Lykkelige er de milde og fredsommelige

«Lykkelige er de milde, for de skal arve jorden. Lykkelige er de fredsommelige, for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» — Matt. 5: 5, 9, NW.

 1. Hvilken bemerkelsesverdig kongress ble holdt i 1958, og hvorfor er det umulig for andre organisasjoner å få i stand noe som kan sammenlignes med den?

LYKKE og et mildt sinn er så uløselig forbundet at det er umulig for dem som er fredsommelige, å ha det ene uten det andre. Det er grunnen til at det i sannhet kan sies at aldri i menneskenes historie har det vært en så lykkelig forsamling av så mange fredsommelige mennesker som da Jehovas vitners internasjonale kongress med mottoet «Guds vilje» ble holdt i New York fra 27. juli til 3. august 1958, for aldri før hadde så mange mennesker med et mildt sinn vært forsamlet på en gang. Det er helt umulig for noen annen gruppe av mennesker å få i stand noe som kan sammenlignes med denne kongressen, for det er bare Jehovas vitner som kan gjenspeile på jorden den fredsommelighet, mildhet og lykke som til stadighet stråler ut fra den høyeste Guds personlighet.

 2. a) Hvilke verdifulle egenskaper er Jehova personifikasjonen av? b) Hva går Jehovas vilje for hans folk ut på med hensyn til dette?

² Om og om igjen forteller Bibelen hvordan den lykkelige Gud Jehova er «langmodig [sen til vrede, NW] og rik på miskunnhet». (2 Mos. 34: 6; 4 Mos. 14: 18; Neh. 9: 17; Sl. 86: 15; 103: 8; 145: 8; Joel 2: 13; Jon. 4: 2; Neh. 1: 3) Det at universets Overherre har et slikt mildt og behersket sinn, gjør det mulig for ham å være uendelig og uforlignelig langmodig, tålmodig, kjærlig og barmhjertig. Hans trofaste og lojale vitner må derfor legge for dagen de samme egenskaper til alle tider og under alle forhold, enten de er isolert, slik mange av dem er det i kommunistiske slaveleirer, eller forsamlet, slik over 200 000 av dem var ved kongressen i New York. Det er ikke noe de gjør etter eget forgodtbefinnende. Det er en forpliktelse som hviler på dem, for det er Jehovas vilje.

 3, 4. Hva slags menneske viste Jesus seg å være i sin undervisning og ved sitt eksempel?

³ Kristus Jesus, Jehovas fremste vitne, dannet ingen unntagelse. Han var i virkeligheten det mildeste, saktmodigste og vennligste menneske som noensinne har vært her på jorden. Da Jesus oppfordret andre til å ta hans åk på seg og bli hans disipler, sa han: «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» (Matt. 11: 29) Han som var så fredsommelig at han viste seg fullt ut verdig til benevnelsen «fredsfyrste», la ikke bare for dagen mildhet i sitt personlige liv og i sin virksomhet, men han forkynte også for andre at de skulle leve et liv i fred og mildhet. Jesus uttrykte ved en anledning dette grunnleggende kristne prinsipp på følgende måte: «Men til eder som hører, sier jeg: Elsk eders fiender, gjør vel imot dem som hater eder, velsign dem som forbanner eder, be for dem som taler ille om eder! Når en slår deg på det ene kinn, så by og det andre fram.» (Luk. 6: 27—29) Til sine tider ble Jesus og hans reisekamerater slitne av å gå og av å snakke, og de prøvde da å trekke seg tilbake til et ensomt sted for å få litt hvile. Men folkemassen tok ikke noe hensyn til dette og fulgte etter dem. Jesus ga dem ikke en skarp irettesettelse — han undertrykte tvert imot sine egne følelser og sørget ømt og medfølende for deres åndelige og legemlige behov. (Matt. 14: 13—23; Mark. 6: 31—46) Da Jesus senere red fredelig inn i Jerusalem uten noen kamp og framstilte seg som konge, ble profetens ord oppfylt: «Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et asen, på trelldyrets fole.» — Matt. 21: 4, 5; Sak. 9: 9.

⁴ I all sin gjerning og i sin opptreden var Jesus, som var i besittelse av en slik enestående makt, aldri stridbar overfor sine fiender, aldri intolerant mot sine motstandere, aldri utålmodig overfor dem som sluttet seg til ham, aldri irritabel eller hissig overfor andre, selv om han var under meget sterkt press. Han mistet aldri selvbeherskelsen. Han lot aldri sinnet løpe av med seg. Da han befant seg under de vanskeligste forhold i sine fienders vold, da de hånte og slo ham og spyttet på ham, ja, selv da den opphissede folkemassen førte ham av sted og fikk ham naglet til en torturpel for å drepe ham, enda han var uten skyld, viste Jesus hele tiden en ro og selvbeherskelse som beviste uten mulighet for tvil at han var Guds Sønn. Han var den vise og lykkelige Sønn som gledet sin himmelske Fars hjerte ved å gjøre hans vilje. — Ordspr. 27: 11.

 5. a) Hva sa Peter og Jakob om selvkontroll, vrede, mildhet og saktmodighet? b) Hvordan la Paulus for dagen kristen mildhet?

⁵ Denne «Kristi saktmodighet og mildhet» var virkelig noe for Jesu lykkelige etterfølgere og apostler å skrive til andre om og etterligne og prøve å nå opp til i sitt eget liv. (2 Kor. 10: 1) De var ikke hovmodige, hissige, stolte og skrytende, nei, de var milde og ydmyke av hjertet som sin Mester. Gang på gang omtalte disse inspirerte skribenter seg selv helt enkelt som Guds og Kristi «tjenere» eller «slaver». (Rom. 1: 1; Fil. 1: 1; Tit. 1: 1; Jak. 1: 1; 2 Pet. 1: 1; Jud. 1, NW) De var ikke stridslystne, trettekjære og lette å irritere og fornærme, nei, de var milde, omtenksomme og forståelsesfulle overfor andre mennesker og deres problemer. Apostelen Peter skrev for eksempel: «[Dere må] til deres tro føye dyd, til deres dyd kunnskap, til deres kunnskap selvkontroll, til deres selvkontroll utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet, til deres gudhengivenhet broderlig hengivenhet, og til deres broderlige hengivenhet kjærlighet.» (2 Pet. 1: 5—7, NW) Jakob skriver også om dydene mildhet og selvkontroll. «I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være . . . sen til vrede; for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» «Hvem er vis og forstandig blant eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!» (Jak. 1: 19, 20; 3: 13) Her er apostelen Paulus’ erklæring: «Vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære. I er vitner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblant eder.» — 1 Tess. 2: 7, 8, 10.

Kristen mildhet frambrakt ved Guds ånd

 6. Hva slags egenskaper er vår tids vitner for Jehova født med, og hvorfor?

⁶ Når vi går nitten hundre år videre fram i tiden, finner vi at Jehovas salvede kristne vitner som lever i dag, er lik det første århundres lykkelige disipler, og er «ambassadører som er stedfortredere for Kristus». (2 Kor. 5: 20, NW) Det er derfor i samsvar med Jehovas vilje og hensikt og til glede for ham at hver enkelt av disse stedfortredende representanter er i besittelse av de samme gudlignende egenskaper, mildhet og selvkontroll, som karakteriserte den fremste Ambassadør, Jesus. Dette betyr eller antyder ikke at Jehovas vitner er noen overmennesker som er født med et mildt sinn og har fullkommen selvkontroll. Nei, på ingen måte. I likhet med alle andre mennesker på jorden er de etterkommere av de forsettlige syndere Adam og Eva. De er unnfanget i synd og født i misgjerning, og er fra fødselen av beheftet med de samme ufullkommenheter og utiltalende egenskaper som andre mennesker. — Job 15: 14; Sl. 51: 7; 53: 3, 4; Pred. 7: 20; Rom. 3: 10; 5: 12; Jak. 3: 2; 1 Joh. 1: 8.

 7. Når mennesker blir sanne kristne, hvordan finner det da sted en radikal forvandling av deres sinn?

⁷ Fredsommelig mildhet kommer derfor fra en annen kilde og ved andre midler enn gjennom den onde tilbøyelighet som ufullkomne mennesker har arvet. Det er sikkert nok at det må finne sted en fullstendig forvandling, og også gjør det, når et menneske blir et av Jehovas vitner. Spørsmålet er: Hvordan og ved hvilke midler skjer det? Hvis et tre skal kunne bære gode frukter, må det først og fremst ha god jord, og også andre ting. Slik er det også i dette tilfelle. For det første må det være «et vakkert og godt hjerte», det vil si en god hjertetilstand (jorden). (Luk. 8: 11—15) Dernest krever det tid og anstrengelse å så sæden og passe, vanne og nære de små plantene. Det er nødvendig at man bruker mye tid og arbeid til dette, akkurat som når det gjelder bokstavelige frukttrær, men før den gode og ønskverdige frukt, kristen mildhet, blir frambrakt, må Guds kraft og ånd virke og aktivisere hjertet og sinnet. (1 Kor. 3: 6, 7) Bibelen sier uttrykkelig at «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll» er frukter som blir frambrakt av Jehovas ånd. — Gal. 5: 22, 23, NW.

 8. Hvorfor er innvielsen så viktig i en kristens liv?

⁸ Skal en person få Guds ånd, må han imidlertid først innvie seg til Jehova. Det betyr at det må være hans vilje å søke, finne og gjøre Guds vilje. Han blir så døpt i vitners nærvær som et symbol på sin innvielse. Dette nyfødte barn i sannheten fortsetter så å nære seg av Guds inspirerte Ord, Bibelen, og dette gjør ham sterk nok til å gå framover mot modenhet. Peter skriver til dem som ikke gjør framskritt: «Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, — og lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse.» (1 Pet. 2: 1, 2) Paulus gir også denne formaning: «Dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men at dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn [denne kraft er Jehovas ånd], og bør ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og kjærlig godhet.» — Ef. 4: 22—24, NW.

 9. Beskriv de vakre klær Jehovas folk har den forrett å bære.

⁹ Når Jehovas innvigde vitner legger vekk den gamle nedarvede, syndige personlighet med dens fordervede tilbøyeligheter, må de ta på og pryde seg med en ny, teokratisk eller gudlignende personlighet som er kjennetegnet av mildhet, overbærenhet og selvkontroll. «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet.» For noen vakre klær det er som identifiserer og utmerker den høyeste Guds tjenere! — Kol. 3: 12.

Personligheter formet etter en ny tingenes ordning

10. Hva betyr det å bli ’forvandlet ved å fornye sitt sinn’?

¹⁰ En slik livsførsel som den som er skissert og anbefalt i det foregående, innebærer selvfølgelig en radikal forandring i hele ens tenkemåte. Ens innstilling overfor påvirkninger utenfra er fullstendig forandret. Ens reaksjoner overfor omstendigheter og omgivelser er fullstendig forandret. Men apostelen visste at en slik fullstendig forvandling av ens tenkemåte ville være nødvendig, for han skrev: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje.» (Rom. 12: 2, NW) Alle som foretar en slik forvandling i sitt liv, blir i virkeligheten en del av Jehovas nye samfunn, som er preget av mildhet, og som er helt og holdent forskjellig fra Djevelens gamle samfunn, som er preget av ondskap.

11. a) Hvordan betrakter venner og slektninger ofte dem som løsriver seg fra den gamle verdens ferd? b) Er det en for høy pris å betale?

¹¹ Apostelen Peter skriver til dem som på denne måten har forvandlet sin livsførsel og framelsket kristne tilbøyeligheter: «For det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; derfor undrer de seg når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder; men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde.» (1 Pet. 4: 3—5) Som Peter varslet om, er det ofte slik at slektninger og tidligere venner og kjente taler ondt om dem som begynner å løsrive seg fra dette djevlestyrte system, og de gjør alt de kan for å forhindre at de som ønsker å vinne livet, får forvandlet sin livsførsel. Men de som innvier seg til å gjøre Jehovas vilje, må aldri tro at de på grunn av slektskap eller på grunn av økonomiske eller sosiale bånd er forpliktet på noen som helst måte til å fortsette å leve og handle slik som dem som er en del av det nåværende system. Hvis man handler slik, betyr det den visse død. Jehova går ikke på akkord hva dette angår, og det gjør heller ikke hans innvigde folk. «Derfor, brødre, står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulle leve etter kjødet; for dersom I lever etter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» (Rom. 8: 12—14) Selvfølgelig kan ingen kjødelige bånd eller slektskapsforhold sammenlignes med en slik stilling. For en ubeskrivelig forrett det er å være sønner av hele universets Herre og Hersker i all evighet!

12. Hva kommer man til å måtte høste hvis man holder seg til Satans verden?

¹² I stedet for å frambringe Jehovas ånds frukter har Satans verden frambrakt en rikelig høst av onde gjerninger, produkter av det opprørske, falne kjød. «Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, liksom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» (Gal. 5: 19—21) Kjødets gjerninger bringer ikke dem som hengir seg til dem, sann glede og virkelig lykke, ikke engang for en kort tid, under de nåværende forhold, og hva framtiden angår, så vil de som drikker slik berme, komme til å dø i Harmageddon, om ikke før. Forstandige mennesker vil derfor med glede gripe anledningen til å erstatte kjødets glededrepende gjerninger med åndens gledegivende frukter.

13. a) Hvordan betrakter de store og mektige i det nåværende system mildhet og selvkontroll? b) Er det eksempel lederne i denne gamle verden setter, et godt eksempel å følge?

¹³ På bakgrunn av alt dette er det virkelig merkelig at de som holder fast på det gamle systemet, håner og latterliggjør og forakter mildhet og selvkontroll som svakhet og bløtaktighet som må unngås. De såkalte framgangsrike menn i verden, arbeiderledere, pengefyrster, mektige menn innen politikk og rettsvesen, militære autoriteter og høyere polititjenestemenn, de store og mektige herskere, øvrighetspersoner og diktatorer i dette sataniske system, skryter av at de er harde og ufølsomme, hissige, stortalende, utålmodige og ofte grusomme. Ettersom lederne setter eksemplet, prøver de folkemassene de leder, å etterligne det. Det er sant som det sies i Ordspråkene 29: 22: «Den som er snar til vrede, vekker trette, og en hastig mann gjør ofte det som er ondt.» Det er derfor ikke noe å undre seg over at det nåværende system er i en slik ulykkelig tilstand, når jorden er full av mennesker som er ’snare til vrede’ og ’hastige’, for det er i sannhet en trettekjær, hatefull og krigersk verden, full av forbrytelser og lovovertredelser. Alle de millioner av aspirintabletter som blir konsumert hver dag, alle beroligende midler og «mirakelmedisiner» og psykologenes behandlingsmetoder har ikke klart å lindre lidelsene for denne døende, gamle verden.

14. Hvordan er det mulig for kristne å leve her på jorden og likevel ikke få del i denne verdens uhelbredelige lidelser?

¹⁴ Hvor annerledes er ikke forholdene i Jehovas lykkelige nye verdens samfunn! Vitnene er på jorden, det er så, men i stedet for å etterligne de avskyelige egenskaper som særmerker størsteparten av menneskene, eller følge deres uærlige politikk og handlemåte, gir de akt på den guddommelige veiledning som er nedskrevet i Ordspråkene 22: 24, 25: «Hold deg ikke til venns med en som er snar til vrede, og gi deg ikke i lag med en hastig mann, forat du ikke skal lære deg til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv!» Apostelen Paulus ga uttrykk for det samme: «Dårlig omgang forderver gode seder.» — 1 Kor. 15: 33.

15, 16. a) Er det virkelig tilfelle at et mildt og saktmodig sinn er kjennetegnet på en kujon? b) Hvordan har Jehovas vitner lagt styrke for dagen både innenfor og utenfor fengselsmurene?

¹⁵ Mildhet er derfor ikke kjennetegnet på en svak kujon, men tvert imot et av de karakteristiske trekk ved dem som er særdeles modige og sterke, langt sterkere enn de mektige militære og sivile ledere i denne verden:. «Den som er sen til vrede, er bedre enn en mektig mann, og den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.» (Ordspr. 16: 32, NW) Vi finner et godt eksempel på den styrke som mildhet innebærer, når vi betrakter Jehovas milde vitner i de totalitære land, som ble nektet å delta i sammenkomsten i New York med mottoet «Guds vilje». De lykkelige vitnene i disse mørke land forsøkte ikke å flykte eller skjule sin identitet bak kompromissets maske og hykleriets kappe, men de har fryktløst og trofast forblitt på de steder Gud har anvist dem, og i forening tilbedt den sanne Gud Jehova, og ved den storslagne ro og selvkontroll de har vist, selv når de blir torturert nesten til døde, har de vunnet mange av sine fienders respekt og beundring.

¹⁶ Ved å handle på den måten har de forfulgte vitnene gjort sin himmelske Fars vilje, slik det er framstilt i hans skrevne Ord: «Reiser herskerens vrede seg mot deg, så forlat ikke din post! For saktmodighet holder store synder nede.» Men enten disse lykkelige vitner befinner seg innenfor eller utenfor fengsler, torturkamre eller konsentrasjonsleirer, så viser de den samme mildhet overfor alle de kommer i berøring med. «Vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever av dere en grunn for det håp dere har, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» — Pred. 10: 4; 1 Pet. 3: 15, NW.

17. Hvem er de lykkeligste mennesker på jorden i dag, og hvorfor?

¹⁷ Hvilke fordeler har man så av å følge en slik smal og trang vei, den kristne disiplins vei som vi har gitt et omriss av her? Et svar på dette er at ingen noensinne har sett et leende og jublende menneske som samtidig var rasende. Grunnen er at lykke og sinne ikke kan eksistere samtidig. Når det ene kommer, fortrekker det andre øyeblikkelig. Jehovas vitner er nå velsignet framfor alle andre fordi de er de lykkeligste, fredsommeligste og mest tilfredse mennesker på jorden. Slike øyeblikkelige fordeler er imidlertid av sekundær betydning sammenlignet med de endelige og langt større velsignelser som skal skjenkes disse milde menneskene.

18, 19. Hvilke herlige velsignelser er lovt dem som i sannhet er milde og fredsommelige?

¹⁸ I innledningen til sin berømte bergpreken sa Jesus, den store lærer, ikke bare disse ordene: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov», «Lykkelige er de fredsommelige» eller «Lykkelige er de milde». Det er nok så at den som får sitt åndelige behov tilfredsstilt, og er mild og fredsommelig, oppnår et visst mål, av lykke, men dette er likevel ikke de større velsignelser som Kristus lovte. Jesu formål med å komme til jorden var å avlegge et sannferdig vitnesbyrd om Jehovas herlige rike, og han unnlot heller ikke ved denne spesielle anledning å fullføre sin hensikt, for det Jesus virkelig sa, var følgende: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» «Lykkelige er de fredsommelige, for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» «Lykkelige er de milde, for de skal arve jorden.» — Matt. 5: 3, 9, 5, NW.

¹⁹ Dette gir oss en bedre forståelse og større verdsettelse av den ubeskrivelige glede og lykke som blir Jehovas trofaste vitner til del. For det første har de mulighet for å bli vitne til Jehovas veldige og enestående Harmageddon-slag, når han i all sin herlighet og med sin veldige styrke vil utrydde de onde for evig, og deretter vil de som «Guds sønner» få motta en evig eiendom og arv som består i tjeneste under Rikets fredfulle styre. For en storslagen hevdelse og herliggjørelse dette vil bli av Jehovas Ord og navn! Det vil bli en vidunderlig velsignelse og et glederikt privilegium for de milde, noe som langt overgår den frihet de nå har fra den uro og de sorger som plager denne syke og fortvilte verden!