Styrke gjennom oppmuntring

«Vi . . . kan ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp som er holdt fram for oss.» — Heb. 6: 18, NW.

 1. Hvilken virkning har oppmuntring på den som får den, og hvordan viste apostelen Paulus at han var klar over dens betydning?

HVOR viktig er det ikke å få oppmuntring når en har vanskeligheter! Når vi er motløse på grunn av våre svakheter, hvor stor pris setter vi ikke da på et oppmuntrende ord eller en uttalelse som gir oss håp! Det virker styrkende på oss. Det letter vår arbeidsbyrde og gjør det mulig for oss å gi oss i kast med våre problemer med større selvtillit. Det gir oss den styrke vi trenger for å kunne gå framtiden i møte. Det hjelper oss til å holde stand under hardt press. Guds Ord legger særlig stor vekt på fordelene ved oppmuntring. Da apostelen Paulus skrev til de troende i Roma, sa han: «Jeg lengter etter å se dere, for at jeg kan tildele dere en eller annen åndelig gave, for at dere kan bli styrket; eller snarere for at det kan finne sted en utveksling av oppmuntringer blant dere ved at enhver gagnes av den annens tro, både av deres og min.» (Rom. 1: 11, 12, NW) Han var klar over at hans kristne brødre i Roma som hadde vanskeligheter på grunn av sine svakheter, og som var omgitt av en verden som var fylt av all slags urettferdighet, trengte oppmuntring, og han var ivrig etter selv å gi dem denne oppmuntring. Han forsto også at fordelene ved dette ikke bare ville komme den ene part til gode, for det å gi oppmuntring resulterer i en gjensidig oppbyggelse ettersom det finner sted en «utveksling av oppmuntringer».

 2. Hva er forskjellen mellom oppmuntring og smiger, og hva er den beste kilde til oppmuntring?

² Den slags oppbyggelse som Paulus ønsket at de troende i Roma skulle få, er ikke noe som skriver seg fra smiger, som den gamle verden, som ikke følger rette prinsipper, ofte forveksler med oppmuntring. Smiger vil si det samme som en falsk, uoppriktig eller overdreven ros. Falskhet og uoppriktighet vil ikke kunne styrke noen eller virke oppbyggende, men fører snarere til at en rett og slett kommer til å forakte den som kommer med en slik smiger. Som Paulus tidligere hadde skrevet til tessalonikerne: «For hverken kom vi noensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke.» (1 Tess. 2: 5) Tillit som er bygd på falskhet, er en villfarelse, og det håp som ikke er grunnlagt på sannhet, fører bare til skuffelse. Når nasjonenes ledere lyver for sine folk for å få deres støtte i tider med nasjonale kriser, er derfor ikke dette noen virkelig oppbyggelse eller noe som gir styrke. Når prestene lyver angående de dødes tilstand overfor dem som har mistet sine kjære, er likeledes den trøst som derved blir gitt, overfladisk og uten virkning. Dette er ikke noen virkelig oppmuntring. For å kunne gi en oppmuntring som fører til styrke, må en tale sannhet. (Sl. 146: 4; Pred. 9: 5; Joh. 5: 28, 29) Å tale Guds Ord til dem som er nedstemt både på grunn av tilstanden i denne fordervede verden og sine egne svakheter, er uten tvil det beste middel til å gi dem mot og et håp som vil kunne holde dem oppe.

Gud gir oss det beste eksempel

 3. På hvilken måte har Gud gått foran når det gjelder å gi oppmuntring, og hvordan berører dette oss?

³ Jehova Gud har selv gått foran med et godt eksempel når det gjelder å gi oppmuntring. Umiddelbart etter at Adam hadde ført menneskeheten ut i synd, erklærte Gud at han ville oppreise en befrier, og ved å gjøre det tilveiebrakte han et grunnlag for håp for Adams etterkommere, som på det tidspunkt ennå ikke var født. Han glemte ikke dette løftet, men understreket det og gjorde det stadig sikrere gjennom uttalelser til sine tjenere i de generasjoner som fulgte. Det blir sagt angående hans løfte til Abraham: «På denne måte var det at Gud, da han enda sterkere ville vise løftets arvinger hvor uforanderlig hans råd er, tiltrådte med en ed, for at vi som har flyktet til tilfluktsstedet, ved ta uforanderlige ting, hvori det er umulig for Gud å lyve, kan ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp som er holdt fram for oss. Dette håp har vi som et anker for sjelen, et som er både trygt og fast.» (Heb. 6: 17—19, NW) Ja, ved å tilveiebringe et godt grunnlag for håp oppmuntrer Gud sine tjenere, han bygger opp deres tillit, og han gjør det mulig for dem å gå framtiden fryktløst i møte. Hans sikre løfter som er omtalt i Bibelen, er en ubegrenset kilde til styrke for oss som lever nå i det 20. århundre. «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» — Rom. 15: 4.

 4. Hvilket ansvar påhviler dem som godtar det håp Gud gir, men hvorfor er det ikke byrdefullt?

⁴ Med dette gudgitte håp følger ansvar. De som bærer Guds navn, må være hans vitner, og de må gjøre kjent for andre hans navn og hensikter. De må innrette sitt liv i samsvar med hans vilje, men Gud gjør ikke deres tjeneste til en byrde ved å forlange mer av dem enn de makter å gjennomføre. Han drar på en kjærlig måte omsorg for dem, akkurat som en hyrde vil gjøre det overfor sine får. «Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» (Es. 40: 11) Gud tar ikke gleden fra oss ved å kreve for mye av oss, og han forkaster oss heller ikke selv om vi kan komme til å snuble. «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» (Sl. 103: 13, 14) Han er barmhjertig, kjærlig og medfølende, og hans tilgivelse gir oss mot til å gå videre.

 5. Hvilken virkning har det på oss at vi studerer de bibelske beretninger om mennesker som hadde tro?

⁵ En må ha sterk tro for å være utholdende i tjenesten for Gud, men Jehova har gjort alt som er nødvendig for å styrke vår tro. I tillegg til at han har gitt oss sine uforlignelige løfter, har han også latt oss være omgitt av trosvitner som ved det eksempel de satte, gir oss mot og fornyet styrke til å fortsette i det løpet som vi har foran oss. Vi har slike menn som Abel og Samson, som ofret sitt liv i Jehovas tjeneste; Noah, som bevarte sin ulastelighet enda han var omgitt av en ugudelig verden; Moses, som ga avkall på alle Egypts rikdommer for i stedet å tjene den sanne Gud; israelittene som stolte på at Jehova ville redde dem fra Faraos hærstyrker som forfulgte dem; og David som i Jehovas navn fryktløst gikk filisterkjempen Goliat i møte. «Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus.» — Heb. 12: 1, 2.

 6. Hvordan blir vi berørt av det eksempel som ble satt av vår tros opphavsmann og fullender?

⁶ Hva er det vi ser når vi iakttar vår tros opphavsmann og fullender? Ja, vi ser igjen en grunn til å fatte mot! I Jesus har vi nemlig et gudgitt eksempel. I ham har vi det beste eksempel med hensyn til den handlemåte vi bør følge. Hvert skritt vi tar som en etterfølger av ham, er en kilde til tilfredshet og glede; det virker styrkende på oss: Som Jesus selv sa: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile [styrke dere, NW]! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile [styrke, NW] for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» — Matt. 11: 28—30.

 7. a) Hvorfor blir sanne kristne utsatt for forfølgelse, men hvorfor er det grunn til å fatte mot? b) Hvordan fulgte Peter Jesu råd om å ’styrke sine brødre’?

⁷ Det er nok så at den som følger i Jesu fotspor, blir forfulgt av den gamle verden. «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2 Tim. 3: 12) Jesus selv advarte om dette da han sa: «En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder.» Men selv ikke dette får de kristne vitner for Jehova til å miste motet. De husker de ord Jesus kom med kvelden før han døde» nemlig: «I verden har I trengsel; men vær frimodige [fatt mot, NW]! jeg har overvunnet verden.» (Joh. 15: 20; 16: 33) Apostlene fattet da også mot. De ga ikke opp. Det er nok så at Peter vaklet da han fornektet Herren, men han angret. Som Jesus hadde sagt til ham: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender deg, da styrk dine brødre!» (Luk. 22: 32) Peter gjorde nettopp dette. Hans trofaste tjeneste var en kilde til styrke for hans kristne brødre. De ting han fortalte dem, var oppbyggende, og han skrev oppmuntrende ord. «[Jeg skriver] kortelig til eder,» sa Peter, «for å formane [gi oppmuntring, NW] og vitne at dette er Guds sanne nåde som I står i.» (1 Pet. 5: 12) Han ønsket ikke at noen skulle forlate Guds organisasjon og vende seg til falske læresetninger, men han var klar over at de stadig var under press fra verden. Han skrev derfor sitt første kanoniske brev for å oppmuntre dem, for å styrke deres overbevisning om at de hadde den sanne tro.

Et oppmuntrende brev

 8. Hva omtalte Peter i sitt første kanoniske brev som en kilde til stor oppmuntring, og hvordan kan vi dra nytte av den?

⁸ Hva var det så Peter sa for å oppmuntre sine medkristne, slik at han satte et eksempel for oss når det gjelder å gi oppmuntring? Han var helt på det rene med at kilden til den største styrke for ham var hans gudgitte håp, så han skrev derfor om dette håp, idet han var klar over at det beste han kunne gjøre for sine kristne brødre, var å framelske en større verdsettelse hos dem av dette håpet. Han understreket at de hadde et «levende håp», noe pålitelig, en forventning som ikke ville føre til skuffelse. «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder, I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.» Dette håpet ga dem stor glede og usigelig fryd. Det var noe som profetene ved Guds ånd var blitt drevet til å tale om; det var til og med noe som englene ønsket å skue inn i. Men Gud hadde gitt det til kristne menn og kvinner. Hvor takknemlige de burde være for det! Hvor dette burde styrke dem og holde dem oppe! (1 Pet. 1: 3—5, 8—12) Det er også tilfelle i vår tid at enten en er blitt kalt til himmelsk liv som en av de 144 000 medlemmer av Kristi «lille hjord» eller håper å bli blant ’de oppriktige som skal bo på jorden’, vil en finne den største oppmuntring ved å ha sitt sinn festet på Guds løfter, noe en kan gjøre ved å lese om dem i Bibelen, tenke over dem, drøfte dem med sine kristne brødre og forkynne om dem for andre. — Luk. 12: 32; Ordspr. 2: 21.

 9. Hvordan berører en kristens håp hans evne til å utholde forfølgelse?

⁹ Så stor er den styrke som en får gjennom dette pålitelige håp, at de kristne vil kunne glede seg og stå fast selv om de står overfor store vanskeligheter som prøver deres tro. Peter fortsatte således med å si: «Derover fryder I eder, om I enn nå — når så skal være — har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, for at eders prøvde tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.» (1 Pet. 1: 6, 7) Paulus knyttet også dette håpet til det å være utholdende da han sa: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen!» Og Jesus selv er det beste eksempel på hvilken enestående styrke dette gudgitte håpet gir, for vi leser: «Han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset [en torturpel, NW], uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone.» De som nøye følger Kristi eksempel, blir ikke trette og gir ikke opp; de slutter ikke i tjenesten. — Rom. 12: 12; Heb. 12: 2, 3; 1 Pet. 4: 13, 14.

10. For hvilken virksomhet formante Peter de kristne til å stålsette sitt sinn, og hva bør vi gjøre for hverandre i denne forbindelse?

¹⁰ Alle kristne har et viktig arbeid å utføre. Gjennom Peters første brev blir vi derfor oppmuntret, ja, vi blir inntrengende oppfordret til å ’stålsette vårt sinn for virksomhet’, og vi er forpliktet til å oppmuntre andre på samme måte. Det arbeid som blir utført av de salvede lemmer på Kristi legeme, blir sammenlignet med det arbeid som ble utført av prestene som tjente i templet i Jerusalem, for de er «oppbygd . . . til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus». De frambærer ikke dyreoffer, men åndelige offer, «lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn». (1 Pet. 1: 13, NW; 2: 4—9; Heb. 13: 15) De forkynner om de kjærlige hensikter Jehova Gud har, han som har kalt dem ut av verdens åndelige mørke til sitt underfulle lys. Det er nødvendig med åndelig styrke for å kunne utføre en slik tjeneste.

11. Hvordan stiller vi oss til den frykt som rår i verden, ettersom vi har Guds Ord til å lede oss, og hva blir vi derfor oppfordret til å gjøre?

¹¹ Ettersom de har Guds Ords sannhet til å opplyse sin sti og styrke seg, deler de ikke verdens frykt. De blir ikke oppskaket på grunn av dens kritiske tilstand. De gir akt på følgende befaling: «Frykt ikke for det som de frykter for, og bli heller ikke oppskaket, men helliggjør Kristus som Herre i deres hjerter, og vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever av dere en grunn for det håp dere har, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1 Pet. 3: 14, 15, NW) På grunn av sitt standpunkt blir de til stadighet oppfordret til å forklare hvorfor de ikke deler verdens bekymring, og hvorfor de ikke bruker sine krefter til å arbeide for å opprettholde denne verdens institusjoner, slik andre mennesker gjør. De må forklare hvorfor de ikke er en del av verden. I verdslige menneskers øyne kan deres standpunkt synes å være moralsk uriktig, og de må derfor forsvare seg, ikke på en irritert måte, men med et mildt sinnelag og dyp respekt. De gjør det klart at de setter sitt håp til Gud og hans Sønn, og at de må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker. Som mennesker som er innvigd til Gud, påpeker de at det ville være galt av dem å søke vennskap med verden, for det ville gjøre dem til Guds fiender. Det kreves mot for å ta et slikt standpunkt midt i en fiendtlig innstilt verden. — 1 Pet. 1: 20, 21; Joh. 15: 19; Jak. 4: 4.

12. a) Hvem har sluttet seg til den salvede levning i dens forkynnelses- og undervisningsarbeid, og med hvilket resultat? b) Hvordan viser Peter at de kristne kan styrke hverandre når de tar del i tjenesten?

¹² Til disse salvede vitner har det nå sluttet seg en stor skare andre mennesker, innvigde mennesker som tjener sammen med dem som tilhører tempelklassen. Denne skaren er en kilde til stor oppmuntring for dem og tar del med dem i å oppfylle følgende befaling av Jesus: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW; Åpb. 7: 9, 10) Dette er en stor oppgave, en viktig oppgave, og den krever forente anstrengelser. Med tanke på dette oppfordrer Peter inntrengende de kristne til å ha «inderlig kjærlighet til hverandre» og bygge opp hverandre ved å ’tjene hverandre’. De må samarbeide. Jesus selv sier: «Se! jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» For en enestående oppmuntring! — 1 Pet. 4: 8—11.

13. Hvilken annen form for oppmuntring kommer apostelen også inn på i sitt brev, hva sa han, og hvordan styrker dette oss?

¹³ I betraktning av de fordervede tilstander i verden fant Peter det også nødvendig å gi en annen form for oppmuntring. Det var ikke oppmuntring i form av ros, og han talte heller ikke om saker som skulle fylle dem med håp. Nei, denne oppmuntring ble gitt i form av formaning til å unngå å følge en dårlig handlemåte. «I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen.» «For det er nok at I i den framfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse.» En slik veiledning er til gagn for oss alle. I betraktning av at vi til stadighet må omgås mennesker i en fordervet verden, vil den hjelpe oss til å ha klart for oss hva som er rett, og hva som er galt. Den beskytter oss mot å anta verdens fordervede tenkemåte og øker vårt rettferdige hat til det som er ondt. Den hjelper oss til å ha klart for oss hva disse «kjødelige lyster» består i, at de ikke er det vi må strebe etter, men at de er fiender som strider mot sjelen, og at de, hvis vi tillater det, vil trenge seg inn i vårt liv og føre til ødeleggelse av vårt liv, vår sjel. Vi trenger derfor en slik oppmuntring, og Jehova har sørget for det for sine tilbedere i vår tid, akkurat som han gjorde det for de første kristne gjennom apostlene. — 1 Pet. 2: 11, 12, 16; 4: 3—5.

14. Hvilke oppmuntrende ord ble sagt til gagn for dem som tjente under undertrykkende herrer, og hvordan gagner dette råd også mange i vår tid?

¹⁴ I sitt oppmuntrende brev kommer Peter også inn på noen av de problemer brødrene ble stilt overfor i hjemmet og på arbeidsplassen, og som berørte deres tilbedelse. Noen av dem led for eksempel fordi de hadde strenge herrer over seg, og den omstendighet at de av dem som var slaver, ønsket å gjøre Guds vilje, førte til mange vanskeligheter. De led på grunn av sin «samvittighet for Gud», akkurat som mange i vår tid blir utsatt for vanskeligheter fra sine verdslige arbeidsgiveres side på grunn av sin kristne tro. Hvordan skulle de så betrakte sin stilling? «For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig,» skrev Peter, og han fortsatte med å sammenligne deres stilling med den stilling Kristus selv befant seg i, når han sier: «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» Hvor oppmuntrende er det ikke å ha et slikt eksempel å følge! — 1 Pet. 2: 18—23.

15. a) Hva ble kristne hustruers oppmerksomhet ledet hen på som en kilde til oppmuntring? b) Hvilket råd ble gitt ektemenn til oppmuntring for dem? c) Hva må både ektemannen og hustruen ha sitt sinn festet på hvis de skal kunne styrke og hjelpe hverandre?

¹⁵ Dette samme gode eksempel på underdanighet ble det også anbefalt kristne hustruer å følge, til og med dem som var gift med vantro ektemenn, for i sitt råd til hustruene benytter Peter innledningsvis uttrykket «likeså», og leder så deres oppmerksomhet hen på de tidligere uttalelser angående underdanighet. De har også et eksempel i Kristus, og han er like mye et eksempel for kristne hustruer nå som han var det i det første århundre. Peter oppmuntrer dem med hensyn til hva som vil bli resultatet av deres tålmodighet og utholdenhet, og gir følgende råd: «Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt [forbundet med dyp respekt, NW].» Også ektemenn har sine problemer og trenger å få oppmuntring. Peter, som selv var en gift mann, kom derfor under ledelse av Jehovas ånd inn på hva de måtte gjøre, og han oppfordret mennene til å forsøke å være forståelsesfulle overfor sine hustruer i betraktning av at kvinnen er «det svakere kar», og de burde derfor ikke vente at hustruen skulle reagere følelsesmessig på samme måte som en mann eller gjøre sitt arbeid slik en mann ville gjøre det. Det som virkelig er av betydning, og som både mannen og hustruen bør ha sinnet rettet mot, er deres forhold til Gud, og de burde aldri la problemer i hjemmet få overskygge deres oppriktige ønske om å hjelpe hverandre til å oppnå det evige livs belønning. For en praktisk oppmuntring! Hvor nyttig det var for alle å få drøftet sine vanskelige problemer, å bli gjort oppmerksom på de kristne prinsipper de burde følge, og å bli klar over det gode de ville oppnå ved sin trofasthet under vanskelige forhold! Dette inspirerte brevet er en kilde til styrke for oss i denne vanskelige tiden. — 1 Pet. 3: 1—9.

16. Hvilke saker ble drøftet med tilsynsmenn i 1 Peter, kapittel 5, og hvorfor?

¹⁶ Tilsynsmennene blir ikke glemt i Peters brev, som om de ikke trengte oppmuntring. Han drøftet tvert imot saker med dem som de spesielt ville sette pris på å få klarhet i. Han kom inn på deres tjeneste, deres forhold til Gud og brødrene, og hvordan de skulle overvinne vanskelige problemer og stille seg til forfølgelse. «Vokt den Guds hjord som er i deres varetekt, . . . dem som er Guds arv,» sa han. Hvilken tilsynsmann er det ikke som også i vår tid blir dypt grepet når han stopper opp og minner seg selv om at de som er i den menighet han fører tilsyn med, er mennesker som tilhører Gud? Ved å betrakte saken på denne måten vil ikke tilsynsmannen ’spille herre over Guds hjord’ eller bli stolt, men han gir akt på følgende råd: «Ydmyk dere derfor under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere i sin tid; mens dere kaster all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» Det er i sannhet en kilde til oppmuntring for en ydmyk tilsynsmann å bli klar over at han ikke behøver å bære hele byrden selv. Han får det råd at han skal se hen til Gud for å få hjelp til å løse problemene, at han bør kaste all sin bekymring på ham og undersøke hans Ord for å få veiledning og søke ham i bønn. Han står heller ikke alene når han står overfor forfølgelse fra Satans verden. Som Peter sa: «De samme ting hva lidelser angår, blir lagt på hele samfunnet av deres brødre i verden, men etter at dere har lidd en liten stund, skal all ufortjent godhets Gud, som kalte dere til sin evige herlighet i forening med Kristus, selv fullende deres opplæring, han skal gjøre dere faste, han skal gjøre dere sterke.» (1 Pet. 5: 1—10, NW) Tilsynsmenn har derfor god grunn til å fatte mot.

17. Hvem er det i virkeligheten som gir styrke og hvordan kan vi si det?

¹⁷ Det er i virkeligheten Jehova selv som gir styrke til sitt folk. Han er den som inspirerte menn til å skrive ned disse oppmuntrende ord som vi har drøftet. De løfter som er nedtegnet i hans Ord, Bibelen, fyller oss med håp. Han har undervist oss slik at vi kan overvinne de forskjellige problemer med godt resultat. Når han støtter oss, kan vi stå fast selv når vi står overfor motstand fra verden. Vi sier derfor med David: «[Jehova] er min styrke og mitt skjold; til ham har mitt hjerte satt sin lit, og jeg blir hjulpet; derfor fryder mitt hjerte seg, og jeg vil prise ham med min sang. [Jehova] er deres styrke.» — Sl. 28: 7, 8.

[Bilde på side 538]

’Gjennom Silvanus har jeg skrevet til dere for å gi oppmuntring.’