9. del: ’Skje din vilje på jorden’

Som allerede vist her i kapitel 3 i boken ’Skje din vilje på jorden’, lot Skaperen den menneskelige familie få sin start i en jordisk helligdom, i den hellige Edens hage eller Edens paradis, hvor han opprettholdt forbindelse med sine uskyldige skapninger Adam og Eva. Fordi Adam og Eva tapte sin uskyld ved å bryte sin himmelske Fars bud, forspilte de retten til å få leve i den jordiske helligdom i Eden for sine etterkommere, den menneskelige familie. Den hellige hagen ble tilintetgjort i den verdensomfattende vannflommen som kom i Noahs dager. Flere hundre år senere påla Jehova Gud sin profet Moses å få israelittene som befant seg i ørkenen ved Sinai berg, til å reise en transportabel helligdom hvor tilbedelsen av Ham skulle utøves. Israelittene førte i sin tid denne helligdommen med seg inn i det lovte land, Palestina. Da Salomo ble Israels konge, erstattet han denne tabernakelhelligdommen med et herlig, stasjonært tempel som ble bygd på Moria berg i Jerusalem. I tidens løp vanhelliget jødene dette tempel i den Gud at Jehova Gud bestemte at det skulle tilintetgjøres, og han tillot at det ble ødelagt av de hedenske babylonierne i 607 f. Kr.

En jordisk helligdom opprettes på ny

38, 39. a) Hvor lenge fastsatte Jehova at det stedet der templet hadde stått skulle ligge øde? b) Hvem oppreiste Jehova i overensstemmelse med Esaias’ profeti og hvilket dekret utstedte han?

³⁸ Akkurat som Jeremias hadde forutsagt, lå det stedet der Salomos tempel hadde stått, øde i sytti år. De fleste av de tusener av jøder som hadde overlevd Jerusalems og templets ødeleggelse, var i mellomtiden i fangenskap i Babylon. De var fanger som av det hjerteløse Babylon ikke ble stilt annet i utsikt enn at de ville komme til å dø langt borte fra sitt hjemland. Men Jehova var i sin himmelske helligdom. Han fulgte med i det som foregikk, av aktelse for sitt navn og av hensyn til tilbedelsen av ham. «For han har sett ned fra sin hellige høyde, [Jehova] har fra himmelen skuet til jorden for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn.» (Sl. 102: 20, 21) Han sørget for å foreta alle sine handlinger overfor sitt eget folk og deres undertrykkere i nøyaktig den rette rekkefølge og til rette tid. Han oppreiste den erobreren han hadde forutsagt gjennom Esaias, nemlig kong Kyros av Persia: «Jeg er [Jehova], som gjør alle ting, . . . som sier til Kyros: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt.» (Es. 44: 24, 28; 45: 1—5, 11—13) Til alle folkeslags forbauselse falt det mektige Babylon for mederne og perserne i 539 f. Kr., og det måtte da tømme det samme vanærens beger som det tidligere hadde tvunget Jehovas folk til å tømme. I det syttiende år etterat Jerusalem var blitt ødelagt, i 537 f. Kr., utstedte kongen i det persiske rike et dekret om at Jehovas helligdom skulle gjenoppbygges.

³⁹ Kyros’ dekret lød: «[Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være hans Gud med ham, og han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge [Jehovas], Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem.» — Esras 1: 2, 3; 2 Krøn. 36: 22, 23.

40, 41. a) Hvordan ble frambæringen av offer for Jehova gjenopptatt på det rette sted? b) Når ble grunnvollen til templet lagt, og som en oppfyllelse av hvis ord?

⁴⁰ En levning på omkring 50 000 trofaste israelitter og tjenere fulgte denne oppfordringen og reiste med begeistring tilbake til Jerusalem. Ved slutten av det syttiende år Jerusalem hadde ligget øde, var de igjen tilbake der deres byer hadde ligget og bosatte seg der på ny. Dette var en fullstendig oppfyllelse av Jehovas profeti gjennom Jeremias. På den første dag i den sjuende måned etanim, den måneden da de skulle feire soningsdagen og løvsalenes høytid, kom de sammen med sin jødiske stattholder Serubabel, og de sluttet seg til sin yppersteprest Josva i å gjenreise Jehovas alter på tempelplassen på Moria berg. «De reiste alteret på dets gamle sted.» Deretter begynte de på ny å frambære offer for Jehova, i overensstemmelse med det som var foreskrevet for hver dag. De feiret til og med den en uke lange løvsalenes høytid, den første på sytti år. Foruten dette ofret de det «stadige brennoffer», det brennoffer som ble frambåret morgen og aften hver dag. (Esras 3: 1—5; 2 Mos. 29: 38—42; 4 Mos. 28: 3—10) Dette var begynnelsen til at tilbedelsen av Jehova ble gjenopptatt på det stedet han hadde knyttet sitt navn til. For en lykkelig tid det var for den befridde levning av hans folk! Templets grunnvoll var ennå ikke blitt lagt, men det fant sted sju måneder senere, i 536 f. Kr., under Kyros den stores regjering.

⁴¹ På ny hadde Jehovas ord på en storslagen måte gått i oppfyllelse. Omkring 185 år etterat Esaias hadde uttalt sin profeti angående Kyros, ble grunnvollen til Jehovas tempel lagt, og Israels Guds helligdom begynte å bli bygd opp igjen. Men i vår tid er vi vitne til enda mer vidunderlige oppfyllelser av Jehovas profetier!

42. Hvilken virkning hadde motstandernes innblanding på tempelbyggingen, og hvordan tok Jehova seg av den situasjon som oppsto?

⁴² Like fram til vår tid har Jehovas helligdom stadig vært utsatt for angrep. På den tiden da jødene holdt på å gjenoppbygge hans tempel i overensstemmelse med Kyros’ dekret, var innbyggerne i landene rundt omkring imot at denne levning av Jehovas folk skulle bli gjenreist, at hans tempel skulle bli bygd opp igjen og at tilbedelsen av ham skulle gjenopptas. De gjorde alt hva de kunne, både blant jødene selv og for de persiske herskeres domstoler, for å hindre gjenoppbyggingen av Jehovas helligdom, og de fikk «gjort deres forehavende til intet så lenge perserkongen Kyros levde, og siden helt til perserkongen Darius tiltrådte regjeringen». (Esras 4: 1—5) Arbeidet på dette annet tempel for Jehova ble stanset ved en forordning fra en feilaktig underrettet persisk konge, og ved at de som var imot oppførelsen av Jehovas helligdom, hindret det med våpen i hånd. Mens arbeidet med å bygge templet lå nede, ble jødene mer og mer materialistiske, og Jehova holdt sine velsignelser tilbake fra dem. Men for så å tilskynde levningen av sine tilbedere til å fullføre den egentlige hensikt med at han hadde bevirket deres utfrielse fra Babylon, oppreiste Jehova sine profeter Haggai og Sakarias forat de skulle gjøre dem oppmerksom på deres forsømmelighet og styrke deres tro på den allmektige Gud. I det annet år av Darius I’s regjeringstid gjenopptok de tappert arbeidet med å bygge Jehovas helligdom. De nektet å la seg stanse av motstandernes innvendinger, og henviste til Jehovas forordning ved kong Kyros den store. Helligdommens fiender appellerte til kong Darius I. Den persiske kongen undersøkte saken, fant ut at det var sant at Kyros hadde utstedt et dekret om at jødene skulle gjenoppbygge Jehovas tempel, og ga lojalt ordre om at Kyros’ befaling skulle utføres. Hold derfor, opp med å skape hindringer, dere fiender av Jehovas hus, ellers skal dere bli hengt på en pel og deres hus bli gjort til en møkkdynge, [offentlige avtreder, NW]! Skaff heller til veie forsyninger til dem som bygger på Jehovas tempel, slik at dette hus kan bli fullført! — Esras 6: 6—12.

43. a) Når ble det gjenoppbygde tempel innvigd og tempeltjenesten gjenopptatt? b) Hva var hensikten med Esras’ reise til dette tempel, og hvilken fremtredende person besøkte det i 332 f. Kr.?

⁴³ Takket være Jehovas kraft og ånd gikk det således framover med byggingen av templet, og arbeidet ble til og med støttet av det persiske verdensrikes hersker. Det ble fullført på litt over fire år. «Så ble da dette hus fullt ferdig til den tredje dag i måneden adar [februar—mars] i det sjette år av kong Darius’ regjering.» (Esras 6: 15) Det var i året 516 f. Kr. Med stor glede innvigde Jehovas tilbedere hans fullførte helligdom. Måneden etter, på den 14. nisan, feiret de påsken. I denne helligdommen som var blitt oppført av stattholderen Serubabel ble nå tempeltjenesten utført på samme måte som den var blitt utført i det tempel Salomo hadde bygd. På ny ble det daglige offer, det «stadige brennoffer», båret fram for Jehova morgen og kveld. I 468 f. Kr., det vil si i den persiske konge Artaxerxes’ sjuende år, dro den jødiske presten Esras, som også var avskriver av Guds lov, på kongens befaling opp fra Babylon til templet i Jerusalem for å overbringe en stor gave som ble skjenket til Jehovas helligdom. (Esras 7: 1 til 8: 36) Århundret etter var det ifølge beretningen en annen historisk person som avla et besøk ved denne helligdommen i Jerusalem. Det var den makedoniske eller greske kongen Alexander den store, som besøkte den i 332 f. Kr. mens han, som en oppfyllelse av profetien, var ute for å erobre Persia.a

44. Hvordan gikk det til at dette tempel ble gjeninnvigd i 165 f. Kr., og hvilken fest som ble feiret til minne om dette, overvar Jesus?

⁴⁴ Omtrent to hundre år senere ble det foretatt en gjeninnvielse av dette annet tempel. Den syriske kongen Antiokus IV Epifanes gjorde et ondsinnet forsøk på å utslette tilbedelsen av Jehova. I 168 f. Kr. vanæret han Jehovas helligdom ved å bygge et alter over Jehovas store alter og på det frambære et vederstyggelig offer for den falske gud som han tilba, Olympens Zevs (eller Jupiter). Dette fant sted på den 25. dag i den jødiske måneden kislev (november—desember). Han stanset frambæringen av det daglige offer eller det stadige brennoffer i templet. I vilt raseri forfulgte han Jehovas tilbedere, som nektet å gå på akkord. (1 Makkabeerbok 1: 20—64) Det var dette som var årsaken til at Makkabeerne, den trofaste presten Mattatias’ sønner, gjorde oppstand. Judas, den tredje sønnen, ble valgt til leder, og han førte sin lille hær fram til seier over fienden, gjenerobret Jerusalem og gjeninnvigde templet den 25. kislev 165 f. Kr., på samme dato som det var blitt vanhelliget av den syriske kongen. Siden da har jødene alltid feiret tempelvielsens fest, Hanukkah, på årsdagen for denne begivenhet. (1 Makkabeerbok 4: 36—59; 2 Makkabeerbok 10: 1—9; Josefus, Antiquities of the Jews, bok 12, kapitel 7, avsnitt 7) Den blir omtalt i Johannes 10: 22: «Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter, og Jesus gikk omkring i templet i Salomos buegang.» På Jesu tid vanæret jødene selv dette tempel ved sin atferd.

45. Hvem trengte seg ifølge beretningen inn i det aller helligste i denne helligdommen, og hva ble Judea i 63 f. Kr.?

⁴⁵ Verdensbildet forandret seg, og det romerske rike ble verdensmakt. I 63 f. Kr. erobret den romerske feltherre Pompeius den høyden hvor Jehovas tempel lå, og han fordristet seg til å gå inn i helligdommens aller helligste. Han fant ikke Jehovas hellige paktens ark der inne, for den var ikke blitt ført tilbake til det aller helligste.b Feltherren Pompeius rørte ikke ved noen av templets skatter.c Han tok så byen Jerusalem i besittelse, og Judea ble en romersk provins.

46. Hvorledes ble Herodes den store konge over Judea, og hva forsøkte han å gjøre med Jesus?

⁴⁶ Flere år senere førte feltherren Crassus bort alt av verdi som han kunne finne i templet.d Nå gjorde jødene opprør, men romerne seiret. I 40 f. Kr. gjorde det romerske senat edomitten eller idumeeren Herodes den store til konge over Judea. Det var først i 37 f. Kr. at han stormet og inntok Jerusalem og ble konge de facto. Det er fra dette året man bør regne Herodes’ regjeringstid som konge. Man finner så at hans regjeringstid strakte seg forbi tidspunktet for Jesu fødsel i Betlehem, som var omkring 1. oktober år 2 f. Kr. Det var denne onde kong Herodes som forsøkte å drepe Jesus mens han var liten for å hindre ham i å vokse opp og bli konge. — Matt. 2: 1—19.

47. Hva gjorde kong Herodes for å behage jødene, men hvordan ble det hele ødelagt som en oppfyllelse av Jesu ord?

⁴⁷ Herodes, som fikk tilnavnet den store, regjerte i 37 år. Henimot midten av sin regjeringstid utarbeidet han planer for å ombygge det tempel som hadde stått siden stattholderen Serubabels tid. For å behage jødene ønsket han å gjøre det meget større enn det noensinne hadde vært. I 17 f. Kr. fikk han satt igang byggearbeidet, og det pågikk uten å forstyrre den vanlige tempeltjeneste. I løpet av halvannet år var tempelhelligdommen eller náos fullført. Det tok åtte år å fullføre templets forgårder og søylehallene omkring. Den fullstendige ombygging av templet tok meget lengre tid. Herodes den store fikk ikke oppleve å se det ferdig selv. Under påskefesten i år 30 e. Kr. fortalte jødene Jesus at arbeidet med templet hadde pågått i 46 år; var det så mulig at han kunne gjenreise det på tre dager? (Joh. 2: 13—22) I virkeligheten ble ikke ombyggingen av templet ferdig før i 64 e. Kr. Det var bare seks år før de romerske hærer under general Titus tilintetgjorde både byen og templet, som en oppfyllelse av den profetien Jesus hadde uttalt våren 33 e. Kr. (Matt. 24: 1, 2) De som hadde tilbedt der, ble spredt til alle jordens kanter.

48. Hva er det som har gjort det unødvendig å bygge opp den jordiske helligdommen igjen, og hvilken lovt regjering har dette tilknytning til?

⁴⁸ Jehovas jordiske helligdom er aldri blitt bygd opp igjen. Det har vært helt i overensstemmelse med hans vilje. Tiden for en slik livløs materiell helligdom er forbi for lenge siden. Jehova har rettet sin oppmerksomhet mot en langt mer betydningsfull helligdom, en levende helligdom, og han har overført sitt navn og sin hellige ånd til den. Når den i nær framtid blir fullført, vil den bli stående til hans evige ære. Gjennom denne ualminnelige helligdommen vil han utøse sine velsignelser over mennesker av alle ætter og folk som gjør hans vilje på jorden. Akkurat som helligdommen på Moria berg i Jerusalem hadde tilknytning til hans kongedømme over Israels folk, er hans evige, åndelige helligdom uløselig knyttet til hans lovte regjering, himlenes rike. Den blir bygd av en som er større enn kong Salomo og stattholderen Serubabel, for ikke å snakke om kong Herodes.

KAPITEL 4

PROFETISKE GLIMT AV GUDS RIKE

 1. Hvorfor holdt Jehova Gud rett i Edens helligdom, og hvis hode besluttet han skulle knuses?

INNTIL synden kom inn i verden, var Jehova Gud den anerkjente hersker over menneskene i Edens helligdom. Da menneskene brøt sin rettmessige herskers lov og således valgte seg en ny hersker og lovgiver, holdt Jehova Gud rett. Han avsa dom over den hersker menneskene nylig hadde valgt seg, Satan Djevelen, som nå var blitt en rivaliserende gud, symbolisert ved den bedragerske slangen. Dommeren Jehova sa: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Mange mennesker er blitt bitt i hælen av en bokstavelig slange, og mange mennesker har knust en bokstavelig slanges hode under sin hæl; men slangene har fortsatt å yngle like til denne dag. Dette har ikke skjedd som noen fullbyrdelse av den guddommelige dom som ble uttalt i Eden, for i sin dom bestemte Gud i virkeligheten at det var den «opprinnelige slange, han som kalles Djevelen og Satan», som skulle få sitt hode knust. — Åpb. 12: 9, NW.

 2. Hvilke spørsmål reiste seg som følge av Guds profetiske dom der?

² Det dødelige sår skulle tilføyes Slangen av Guds kvinnes lovte ætt, det vil si hans hellige universelle organisasjons ætt eller avkom. Denne organisasjon er som en hustru for ham, og den er i stand til å frambringe barn for hans tjeneste. Hans profetiske dom i Eden førte øyeblikkelig til at det ikke bare ble reist spørsmål om hvem Guds kvinnes Ætt skulle være, men også om når denne Ætt skulle knuse den forhatte Slangens hode og tilintetgjøre den og dens yngel. Når skulle denne handlingen, som ville føre til befrielse for menneskeheten, ofrene for Slangens løgn, finne sted? Til og med englene i himmelen, som utgjør den hustru-lignende organisasjon som er Guds kvinne, var interessert i å få vite det. — 1 Pet. 1: 12.

 3. Hva gjorde denne knusingen det påkrevet med og hvorfor ble ikke dette utført i vannflommen?

³ Det at den gamle Slanges hode skulle knuses, betydde at det måtte bli en kamp mellom herskere. Satan Djevelen hadde oppkastet seg selv til hersker over menneskene ved å få dem til å adlyde ham i stedet for Jehova Gud. For å tilføye Satan nederlag og tilintetgjøre ham som hersker, måtte det en annen mektig hersker til. Vannflommen på Noahs tid førte ikke til at Satan tapte sin stilling som hersker. Den feide vekk den «gamle verden», en «verden av ugudelige», men den lot Satan fortsatt beholde makten over sin ætt av demoner, usynlige ånder, falne engler. — 2 Pet. 2: 5.

 4, 5. a) Hvor begynte opprøret etter vannflommen? b) Hva gjorde ikke Noah seg til over sine etterkommere, men hvordan fulgte ikke Nimrod hans eksempel?

⁴ I den verden som fulgte etter vannflommen, fikk Satan Djevelen snart forledet de fleste av Noahs etterkommere til å gjøre åpent opprør mot Jehova Gud, som hadde ført deres forfedre, Noah og hans familie, levende gjennom den ødeleggende flommen som hadde gått over hele jorden. Dette opprør begynte og fant i særlig grad sted i byen Babylon som lå ved elven Eufrat i Mesopotamia, det landet som nå heter Irak. «Etter vannflommen levde Noah ennå tre hundre og femti år.» (1 Mos. 9: 28) Men i løpet av hele den tiden påsto han aldri at han var Guds kvinnes lovte Ætt fordi det var han som hadde bygd frelsens ark; han oppkastet seg heller ikke til konge over sine etterkommere, hele menneskeheten. Hvis han hadde gjort det, ville han ha dannet en verdensregjering med seg selv som hele menneskeslektens hersker. Men Noahs sønnesønns sønn Nimrod fulgte ikke sin gudfryktige forfaders eksempel. Nimrod skilte lag med Noah. Til tross for at Noah fremdeles levde, brøt Nimrod den regnbuepakt Gud hadde gjort med Noah for å verne om blodets hellighet. Nimrod ble en jeger og en krigsmann, og han gjorde seg selv til konge i opposisjon til Jehova. Vi leser:

⁵ «Dette er de ætter som stammer fra Noahs sønner Sem, Kam og Jafet: . . . Og Kams sønner var Kus og Misra’im og Put og Kana’an. Og Kus fikk sønnen Nimrod; han var den første som fikk stort velde på jorden. Han var en veldig jeger for Herrens åsyn [en mektig jeger i opposisjon til Jehova, NW]; derfor sier folk: En veldig jeger for Herrens åsyn [en mektig jeger i opposisjon til Jehova, NW] som Nimrod. Først hersket han over Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra dette land dro han ut til Assur og bygde Ninive og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah.» — 1 Mos. 10: 1, 6, 8—12.

(Fortsettes)

[Fotnote]