Den 7. dag — en sabbatshvile
Hvem ble den gitt til? Hvordan ble den helligholdt? Hvorfor var den betydningsfull?
DEN sjuende dag var ingen vanlig dag for Israels folk. I motsetning til de andre dagene ble den kunngjort med seks høye trompetstøt, og samtidig som solen gikk ned under horisonten, begynte en dag med hvile fra verdslig arbeid for alle. Fra solnedgang den sjette dag til solnedgang den sjuende dag var det ikke tillatt å gjøre noe arbeid, ikke så mye som å samle noe ved eller gjøre opp ild.
Guds lov påbød israelittene å benytte dagen til å hvile. Loven kommer til uttrykk i det fjerde av de ti bud som ble gitt Moses på Sinai berg. Folket fikk befaling om å huske det fra slekt til slekt. «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dag er sabbat for [Jehova] din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innen dine porter. For i seks dager gjorde [Jehova] himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dag, derfor velsignet [Jehova] sabbatsdagen og helliget den.» — 2 Mos. 20: 8—11.
Selv om det ikke skulle gjøres noe arbeid på den sjuende dag, var det likevel ikke en dag med fullstendig uvirksomhet. Ettersom det kunne utføres religiøs virksomhet denne dagen, fortsatte prestene med sin offertjeneste som på de andre dagene, bare med den forskjell at de ofret to lam i stedet for ett. De 12 skuebrødene i det Hellige i templet ble erstattet med nybakte brød, og barn hvis åttende levedag falt på sabbaten, ble omskåret. På denne dagen flyttet en ny gruppe prester til templet for å ta fatt på en ukes tjeneste. Dette var altså en dag med hvile for folket, og en dag med virksomhet for prestene. Det medførte til og med anstrengende arbeid for prestene å utføre religiøs tjeneste, men det var i samsvar med sabbatsordningen.
Folket skulle ikke være fullstendig uvirksomt, men ha en hellig sammenkomst eller komme sammen til offentlig tilbedelse og undervisning. Dagen ble i virkeligheten ikke tilbørlig helligholdt med mindre den ble vigd til privat og offentlig tilbedelse. Da synagogene ble bygd, ble sammenkomstene holdt der. Hver sabbat ble folket undervist ved den offentlige opplesningen av Guds skrevne Ord. Det var dette Paulus hadde i tankene da han sa: «For Moses har fra gammel tid av i hver by dem som forkynner ham, idet han hver sabbat oppleses i synagogene.» (Ap. gj. 15: 21) Ettersom israelittene var fri fra sitt verdslige arbeid på den sjuende dag, hadde de ikke bare anledning til å hvile, men også til å be, til å bli undervist i Bibelen og til å meditere over Skaperen og hans veldige gjerninger.
Mer enn én sabbat
Omtalen av sabbatsordningen ville være ufullstendig hvis vi ikke nevnte de andre sabbatene som Gud befalte sitt utvalgte folk å feire. Å holde den ukentlige sabbat, men ikke de andre sabbatene, ville være det samme som å bryte eller ignorere Guds lov. I tillegg til den ukentlige sabbat måtte israelittene feire påsken en gang i året, den 14. nisan. Dagen etter påske var det sabbatsdag, og med den begynte de usyrede brøds høytid som ble feiret i en uke. Siste dag i denne høytid var også sabbat. Femti dager etter ofringen av førstegrøden (16. nisan) skulle de også feire en sabbat, nemlig ukenes høytid eller pinsen.
Den sjuende måned var en spesiell måned i Israel. Den første dagen i den måneden var sabbatsdag og den tiende dag var soningsdag, som også var sabbat. Den 15. dag var det også sabbat, og da begynte løvsalenes høytid. Dagen etter denne ukelange høytiden var det på ny sabbat, og intet arbeid skulle gjøres. Men dette var ikke alt. Hvert sjuende år og hvert 50. år var det sabbatsår for landet, og da skulle landet hvile. Alle disse sabbatene tilhørte den sabbatsordning som Guds lov påbød Israels nasjon å holde. «Mine sabbater skal I holde.» — 2 Mos. 31: 13.
Når ble sabbatsbudet gitt?
Forskrifter for en bestemt sabbatsfeiring ble gitt israelittene like før de ble utfridd fra trelldommen i Egypt. Da Gud ga dem forskrifter i forbindelse med påsken, sa han: «På den første dag [15. nisan] skal I holde en hellig sammenkomst, og likeså på, den sjuende dag [21. nisan] en hellig sammenkomst. Intet arbeid skal gjøres noen av de dager; bare den mat som enhver av eder trenger, må I lage til.» — 2 Mos. 12: 16.
Det var først etter utgangen fra Egypt, da israelittene var på vei til Sinai berg, at Gud antydet at de skulle holde sabbatshvile en dag i uken. Dette skjedde da han begynte å gi dem den daglige føde i form av mirakuløs manna. «Da sa [Jehova] til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; . . . Og på den sjette dag skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så meget som det de ellers sanker for hver dag.» På den tiden sa Moses til folket: «Kom i hu at [Jehova] har gitt eder sabbaten; derfor gir han eder på den sjette dag brød for to dager.» — 2 Mos. 16: 4, 5, 29.
Disse forskrifter om feiringen av sabbaten og det Gud sa i Egypt i forbindelse med påsken, tjente til å gjøre israelittene kjent med hva det ville si å holde sabbat. Da sabbatsloven senere ble gitt på Sinai berg, fikk de mer detaljerte forskrifter angående helligholdelsen av disse hviledagene.
Guds hviledag
Fordi det fjerde bud, som omtaler sabbaten på den sjuende dag, nevner at Gud hvilte på den sjuende skapelsesdag, mener enkelte at feiringen av den ukentlige sabbat har funnet sted helt siden det første menneske ble skapt. De begrunner sin påstand med at Gud hvilte, velsignet og helliget den sjuende dag, som de tror er en bokstavelig dag på 24 timer. Det skriftstedet de særlig bruker for å bevise sin påstand, er 1 Mosebok 2: 3, som sier: «Gud velsignet den sjuende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.» Angående dette skriftstedet sier Robert Jamieson i sitt verk Critical and Experimental Commentary: «Dette skriftstedet betrakter vi som sabbatens magna charta og som et tydelig bevis for at den ble innført samtidig med menneskets skapelse.»
Men hvor i dette skriftstedet finner vi et påbud til menneskene om å feire sabbat den sjuende dag i uken? Hvor finner vi den minste antydning om at mennesket er innbefattet i det som er sagt her? Skriftstedet gir en beretning om hva Gud gjorde på den sjuende skapelsesdag, og ikke om noen lov til menneskene. Hverken dette eller noe annet skriftsted i Bibelen sier eller så meget som antyder at det ble pålagt Adam å feire sabbat på ukens sjuende dag, og heller ikke at han noen gang gjorde det.
Det er ingen tvil om at Gud fastsatte et mønster for den ukentlige sabbatslov som ble gitt Moses, men hvordan kan en vente at noen skulle adlyde en slik lov før den ble gitt? Det er derfor ikke overraskende at det ikke finnes en eneste beretning om at noen feiret sabbaten før Moses’ dager.
Det er en misforståelse å tro at Gud velsignet og helliget en bokstavelig dag på 24 timer. Apostelen Paulus talte om å komme inn til Guds hvile tusener av år etter at den begynte, og han viser derved at Guds hviledag fremdeles varte på hans tid og derfor er en lengre tidsperiode. «For så har han på et sted sagt om den sjuende dag: Og Gud hvilte på den sjuende dag fra alle sine gjerninger; og på dette sted igjen: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile. La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile.» — Heb. 4: 4, 5, 11.
Tallet sju er ofte benyttet i Bibelen og innebærer tanken om fullstendighet. The Popular and Critical Bible Encyclopedia sier at rotordet til det hebraiske ordet sju innebærer «tanken om tilstrekkelighet, tilfredshet, fullhet, fullstendighet, fullkommenhet, rikelighet». Det at det er sju dager i skapelsesuken, antyder fullstendighet eller fullkommenhet. Ettersom det har vist seg at den sjuende skapelsesdag er tusener av år lang, idet det er nesten 6000 år siden Adams skapelse, og ettersom Bibelens profetier viser at vi lever i endens tid for denne onde tingenes ordning, tiden umiddelbart før Kristi fredelige tusenårige herredømme, så er det rimelig å trekke den slutning at den store hviledag må være 7000 år lang. Det er logisk å tro at Kristi tusenårige herredømme er innbefattet i Guds 7000-årige hviledag. Dette betyr at den sjuende skapelsesdag i seg selv er en uke på sju 1000-års dager. Fordi Jehovas navn skal bli hevdet og opphøyd i denne tiden, og fordi hans hensikter med menneskene og jorden skal bli fullstendig gjennomført, er denne dagen hellig. Hans velsignelse av den vil komme til uttrykk under Messias’ tusenårige herredømme.
For noen hundre år siden uttalte noen jødiske rabbinere at Guds hviledag består av sju 1000-årsdager. I 1626 siterte Henry Ainsworth en av deres uttalelser i sitt verk Annotations upon the First Booke of Moses Called Genesis: «Når vi fortolker den sjuende dag av de 7000 år, som er den kommende verden, så er forklaringen den at han velsignet den fordi alle sjeler på den sjuende 1000-årsdag skal bli ført inn på veien til evig liv . . . som også våre rabbinere, velsignet være deres minne, har sagt i sine kommentarer; Gud velsignet den sjuende dag, den hellige Gud velsignet den kommende verden som begynner i det sjuende årtusen.» Den kommende verden er Messias’ tusenårige styre, og den utgjør høydepunktet på den symbolske uke på 7000 år. Den vil gi menneskene hvile fra deres slit og møye og deres trelldom under synd.
Vi ser hvordan Gud bruker det fullkomne tall sju. Skapelsesuken besto av sju dager, ikke dager på 24 timer, men på 7000 år. Dette betyr at hver skapelsesdag var en uke på sju 1000-årsdager. I samsvar med dette mønster fikk Israels nasjon en symbolsk uke på sju årsdager, og det sjuende år var så sabbat for hele landet. Til slutt kommer så den bokstavelige uke på sju dager med den sjuende dag som sabbat for hele Israels nasjon. Det er derfor logisk å trekke den slutning at det fjerde bud også skulle gjelde den store skapelsesuke, som den bokstavelige uke er en kopi av i liten målestokk.
Ettersom Guds hviledag er og må være mye lengre enn den 24 timer lange hviledagen som den er mønsteret for, er det uriktig å dra den slutning at det at han velsignet sin store hviledag, betydde at alle mennesker er forpliktet til å feire sabbat hver sjuende dag.
Hvem ble sabbatsbudet gitt til?
Det finnes absolutt ingen beretning i Bibelen om at noen av patriarkene som levde før Moses, feiret sabbat. Det at de hadde uker på sju dager, blir av enkelte tatt som bevis for at de holdt sabbat, men hvordan kan det godtas som bevis for en slik tanke når det ikke finnes den ringeste antydning om at noen av patriarkene betraktet den sjuende dag som noe utenom de andre seks dager? La oss se hva The Popular and Critical Bible Encyclopedia sier om dette: «På den andre siden blir det atter benektet at beregningen av tiden ved hjelp av uker skulle ha noen forbindelse med en sabbat. Inndelingen av tiden i uker er meget gammel og forekommer over hele verden.»
Etter vannflommen, ga Gud Noah detaljerte befalinger som blant annet gikk ut på at de skulle vise respekt for livet, at de kunne spise kjøtt og skulle avholde seg fra blod. Men sabbatsfeiringen ble ikke nevnt. Den slutning vi må trekke av den fullstendige taushet om dette emnet i de 2500 årene før Moses’ tid, er at Gud ikke påla noen å feire sabbaten i løpet av den tiden. Dette påbudet ble altså ikke gitt til patriarkene.
Sabbaten ble gitt til Israels nasjon, ikke til noen andre, og den skulle være et tegn mellom dem og deres himmelske Hersker, som de sto i paktsforhold til. Guds egen uttalelse om dette lyder: «I seks dager skal der arbeides; men på den sjuende dag skal det være høyhellig sabbat. . . . Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn.» (2 Mos. 31: 15, 17) Ingen nasjon før Moses’ tid var helliget og satt til side i den hensikt å tjene et hellig formål, slik som israelittene var. Gud forlangte ting av dem som han ikke forlangte av noe annet folk. «Ikke med våre fedre gjorde [Jehova] denne pakt, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live i dag.» (5 Mos. 5: 3) Sabbaten var et spesielt tegn på deres forhold til Jehova, og den skulle også minne dem om at han fridde dem ut fra trelldommen i Egypt. «For du skal komme i hu at du selv var tjener i Egypts land, og at [Jehova] din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har [Jehova] din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.» — 5 Mos. 5: 15.
For Israels folk var den sjuende ukedag en sabbat som var gitt av Gud, og som de skulle feire i ubestemt tid. Det var en glederik begivenhet hver uke når trompetstøtene fortalte at den sjuende dag hadde begynt, for sabbaten betydde legemlig og åndelig fornyelse. Den gagnlige undervisning og oppmuntring de fikk ved å lese i skriftene, ta del i de hellige sammenkomstene og ved bønn den dagen, styrket dem åndelig. Sabbaten skulle stadig minne dem om deres mirakuløse utfrielse fra Egypt og det uvanlige forhold de sto i til Gud, men den skulle også henlede deres oppmerksomhet på Guds store hviledag da hans opprinnelige hensikt med menneskene skal bli fullført. Som Paulus påpekte var den en skygge av ting som skulle komme. Den viser hen til Kristi tusenårige styre som skal velsigne de lydige mennesker med evig liv og hvile i en fredfull ny verden. — Kol. 2: 16, 17.