Lojalitet mot Jehovas organisasjon
«Bøy, o Jehova, ditt øre. Svar meg, for jeg er plaget og fattig. O bevar min sjel, for jeg er lojal.» — Sl. 86: 1, 2, NW.
1. Hvordan viser en lojalitet mot Gud?
Å VÆRE lojal vil si å være trofast, å holde seg nær til en annen i urokkelig lydighet og med en hengivenhet som er så sterk at den virker som et kraftig lim som holder en fast og sikkert under alle slags vanskeligheter. Lojalitet mot Gud blir vist av hans folk når de kjærlig holder seg til ham og hans organisasjon både når det er lett, og når det er vanskelig, ja, som det heter i et gammelt uttrykk, «i tykt og tynt».
2, 3. På grunn av hva ble Abraham husket av Bibelens skribenter, og hvorfor var han lojal mot Jehova?
2 Den trofaste mannen Abraham er et godt eksempel på en som var lojal mot Gud og hans organisasjon. I år 1943 f. Kr. gjorde Jehova en viktig pakt med Abraham. (1 Mos. 12: 4, 7) Abraham var da 75 år gammel, og i de neste 100 årene viste han sin trofasthet under alle slags prøver. Han holdt seg nær til Jehova, ja, så nær at han i Bibelen blir kalt «Guds venn». (Jak. 2: 23) Etter å ha tjent Jehova trofast i 100 år døde Abraham, 175 år gammel (1843 f. Kr.), og Bibelen sier i 1 Mosebok 25: 8: «Så oppga Abraham ånden og døde i en god alderdom, gammel og mett av dager [tilfreds, NW], og han ble samlet til sine fedre.» Abraham var tilfreds fordi han hadde vært lojal mot sin Gud til det siste. Han var et så framstående eksempel på en som var trofast mot Gud, at han ble husket 2000 år senere, da han på grunn av sin trofasthet blir nevnt to ganger i Hebreerne, kapittel 11.
3 Tenk så over det som sies i det samme kapitlet om Abraham, Isak og Jakob: «Derfor skammer Gud seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud.» (Heb. 11: 6) Disse menneskene må virkelig ha vært lojale for å kunne oppnå en slik anerkjennelse hos universets suverene Overherre.
4. Hvorfor kan vi sammenligne Jehovas vitner i vår tid med Abraham?
4 Slik har det også vært med vår tids vitner for Jehova i mange deler av verden. Over hele jorden er disse vitnene kjent for at de nøye følger Bibelens prinsipper. De vil ikke slutte med å adlyde Guds bibelske prinsipper, selv ikke når deres fiender truer dem med døden. Deres sterke tro som er basert på Guds Ord, hjelper dem til å stå fast under forfølgelse fra myndighetene eller nære venner, holde ut tap av familiemedlemmer og motstå materialismens fristende lokkemidler. Disse vitnenes trofasthet mot Gud er blitt rosende omtalt i mange forskjellige beretninger.
5. Hvem er det som lærer Jehovas vitner lojalitet, og hvordan blir det gjort?
5 Hvor kommer denne hengivenhetens ånd fra? Hvem går foran med et godt eksempel når det gjelder å vise urokkelig lydighet? Hvorfra får vitnene den mat som frambringer mot? Vi gjør vel i å la Bibelen gi oss Jesu svar på disse spørsmålene. «Hvem er så den tro og kloke slave som hans herre har utnevnt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere, han skal sette ham over alt det han eier.» (Matt. 24: 45—47, NW) Det skulle ikke være vanskelig å finne ut hvem denne trofaste, lykkelige og ansvarsbevisste «slave» i våre dager er.
6, 7. Hvem er den ’tro og kloke slaves’ lærer og forbilde?
6 I begynnelsen ble denne «slave» påvirket av Kristus Jesus og la for dagen de samme egenskaper som han. En av disse egenskaper blir beskrevet av David i Salme 40: 9: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» Er så denne «slave» å stole på? Ja, for den er som sin lærer, og om ham leser vi: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb. 13: 8) Denne «slave» ga dem som han hadde oppsyn med, en slik opplæring at de kunne holde ut under motstand fra de mektige jødiske myndigheter, som bød de kristne apostler «at de aldeles ikke skulle tale eller lære i Jesu navn», hvorpå apostlene svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 4: 18; 5: 29) ’Tjenestefolket’ i Herren Jesu Kristi åndelige hus fikk rikelig med mat, og menighetene av trofaste tjenestefolk var travelt opptatt med å gi mat til andre. «Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.» — Ap. gj. 16: 5.
7 Kristus Jesus anerkjente bare ett sted. En kunne forlate det stedet, men kunne en da finne en annen trofast «slave» som ville gi en livgivende mat under ledelse av Kristus Jesus? Nei! Peter besvarte et slikt spørsmål med disse ordene: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» — Joh. 6: 68.
8. a) Hvordan oppbygger den «tro og kloke slave» Guds folks tro? b) Hva er det som viser hvor effektivt denne slave utfører sine plikter?
8 Når vi så kommer fram til vår tid, finner vi i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner en like sterk og urokkelig tro som den de første kristne hadde. Vi ser også at de stadig øker i antall. De er et lykkelig folk. De salvede kristne som fremdeles er på jorden, samarbeider under ledelse av Kristus Jesus og setter et godt eksempel for disse menneskene, og det er de som utgjør den sammensatte «tro og kloke slave»-klasse. La oss ganske kort betrakte deres organisasjon. Fordi disse kristne vitnene over hele jorden følger Bibelens befaling om å forkynne det «gode budskap», er de tusenvis av ganger blitt ført fram for retten, hvor de sier det samme som sine brødre på apostlenes tid: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» De er forpliktet til å forkynne «dette gode budskap om riket», og derfor går de ut og forkynner for folk over hele jorden, nå i 194 land og øygrupper. Menighetenes tilsynsmenn får en spesiell opplæring for å kunne dyktiggjøre seg til å bygge opp troen til dem som tilhører menighetene. Misjonærer blir opplært og sendt ut til jordens fire hjørner. Hver menighet får hjelp av en moden forkynner som med noen få måneders mellomrom besøker den for å lære de enkelte medlemmer av menigheten hvordan de kan bli bedre forkynnere. Det blir arrangert stevner for at vitnene regelmessig skal få mat fra Guds Ord og kunne glede seg over å komme sammen med mange andre. Hver menighet har fem møter i uken med et trosstyrkende program. Bøker og traktater som behandler mange forskjellige emner, er blitt trykt og distribuert på over 162 språk. Bibelen er blitt utgitt på en lang rekke språk i et hendig format, slik at det er lett å lese i den hver eneste dag. — Matt. 24: 14, NW.
9. a) Hvordan kan en si at bladet Vakttårnet er lojalt? b) Hva har det ført til?
9 I over 80 år har den «tro og kloke slave» utgitt bladet Vakttårnet, som nå kommer ut på 68 språk i et samlet opplag på 4 400 000 eksemplarer. Dette bladets lojalitet mot Guds Ord har fått abonnentene til å se fram til hvert nummer som et åndelig festmåltid. I det første nummeret, som kom ut i juli 1879 (1. årgang, nr. 1, side 1), het det: «Det er ikke bundet til noe menneske, noe parti eller noen trosbekjennelse, men til Bibelen», og det holder seg fremdeles til Bibelen. I likhet med Abraham har denne «slave»-klassen oppnådd stor tilfredshet ved å tjene Gud i mange år. (1 Mos. 25: 8) Kom sammen med den og tilbe Gud!
10. Kommer denne organisasjonen til å bli så stor at den enkelte forkynner ikke blir vigd oppmerksomhet? Begrunn svaret.
10 Den nye verdens samfunn av Jehovas vitner er en hurtig voksende organisasjon, og i 1959 kom det til 86 345 nye, døpte forkynnere (Jehovas vitners årbok for 1960, side 34). Likevel forsvinner ikke den enkelte forkynner i mengden. Alle nye forkynnere blir vigd omhyggelig oppmerksomhet ved at det regelmessig blir holdt et bibelstudium med dem. De blir etter hvert gjort ytterligere kjent med den teokratiske organisasjon og får lære hvordan de kan forkynne fra hus til hus. Tilsynsmennene bestreber seg på å bli kjent med hver eneste forkynner i menigheten. Gjennom sitt Ord sier Jehova at det skulle være nettopp slik: «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning,» og «overgi disse ting til trofaste mennesker som i sin tur vil bli tilstrekkelig kvalifisert til å lære andre». (1 Tim. 4: 16; 2 Tim. 2: 2, NW) Jehovas vitners menigheter i vår tid er organisert på samme virkningsfulle måte som menighetene på Paulus’ tid. (Ef. 4: 11, 12) Hvert år slutter tusenvis av nye seg til denne organisasjonen, og de som fra før av er tilsluttet, fortsetter å være lojale mot den.
11. Hvilken kjensgjerning påvirker vårt syn på organisasjonen, og hvilke to punkter vil vi nå drøfte?
11 Hvordan bør vi så betrakte organisasjonen? Tør vi tro at vi kan klare oss uten den, og at Gud vil handle med oss atskilt fra hans organisasjon? Hvis vi ønsker å være lojale, må vi anerkjenne den som Guds organisasjon, som en ordning Gud har iverksatt for å få utført et arbeid, og vi vil holde oss til den helt til Jehova sier at arbeidet er gjort. Ettersom det er Jehova som har dannet organisasjonen, er det også han som har ordnet med de forskjellige ansvarsfulle stillinger innen den. Han lar oss ikke være i tvil om dette, for i Apostlenes gjerninger 20: 28 kan vi lese: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod!» I Efeserne 4: 11, 12 får vi vite mer om hvordan denne organisasjonen virker. Første og annet brev til Timoteus og også brevet til Titus omhandler hovedsakelig tilsynsmennenes plikter i menighetene. Det er derfor to punkter vi nå vil drøfte. Det første er den ansvarsfulle stilling Jehova har opprettet. Det andre er det ufullkomne menneske som har det privilegium å tjene i den stillingen.
12. a) Gi et eksempel på personer som hadde et urett syn på dette. b) Hvordan ser Jehova på dette spørsmålet?
12 Det er lett å glemme stillingen og bare se personen. Aron og Mirjam begikk den feilen. De betraktet Moses som sin bror og glemte hvem som hadde innsatt Moses i hans ansvarsfulle stilling. De mente at de kunne gjøre det like godt som Moses. Det var ikke vanskelig å finne feil ved Moses. Han var ufullkommen. Har du imidlertid lagt merke til hvordan Jehova så på dette spørsmålet? Han sa om Moses: «Han er tro i hele mitt hus.» Og om Aron og Mirjam sies det: «Og [Jehovas] vrede opptentes mot dem.» (4 Mos. 12: 7, 9) Bibelen gir oss følgende formanende råd fra Jehova: «Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme.» (1 Sam. 2: 30) Alle tilsynsmenn i vår tid har sine feil. Det vil ikke være vanskelig å finne dem, for ingen er fullkommen. (Rom. 5: 12) Både tilsynsmennene og de andre forkynnerne får oppmuntrende råd som skal hjelpe dem til å oppnå større modenhet. Det kreves mer av tilsynsmennene, og derfor kommer deres feil ofte tydeligere fram. (Luk. 12: 48) De er til alle tider utsatt for granskende blikk.
13. Kan vi alltid vite hvordan vi skal handle riktig? Hvordan?
13 Saktmodige og lojale mennesker vil samarbeide godt med hverandre fordi de er klar over at Gud har dannet sin organisasjon for å få tingene gjort. De som er saktmodige som får, vil følge apostelen Paulus’, råd: «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro! Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» (Heb. 13: 7, 17) På grunn av sin kjærlighet retter disse lojale, saktmodige og får-lignende menneskene oppmerksomheten mot de viktigere ting i forbindelse med Guds gjerning. Kortsynte mennesker ser kanskje ikke disse viktige tingene, men ved fortsatt studium vil de oppnå større modenhet og rette blikket oppover og framover. Det er dette apostelen Paulus legger så stor vekt på i Filippenserne 1: 9, 10 (NW), hvor han sier: «Og dette er hva jeg fortsetter å be om, at deres kjærlighet må bli rikere og rikere på nøyaktig kunnskap og fullstendig innsikt, slik at dere kan forvisse dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag.»
14. a) Hvorfor kan en si at tilsynsmennene er utnevnt av Gud? b) Er det bare tilsynsmannen som må ta hånd om alle oppgavene i menigheten? Hvilke plikter har han?
14 Tilsynsmennene er utnevnt av Gud, for i Apostlenes gjerninger 20: 28 sies det at den hellige ånd satte disse menneskene til tilsynsmenn. Når Gud gjennom sitt Ord klargjør hva arbeidet går ut på, og hvilke plikter det innbefatter, kan «den tro og kloke slave» gjennom den teokratiske organisasjon finne den person som oppfyller Bibelens krav, og utnevne ham til å ta seg av den spesielle oppgaven. Det er bare innvigde brødre som blir utnevnt etter at saken er blitt lagt fram for Gud i bønn. Arbeidet er hovedsaken, og han som blir utnevnt, må være produktiv og fullføre Guds hensikt. Hjorden må tas hånd om på den måten Gud ønsker at det skal gjøres. Tilsynsmannen, som er i denne spesielle stilling, skal gjøre det arbeid som beskrives med få ord: ’Vokt Guds menighet.’ (Ap. gj. 20: 28) Visemenighetstjeneren blir utnevnt for å assistere tilsynsmannen, og disse to er forpliktet til å ta hånd om det arbeidet som følger med å vokte Guds menighet. (Ef. 4: 11, 12) Det er mange detaljer å ta hånd om for en som skal vokte Guds menighet. Menighetens fem ukentlige møter må forberedes, og postene på programmet må deles ut til forskjellige brødre. Hele programmet må være godt gjennomtenkt og innøvd, slik at det blir lærerikt og oppbyggende. I forkynnelsen fra hus til hus må alle familiene på stedet besøkes systematisk, og det krever at menighetens distrikt blir kartlagt. Abonnementsblankettene for Vakttårnet og Våkn opp! må bli riktig utfylt for at abonnentene skal få sine blad i rett tid. De syke og svake forkynnerne i menigheten må besøkes. Rikets sal krever rengjøring og vedlikehold enten menigheten eier den eller leier den. Menighetstjeneren kan ikke gjøre alt alene. Det er derfor andre brødre som villig hjelper ham med disse detaljene, og de vil ha klart for seg at arbeidet er fra Gud. Jehova venter at organisasjonen, hans menighet, skal få det gjort.
15. a) Hvilke oppgaver kan tilsynsmannen gi andre forkynnere? b) Er det noen grunn til å betrakte disse som mindre viktige fordi de er gitt oss av tilsynsmannen?
15 I hver av Jehovas vitners menigheter pågår det et opplæringsprogram som skal hjelpe alle forkynnerne til å oppnå større modenhet. Modne forkynnere blir av tilsynsmannen utnevnt til å ta seg av slike som ønsker å få hjelp til å studere, til å holde prekener fra hus til hus eller til å ta del i andre greiner av forkynnelsesarbeidet. Dette er også en del av den hyrdegjerning som Jehova har truffet foranstaltning for. Og tenk hvor vidunderlig det er å kunne bli brukt til å gi hjelp på denne måten eller å bli godkjent av Gud som en som er verdig til å bli voktet og få opplæring! En må heller aldri ringeakte det privilegium å føre tilsyn med en liten bokstudiegruppe som kommer sammen i et hjem for å få veiledning i forbindelse med felttjenesten og besøke de menneskene som bor i nærheten. Jesus sa: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18: 20) Guds Ord påbyr tilsynsmennene å vise villighet, iver og kjærlighet når de vokter hjorden, og vi bør alle legge de samme egenskaper for dagen når vi utfører våre oppgaver. Hør hva Peter sier: «Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» (1 Pet. 5: 2, 3) Vår ansvarsfølelse, omsorg, villighet, iver og kjærlighet blir ikke mindre fordi om menighetstjeneren har gitt oss i oppdrag å ta hånd om noen av detaljene ved hyrdegjerningen. Det ser vi tydelig i tilfellet med de 70 disiplene som Jesus først lærte opp og deretter sendte ut for å forkynne. — Luk. 10: 1—24.
16. Hvilken innstilling bidrar til lykke og framgang i menigheten?
16 Lojalitet mot Jehova og mot hans organisasjon viser en ved sine handlinger. En som har grunner for å være lojal mot Guds organisasjon, ville finne det uhyre vanskelig, om ikke umulig, å holde sin munn lukket eller ganske enkelt å være tilskuer til forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Nei, han vil forberede seg til på en eller annen måte å ta del i arbeidet med å vokte hjorden ved å følge Peters oppfordring: «Stålsett derfor deres sinn for virksomhet, bevar fullt ut fatningen; sett deres håp til den ufortjente godhet som skal bli dere til del ved Jesu Kristi åpenbarelse.» (1 Pet. 1: 13, NW) Tenk over hvor mye som kunne bli utrettet i en menighet, og hvilken oppbyggende, begeistret atmosfære som ville herske i den hvis menighetstjenerens assistenter og alle de som får et eller annet oppdrag i forbindelse med hyrdegjerningen, ville ta sitt oppdrag slik vår bror Filemon gjorde! Paulus skrev til ham: «I tillit til din lydighet skriver jeg til deg, viss på at du vil gjøre endog mer enn jeg sier.» — Filem. 21.
17. Hvilken innstilling må en ha til menighetsorganisasjonen for å kunne være med på å vokte menigheten?
17 Prøv ikke å finne den letteste veien til studium eller til å ta del i menighetens virksomhet, men «tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle»! (1 Tim. 4: 15) Søk anledninger til å vokse til større modenhet i Guds organisasjon i stedet for å gi etter for kjødets tilbøyeligheter. Hvis hvert enkelt medlem av menigheten skulle bestemme seg for å gjøre det han selv vil, for eksempel å velge det distriktet som det er lettest å forkynne i, eller velge å gå til det menighetsbokstudiet han selv synes best om, ville det være vanskelig for menighetstjeneren å vokte hjorden. Hvor annerledes blir det ikke når alle setter Guds Ord og gjerning på førsteplassen og er villige til å være med på å bygge opp organisasjonen! En slik handlemåte blir anbefalt i Efeserne 4: 15 (NW): «La oss . . . ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus.»
18. Hvordan er det mulig å lære Jehovas tanker å kjenne, og hvilket menighetsprogram gjør det mulig?
18 Det at en trofast kommer på møtene, det at en kommer sammen med andre innen Guds organisasjon for å granske trosstyrkende opplysninger fra Bibelen, er et tegn på lojalitet. De møter som blir holdt i hver menighet, er en helt bestemt del av Guds organisasjons program. Å overvære disse møtene er det som står først på lojale kristnes timeplan. Paulus sier hvorfor, nemlig så vi «ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg». (Heb. 10: 25, NW) Vi har anledning til å ta del i møtene ved å gi kommentarer. Litt etter litt blir vi i stand til å forklare Bibelens tanker, helt til de blir en del av våre egne tanker. Dette er oppbyggende. Når vi holder oss nær til organisasjonen ved å overvære møter, være til stede på stevner, ta del i felttjenesten, komme sammen med mer erfarne brødre og studere de mange publikasjonene, kommer vi til å tale slik organisasjonen taler. Vi blir nærmere og nærmere forbundet med den og handler, taler og gleder oss med den i all dens virksomhet. Fordi organisasjonen følger sin lærer, Kristus Jesus, blir vi trukket nærmere mot hans tenkemåte. Da vil vi komme til å få Kristi sinn. (1 Kor. 2: 16) Ettersom Jesus gjør sin fars vilje (Joh. 5: 30), kan vi lære Jehovas tanker å kjenne og få vite hvordan vi kan vandre på hans veier. (Es. 2: 1—4) Hvordan kunne det ellers skje? Det kan bare skje ved at vi holder oss nær til de redskaper Jehova bruker, slik det sies i Kolossenserne 3: 10 (NW): «Kle dere med den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.»
19. I hvilken forstand trenger Guds organisasjon vår beskyttelse?
19 Vi er også forpliktet til å beskytte organisasjonen. Vi er en del av den. Vi anerkjenner den over hele verden som noe Gud har dannet. Den er en virksom organisasjon og blir brukt av den «tro og kloke slave» til å ivareta verdensomfattende interesser. (Matt. 24: 45—47, NW) Den gir oss mat i rette tid. Den går ikke til streik. Den er ikke splittet, men sterkt og samlet tar den ledelsen i Rikets arbeid. Den sørger for oss dag og natt. Vi betrakter den ikke som en kjempemessig korporasjon som vi kan utnytte. Når vi ser at andre prøver å utnytte den, trekker vi ikke på skuldrene og sier: «Hva angår det meg?» Etter hvert som organisasjonen vokser, blir stadig flere eiendommer, maskiner, Rikets saler, publikasjoner og andre ting tatt i bruk, og vi følger ikke verdens handlemåte ved å ta disse tingene til oss selv og tenke at organisasjonen er så stor at den ikke kommer til å savne dem. Det samme gjelder organisasjonens renhet. Når noen begår en uren handling, vil vi ikke trekke på skuldrene og tenke: «Hvorfor ta på vei over dette? Hvorfor såre andres følelser? Det spiller ingen rolle, for organisasjonen er stor.» Men det spiller noen rolle. Organisasjonen er Guds organisasjon. Vi blir dypt bekymret over en slik handling, for vi ser at vi selv blir såret, og — hva mer er — at Guds ordning blir berørt av det.
20. Hvilke grunner har vi til å være lykkelige allerede nå?
20 Kast et blikk omkring i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Selv om vi lever i en tid da det er flere ting enn noensinne som hindrer verdensfreden, har vi fred, en fred som kommer fra en kjærlighet som stikker så dypt at de mektige nasjonene ikke kan rokke den. Hverken materialisme eller nasjonalisme kan ødelegge dette teokratiske samfunn eller ta det bort fra dets skapers, Jehova Guds, kjærlighet. Vi ser at folk får oppbyggende, åndelig mat som gir vekst og fører til modenhet. Jesus sa til Peter: «Fø mine får!» Det blir gjort i dag. Organisasjonen er moden, og den blir mer og mer moden for hver dag som går. Vi kjenner den rette lære og trenger ikke å være i uvisshet om hvordan vårt forhold til Gud er, eller å tvile på hva som er hans vilje. Det er rikelig med mat, åndelig mat. Vi blir vel forsynt med publikasjoner, bibler, veiledning og oppmuntrende råd. Ja, dette teokratiske samfunn er sannelig et blomstrende, lykkelig, framgangsrikt, trygt og sikkert samfunn, og Esaias 32: 18 beskriver det med treffende ord: «Mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.» Slik kommer det til å være bestandig. Ja, i likhet med Abraham kan også vi oppnå stor tilfredshet. I dette nye verdens samfunn av Jehovas vitner er vi omgitt av mennesker som er lojale mot Gud, de er hans venner, og han skammer seg ikke ved å kalles deres Gud. Hold deg derfor nær til Jehova, lev i samsvar med hans Ord, arbeid sammen med hans folk, ja, oppnå evig liv sammen med Jehovas organisasjon!
[Bilde på side 562]
’Hvorledes kunne I da våge å tale ille om Moses, min tjener?’