Min sønn, bevar din fars bud, og forlat ikke din mors lære! For budet er en lampe og læren et lys, og tilrettevisningene til tukt er livets vei.» — Ordspr. 6: 20, 23, RS.

 1. Hvem er kristenhetens barn, og hvilken tilstand befinner de seg i?

KRISTENHETENS barn er denne verdens barn, for kristenheten er en fremtredende del av denne verden eller tingenes ordning. Kristenhetens barn har en lampe, for de har Bibelen i mange hundre millioner eksemplarer på mange språk, men den er ingen tent lampe for dem. Hvorfor ikke? Fordi denne verdens far og hans forsømmelige avkom, kristenheten, har forblindet deres sinn slik at de ikke kan se lampens lys. Og hva verre er, han og hans avkom har også med vilje og overlegg støtt sine barn fra seg uten tilbørlig verdsettelse av denne lampen, og de har latt dem flakke om i en formørket og nærmest forlatt tilstand. Etter som de er så forblindet at de ikke kan se den lampen de har, ville den forlengst ha vært revet fra dem hvis ikke en sterkere hånd hadde hindret det. Slik står det til med den gamle verdens barn i kristenheten. — 2 Kor. 3: 15; 4: 4, 6.

 2. På hvilken viktig måte skiller den nye verdens samfunns barn seg fra kristenhetens barn?

² Hvor annerledes er det ikke med dem som tilhører den nye verdens samfunn — et samfunn av Jehovas vitner! De har også en lampe, ja, de har faktisk den samme lampen, nemlig Guds skrevne Ord. Men som det står skrevet i Salme 119: 105 (AS): «Ditt ord er en lampe for min fot og lys for min sti.» Hva kommer det av at de har lys mens kristenhetens barn ikke har det? Begge parter har den samme lampen, Guds Ord, Bibelen. Hvori består så forskjellen? Jo, saken er den, at de som tilhører den nye verdens samfunn, har betraktet den himmelske Fars strålende Ord med utildekkede ansikter, og de har også tatt imot opplysende instrukser gjennom hans moderlige organisasjon. Som det står i Ordspråkene 6: 20, 23 (RS): «Min sønn, bevar din fars bud, og forlat ikke din mors lære! For budet er en lampe og læren et lys, og tilrettevisningene til tukt er livets vei.»

 3. Hva fordres det av dem som ønsker å ha Bibelens lys?

³ Tenk over dette. To ting blir nevnt: Farens bud og morens lære eller lov. Dernest forklarer ordspråket at farens bud er en brennende lampe, og at det også lyser av morens lære eller lov. Verden er full av bibler, og det er Bibelen som inneholder Guds bud. Men hvorfor er menneskene da i villrede? Fordi de ikke også har morens lære eller lov, som er lys. Jehova Gud har tilveiebrakt sitt hellige skrevne Ord for hele menneskeheten, og det inneholder alle de opplysninger menneskene trenger for å kunne følge en handlemåte som fører til liv. Men Gud har ikke ordnet det slik at hans Ord taler uavhengig eller stråler fram livgivende sannheter ved seg selv. Hans Ord sier: «Lys er utsådd for den rettferdige.» (Sl. 97: 11) Det er gjennom sin organisasjon Gud tilveiebringer dette lys som ordspråket sier er morens lære eller lov. Hvis vi ønsker å vandre i sannhetens lys, må vi ikke bare anerkjenne Jehova Gud som vår Far, men også hans organisasjon som vår mor.

 4. Hvilken forpliktelse hadde israelittene til å bedre sin far og sin mor, og hvilken tilsvarende forpliktelse har de kristne i dag?

⁴ Enkelte som kaller seg kristne og påstår at Gud er deres Far, roser seg av at de vandrer med Gud alene, og mener at han tar seg av dem personlig og leder deres skritt. Slike mennesker forlater morens lære eller lov, og ikke nok med det, de viser også Guds kvinne fra seg. Guds sannhets lys er ikke for dem. Blant israelittene hadde Jehova gjort det påbudt ved lov å være lydig mot ens foreldre. «Hedre din far og din mor,» lød det femte av de ti bud. (2 Mos. 20: 2—17; 5 Mos. 5: 16) Belønningen for lydighet var et langt liv, og straffen for ulydighet var døden. «Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som, endog de tukter ham, er ulydig mot dem, da skal . . . alle mennene i hans by . . . stene ham til døde.» (5 Mos. 21: 18—21) Heder og lydighet var ikke noe de bare var forpliktet til å vise sine kjødelige foreldre, men også noe de skyldte, å vise Israels eldste, folkets ledere. Da en bande unge lovbrytere unnlot å vise Jehovas profet Elisa tilbørlig respekt, ble de i rettferdighet straffet med øyeblikkelig henrettelse. (2 Kong. 2: 24) Også i dag fordrer Gud lydighet, heder og respekt av sine barn. Dette er noe vi ikke bare må vise den levende Gud selv, men også hans hustruelige organisasjon.

Den moderlige organisasjon identifiseres

 5. Hvordan identifiserer Paulus de kristnes virkelige mor?

⁵ De kristnes virkelige mor er ikke og kan ikke være en jordisk organisasjon. For å gjøre dette klart viser Paulus forskjellen mellom de kjødelige jøders stilling og de åndelige jøders stilling, og deretter sier han: «Det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» (Gal. 4: 26) Dernest siterer han et avsnitt fra en profeti i Esaias’ bok. Når vi leser denne profetien i Esaias, 54. kapitel, ser vi av sammenhengen hvem det egentlig er som blir kalt «vår mor». Versene fem og seks lyder slik: «Din skaper er din ektemann, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn, og Israels Hellige er din gjenløser, . . . For som en forlatt kvinne med sorg i hjertet kaller [Jehova] deg.» På denne måten identifiserer Paulus Jehovas hustru som hans usynlige universelle organisasjon, mor til Kristus og hans medarvinger.

 6. a) I hvilket forhold står «det Jerusalem som er der oppe», til den nye verdens samfunn, slik det framgår av Esaias 66: 8? b) Hvilket enda inderligere forhold skal komme i stand?

⁶ I hvilket forhold står så denne himmelske kvinne til den synlige teokratiske organisasjon, den nye verdens samfunn? Og hvem skylder vi vår respekt? På nytt kan vi finne svaret i Esaias’ profeti. I 7. vers i 66. kapitel finner vi en beskrivelse av guttebarnets — Rikets — fødsel, som gjelder den begivenhet at Kristus Jesus, den fremste av Sions barn, ble innsatt som konge i himmelen. Dette fant sted i 1914. I 8. vers heter det så: «Kommer et land til verden på en dag, eller fødes et folk på en gang? For Sion har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.» Dette er en forutsigelse av at flere barn skulle bli født, men denne gang på jorden. Dette fant sted i 1919. Det land som ble født, er Jehovas salvede levnings gjenopprettede tilstand i en ny verdens samfunn her på jorden, en tilstand med frihet til å tilbe Jehova og drive en organisert, teokratisk tjeneste. Det nye folk er levningen av det åndelige Israel som er blitt utfridd fra Babylon og nå er underordnet det opprettede nyfødte rike. De som utgjør dette folk, bebor det teokratiske land på jorden, den befridde og gjenopprettede tilstand som levningen av Kristi medarvinger befinner seg i. Men etter som disse barna til det Sion som er der oppe, er bestemt til å herske med Kristus i himmelen, blir de også en del av den universelle organisasjon som er Guds hustru, og de skal i forening med Kristus utgjøre denne organisasjons hovedstad. Guds kvinne, det Sion eller det Jerusalem som er der oppe, er altså hans universelle organisasjon, og 144 001 av dens medlemmer eller barn skal til slutt utgjøre hovedstaden i egenskap av den regjering som blir lignet med et guttebarn., Dermed blir alle disse den viktigste delen av den universelle organisasjon. Det er disse barn, nemlig Kristus Jesus og de 144 000, som utgjør hovedstaden, den kongelige organisasjon, for Kristi «brud» er jo det nye Jerusalem. Guds universelle organisasjon, hans hustru, består imidlertid både av Guds 144 000 åndsfødte barn og deres hode Kristus Jesus og av alle de usynlige hellige engler eller åndeskapninger. Liksom det ble født barn i fortidens Jerusalem og disse barna ble borgere av byen, så blir også Sions 144 000 åndelige barn født til å bli en del av den universelle organisasjon og samtidig av dens hovedstad sammen med Jesus Kristus.

 7. Hvordan kan den sanne datterorganisasjon identifiseres, og hva viser at enkelte kommer med falske påstander?

⁷ Etter som Kristi «brud» er så nær knyttet til den moderlige organisasjon, ligner hun selvfølgelig sin mor i alle henseender, og det samme gjør også de kristne som ennå er på jorden i kjødet, og som er trolovet med Kristus og skal bli hans hustru. Det er gitt dem å tjene som hennes representanter, og vi må derfor kunne vente at de er lett kjennelige på at de retter seg nøye etter de krav Gud stiller til sin synlige kanal for meddelelse. Det er i denne forbindelse innlysende at kristenhetens kirkesamfunn ikke kan være Sions virkelige datterorganisasjon. De har ingen trekk til felles med Guds kvinne eller himmelske organisasjon. De har falt fra den sanne tilbedelse, og deres forfatning er derfor ikke riktig eller apostolisk, men svært variert. Noen er oppbygd etter hierarkisk mønster, andre etter demokratisk eller kongregasjonalistisk mønster, og atter andre har synodalforfatning. Ingen av disse forfatninger er den rette. De stimulerer alle sammen til selviskhet og egosentrisk ærgjerrighet. Fordi ingen av de falske religiøse organisasjoner på noen måte er barn av de sanne kristnes «mor», kjemper de i ondskap mot henne og dermed også mot Gud og hans konge, Jesus Kristus, som er den ypperste i Jehovas universelle organisasjon. — Salme 2.

 8. Hvordan og av hvem blir datterorganisasjonen født som Guds menighet, og hvordan blir den Guds kanal?

⁸ Guds menighet, Sions datter, er ikke planlagt eller dannet av mennesker. Paulus framholdt tydelig: «Men nå satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han ville. Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere,» og så videre innen hele den synlige ordning. (1 Kor. 12: 18, 28) I sitt brev til efeserne viser Paulus videre at Guds kanal blir styrket og oppbygd ved hjelp av dem Kristus ga som «gaver i form av mennesker», og han tilføyer følgende for å klargjøre saken og vise hvordan det går til: «Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme.» (Ef. 4: 8, 11, 12, NW) Disse ordene viser tydelig at det er meningen at alle i menigheten skal være Ordets tjenere, og det er dette tjenesteorgan som er den «tro og kloke slave» som Jesus sa at han ville betro alle sitt rikes interesser til. En slik oppbygning svarer til oppbygningen av den teokratiske organisasjon i himmelen, og nå etter 1919 og etterat levningen av Sions barn er blitt født, går disse Esaias’ ord i oppfyllelse: «Se, med rettferdighet skal kongen [Jesus Kristus] regjere, og fyrstene skal styre etter rett.» — Es. 32: 1.

 9. Hvilken forutsagt gjenopprettelse av Guds kanal tilbakeviser ytterligere kristenhetens falske påstander om at den er Guds menighet?

⁹ Etter som Guds synlige kanal er blitt opprettet i rettferdighet, må den også opprettholdes i overensstemmelse med de samme høye prinsipper. Det var blitt forutsagt at denne organisasjon skulle helbredes og gjenreises fra det skammelige frafall kristendommens tilhengere hadde sunket ned i etter apostlenes død. «I stedet for kobber vil jeg gi gull, i stedet for jern vil jeg gi sølv, i stedet for tre kobber og i stedet for sten jern, og jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer.» (Es. 60: 17) Slik er den teokratiske ordning Jesus opprettet blant sine disipler, og han viste ettertrykkelig at den måtte opprettholdes uansett hva enkelte ville komme til å foreta seg. Hans faste beslutning om å holde organisasjonen ren og sørge for at den var hengitt til rette prinsipper, kom til uttrykk ved at han utstøtte en av de opprinnelige tolv apostler. Det er derfor tydelig at ingen er på den sikre siden bare fordi de har en stilling eller plass i Guds organisasjon, og dette tilbakeviser i seg selv de mange falske påstander som skriver seg fra de åndelig utro og onde ledere i kristenhetens illegitime «datter»-organisasjoner. De står utenfor Guds organisasjon, og det finnes ikke noe lys i dem i det hele tatt.

Sett pris på lyset!

10. Hvor må det sanne lys over Bibelen komme fra, og hvordan blir vi gjort oppmerksom på hvem vi skylder var respekt?

¹⁰ Vår mors lære eller lov er derfor ikke lys fra noen jordisk organisasjon som blir utgitt for å være «ufeilbarlige fortolkninger» slik vi ser det blir gjort innen det romersk-katolske hierarki. Lysets kilde må være den sanne Guds trone, og lyset derfra blir sendt ut gjennom hans Sønn, den førstefødte av Sions barn, hovedstadens konge. Og den sanne kanal på jorden må være det folk som består av hans medarvinger, og som i dag befinner seg i den gjenopprettede teokratiske tilstand som kjernen eller grunnstammen for organisasjonen i dette «land». Dette framhever betydningen av Jesu uttalelse angående «fårene» og «gjetene» i hans lignelse i Matteus 25: 31—46. Fordi disse Sions barn som engang skal komme til himmelen, er Kristi brødre her på jorden, kunne Jesus med god grunn si følgende til fårene, som viste dem godhet: «Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» Det sier seg derfor selv at vi må ha dyp ærbødighet, ikke bare for Guds kvinne i himmelen, men også for hennes barn på jorden, etter som de representerer henne! Vi råder selv over vår skjebne: Vi bestemmer selv ved vår handlemåte overfor Jehovas organisasjon om vi skal bli «får» eller «gjeter».

11. Hva legger en for dagen ved å ignorere dem i menigheten som later til å mangle bestemte egenskaper, men hvilken holdning er det riktig å innta til slike mennesker?

¹¹ Noen av dem som er knyttet til Guds folk i dag, har lite av denne verdens materielle goder. Andre er kanskje lite veltalende, og enkelte kan gi inntrykk av å mangle det som i denne verden gjerne kalles «dannelse». Det å overse slike mennesker i menigheten, eller verre enda, å se ned på dem, vitner om en respektløs holdning til hele organisasjonen. Paulus spør: «Forakter I Guds menighet og vanærer dem som intet har?» (1 Kor. 11: 22) Ville det ikke være meget bedre å legge for dagen hvilken enhet og kjærlighet som råder blant brødrene i den nye verdens samfunn ved at de som kan se ut til å ha overskudd i disse henseender, framelsker vennskap med dem som kan se ut til å stå tilbake? Dette bør selvsagt ikke gjøres i en nedlatende ånd, som om bare den ene part skulle være den givende, for det er ofte slik at de som er fattige på materielle goder er rike på åndelige gjerninger og rike i troen. Mange av dem har gjennomgått prøvelser og kommet ut av dem på en slik måte at Jehova har fått dem hjertelig kjær. De kan ha meget til felles med den trofaste filippenseren som Paulus skrev om: «Ta derfor imot ham i Herren med all glede, og hold slike i ære for det var for Kristi gjernings skyld han kom døden nær, da han våget sitt liv.» (Fil. 2: 29, 30) Men selv om de ikke har hatt slike erfaringer, er alle i Jehovas organisasjon dyrebare i Hans øyne, og det å vise ringeakt for slike er ensbetydende med å vise ringeakt for Jehova selv eller reise tvil om den visdom han la for dagen da han kalte disse tjenerne til å bli delaktige i de velsignelser han utøser over alle dem han elsker.

12. Hvordan viser enkelte misnøye med Guds kanal og dermed mangel på respekt for organisasjonen?

¹² Noen ganske få av dem som er knyttet til Guds synlige organisasjon, er ikke tilfreds med det lys over Guds Ord som kommer gjennom hans kanal. Disse få er tilbøyelige til å komme med private fortolkninger, eller de prøver endog å tillegge Vakttårnet meninger som det aldri har framholdt, og utbre slike meninger som sannhet. Noen av dem antar en eller annen overbevisning som om de skulle ha støtte for den i Bibelen, for eksempel i spørsmål om hvilken spiseseddel en skal følge, eller i forbindelse med kronologiske utregninger eller lignende, og deretter søker de å vinne tilhengere blant Sions trofaste barn. Ved sin handlemåte framkaster de den påstand at Jehovas vei ikke er rett eller tilstrekkelig og at Vakttårnet ikke følger med tiden.

13. a) Hvordan prøver enkelte å dirigere organisasjonen? b) Hvordan bør en betrakte tjenerne uansett hvor gamle de er av år eller i sannheten?

¹³ Det er også enkelte som prøver å tilrive seg myndighet eller forsøker å «dirigere» organisasjonen. Noen går svært listig til verks og prøver å påvirke menighetens tjenerutvalg ved å danne en slags «menighetsopinion». Dette gjør de ved å drive små private kampanjer for å utbre sine egne meninger og besmitte andre med dem, og det forekommer at det oppstår, store vanskeligheter i forbindelse med små bagateller. Det å søke å øve press på tjenere i ansvarlige stillinger eller arbeide for å fremme sine personlige interesser eller meninger, er en form for «korridorpolitikk», og har ingen berettigelse blant Guds tjenere som har innstilt sine tanker etter den nye verdens tenkemåte. (Rom. 16: 17, 18) Et barn som forsøker å dirigere sin familie, blir holdt for å være uregjerlig og må tuktes. De som har en tilbøyelighet til å foretrekke sine egne idéer framfor de tiltak som blir fremmet av tjenerne i menigheten, bør derfor ydmykt stille seg selv følgende spørsmål selv om de er eldre av år og har vært med i Guds tjeneste lenger enn tjenerne: «Hva betyr vel noen år fra eller til i aldersforskjellen mellom noen av oss når vi tenker på alderen til vår ’mor’ eller når vi tenker på vår Far, som har vært til i all evighet?» Menighetens tjenere er uansett alder innsatt ved teokratisk utnevnelse fra Jehovas organisasjon, og i utøvelsen av sine plikter blir de støttet av den erfaring og myndighet som det styrende organ, og dermed også hele Jehovas organisasjon, sitter inne med. Dette bør selvfølgelig få en tjener til å være klar over alvoret ved det ansvar han har, og det bør samtidig få de klagesyke til å forstå at de motarbeider tjenere som i kraft av sin stilling representerer den organisasjon som er de kristnes «mor». Derfor gir Peter oss denne formaning: «Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre.» — 1 Pet. 5: 5.

14. Hvorfor er det ikke riktig at hver enkelt i menigheten bekymrer seg for menighetens ledelse?

¹⁴ De som ikke vil gjøre dette, sier i realiteten følgende til tjenerne i menigheten: «Nå får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og [Jehova] er midt iblant dem; hvorfor opphøyer I eder da over [Jehovas] menighet?» (4 Mos. 16: 3) Det var slik Korah, Datan og Abiram opptrådte overfor Moses og Aron, og de førte ødeleggelse over seg selv ved denne gjenstridige handlemåten. Det er sant at Jehova er midt iblant sitt folk og utøser rike velsignelser over alle som trofast utfører det oppdrag Gud har gitt dem. Men vi må også huske at han har bygd opp sin teokratiske organisasjon og innsatt sin Konge på tronen og gitt ham å lede organisasjonens gjøremål på en ordnet måte, slik at de som blir satt til å være «fyrster» og treffe avgjørelser på menighetens vegne, kan makte å bære dette ansvaret. Lar det seg gjøre å tvinge Jehova eller hans Konge til å gi en annen ordning sin velsignelse? Nei, menigheten vil ikke bli overlatt til den tilstand som rådet i Israel da «hver mann gjorde hva rett var i hans øyne» og folket begikk mange skjebnesvangre feiltrinn. Hvor takknemlige vi kan være for at Jehova har beskyttet oss på denne måten! Enhver av oss bør derfor fortsette å utføre det gudsgivne oppdrag å forkynne «dette gode budskap om riket», og overlate menighetens ledelse til dem som har fått seg dette ansvaret betrodd.

15. Hvilket eksempel på respekt for Jehovas organisasjon kan vi lære av avdelingene rundt om i verden?

¹⁵ Hvis organisasjonens enhet skal bli bevart, er det nødvendig at det styrende organ blir anerkjent og respektert for den stilling det inntar blant Guds folk i dag. Det er en slik handlemåte avdelingsorganisasjonene rundt omkring i verden følger. De opptrer ikke som uavhengige organisasjoner, men legger viktige prinsippspørsmål fram for det styrende organ til avgjørelse. Det samme gjorde Paulus med det viktige spørsmål angående omskjærelsen, og det samme gjorde også Moses’ trofaste hjelpere i Israels menighet. — Ap. gj. 15: 2; 2 Mos. 18: 26.

16. Hvorfor er det å vise tilbørlig respekt for Jehovas organisasjon ikke det samme som å følge blindt etter mennesker?

¹⁶ Dette har ikke noe å gjøre med det å følge blindt etter mennesker, noe Jesus advarte mot. Da han sa: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften,» siktet han til den troløse handlemåte som falske religionsutøvere følger. (Matt. 15: 14) Han siktet til lettroende israelitter som godtok sine ledere uten å ha annet grunnlag for å gjøre det enn disse blinde veilederes egen selvros. Samtidig fordømte han alle blinde etterfølgere av mennesker som senere skulle oppstå i kristenheten — blinde etterfølgere som ikke ville merke seg hvilke krav Guds Ord stiller til ledere, og som ikke ville følge slike ledere for deres gjerningers skyld. Dette kan lære oss at alle i Jehovas organisasjon må bli opplært i teokratisk virksomhet og undervist så de kan fylle ansvarlige stillinger. Det skyldes den omstendighet at hans organisasjon er et teokratisk samfunn av Ordets tjenere, og ikke et hierarki. Når en tjenerstilling blir ledig og skal fylles på nytt, blir det ikke hentet en ny tjener utenfor menigheten, en som har spesialopplæring, men den blir fylt av en som har utviklet de nødvendige kvalifikasjoner mens han har tjent som en vanlig forkynner i menigheten, en som allerede har lagt trofasthet for dagen i den måten han innfrir sine forpliktelser på. Hver enkelt i organisasjonen lærer derfor teokratiske framgangsmåter og søker en stilling som tilsynsmann, ikke ved ærgjerrige bestrebelser for å fortrenge noen bror som trofast fyller en slik tjeneste stilling, men ved å gå inn for åndelige sysler og derved beflitte seg på å skaffe seg de kvalifikasjoner en må ha for å kunne bære et slikt ansvar på tilfredsstillende måte hvis det skulle falle i ens lodd. — Jak. 3: 1; 1 Tim. 3: 1—13.

17. Hvorfor er tilbørlig undergivenhet så viktig for en teokratisk Ordets tjener?

¹⁷ Av sanne tilsynsmenn kreves det blant annet at de skal være ydmyke. Det var derfor med tanke på vår teokratiske framgang enkeltvis og samlet at Peter skrev: «Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen [det vil si, Kristus Jesus] som den høyeste, eller landshøvding er [det vil si, hans synlige representanter, «fyrstene»] som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.» — 1 Pet. 2: 13, 14.