Ha tillit til dine trofaste, prøvede brødre
«Lyd eders veiledere og rett eder etter dem!» — Heb. 13: 17.
1. Hvorfor er ikke kjærligheten til Jehovas organisasjon noen garanti for at en aldri vil kunne komme til å opptre respektløst?
ET BARN røper ved sin oppførsel hva slags oppdragelse det får hjemme. Det gode rykte den nye verdens samfunn har skaffet seg, sier derfor meget om hvilken utmerket opplæring dette samfunn får av den store moderorganisasjon der oppe. Direkte opposisjon innen den nye verdens samfunn er et nesten ukjent begrep. Men det gir oss ingen grunn til å henfalle til selvtilfredshet. De fleste barn er virkelig glad i sine foreldre, ikke sant? Men betyr det at de aldri opptrer respektløst? Selv de mest veloppdragne barn forløper seg en og annen gang, og barn som er ulydige mot sin mor, må tuktes. Synes du fremdeles du kan høre din mor si: «Bare vent til din far kommer hjem, unge mann!»? Husk det ordspråket vi har drøftet: «Tilrettevisningene til tukt er livets vei.» Når vår himmelske Far tukter oss gjennom sin hustruelige organisasjon, gjør han det derfor i den hensikt å undervise oss og hjelpe oss til å vokse opp og bli virkelig modne kristne som viser vår Far og mor tilbørlig ære. Vår Far holder vår mor ansvarlig for vår opplæring. Derfor skrev Paulus: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn [det ville være ødeleggende for dere, NW].» — Heb. 13: 17.
2. Hvordan kan organisasjonen bli berørt av vår oppførsel ute blant andre?
2 Av samme grunn kom Paulus med en lignende formaning til Titus, som førte tilsyn med bestemte menigheter: «Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter, å være lydige, rede til all god gjerning, ikke å spotte noen, ikke å være stridslystne, men milde, [fornuftige, NW], og vise all saktmodighet mot alle mennesker.» (Tit. 3: 1, 2) Det å være «rede til all god gjerning» innebærer selvfølgelig at vi må oppføre oss på en slik måte utenfor organisasjonen at vi ikke vanærer vår Far og mors gode navn og rykte. Vårt liv er ikke lenger vårt eget. Vårt liv tilhører Gud, som har kjøpt oss med Jesu Kristi blod. Vi er derfor underlagt Gud ved Kristus, den fremste i Guds hustruelige organisasjon, som er vår mor. Fordi det er slik at foreldrene kan kjennes på sine barn, fører en forhånelse over Jehova Gud og Kristus Jesus og over vår mor hvis en fører forhånelse over det synlige nye verdens samfunn.
3. Hvordan virker sladder til vanære for organisasjonen?
3 Paulus sa også at vi ikke skulle «spotte noen» eller «føre skadelig tale om noen» (NW). Sladder stiller vår mor i et dårlig lys. Hvordan det? Jo, vår bror hører med til Guds nye verdens samfunn, og hvis vi fører skadelig tale om ham, taler vi dermed også imot Kristus, det fremste medlem av den organisasjon som er vår mor. Sett at vår bror virkelig har gjort noe galt. Vil du da bidra til å øke respekten for vår mor hvis du blottstiller hans nakenhet og skam for andre? I hvilken av de to klassene Jesus beskriver i Matteus, kapitel 25, tror du denne handlingen hører hjemme — blant «fårene» eller blant «gjetene», blant dem som ga ham mat og kledde ham, eller blant dem som lot ham være overlatt til seg selv? Sladder er til og med verre enn å overse et annet menneskes åndelige behov, for i tillegg til sitt udekkede behov får han da også spott og skam å trekkes med. Hvis du mener at et av mors barn trenger tukt, må du ikke prøve å tukte ham bak hans rygg med din egen tunge. Følg den rette framgangsmåte og før saken fram for vår Far gjennom hans organisasjon, og la Ham foreta den nødvendige irettesettelse. Det er en respektabel framgangsmåte. Hvis du ikke følger den, vil du kanskje selv bli å regne blant «gjetene»!
4. Hvorfor har ikke stridslyst noen berettigelse i den nye verdens samfunn?
4 Paulus sa at vi ikke må være stridslystne. Har du lagt merke til hvor kranglete enkelte barn er? De synes ikke om noe av det de andre barna gjør, og når de sier noe, skjer det alltid i en brysk og skjennende tone. Liker du slike barn? Sikkert ikke. Hvorfor skulle da vi etterligne slike uregjerlige og umodne trekk? Hvorfor gå omkring med en utfordrende holdning og speide etter anledninger til strid? Kan det være noen som ønsker å være umodne urostiftere i den nye verdens samfunn?
Lydighet i praksis
5, 6. a) Hvordan røper en mangel på tillit ved å kritisere tjenerne? b) Hvordan kan det være farlig å stille seg forbeholdne når det gjelder å sette Selskapets veiledning ut i livet?
5 Nei, Paulus formaner oss til å være fornuftige, det vil si, vi må prøve å forstå den teokratiske framgangsmåte i alle spørsmål og rette oss etter den. Det skjer kanskje enkelte ting i organisasjonen som vi ikke forstår. Tjenerne foretar seg kanskje noe som vi mener er galt. I et slikt tilfelle ville det være galt å kritisere. Vi er kanskje ikke kjent med alle sakens fakta — de fleste er som oftest ikke det — men et ufornuftig menneske ville ikke ofre denne omstendighet en tanke. Han ville øyeblikkelig slutte seg til at tjenernes handlemåte er helt forkastelig bare fordi han ikke forstår den. Nå vel, det er ikke så mange av oss som forstår alle detaljer i kjernefysikken heller, men vannstoffbomben beviser avgjort at de slutninger dens skapere er kommet til, er riktige nok. Ville det da ikke være tåpelig av oss å oppfordre noen kjernefysikere til å bringe en vannstoffbombe til å eksplodere i vårt eget hus bare fordi vi ikke forstår dens hemmeligheter? Vi må være klar over at det kan være likså farlig for oss å innta en ufornuftig og respektløs holdning innen Guds familie.
6 Er det virkelig så alvorlig? Tenk deg om. Tenk på hvordan det gikk med Saul fordi han var ulydig. Fordi han var så forsømmelig med hensyn til å fullføre sin teokratisk tildelte oppgave i forbindelse med å hevde Jehovas ord og navn, ble han med rette domfelt av Jehovas representant, Samuel. (1 Sam. 15: 1—3, 11, 22, 23) Det å ignorere veiledning fra den ledende instans eller fra tjenerne i den lokale menighet, er et tegn på forsømmelighet og manglende respekt for de teokratiske myndigheter. Kanskje tenker vi som så at enkelte instrukser ikke gjelder oss, og kanskje stiller vi oss forbeholdne i våre tanker om hvorvidt det er tilrådelig å følge dem, selv om vi må erkjenne at forslagene bygger på sunne bibelske prinsipper. På denne måten støtter vi bare delvis opp om organisasjonen og oppdraget å forkynne «dette gode budskap om riket». Vi regner kanskje med at disse instruksene bare er av underordnet betydning, og at det viktigste er å ’føre Jehovas ark opp til Jerusalem’. David lærte av bitter erfaring (Ussa mistet livet i den forbindelse) at det skal mer til enn å synge lovsanger for Jehova og ha gode hensikter hvis en ønsker å bli belønnet fullt ut med Jehovas velsignelse. Den sanne tilbedelse må utøves i samsvar med Jehovas forordninger, og alt som kan fortone seg som mindre detaljer, er viktig hvis det kommer gjennom Guds organisasjons kanal. — 1 Krøn. 13: 6—10; 15: 11—15.
7. a) Hvordan kan vi påvise at det er på sin plass å ha tillit til det styrende organ innen Guds synlige organisasjon? b) Hvordan legger alle Rikets forkynnere en slik tillit for dagen?
7 Det å ha respekt for Jehovas organisasjon innebærer å vise våre prøvede, trofaste brødre tillit. De har gjennom mange vanskeligheter og prøvelser lagt for dagen at Guds ånd er med dem. De rike velsignelser som er blitt utøst over den synlige organisasjon, beviser at det styrende organ og de som representerer det, fortjener vår fulle støtte og tillit. Dette er noe vi bare kan gi dem ved å ta imot alle foranstaltninger i erkjennelse av at de kommer fra Herren gjennom den «tro og kloke slave». Det innebærer også at de som blir tatt ut til å være tjenere i menigheten, med glede tar imot sin utnevnelse til å tjene som representanter for Herren i forening med det styrende organ, og at de trofast innfrir de forpliktelser som følger med deres utnevnelse, som om det skulle vært det styrende organ selv som handlet. Det innebærer videre at alle i menigheten utfører alle sine handlinger i harmoni med den teokratiske veiledning som utgår fra den sanne kanal. Det innebærer at vi deltar i arbeidet fra hus til hus, foretar gjenbesøk og leder hjemmebibelstudier, og at vi gir bladarbeidet vår fulle støtte — særlig nå. Det innebærer at vi forbereder oss grundig til å delta i alle de spesielle litteraturkampanjer Selskapet arrangerer. Det innebærer at de som er slik stillet at de kan gjøre det, begynner som pionerer, og at de som allerede er pionerer, tar spesialpionerarbeidet opp til alvorlig overveielse hvis det åpner seg en anledning for dem til å bli spesialpionerer. Det innebærer også at vi støtter Selskapet med våre materielle bidrag. Og det innebærer at alle hjelper hverandre i broderkjærlighetens ånd og stadig holder øynene åpne for en anledning til å vise Jehova og hans moderlige organisasjon takknemlighet for den godhet de viser oss. Kan vi gjøre dette på noen bedre måte enn ved å legge sann hengivenhet for dagen overfor hans barn, våre brødre?
8. Hvordan kan en opptre respektløst i forbindelse med den veiledning som kommer gjennom Vakttårnet, og hvor alvorlig er dette?
8 Vi vet alle at vi til enhver tid må strebe etter å gjøre framskritt i å tilegne oss teokratiske kunnskaper og oppføre oss teokratisk. Vi mottar stadig veiledning fra Guds organisasjon gjennom Vakttårnets spalter, hvor vi blir opplyst om hvordan vi må oppføre oss for å leve et teokratisk liv. Hvis vi straks glemmer denne veiledningen igjen og ikke vil følge den i vårt daglige liv — ikke engang vil anstrenge oss for å gjøre det — da opptrer vi sannelig respektløst overfor vår mors lære eller lov! Da bærer vi ikke hele tienden inn i Jehovas forrådshus, og tenk på de store velsignelsene vi da går glipp av! (Mal. 3: 10) Ved en slik opptreden forakter vi faktisk Jehovas bord, ignorerer hans veiledning og ’forlater vår mors lære’. Og selv om vår handlemåte kanskje ikke er så graverende at den synlige organisasjon tar affære eller legger merke til det, så må vi huske at vår himmelske Far er skarpsynt og at all inngripen fra hans side er bestemt og ufeilbar.
Bygg opp fellesskapets ånd
9. Hvilken viktig rolle kan alle i organisasjonen spille når det gjelder å hjelpe arbeidet fram?
9 Hvilken innstilling vi bør ha til de ansvarlige i Guds hus kommer blant annet til uttrykk i en av Davids salmer: «[Jehova], jeg elsker ditt huses bolig, det sted hvor din herlighet bor.» (Sl. 26: 8) Og da Jesus renset templet for pengevekslerne, kom hans disipler «i hu at det er skrevet: Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg». (Joh. 2: 17) Noen føler det kanskje slik at de har en ubetydelig plass i Jehovas tilbedelses hus, men de kan være sikker på at de spiller en viktig rolle hvis de er vedholdende i bønn. Dette framgår av Paulus’ ord: «I kommer oss til hjelp med bønn, forat det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt [for det som i godhet er gitt oss på grunn av mange oppadvendte ansikter, NW].» (2 Kor. 1: 11) Vår tillit til våre prøvede, trofaste brødre er ikke malplasert. De gjentar Paulus’ inntrengende oppfordring: «Be for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett fram i alle stykker.» — Heb. 13: 18.
10. Hvordan legger en for dagen respektløshet og mangel på tillit ved å være nærtagende?
10 Paulus sier også at vi dessuten skal være fornuftige ved å «vise all saktmodighet mot alle mennesker», eller som han uttrykker det i sitt brev til efeserne (4: 2), «så I tåler hverandre i kjærlighet». Dette innebærer at vi ikke må være nærtagende. Men hvordan ville nærtagenhet vitne om mangel på respekt for organisasjonen? Salme 119: 165 sier: «Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.» Husk: Når du er ved å bli fortørnet på en bror, kan det nok være så at hans handlemåte har vært helt forkastelig, men to urette handlinger opphever ikke hverandre slik at det blir noe riktig ut av det. Hvis vi blir fornærmet eller tar anstøt på grunn av noe han har gjort, blir vi delaktige i urett opptreden fordi vi ikke viser Guds lov tilbørlig respekt. Hvis vi derimot ønsker å vise respekt for Guds Ord, følger vi dets anvisninger og går til vedkommende bror personlig og gjør opp vårt mellomværende. Hvis dette ikke lykkes, kan vi vise organisasjonen tillit ved å få modne brødre til å tre støttende til, eller om nødvendig også få menighetstjenerne til å hjelpe oss med å ordne opp i saken.
11. Hvordan opprettholder vi menighetens sunnhet og gode ånd og samhold ved tilbørlig undergivenhet?
11 Ettersom vi kommer fra den gamle verden med dens mange stridigheter og dens egeninteresse, kan det av og til hende at vi er tilbøyelige til å glemme at vi nå lever som en ny verdens samfunn. Det vil si at vi er et samfunn for oss selv. Vi trenger ikke denne fordervede og døende verdens rettsinstanser eller voldgiftsdomstoler. Vi har Guds ånd og hans kjærlighet, som vi bare kan bevare hvis vi fortsetter å holde oss til den ordning han har truffet for oss. Vi må være levende interessert i alle Selskapets gjøremål og gjøre vårt ytterste for å bevare menighetens samhold ved å delta ivrig i alle grener av den stimulerende teokratiske virksomhet som menigheten tilrettelegger. Vi er fullt på det rene med hvilke faktorer som øker menighetens trivsel, og hvilke faktorer som virker nedbrytende på fellesskapets ånd, og vi bør alle gjøre oss iherdige anstrengelser for å bevare menighetens enhet og fred. Det var den samme ånd, den samme forente interesse, Paulus berørte da han skrev om det nære forhold mellom dem som tilhører den salvede levning: «Om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene seg med.» (1 Kor. 12: 26) «Se, hvor godt og hvor liflig det er når brødre bor sammen i enhet!» sang David. (Sl. 133: 1, AS) Det var for å stimulere denne ånd Paulus videre skrev disse ord til efeserne (5: 21, NW): «Vær hverandre undergitt i frykt for Kristus.» Hvor meget bedre er det ikke å vise våre brødre, tillit enn å opptre respektløst overfor organisasjonen ved å avvise dens hjelp og la forskjellige uoverensstemmelser få gripe om seg!
12. Hvordan bygger vi opp fellesskapets ånd ved tilbørlige og rene vaner, og hvordan kan alle være med på dette?
12 Jehovas vitner er kjent for sin renslighet og gode orden. Utenforstående har stadig undret seg over hvor pent konventområdene blir holdt. Ikke nok med at spesielle mannskaper blir satt i sving for å holde det rent, men alle de tilstedeværende gjør seg umak med å hjelpe til ved at de ikke kaster fra seg papir og annet avfall på forsamlingsstedet. Hver enkelt påtar seg et avgjort ansvar for organisasjonens omdømme og gleder seg over å kunne holde møter til Jehovas pris i en ren og sunn atmosfære i erkjennelse av at Jehova selv er representert ved sammenkomsten. Dette gjelder også møtene i de enkelte menigheters hjemlige forsamlingslokaler. Det kan imidlertid av og til forekomme at noen i tankeløshet viser mangel på respekt for organisasjonen ved sin handlemåte i sin hjemlige menighet. Hvordan det? Ved at de unnlater å være med på rengjøringen av Rikets sal hvis de har den ordningen at dette arbeidet går på omgang, eller ved at de lar barn rakke til gulvet med papir. Det har også forekommet, selv om det har vært sjelden, at barn har skrevet på veggene eller på sangbøker som hører til menigheten, og at foreldrene har sett på det uten å gripe inn, og det har likeledes forekommet at eldre medlemmer av menigheten har rablet på distriktskartene. Alt som tilhører menigheten, er Rikets eiendom og bør behandles med den respekt alle Rikets interesser har krav på. På få unntagelser nær er alle i den nye verdens samfunn like interessert i å holde Rikets sal ren og pyntelig som de er i å holde sine egne hjem pene, slik at den alltid bærer preg av at den er tilholdssted for et rensligsinnet folk som følger den nye verdens levemåte. Menighetens tilsynsmenn tjener alltid til vårt beste, og når de kommer til oss og gir oss anledning til å hjelpe menigheten i noen av disse henseender, bør vi gjøre alt som står i vår makt for å samarbeide med dem. Som Paulus uttrykte det: «Vis og I ærbødighet mot dem og mot enhver som hjelper til og gjør seg møye! For de har vederkveget min og eders ånd. Skjønn derfor på slike!» — 1 Kor. 16: 16, 18.
13. Hvorfor er det respektløst og tankeløst å ha for vane å komme for sent til møtene eller være uoppmerksomme?
13 Har du noengang tenkt alvorlig over den uskikken enkelte har ved at de stadig kommer sent til møtene eller er uoppmerksomme under selve møtet? La oss enda en gang benytte et barn som et eksempel. Sett at junior gjorde det til en vane alltid å komme til middagsbordet etterat måltidet var begynt og etterat de andre hadde bedt for maten. Sett at han aldri brydde seg om å vaske hendene sine eller kjemme håret sitt — at han faktisk aldri var forberedt til måltidet — og at han så omsider satte seg til bords og bare pirket uinteressert i maten, mat som du hadde strevet med å tilberede, og sett at han ikke engang ville sende fatene videre til andre. Tenk om du hadde en gjest til middag en slik dag. Ville du da være stolt av ditt avkom? Ville du ikke heller gremme deg over hans uoppdragne og respektløse opptreden? Nå er jo forholdet det at vi har en gjest, ja, mer enn en gjest, ved alle åndelige festmåltider i vår menighet. Vi har ikke bare en eventuell fremmed eller nyinteressert til stede som gjest, men også vår Herre Jesus Kristus, som sa: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Det finnes vel ikke et eneste Jehovas vitne som med vitende og vilje ville krenke vår himmelske Far eller hans moderlige organisasjon, gjør det vel? Hvorfor skulle vi da gjøre det i tankeløshet? Våre brødre har arbeidet hardt og brukt mange timer på å forberede de åndelige festmåltider vår himmelske Far har tilveiebrakt for oss. Og de gjør det stadig og med glede, for de aller fleste i den nye verdens samfunn gir akt på Paulus’ råd til tessalonikerne: «Nå ber vi dere, brødre, å ha aktelse for dem som arbeider hardt iblant dere og har ledelsen over dere i Herren og formaner dere, og i kjærlighet påskjønne dem særlig høyt på grunn av deres arbeid.» — Matt. 18: 20; 1 Tess. 5: 12, 13, NW.
Stol på Jehovas lederkraft
14. Hvorfor er det så trygt for oss å stole på våre prøvede, trofaste brødre og hvordan bør vi forholde oss hvis vi tror at det er galt fatt med et eller annet?
14 Det å vise respekt for Jehovas organisasjon er ganske enkelt noe vi gjør ved å ha en rett holdning til Guds synlige kanal og vise våre prøvede, trofaste brødre tillit. Hvis vi er blitt grundig overbevist om at dette er Jehovas organisasjon og om at han leder sitt folk, bør vi kunne holde stand hva som enn skjer. Hvis vi kommer ut for noe vi ikke forstår, vil vi vente tålmodig til det blir grundig klarlagt for oss. Hvis vi er sikker på at det er galt fatt med et eller annet, vil vi ’bevare vår Fars bud’ og ta de teokratiske skritt vi har anledning til, og deretter vente på Jehova. Vi vil ikke ’forlate vår mors lære’ ved straks å begynne å kritisere og finne feil. Vi vil erkjenne at Jehova vet hva som foregår i sin organisasjon, og hvis han er villig til å la det skje, hvilken myndighet har da vi til å påstå at det burde være annerledes? Hvis vi virkelig har tro, vil vi være klar over at han i sin tid vil rette på det gale, og vi er langt tryggere innenfor hans organisasjon selv om det skulle eksistere slike små vanskeligheter der, enn vi ville være utenfor, hvor en bare har kaos og ødeleggelse i vente.
15, 16. Hvilke grunner har Jehova gitt oss til å lovprise ham og vår moderlige organisasjon?
15 Når vi tenker over hvilken ømhet og omsorg vår himmelske Far legger for dagen for oss gjennom sin kjærlige, moderlige organisasjon, må vi nødvendigvis bli oppmuntret og fylt av dyp takknemlighet. Når vi smaker på den overdådighet av føde han skaffer til veie, og merker oss med hvilken omhu vår mor serverer den, kan vi da annet enn lovprise slike fortjenstfulle foreldre? Og når vi ser Guds store moderlige organisasjon som er iført sannhetens og rettferdighetens himmelske lys, som vandrer på den guddommelig opplyste vei, og som har et sinn som er opplyst og prydet med lyset fra en fullkommen organisasjon, hvor lykkelig vi da kan utbryte: ’Denne kvinne er hustruen til den universelle Konge om hvem det står skrevet: «Gud er lys,» og hun kan i sin himmelske stilling i verdighet føde hans kongelige, himmelske skapning.’ For et privilegium det er å være hennes barn og sammen med henne bære det vakre navn: «Jehova, vår rettferdighet»! (Jer. 33: 16, AS) Og for en glede det er for oss å reflektere det guddommelige lys som skinner ned på oss fra hennes kongelige person, når vi tar imot alle de ydmyke som kommer ut fra verdens mørke og inn til Jehovas strålende lys og glede, der de kan varme seg i vissheten om at de har hans anerkjennelse!
16 Av et takknemlig hjerte tar vi imot Guds barmhjertighet, og takknemlig og beredvillig viser vi respekt for Jehovas organisasjon, for den er vår mor og vår himmelske Fars, Jehova Guds, elskede hustru.