Jehova gjør seg et stort navn

«BEDRE er et godt navn enn god olje,» sier Bibelen. (Pred. 7: 1) Ja, et godt navn er mer verdt enn penger. Hvis en skal kunne respektere en person og stole på ham, må han ha et godt navn. Som universets overherre ønsker Jehova Gud at folk skal kjenne hans store navn. De som har respekt for det dette navnet står for, oppnår lykke og evige velsignelser.

Abraham var en mann som elsket Jehova, æret hans navn og satte det å være venn av en slik uforlignelig Gud høyere enn gull og alle slags kostelige edelsteiner. På grunn av at Abraham hadde så stor respekt for Jehovas navn, opprettet Gud en pakt med ham hvor det løftet han ga i Eden om en kvinnes ætt, var innbefattet, og han lovte å gjøre Abraham til et stort folk. Han lovte også at Abrahams etterkommere skulle få landet «fra Egypts elv like til den store elv, elven Frat [Eufrat, NW]». — 1 Mos. 3: 15; 12: 7; 13: 14—17; 15: 18—21.

Dette var i strid med det ærgjerrige ønske en viss gruppe menn hadde som på den tiden var opptatt med å gjøre seg et navn. Vi sikter ikke til Babylons herskere, for den byen ble ikke den første verdensmakt. De mennene vi sikter til, var Egypts herskere som var opptatt med å bygge et rike som strakte seg fra et sted om lag 1500 kilometer sør for Nilens delta og nordover tvers over Palestina til elven Eufrat.

Under ledelse av Satan ble det djevelske riket Egypt den første verdensmakt som er omtalt i Bibelens historiske beretning. Slik situasjonen var, var et sammenstøt uunngåelig. Den tid måtte komme da Jehova åpenbarte sin makt på Egypt for å vise at han var den Høyeste over hele jorden. Jehova forutsa dette da han sa til Abraham at hans etterkommere skulle bli treller, og at Jehova ville utfri dem i det fjerde ættledda og dømme det folket som undertrykte dem. Ingen makt som var i opposisjon til Jehovas navn og forsøkte å gjøre seg selv et navn, kunne stå seg mot ham. — 1 Mos. 15: 13—16.

Israel blir underlagt den første verdensmakt

Under en hungersnød oppholdt Abraham seg en tid i Egypt, og Gud måtte refse den Farao som hersket på den tiden, for Abrahams skyld. (1 Mos. 12: 10—20) Det var en ny hungersnød som førte Jakobs husstand til Egypt. Tjue år før denne hungersnøden kom, var Jakobs sønn Josef blitt bortført og solgt som trell i Egypt. Josefs trofasthet overfor sin Guds, Jehovas, navn ble satt på mange harde prøver, og han kom i trelldom, i fengsel og ble tilsynelatende glemt. Men på grunn av at han var trofast og talte sannhet i Guds navn, var han Guds venn. Gud lot Farao få en drøm som ingen kunne tyde. Til slutt ble Josef husket og ble kalt fram for Farao, og ved Jehovas ånd tydet han drømmen og forutsa at det skulle bli sju år med overflod etterfulgt av sju års hungersnød. Farao var meget glad fordi drømmen var blitt tydet, og han gjorde Josef til statsminister. Nøyaktig som forutsagt begynte så de sju år med usedvanlig stor overflod, og Josef lot veldige mengder av matvarer bli lagret. Da tørken satte inn, kunne Josef selge mat til folket fra lagrene. — 1 Mosebok, kapitlene 37, 39—41.

Jakob, som bodde i Kana’an, ble også rammet av hungersnøden, og han ble nødt til å sende sine sønner ned til Egypt for å kjøpe mat. Josef gjenkjente sine ti brødre, men de gjenkjente ikke ham. Etter at de hadde bevist sin broderkjærlighet ved å bestå noen harde prøver, ga han seg til kjenne for dem. I år 1728 f. Kr. flyttet så Jakob eller Israel og alle hans levende etterkommere, som på den tiden var 70 i tallet, til det området i Egypt som ble kalt Gosen. — 1 Mos. 42: 1—45: 28; 46: 8—47: 6.

I Egypt begynte Jehovas løfte til Abraham om å gjøre hans ætt som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd å bli oppfylt, for de 12 stammene formerte seg voldsomt. I mellomtiden ble hyksos-dynastiet eller hyrdekongene som hersket på Josefs tid, drevet ut av landet og etterfulgt av en ny rekke av herskere. Disse nye herskerne visste ikke noe om Josef eller husket ikke hans navn, og de følte ikke noen takknemlighet overfor israelittene eller deres Gud, Jehova. De gjorde israelittene til treller, og de gikk til og med så langt at de praktiserte folkemord ved å befale at alle hebraiske guttebarn skulle druknes i Nilen like etter fødselen. — 2 Mos. 1: 7, 22.

Det kan godt være at hebreernes egyptiske herrer spurte dem: «Hvor er det blitt av Jehova og hans løfte?» Det var imidlertid noen blant israelittene som bevarte en sterk tro på Guds navn, og noen av de fremste blant dem var Amram og hans hustru Jokebed, Moses’ foreldre. De nektet å adlyde Faraos befaling om å drepe barnet. Gud ordnet det slik at Moses ble oppfostret i Jehovas tukt og formaning av sin mor, og deretter ble han adoptert av Faraos datter. Da han var i sitt 40. år, drepte han en egypter som mishandlet en hebreer, og han ble nødt til å flykte til Midian, hvor han giftet seg og ble hyrde. Tiden var ennå ikke inne til at Gud skulle gjøre sitt navn stort i Egypt. Det skulle ennå gå 40 år. — 2 Mos. 2: 1—21.

En befrier blir sendt i Jehovas navn

Jehova hadde ikke glemt sitt løfte til Abraham. En dag da hyrden Moses var ved foten av Horebs berg, talte Jehovas engel til ham ut fra en busk som brente, men som ikke ble fortært av flammen. Her åpenbarte Jehova at tiden nå var kommet til å utfri Israel, og at han nå på en spesiell måte ville gjøre seg et navn. For at israelittene skulle kunne vite at Moses var sendt av Gud, ga Gud ham et identitetsbevis ved å åpenbare at Moses skulle tale i Jehovas navn. Deretter bemyndiget han ham til å utføre mirakler i dette navnet, noe ingen var blitt bemyndiget til tidligere. Forfedrene hadde kjent ham som den allmektige Gud, men ved sitt navn Jehova hadde han ikke gjort seg kjent for dem. — 2 Mos. 3: 1—17; 4: 1—9; 6: 3.

Kjente ikke de trofaste mennene Abraham, Isak og Jakob Guds navn, Jehova? Jo, det gjorde de, og de visste også at dets betydning siktet til at han hadde en hensikt med sitt folk. Abraham hadde imidlertid kjent ham som den allmektige Gud på en meget personlig og spesiell måte. Gud hadde åpenbart seg for ham da han og Sara var for gamle til å få barn, og han hadde lovt at de skulle få en sønn. For å styrke Abrahams tro på dette løftet sa Gud: «Jeg er Gud den allmektige.» Før det hadde gått et år, så Abraham at dette løftet ble oppfylt, og han visste derfor av personlig erfaring at han var Gud den allmektige. Men hverken Abraham, Isak eller Jakob hadde levd så lenge at de fikk se at Jehovas uttrykte hensikt om å gjøre deres ætt så tallrik som himmelens stjerner og til et stort folk, ble gjennomført. Nå var Guds tid inne til å rette oppmerksomheten mot sitt navn Jehova. Moses og de andre israelittene ville få forståelse av betydningen av Jehovas navn og få erfare at det ble omgitt av en herlighet som det aldri hadde hatt tidligere. — 1 Mos. 17: 1, 21; 21: 1—7.

Den første verdensmakt utfordrer Jehova

Moses og hans eldre bror, Aron, vendte tilbake til Egypt. Da de trådte fram for den første verdensmakts konge, ble de møtt med et utfordrende svar: «Hvem er [Jehova] som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke [Jehova].» (2 Mos. 5: 1, 2) Gud sa deretter til Farao: «Men derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 16) Han lot således Farao få vite grunnen til at han lot ham være i live i stedet for å drepe ham med det samme. Ved hjelp av ti plager viste han at han var høyere enn de forskjellige guder i Egypt. Etter den niende plagen sa den forherdede Farao til Moses at han skulle gå. Før Moses gikk, sa han at det skulle komme enda en plage, en tiende plage, og at den ville tvinge Farao til å la israelittene få dra ut av landet. — 2 Mos. 10: 27—29; 11: 4—8.

Det ble nå krevd av israelittene at de skulle treffe forberedelser som viste at de trodde på Jehovas navn og ord. Deres førstefødte både av mennesker og dyr var i fare. Jehova ledet Moses til å kalle sammen de eldste, familieoverhodene, og si til dem hva de måtte gjøre for å beskytte sine førstefødte. Det var husfaren som måtte gå til handling. Hvis han ikke gjorde det, kunne ikke den førstefødte gjøre noe, men måtte bare ta følgene av husfarens forsømmelighet. Husstanden ville komme til å lide et veldig tap. Hvis disse eldste i Israel ikke ville følge instruksene og derved kom til å miste sine førstefødte, ville ikke Farao kunne se noen forskjell mellom israelittene og egypterne, og israelittene ville ikke kunne dra ut som et fritt folk dagen etter på Faraos oppfordring.

Jehova bestemte at måneden nisan nå skulle regnes som årets første måned. På den 10. dag i denne måneden skulle de ta seg ut et lyteløst lam eller kje av hankjønn. På den 14. dag, som begynte ved solnedgang, skulle husfaren slakte lammet og stryke blodet på dørstolpene og på det øverste dørtre, hvor det lett kunne ses. Deretter skulle hele husstanden komme inn i huset og oppholde seg der hele natten. De skulle steke lammet uten å bryte noen av dets bein, og så skulle de spise det sammen med usyret brød og bitre urter. — 2 Mos. 12: 1—13.

De skulle være fullt påkledd og utrustet, og de skulle spise påskemåltidet mens de sto rede til å forlate huset og marsjere mot friheten. Når Jehovas engel dro ut for å slå i hjel alle de førstefødte av både mennesker og dyr, ville han gå forbi de husene hvor blodet var strøket på dørstolpene. Hvis noen, enten han var en førstefødt eller ikke, gikk ut av huset og ikke lenger var under blodets beskyttelse, måtte han lide døden. «Så skjedde det ved midnattstid at [Jehova] slo i hjel alle førstefødte i Egypts land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blant buskapen.» (2 Mos. 12: 29) For et stort skrik det var som kom fra de hjemsøkte egyptiske hjemmene og brøt stillheten ved midnatt den 14. nisan! Men det var nøyaktig i samsvar med Jehovas pålitelige ord som han hadde talt gjennom Moses da han advarte Farao: «Min sønn, min førstefødte, er Israel [hele folket], og jeg sa til deg: La min sønn [hele folket] fare, så han kan tjene meg, men du ville ikke la ham fare; derfor vil jeg nå slå i hjel din sønn, din førstefødte.» — 2 Mos. 4: 22, 23.

På en måte representerte Israels førstefødte sønner hele folket, for de førstefødte sønner var de som skulle bli husstandenes overhoder. Den førstefødte sønn fikk to deler av familiearven. Disse sønnene som direkte var i dødsfare under den tiende plagen, representerte derfor Israel som et hele, Guds «førstefødte» folk. — 5 Mos. 21: 17.

Alle slags folks hjerter ble bløtgjort og vendt til Jehova

Den redselsslagne Farao oppfordret inntrengende israelittene til å dra ut av Egypt. I 2 Mosebok 12: 40, 41 leser vi: «Men den tid Israels barn hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år. På den dag de fire hundre og tretti år var til ende, da var det alle [Jehovas] hærer dro ut av Egypts land.» Dette fant sted den 14. nisan i år 1513 f. Kr., nøyaktig 430 år etter at Abraham hadde gått over elven Eufrat og inn i Kana’an, og 215 av disse årene hadde israelittene bodd i selve Egypt. Dette er i samsvar med den samaritanske Pentatevken og den greske oversettelse Septuaginta.

Jehova hadde gjort seg et herlig navn framfor alle andre guder. Men han måtte også vinne en fullstendig seier over det store, første verdensrike. Han ledet det hele slik at han kunne vinne den. «I den første måned, på den femtende dag i måneden, dro de ut fra Ra’amses; dagen etter påske dra Israels barn ut med løftet hånd for alle egypternes øyne, mens egypterne jordet dem som [Jehova] hadde slått i hjel blant dem, alle sine førstefødte; også over deres guder hadde [Jehova] holdt dom.» (4 Mos. 33: 3, 4) Jehova gjorde seg et så stort navn ved hjelp av plagene at det gjorde et gunstig inntrykk på mange mennesker, slik at deres hjerte ble bløtgjort overfor dette navnet, og de vendte seg bort fra sine falske guder. «Og det dro også en stor hop av alle slags folk med dem, og småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe.» De måtte alle sette sin lit til at Jehova skulle dra omsorg for dem. — 2 Mos. 12: 38.

En mirakuløs skystøtte viste seg i spissen for den organiserte menigheten. Den ledet dem ikke i retning av Palestina, men mot Rødehavets egyptiske bredd. Farao fikk høre om dette. Han mente at de var fanget i en felle, Han skyndte seg å samle sine vogner og sin hær og satte etter dem. Men for en hindring han sto overfor! Ved hjelp av himmelske krefter ble skystøtten flyttet bakenfor israelittene, slik at den var foran egypterne og holdt dem borte fra israelittene hele natten. — 2 Mos. 14: 5—20.

Om morgenen kunne egypterne knapt tro sine egne øyne. Rødehavet hadde delt seg, og langt der nede på den tørre havbunnen i den lange korridoren som gikk tvers over havet, kunne de se israelittenes baktropp i det fjerne. «Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side.» (2 Mos. 14: 29) Men deres baktropp kunne angripes! «Og egypterne satte etter og fulgte dem til midt ut i havet, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk. Men ved morgenvaktens tid skuet [Jehova] fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir, og han slo hjulene av deres vogner, så det ble tungt for dem å komme fram. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel; for [Jehova] strider for dem imot egypterne.» — 2 Mos. 14: 21—25.

Jehovas navn lovprises i en sang

Men det var for sent. De hadde begått den alvorlige feil å håne Jehovas navn! Gud ga Moses befaling om å rekke ut sin hånd over havet. Vannmassene styrtet sammen, og israelittene som befant seg i trygghet på den østlige bredd, så at deres egyptiske forfølgere ble begravd i vannmassene. Alle druknet. Jehova hadde demonstrert sin veldige, suverene makt overfor denne verdensmakten. Moses ledet så israelittene i en takke- og lovsang til Jehova hvori de ga ham æren for seieren og lovet hans navn. Han sang om at Jehova skulle være «konge i all evighet». — 2 Mos. 14: 26—31; 15: 1—19; Sl. 136: 15.

Jehova hadde stor respekt for sitt navn og for det som hadde tilknytning til hans navn. Nå kjente israelittene Jehova på en annen måte enn de hadde kjent ham tidligere. De så at han til slutt hadde oppfylt sitt løfte til Abraham om å utfri dem med oppløftet hånd og dømme det folket som undertrykte dem. Dette gjorde hans navn opphøyd som aldri før. Men det var enda mer Jehova ville gjøre, og i et senere nummer av dette bladet vil vi få se hvordan han gjorde israelittene til en stor og mektig nasjon som besto i mange hundre år, og som han benyttet i forbindelse med den endelige og større oppfyllelse av hans paktsløfte til hans elskede venn, Abraham, hvorigjennom han vil herliggjøre sitt navn på en måte som vil stille hans mektige utfrielse av Israel fra Egypt fullstendig i skyggen.

[Fotnote]

Studiespørsmål

524 ¹ Hvorfor er det viktig å ha et godt navn? Hvordan bør vi betrakte Guds navn, og hvorfor?

524 ² Hva gjorde Gud som følge av den respekt Abraham viste for hans navn?

524 ³ Hvis ærgjerrige ønske var Jehovas løfte til Abraham om å gi hans etterfølgere et land i arv i strid med?

524 ⁴ Hvem ble den første verdensmakt som er omtalt i Bibelens historiske beretning, og hvilken kontakt med denne nasjonen var det forutsagt at Abrahams etterkommere skulle få?

524 ⁵ Hvordan gikk det til at Josef ble statsminister i Egypt, og hva gjorde han under en stor hungersnød?

525 ¹ Hva førte til at Josefs far, Jakob, og resten av hans familie flyttet ned til Egypt? Når flyttet de til Egypt, og hvor bosatte de seg?

525 ² Hvordan begynte Jehovas’ løfte til Abraham å bli oppfylt i Egypt? Hvilken forandring hva herskerne angår, fant sted i Egypt, og hva førte dette til for israelittene?

525 ³ Hvordan ble Moses’ liv spart da han var et lite barn, og hvordan ble han oppfostret? Hva førte til at han dro til Midian?

525 ⁴ Hvordan meddelte Jehova seg til Moses, og hva åpenbarte han at tiden nå var kommet til? Hvilke identitetsbevis fikk Moses?

525 ⁵ På hvilken måte hadde ikke Abraham, Isak og Jakob kjent Gud ved hans navn Jehova, slik det sies i 2 Mosebok 6: 3? Hvordan hadde Abraham lært å kjenne ham som «Gud den allmektige»?

526 ¹ Hvilken holdning inntok Farao da Moses og Aron trådte fram for ham? Hvordan gjorde Jehova det klart for Farao hva som var hans hensikt med å spare hans liv for en tid? Hvordan viste Jehova at han var høyere enn Egypts guder?

526 ² Hvis liv var truet av den tiende plagen, men hvem ble instruksene angående Jehovas ordning for beskyttelse gitt til, og hvorfor? Hvilke følger ville det få hvis de eldste ikke var lydige mot instruksene?

526 ³ Hva skulle overhodet for hver husstand gjøre for å beskytte sin familie under den tiende plagen, og når fant dette sted?

526 ⁴ Hvor var det eneste trygge sted å oppholde seg den natten da de førstefødte ble slått i hjel i Egypt, og hvorfor? Hvordan rammet den tiende plagen Egypt?

526 ⁵ Hvordan representerte Israels førstefødte sønner hele folket?

527 ¹ Hvordan dannet utgangen av Egypt avslutningen på den periode på 430 år da Israels folk hadde bodd i et fremmed land?

527 ² Når dro israelittene ut av Egypt? Hva fikk en stor hop av alle slags folk til å dra med dem?

527 ³ Hvilken mirakuløs foranstaltning ble truffet for å lede dem? Hva hindret Farao og hans hær i å nå fram til israelittene da han satte etter dem?

527 ⁴ Hva gjorde egypterne da de så at israelittene gikk gjennom Rødehavet, og hva førte det til for dem?

527 ⁵ Hvordan demonstrerte Jehova sin suverene makt over verdensmakten Egypt? Hvordan ga Moses Jehova æren for denne seieren?

527 ⁶ Hvordan kan det sies at israelittene på grunn av disse begivenhetene lærte å kjenne navnet Jehova på en ny måte? Var dette det siste Jehova gjorde for å opphøye sitt navn?