Vær modig og utholdende i tjenesten for Gud
1, 2. Hvordan kan vi dra nytte av Bibelens beretning om troens menns liv?
BIBELEN gir oss mot, ikke bare ved å opplyse oss om Guds storhet og gjøre oss kjent med hans vilje, men også på en annen måte gir den oss mot til å utføre den guddommelige vilje. På hvilken måte? Jo, den gjør det ved å berette om troens menns liv. Bibelen viser oss således ikke bare hva Gud krever av sine tjenere, men gir oss også levende eksempler på hvordan gudfryktige mennesker har vunnet hans godkjennelse. Vi kan se hva de gjorde da de ble stilt overfor situasjoner som tilsvarer situasjoner vi kan bli stilt overfor nå i vår tid, og hvordan Jehova velsignet dem. På denne måten blir vi oppmuntret til å legge mot for dagen og ikke holde oss tilbake fra tjenesten for Gud.
2 Apostelen Paulus påpekte denne kilde til oppmuntring da han skrev: «La og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp [det løp, NW] som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Heb. 12: 1, 2) Når vi så leser i Bibelen om denne store sky av vitner i før-kristen tid, og også om Jesus Kristus og de første kristne, la oss da dra nytte av deres eksempel og modig trenge fram i det løp som ligger foran oss.
3. Hvem bruker Jehova som sine tjenere?
3 Det er imidlertid mange mennesker som holder seg tilbake i stedet for å ta del i løpet når de ser hvilket ansvar tjenesten for Gud pålegger dem. Det kan være at de føler seg uverdige og mener de ikke er kvalifisert til å tjene Gud, og de frykter kanskje for at de ikke vil klare å oppfylle Guds krav. Hvis dette er tilfelle med deg, se da på dem hvis beretning Gud har bevart i Bibelen til veiledning for deg. Hvem var det Gud utvalgte til å tjene seg? «Legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg ror å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, for at intet kjød skal rose seg for Gud.» (1 Kor. 1: 26—29) Gud bruker ikke dem som er vise i sine egne øyne, men dem som vender seg til ham for å få veiledning. Han viser ikke slike sin gunst som stoler på seg selv, men slike som tror på ham. Det er ikke den som er dyktigere enn alle andre, som behager ham, men den som er personlig interessert i at hans kristne brødre skal gjøre framskritt. De som tjener Jehova, er de som elsker ham så høyt at de ønsker å gjøre hans vilje. — Sl. 25: 4, 5, 9, 12; Fil. 2: 4.
4. Gi eksempler som viser hva slags mennesker som har tjent Jehova og hatt hans godkjennelse.
4 Moses var et slikt menneske. Til tross for at han hadde en talefeil og var 80 år gammel da han ble kalt til å tjene, var han villig. (2 Mos. 4: 10—12; 7: 7) Gideon var villig til å tjene, til tross for at han var ’den yngste i sin fars hus’, og Jehova var med ham. (Dom. 6: 15, 16) Amos var bare en fehyrde som sanket frukten av morbærtreet, men han ble likevel en Guds profet. (Amos 7: 14, 15) Og både Peter og Andreas, Jakob og Johannes var fiskere fra Galilea. De var «ulærde og lege» menn, men Jesus utvalgte dem til å være sine apostler. (Matt. 4: 18—22; Ap. gj. 4: 13) Noen få, for eksempel Paulus hadde en høyere utdannelse. Men det var også noen av dem som hadde en dårlig fortid og hadde tatt del i forbrytelser og vist løsaktig oppførsel. Selv om de tidligere kanskje hadde vært verdsligsinnede og onde, la de imidlertid alt dette bak seg og begynte et nytt liv i tjenesten for Gud da de innvigde seg til å tjene ham. — Fil. 3: 4—8; 1 Kor. 6: 9—11.
5. Hvilke tanker hjelper en til å få det rette syn på det å ta del i Jehovas tjeneste?
5 Det som er av betydning, er ikke hva du var før du fikk kunnskap om Guds vilje, men hva du er nå. Har du en fast tro på Jehova Gud og hans Ord? Elsker du ham av hele ditt hjerte? Lengter du etter å leve i hans rettferdige, nye verden? (Heb. 11: 6; Mark. 12: 29, 30; 2 Pet. 3: 13, 14) Hvis du gjør det, er det ingen grunn til at du skal holde deg tilbake. Unnlat ikke å tjene Gud fordi du fra et menneskelig synspunkt mener at du kunne komme til kort. Tenk i stedet over hvorfor Jehova bruker oss mennesker med alle våre svakheter. «Vi har denne skatt i leirkar,» skriver apostelen Paulus, «for at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss.» (2 Kor. 4: 7) Vær derfor modig og ha tillit til Gud, etterlign vår tros fullender, Jesus, ved å la deg døpe som et symbol på din innvielse til Jehova Gud, og ta del i det forkynnelsesarbeid som Gud har gitt sine tjenere å utføre.
Forkynnere av Guds rike
6. Hvilken virksomhet lærte Jesus opp alle dem til som ble hans etterfølgere?
6 Dette er en forpliktelse som påhviler alle som mottar Guds ufortjente godhet. Hvor kraftig vi får dette innprentet når vi studerer evangelieberetningene om Kristi liv! «Følg meg,» sa Kristus, «så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!» «Følg meg,» sa han. «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg!» Og hva skulle disse hans etterfølgere gjøre? De skulle ta del i det samme arbeid som Jesus gjorde, nemlig «forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 19; 9: 9; 11: 28, 29; 4: 17) Som hans disipler lærte de av ham og fikk snart tilstrekkelig erfaring i tjenesten, slik at de kunne utføre den på egen hånd. Først sendte han ut de 12 og bød dem: «Når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 10: 5, 7) Senere utvalgte han 70 andre og sendte dem ut i det samme oppdrag. — Luk. 10: 1—11.
7. a) Hvor viktig var forkynnelsen for Jesus? b) Hvilket syn fikk derfor hans disipler på dette arbeidet?
7 Jesus var så opptatt av dette forkynnelsesarbeidet at han senere sa til landshøvdingen Pilatus at grunnen til at han var blitt født, hensikten med at han hadde kommet til verden, var at han (skulle «vitne for sannheten». (Joh. 18: 37) Hans disipler var forståelig nok også klar over hvor presserende dette arbeidet var, ja, det var så presserende at da myndighetene befalte at de skulle slutte å forkynne, svarte de: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» (Ap. gj. 4: 19, 20) De visste godt at like før Jesus forlot dem, hadde han sagt: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» Og hans siste ord til dem før han steg opp til himmelen, var: «I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Matt. 28: 19, 20, NW; Ap. gj. 1: 8) De var fullstendig klar over at det å være en Jesu etterfølger ville si det samme som å være en forkynner.
8. Hva sa apostelen Paulus angående den kristnes ansvar som forkynner da han skrev til korintierne?
8 Apostelen Paulus følte så sterkt det ansvar som påhviler alle som følger i Jesu Kristi fotspor, at han skrev til sine kristne brødre i Korint: «For om jeg forkynner evangeliet, er det ikke noe å rose meg av; det er en nødvendighet som påligger meg; for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet! For gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn; men gjør jeg det nødtvunget, da er det en husholdning som er meg betrodd.» (1 Kor. 9: 16, 17) Vi bør alle føle dette ansvaret på samme måte. I denne henseende bør vi gjøre det Paulus oppmuntret de kristne i Korint til: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» (1 Kor. 11: 1) Hvis vi stadig holder vårt blikk festet på Jesus og på dem som var hans trofaste etterfølgere, vil vi vise samme iherdighet som dem i forkynnelsen av det gode budskap.
Mot og utholdenhet i gjerningen
9. Hvor viktig er det å være utholdende i tjenesten?
9 Jesus holdt ut i sin gjerning helt til han kunne si til sin Far: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» (Joh. 17: 4) Dette må også alle hans etterfølgere være fast besluttet på å gjøre. Utholdenhet er påkrevd. Det er ikke nok bare å ha hatt tro eller å ha deltatt i forkynnelsesarbeidet. «Dere har behov for utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan motta oppfyllelsen av løftet.» (Heb. 10: 36, NW) Hvor uforstandig ville det ikke være å tape sannheten av syne og falle tilbake til den gamle verdens handlemåte, akkurat som en vasket gris som velter seg i sølen! «La oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett.» — Gal. 6: 9.
10. Hvordan bør en kristen forkynner reagere når folk i hans distrikt ikke vil lytte til det gode budskap?
10 Det er sant at ikke alle vil høre på deg når du forkynner det gode budskap. Mange steder kan en forkynner av det gode budskap gå fra hus til hus i flere timer uten å få anledning til annet enn ganske kort å presentere budskapet. Folk tar kanskje ikke imot den bibelske litteratur han tilbyr dem, og han kan begynne å bli motløs. Men hvis han samvittighetsfullt har forberedt sin presentasjon og gjør et oppriktig forsøk på å stimulere disse menneskenes interesse for Guds Ord, har han da noen grunn til å tro at hans tjeneste er fruktesløs? Nei! «En disippel er ikke over sin mester, heller ikke en tjener over sin herre.» (Matt. 10: 24) Ikke alle mennesker lyttet til Jesus. Menneskene i hans hjemby trodde ikke på ham. Da han kom til gadarenernes bygd, ble han ikke ønsket velkommen av befolkningen, men «[de ba] ham gå bort fra deres landemerker». I Jerusalem ble han beskyldt for å være demonbesatt. (Matt. 8: 34; Luk. 4: 16, 28, 29;· Joh. 8: 52) Andre Guds tjenere fikk en lignende mottagelse.
11. Hvordan ble budskapet mottatt da Samuel og Noah forkynte?
11 Samuel var Guds profet i Israel, og det folk han tjente, var det folk Gud hadde satt til side som sin spesielle eiendom. Men selv de var ikke bestandig lydhøre. Samuel stilte seg ikke likegyldig til dette. Da folket ignorerte hans gode råd og krevde å få en konge, følte han tydeligvis at han hadde kommet til kort, men Jehova sa: «Det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» (1 Sam. 8: 7) Noahs forkynnelsesoppdrag var enda vanskeligere. På hans tid hadde menneskene kommet så langt bort fra det som var rett, at Bibelen sier at alle menneskenes «hjertes tankers tilbøyeligheter bare var onde hele tiden. Og Jehova var bedrøvet fordi han hadde skapt menneskene på jorden, og han følte seg såret i sitt hjerte». (1 Mos. 6: 5, 6, NW) De var ikke villige til å gi akt på Noahs advarsel. Da han hadde forkynt i 40 år, var det ingen andre enn hans familie som hadde gitt akt. Det var bare Noah og hans hustru, hans tre sønner og deres hustruer som gikk inn i arken. De andre «enset det ikke». (Matt. 24: 39, NW) Hadde Noah kommet til kort som forkynner? Nei, det hadde han ikke! Han blir omtalt som en «rettferdighetens forkynner» som Gud bevarte da han ødela den onde verden. Noah viste utholdenhet. — 2 Pet. 2: 5.
12. Under hvilke forhold forkynte Moses, og hvorfor fortsatte han å gjøre det?
12 Tenk også på Moses og det distrikt han fikk i oppdrag å forkynne i. Gang på gang sendte Jehova Moses til Farao for å gjøre kjent Hans dommer. Disse stadige besøkene ved hoffet ble så visst ikke foretatt fordi Farao var velvillig innstilt, eller fordi det så ut til at han muligens ville slutte seg til tilbedelsen av Jehova. Nei, de ble foretatt trass i motstand fra Faraos side, men i lydighet mot Jehova for å gjøre kjent Hans dommer og forkynne Hans navn. «Egypterne skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg rekker ut min hånd over Egypten og fører Israels barn ut fra dem,» kunngjør Jehova. (2 Mos. 7: 5) Det trengtes mot for å kunne forkynne under slike forhold.
13. Hvilke erfaringer gjorde Jeremias i tjenesten og hvordan kan de være til hjelp for oss?
13 Jeremias møtte også mange vanskeligheter i forbindelse med tjenesten. Gud sa ikke til ham: ’Jeremias, jeg har et godt distrikt som du kan arbeide i.’ Nei, han sa: ’Når du forkynner for disse menneskene i Jerusalem, skal de stride mot deg.’ Og det var nettopp det de gjorde. Da Jeremias advarte dem om at Jehova ville føre ødeleggelse over folket på grunn av dets frafall, lo de og hånte og spottet ham. Ja, en gang han forkynte ved templet, ble en av tilsynsmennene opphisset over det han sa, og slo ham og satte ham i gapestokken. Herskerne kastet ham flere ganger i fengsel. På et tidspunkt var Jeremias så nedstemt over dette at han sa: ’Jeg vil ikke lenger tale om Gud.’ Men han kom over det. (Jer. 1: 19; 20: 1, 2, 9) Etter 23 år meldte han at folket i distriktet fremdeles ikke ville høre. «I tjuetre år . . . [har jeg] talt til eder tidlig og sent, men I hørte ikke.» (Jer. 25: 3) Til tross for alt dette holdt Jeremias ut i sin gjerning og forkynte modig etter 40 år. Han holdt ut helt til den tid da Jehova satte i verk det han hadde sendt Jeremias for å forkynne om. Det er slike eksempler på mot som stimulerer oss til ’med tålmodighet å løpe i det løp som er oss foresatt’.
Mot når en møter skuffelser
14. Hvilken skuffelse kan vi ofte oppleve når vi kommer tilbake til mennesker som i begynnelsen var villige til å lytte til det gode budskap, og hvorfor?
14 Blant de mennesker du taler til om Gud og hans rike, kommer du til å møte noen som vil høre, men mange av disse kan skuffe deg. Det er godt å være klar over dette. Du kommer til å møte mennesker som hører på deg første gang du besøker dem, men som ikke er det minste interessert når du kommer tilbake. Jesus sammenlignet dette med såkorn som falt ved veien og ble spist opp av fuglene før det kunne spire. I slike tilfelle bruker Djevelen dem som legger hans ånd for dagen, til å gi en feilaktig framstilling av Guds Ord for å ødelegge den interesse som kan ha blitt vakt. Bli ikke mismodig av den grunn. — Matt. 13: 3, 4, 19.
15. Hva er grunnen til at noen som en tid gleder seg over det de lærer, senere slutter å studere med Jehovas vitner?
15 Andre vil gjøre mer enn bare å høre når du besøker dem. De tar imot ordet med glede og får deg til å være glad for at du fikk snakket med dem. De ønsker deg kanskje velkommen når du gang på gang kommer tilbake. Likevel er noen av dem som planter som spirer raskt der det er lite jord; røttene deres går ikke dypt. Når de blir spottet av slektninger og venner, klarer de ikke å stå imot. De er kanskje klar over at det de har hørt fra Bibelen, er sannheten, og de kommer med mange unnskyldninger når de sier at de tror det er best å slutte å studere Bibelen sammen med deg. De ligger imidlertid under for menneskefrykt og har ikke tilstrekkelig kjærlighet til Gud til å bli drevet til å adlyde hans bud, og derfor trekker de seg tilbake. — Mark. 4: 5, 6, 16, 17.
16. Hvilke andre ting kveler ordet i menneskenes hjerter?
16 En annen gruppe mennesker er som såkorn som faller blant torner. De lar kanskje ordet begynne å vokse i seg, men de blir så nedtynget av problemer som bekymrer dem, og av ting de mener må komme i første rekke, for eksempel deres arbeid, gjester og atspredelser, at de simpelthen ikke har tid. De kan nok være hyggelige. De sier kanskje at de skulle ønske de kunne sette seg ned og høre på, men de synes ikke at de kan ta seg tid til det. — Luk. 8: 7, 14.
17. Hvordan bør vi reagere når vi har slike opplevelser?
17 Vil du tillate deg selv å bli mismodig på grunn av slike opplevelser? Du behøver ikke bli det når du vet det er forutsagt at det skulle bli slik. Hold i stedet fast ved sannheten og ’bær frukt i tålmodighet [utholdenhet, NW]’, og vis at Guds Ord i ditt tilfelle har kommet inn i et vakkert og godt hjerte. Fortsett med iver i tjenesten og vis at du ikke er en som gir opp når du kommer ut for forfølgelse, eller som gir slipp på håpet om Guds nye verden til fordel for materiell vinning i den gamle verden. Vis at du har mot til å fortsette å gjøre Guds vilje. — Luk. 8: 8, 15; 2 Tim. 4: 10, 11.
18. Hva bør en gjøre når en blir sviktet av noen en har tiltro til?
18 En som har et likevektig syn på disse tingene, blir styrket til å møte andre problemer på samme måte. Han kommer ikke til å la personlige problemer føre til at han mister motet. Det er sant at ens venner, selv de som er innenfor den kristne menighet, av og til kan gjøre noe en blir skuffet over. De forsøker å gjøre det som er rett, men de er ikke fullkomne. Ingen av oss er det. Hva bør vi gjøre når andre svikter oss? La oss se på det eksempel som Jesus Kristus, vår tros opphavsmann, satte hva dette angår:
19, 20. Hvilken opplevelse hadde Jesus i denne forbindelse, og hvordan er han i dette et godt eksempel for oss?
19 Den siste natten han levde på jorden, gikk han med sine disipler til Getsemane-hagen for å be. Ikke lenge etter kom en flokk mennesker med sverd og stokker og arresterte ham. Disiplene ble der lenge nok til å se hva som skjedde, men så, som beretningen sier, «forlot alle disiplene ham og flydde». (Matt. 26: 56) Da Peter senere på natten sto i yppersteprestens gårdsrom, fikk en tjenestepike se ham og sa at han måtte være en av dem som var med Jesus. Men Peter svarte: «Jeg kjenner ham ikke, kvinne!» Dette skjedde tre ganger, og det var i dette gårdsrommet Jesus så Peter etter at hanen hadde galt. (Luk. 22: 55—61) Men Jesus vaklet ikke. Han nølte ikke med å vise Gud troskap, selv om hans venner kom til kort. Han vendte seg til sin Far i himmelen og stolte på ham.
20 Da Jesus på den tredje dag ble oppreist fra døden, kunne han, hvis han hadde ønsket det, ha holdt oppgjør med dem som hadde sviktet ham. Men hva gjorde han? Han skjente ikke på dem. Han sa ikke: ’Våg ikke å snakke til meg etter det dere gjorde forleden natt. Jeg er ferdig med dere!’ Han var heller ikke avvisende mot dem eller nektet å snakke med dem. Nei, han studerte med dem, ba sammen med dem og hjalp dem til å vokse og bli sterke, slik at de ikke igjen skulle vakle, men vise at de var modige Guds tjenere. Han tenkte mer på deres trofasthet enn på sine egne følelser. For et enestående godt eksempel han er for oss! — Luk. 24: 44—50.
’Kjemp sammen for troen’
21. Hvilken innstilling bør vi ha til det å komme sammen med Jehovas folks menighet?
21 En som ønsker å være trofast i tjenesten for Gud, må ikke la sårede følelser, materialistiske ønsker eller forfølgelse holde ham borte fra Jehovas folks menighet. Alle sanne kristne har behov for åndelig oppbyggende samvær med andre. Det er ved å være regelmessig til stede på menighetens møter at en blir dyktiggjort til å tjene Gud. Det er der ens tro blir styrket slik at en modig og utholdende kan gjøre Guds vilje. Guds tjenere i dag bør se på disse møtene på samme måte som de første kristne, som var villige til å anstrenge seg og til og med trosse farer for å komme sammen med sine medtroende. Selv da de ble utsatt for voldsom forfølgelse etter at kong Herodes hadde drept Jakob og satt Peter i fengsel, sluttet ikke de andre å komme til møtene på grunn av frykt. Selv om de måtte vise forsiktighet og holde møtene bak lukkede dører, kom de ikke desto mindre sammen for å styrke hverandre og be. De visste at de trengte disse møtene for å kunne holde seg åndelig levende og ha mot til å fortsette å bære vitnesbyrd, som Jesus hadde befalt dem å gjøre. (Ap. gj. 12: 1—5, 12—17) Slike møter er like nødvendige i vår tid. Alle sanne kristne bør derfor være takknemlige for at de har det privilegium å kunne komme sammen for å få veiledning fra Guds Ord, akkurat som brødrene i Troas, som under et kort besøk Paulus avla hos dem, sto og hørte på det som ble sagt, til tross for at Paulus talte hele natten like til daggry. (Ap. gj. 20: 7—11) Benytt deg av de anledninger du har til å komme sammen med Jehovas folks menighet. Bli i denne henseende stimulert av det eksempel som ble satt av David, en av den store sky av før-kristne vitner for Jehova, som sa: «Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til [Jehovas] hus.» — Sl. 122: 1.
22. Hvordan hjelper Jehova oss til å være modige, og hva bør vi være fast besluttet på?
22 Alle som elsker Gud, blir således på en enestående måte oppmuntret til å gjøre hans vilje. Ved hjelp av Bibelens beretninger om Guds trofaste tjeneres liv stimulerer Jehova alle som elsker rettferdighet, til å benytte seg av anledningen til å være forkynnere om Guds rike og lede andre mot ’de nye himler og den nye jord, hvor rettferdighet bor’. (2 Pet. 3: 13) Han har gjort det mulig for dem å komme sammen og forkynne sammen med sine medvitner, og han hjelper dem derved til å bli sterke og være faste i troen. Gjennom sitt Ord oppfordrer han dem til å holde ut i forkynnergjerningen, anstrenge seg til det ytterste i tjenesten for ham og ’kjøpe den beleilige tid, for dagene er onde’. (Ef. 5: 15—17) Han har gitt dem det privilegium å nærme seg ham i bønn, og han støtter og hjelper dem med sin ånd. Hvis dere regelmessig benytter dere av disse guddommelige foranstaltninger, har dere all grunn til å være modige. Det vil da bli slik at dere står «fast i en Ånd, så I med en sjel kjemper sammen for troen på evangeliet og ikke i noen ting lar eder skremme av motstanderne; det er for dem et varsel om undergang, men om eders frelse, og det fra Gud». — Fil. 1: 27, 28
[Bilde på side 65]
Gang på gang sendte Jehova Moses til Farao