Tanken bak ordspråket
DET er blitt sagt at et ordspråk er «en stor mengde visdom kledd i færrest mulig ord». Det hebraiske ordet for ordspråk, meshalím, betyr sammenligning. Det innebærer mer enn det norske ordet, som blir definert som en fyndig setning som i noen få ord uttrykker en velkjent eller klar sannhet.
Et ordspråk kan sammenlignes med et kornfrø, som til tross for at det i seg selv er lite, kan vokse og formere seg og skaffe mat til millioner. Et ordspråk kan også lignes med en verdifull diamant, som selv om den er bitte liten, kan representere en formue. Selv et lite barn, som ikke har så stor styrke, kan gjemme og bære med seg en diamant. Men hvis det var jern eller et annet uedelt metall tilsvarende diamantens verdi som skulle bæres, måtte det flere sterke menn til for å klare det. På samme måte er det med ordspråk som er rike på åndelig visdom og moral. De er så små at selv mennesker med den dårligste hukommelse kan beholde dem i erindringen, men ikke desto mindre er de uvurderlige fordi de gir en så verdifull lærdom.
I gammel tid da bøker var sjeldne, var det naturlig at betraktninger angående liv og livsførsel ble sammentrengt i færrest mulig ord og innprentet i hukommelsen. Folk husket disse ordspråkene og siterte dem fra tid til annen som en magisk beskyttelse. Selve hensikten med Ordspråksboken i Bibelen går fram av følgende ord: «Av dem kan en lære visdom og tukt og å skjønne forstandige ord; av dem kan en motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet; de kan gi de enfoldige [uerfarne, NW] klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet.» — Ordspr. 1: 2—4.
Mange ordspråk ble til på grunnlag av erfaringer og iakttagelser som ikke bare ett vist menneske hadde gjort, men mange. Lord Russells epigram beskriver et ordspråk som «manges visdom og ens vidd». Noen ordspråk har sin rot i vanlige situasjoner i det daglige liv på den tiden de ble skrevet, og som man må ha kjennskap til for å kunne forstå hvordan ordspråket ble til, og hvordan det skal forstås og anvendes. For at du skal få en klar forståelse av den grunnleggende, praktiske visdom som Ordspråksboken inneholder, bør du merke deg de etterfølgende ordspråk og den lærdom de gir.
«Den som elsker trette, elsker synd; den som gjør sin dør høy, søker sin egen undergang.»
På forskjellige steder i Palestina måtte jødene ha svært lave dører til gårdsrommene og husene, ikke over en meter høye, for å hindre ryttere i å ri inn i gårdsrommene og husene og røve eiendelene deres. En som laget en høy port eller dør, utfordret derved ulykken. Det kan også være at ordspråket sikter til munnen som en dør som blir gjort høy når man skryter og taler store ord. Slik tale har en tendens til å skape strid, som igjen kan føre til undergang.
«Dårlig, dårlig! sier kjøperen; men når han går bort, roser han seg.»
Dette er et kjent ordspråk i orientalske land. Kjøperen sier at den varen som skal selges, er «dårlig». Prisen blir så satt ned. Han kjøper varen og går sin vei, og roser seg eller skryter av den gode handelen han har gjort. Det skal ikke noen dyktighet eller erfaring til for å si at en vare er dårlig, men det krever både kunnskap og dømmekraft å sette en passende pris på en vare. Hvis kjøperen berøver selgeren noe ved å si at varen er «dårlig», har han lite å rose seg av. Han har gjort urett både mot den andre og mot seg selv. Han har bedratt sin neste for penger og sannsynligvis gjort ham mistroisk overfor seg, og han har krenket sin egen samvittighet. Han har derfor liten grunn til å rose seg.
«Kongens hjerte er som bekker i [Jehovas] hånd, han bøyer det dit han vil.»
Ordspråket hentyder til den måten man vanner jorden på i Østen. Det blir gravd ut mange kanaler fra elven, og ved å åpne en bestemt sluse kan jordbrukeren lede vannet dit han vil. På samme måte kan Jehova lede en konges tanker i samsvar med sin vilje og ordning. Også her vises det at Jehova leder et menneskes ånd ved at han kjenner dets innerste tanker og følelser — en evne menneskelige herskere ikke kan gjøre krav på å ha.
«Som kjølende snø i høstens tid er et pålitelig sendebud for den som sender ham; han vederkveger sin herres sjel.»
Noen få utvalgte i Østen har snøhus, det vil si huler som graves ut under jorden, hvor de lagrer snø til bruk om sommeren. Man hadde snø fra Libanon eller Hermon opp i vin eller andre drikker for å gjøre dem mer leskende i høsttiden. Det jevne folk derimot avkjølte sine drikker ved den enkle metoden å benytte seg av fordampning. De dyppet et tøystykke i vann, pakket flasken inn i det og hang den opp i solen. Ved fordampningen avga vinen varme og ble nesten iskald. Gode nyheter er like vederkvegende for sjelen som en kjølig drikk i høsttiden.
De vises ord er som brodder, og visdomsspråk som er samlet, sitter fast som nagler; de er gitt av én hyrde. — Predikeren 12: 11.