Pergamon — «der hvor Satan har sin trone»

DE FØRSTE kapitlene i Åpenbaringen inneholder sju budskaper som ble sendt til sju menigheter i Lilleasia. Apostelen Johannes skrev blant annet følgende til menigheten i Pergamon: «Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone, og du holder fast ved mitt navn, og du fornektet ikke min tro i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos eder, der hvor Satan bor.» — Åpb. 2: 12, 13.

Hvor lå denne byen Pergamon? Hvordan er dens historie? Hva var det som skilte den ut fra andre byer? Hvorfor ble den omtalt som det sted «hvor Satan har sin trone» og «hvor Satan bor»?

Alle de sju menighetene som Johannes skrev til, lå i den romerske provinsen som da ble kalt Asia, men som i vår tid utgjør den vestlige delen av det asiatiske Tyrkia. Pergamon var den nordligste og vestligste av disse byene, for den lå om lag 80 kilometer nord for Smyrna og ikke fullt 25 kilometer fra Egeerhavet. I vår tid ligger den muhammedanske byen Bergamo like nedenfor det stedet hvor den gamle byen Pergamon lå.

Størstedelen av Pergamon lå øverst på en bratt fjellknaus mellom de to elvene Ketios og Selinos. Den raget 300 meter opp i luften, og det var ytterst vanskelig å komme opp på den fra noen annen side enn fra sørsiden. Pergamon (Pergamos) var et betegnende navn for denne byen, for det kommer fra et rotord som betyr· «tårn» eller «festning», og dette rotordet er også beslektet med det tyske ordet burgh.

Det var en ideell beliggenhet for en festning og en hovedstad, for den behersket det omliggende distrikt i en utstrekning på mange kilometer. Det er ikke noe å undres over at da Alexander den store dro ut på sitt østlige felttog, sendte han Barsine og hennes sønn, den illegitime Herakles (Hercules), til Pergamon for at de skulle være i sikkerhet. Det er heller ikke noe å undres over at Lysimakhos, som var en av generalene Alexanders rike ble delt mellom etter hans død, valgte Pergamon som det sikre sted hvor han kunne oppbevare så mye av sine skatter som 9000 talenter, tilsvarende om lag 70 millioner kroner.¹

Byens historie

Pergamons historie går ikke langt tilbake i tiden. Det ser ut til at den har vært en av de nyere byene i Lilleasia. Arkeologene har gravd fram kunstgjenstander som skriver seg fra omkring det åttende århundre før Kristus.² Pergamon omtales for første gang i skrevne beretninger fra år 399 f. Kr., da Xenofon og hans 6000 leiesoldater, levningen av de berømte «ti tusen» som var på tilbaketog, inntok byen. Om lag 15 år senere var den en del av et persisk satrapi, hvoretter dens hersker erklærte den for å være uavhengig, noe den var inntil Alexanders tid. Da Alexander døde, ble den en del av det området som tilfalt Lysimakhos i år 301 f. Kr.³

De skatter som Lysimakhos oppbevarte i Pergamon, overlot han i evnukken og kommandanten Filetarios’ varetekt. Det er mange versjoner av hvordan han ble hersker over Pergamon og det omliggende landområde. Det er imidlertid tilstrekkelig å nevne at han klarte å dra fordel av de vanskelige tider og den rikdom han hadde fått i varetekt, og at han viste seg å være en klok hersker både hva indre og ytre anliggender angår. Han grunnla derved et dynasti av herskere som ble kalt Attalos, og ble et forbilde for dem som fulgte etter ham på tronen. Hans styre markerte begynnelsen til Pergamons glanstid.

Da han hadde regjert i 20 år, kom en sønn av hans bror på tronen og denne ble etterfulgt av Attalos i 241 f. Kr. Han ble berømt for sin store rikdom og i særdeleshet for at han befridde Pergamon for, den byrde å betale skatt til de angripende gallerne ved å tilføye dem nederlag i krig. Etter å ha gjort det, proklamerte han seg som konge. Da han døde i 197 f. Kr., kom hans sønn Eumenes II på tronen, og under ham ble Pergamon et av de største riker i Østen og nådde sitt høydepunkt i prakt, størrelse, velstand, kunst, litteratur og vitenskap, og den ble et valfartssted for hedenske religionsdyrkere. Da Eumenes II døde i år 159 f. Kr., overtok hans bror Attalos II riket, for hans egen sønn var bare et barn. Attalos II tok navnet Filadelfos, som betyr «glad i sin bror».⁴

Da Filadelfos eller Attalos II døde i 138 f. Kr., ble Eumenes II’s sønn, Attalos III, konge. Historikerne har forskjellige meninger om hvorfor det var så mye blodsutgytelser i hans regjeringstid, og de har også forskjellige meninger om hvorfor han ved sin død i 133 f. Kr. testamenterte Pergamon til Roma. Han elsket sin mor så høyt at han antok tittelen Filometor, som betyr «glad i sin mor», og noen sier at det var det at han var så mistenksom på grunn av sin mors og sin hustrus plutselige død, som fikk ham til å iverksette et massemord som han senere angret, mens andre anfører mordet på hans mor som en av hans egne forbrytelser. Noen hevder at det at han testamenterte Pergamon til Roma, var en meget klok handling i betraktning av Romas liberale politikk, mens andre sier at det er uforklarlig at han kunne gjøre det med mindre han var sinnssyk. En illegitim bror av ham trosset med hell Roma, men bare for en kort tid, og i 130 f. Kr. ble Pergamons rike en romersk provins.⁴

Særtrekk ved byen Pergamon og dens herskere

Pergamon var et uavhengig rike i 150 år, og kongene i dette dynastiet var den rake motsetning til kongene i de rikene som lå rundt omkring det. De sto ikke hverandre etter livet, slik andre konger gjorde på den tiden, men de la hengivenhet for dagen over . . . for sine slektninger. Historien forteller om den gangen Eumenes II ble angrepet av snikmordere og ble liggende igjen bevisstløs. Roma fikk til og med melding om at han var blitt drept. Hans bror overtok derfor kongemakten og giftet seg med Eumenes II’s hustru. Eumenes II ble imidlertid bra igjen og dro tilbake til Pergamon. Da hans bror fikk høre om dette, tok han straks av seg sine kongelige klær og dro ut for å møte sin bror. Da Eumenes II møtte sin bror og sin hustru, omfavnet han dem og hvisket i sin brors øre: «Ha ikke slik hastverk med å ta min hustru til deg før du er sikker på at jeg er død.» Og det sies at dette var det eneste han sa i forbindelse med denne saken, og at han alltid siden viste like stor hengivenhet for dem som før.⁵ Han testamenterte ikke bare riket til sin bror, men bestemte også at hans bror, Attalos II, skulle herske som konge til sin død, og at hans egen sønn først skulle bli hersker da. Han ba også om at hans enke måtte bli hans brors hustru, slik at det ikke kunne være noen tvil i forbindelse med hans myndighet og rett, og dette var den samme kvinnen som den hans bror midlertidig hadde hatt som hustru da han trodde at Eumenes var blitt drept.

En autoritet skriver følgende om Pergamon:

«Når Pergamons konger klarte tålmodig å bygge opp et rikt og blomstrende rike, å gjøre dette riket berømt i Hellas, å beskytte det mot angrep fra deres naboer, både fra grekere og barbarer, og å opptre som beskyttere av lærdom og kunst, skyldtes det deres egen dyktighet, deres sunne økonomiske politikk og deres uopphørlige anstrengelser for å utnytte naturrikdommene i sitt landområde.»⁶

De elegante veggteppene som ble kalt tapeter, ble oppfunnet i Pergamon. Pergamon var også berømt for sine gullinnvevde klær, vestes Attilae, sine leirvarer og kostbare salver. Herskerne var også interessert i kvegoppdrett, hagebruk og andre former for landbruk. De var beleste menn som var så glad i bøker at bare Alexandria hadde et bibliotek som var større enn biblioteket i Pergamon. Det sies at Ptolemaios (V-?) i Egypt var så engstelig for at biblioteket i Pergamon skulle overgå hans bibliotek i Alexandria, at han utstedte forbud mot å utføre papyrus, som Egypt hadde monopol på. Dette viste seg imidlertid å være en fordel for byen Pergamon, for en av dens innbyggere oppfant pergament, som fikk navn etter Pergamon, og som var et langt bedre skrivemateriale. Da Pergamon var en romersk provins, fikk Kleopatra overtalt Marcus Antonius til å komplettere hennes bibliotek i Alexandria med bøker fra biblioteket i Pergamon, noe han gjorde ved å overføre 200 000 bokruller.⁷

Pergamon er også berømt for sine skulpturer. Den viktigste av de mange skattene som er blitt gravd fram fra dens ruiner, er den kjempemessige frisen, som er over 135 meter lang, og som var en del av det store Zevsalteret og framstilte en kamp mellom guder og giganter. Vi leser om denne frisen:

«Denne kjempemessige frisen . . . gjør alltid inntrykk på de besøkende på grunn av de store figurene, handlingens voldsomhet og den sterke følelse som preger det hele og gir det et moderne anstrøk. . . . Gigantene er noen underlige framtoninger med ville, rasende barbarers hoder og kropper. Noen har menneskeføtter, men andre har i stedet for føtter to lange slanger, hvis hoder tar del i kampen sammen med gigantene . . . Gudene er tydeligvis underlegne hva fysisk styrke angår, og en stor del av de guddommelige kampdeltagere er gudinner. Overalt blir likevel gigantene beseiret, og de ligger på jorden og vrir seg i smerte, . . . overalt er gudene seierrike, men i seieren bevarer de likevel mye av sin guddommelige ro.»⁸a

Religionen i Pergamon

Pergamons herskere var ikke bare opptatt av politikk, men de var også meget interessert i alt som var gresk. De elsket spesielt sitt rikes hedenske tilbedelse, som byen Pergamon virkelig var en høyborg for. Atene, poesiens og lærdommens gudinne, var den som kom først i tilbedelsen. Nest etter henne kom den høyeste av grekernes guder, nemlig Zevs. Dionysos, vinens gud, og Afrodite, gudinnen for den sanselige nytelse, innehadde også en fremtredende plass. Asklepios, legekunstens gud, var meget berømt. Galen, «legevitenskapens far», kom fra den store skolen som hadde tilknytning til denne gudens kultus. Andre guddommer som ble tilbedt i Pergamon, var Apollon, den gamle Ceibiri, Demeter, Eros, Herakles, Hermes, Poseidon og en hærskare av mindre betydningsfulle guder.⁹

Foruten praktfulle templer og vakre lunder som var innvigd til slike guder, var det også som nevnt et stort alter for Zevs Soter. Det var laget av marmor, var over 30 meter i firkant og nesten 15 meter høyt. Det hadde en svær trapp og en søylegang på tre sider. Det var utsmykket med den nevnte kjempemessige frisen. Dette alteret, som nå står i et museum i Berlin, er blitt kalt «det mest imponerende skulpturmonument som er blitt skapt av de gamle europeere».¹⁰

Et annet slående trekk ved den falske tilbedelsen i Pergamon var at de politiske herskerne ble tilbedt. De var ikke tilhengere av demokrati, men regjerte mer eller mindre som milde enevoldsherskere. Folk trodde at de var av guddommelig herkomst, og de ble tilbedt helt fra begynnelsen av. Som følge av at Attalos I befridde sitt folk for gallernes eller galaternes trusel og åk, ble han hyllet som «Kong Attalos, frelseren». Det er derfor ikke overraskende at Pergamon var den første provinsby som reiste et tempel for tilbedelsen av den romerske keiser. Det første templet ble bygd for keiser Augustus i år 29 e. Kr., det andre ble bygd i Trajans tid (98—117), og det tredje ble bygd i Severus’ regjeringstid,¹¹ som strakte seg fra år 193 til 211.

«Hvor Satan har sin trone»

Hvorfor omtalte Johannes Pergamon som det sted «hvor Satan har sin trone»?b Noen har ment at det var fordi Pergamon dannet en bro mellom det gamle Babylons religion og religionen i Roma. Det er riktig som en historiker sier: «De beseirede kaldeerne flyktet til Lilleasia og opprettet sin sentrale skole i Pergamos.» Han sikter til deres nederlag i 539 f. Kr. Da Johannes i år 96 fikk det syn som er nedtegnet i Åpenbaringen, var imidlertid setet for «Babylon, den store», eller den verdensmakt som består av falsk religion, blitt flyttet til Roma. — Åpb. 14: 8.¹²

Andre mener at disse ordene blir anvendt på byen Pergamon fordi den var et av sentrene for tilbedelsen av Asklepios, legekunstens gud, hvis symbol var en slange. Dette symbolet ville imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig til å gjøre det berettiget å kalle denne religionens sete det sted hvor Satan bor. Det er dessuten ikke noe som viser at denne tilbedelsen utgjorde en trusel for de første kristne.

Atter andre anvender Johannes’ ord på det store alteret for Zevs Soter som Pergamon var berømt for. Dette alteret var nok bemerkelsesverdig på grunn av sin kjempemessige størrelse, men det er ikke rimelig å trekke den slutning at det alene skulle være avgjørende for hvor Satans trone er. Når vi tenker over at Satan er denne verdens usynlige gud, er det innlysende at hans trone må være noe mer enn et byggverk av stein. — 2 Kor. 4: 4; Matt. 4: 8—10.

Den mest fornuftige forklaring ser imidlertid ut til å være at Johannes sa dette om Pergamon fordi det i denne byen var et tempel for tilbedelsen av keiseren. Denne form for tilbedelse var virkelig en alvorlig trusel for de første kristne. Det var mange kristne som ble martyrer på grunn av den, fordi de bevarte sin ulastelighet og nektet å gå på akkord. Ettersom Satans trone i Åpenbaringen 2: 13 blir omtalt i samme åndedrag som Antipas’ martyrium, er det rimelig å trekke den slutning at det er en forbindelse mellom disse to tingene, og det ville det være hvis Satans trone sikter til tilbedelsen av keiseren eller staten.

En enda sterkere grunn til å fortolke Johannes’ ord slik, er kanskje det at Åpenbaringen ikke bare ble skrevet til gagn for dem som levde på Johannes’ tid, men i første rekke for dem som lever i vår tid. Og i vår tid har tilbedelsen av keiseren eller staten på nytt gjort seg gjeldende overalt. Den gjorde seg gjeldende i det nazistiske Tyskland og i det fascistiske Italia, og forekommer fremdeles i alle kommunistiske og andre totalitære land og til og med i land som gjør krav på å være demokratiske. Ordene i Åpenbaringen 2: 13 er virkelig oppmuntrende for alle som i vår tid lider fordi de tar et like urokkelig standpunkt som Antipas tok i det første århundre.

[Fotnoter]

HENVISNINGER

 ¹ Encyclopædia Britannica. 9. utgave, bind 18, side 538.

 ² The Attalids of Pergamum — Hansen, side 10.

 ³ Pergamos (tysk) — J. L. Ussing, sidene 3, 4.

 ⁴ The Standard History of the World, bind 3, sidene 1049—51.

 ⁵ Universal History, — Goodrich, sidene 263, 264.

 ⁶ The Cambridge Ancient History, bind 8, side 608.

 ⁷ Encyclopedia Americana, bind 17, side 319.

 ⁸ Encyclopædia Britannica, 1959-utgaven, bind 10, side 818.

 ⁹ Die Kulte und Heiligtümer der Götter in Pergamum — Ohlenmutz.

¹⁰ Harpers Bible Dictionary, side 538.

¹¹ The Bible and Archaeology — J. A. Thompson, sidene 414—417.

¹² «Babylon the Great Has Fallen!» God’s Kingdom Rules!, sidene 331—333.