Jerusalem blir gjenoppbygd med henblikk på Messiasʼ komme

 1. a) Hva trodde Babylon og dets gud, Satan Djevelen, da Jerusalem ble lagt øde? b) Var det mulig at Jerusalem kunne ligge øde for alltid? Forklar.

DA BYEN Jerusalem ble lagt fullstendig øde av sin gamle rival, Babylon, og dens konge i Davids ættelinje som Jehovas mishag hvilte over, ble fjernet fra tronen, så det ut som om Jerusalem var blitt knust for alltid. Babylon trodde det og tenkte at det kunne holde jødene i fangenskap for bestandig. Ettersom Jerusalem lå øde i mange år uten noe menneske eller husdyr og byen var som et sted hvor det spøker, ble folkeslagene rundt omkring den styrket i denne antagelsen. Satan Djevelen, Babylons gud, trodde at han hadde vunnet en fullstendig seier. Men det var absolutt umulig at Jerusalem kunne ligge øde for alltid. Det var absolutt sikkert at byen skulle bli gjenoppbygd. Jehovas tempel skulle dessuten igjen finnes innenfor dens murer. Hvorfor var dette så sikkert? Grunnen til det var at dette hadde å gjøre med det som hadde størst betydning i Jehovas øyne. Det hadde å gjøre med den hellige hemmelighet vedrørende Ætten, det løfte som Jehova ga helt tilbake i Edens hage. Det hadde å gjøre med Messias’ komme.

Hvorfor Jerusalem måtte bli gjenoppbygd

 2. a) Hvorfor trodde de trofaste jøder fullt og fast at Jerusalem skulle bli gjenoppbygd? b) Hva fikk det til å se mørkt ut, men hva ga likevel de jødiske fangene et lyst syn på framtiden?

² De jødene som ventet på Ættens komme, og som trodde på Jehova Guds Ord, var forvisset om at Jerusalem ikke for alltid skulle ligge øde, men skulle bli gjenoppbygd og på ny bli en blomstrende by. De visste ut fra Jeremias’ profeti at Jerusalems øde tilstand var begrenset til 70 år. (Jer. 25: 11, 12) De visste ut fra Esaias’ profeti at Jerusalem skulle bli gjenopprettet og bli en herlig by. (Esaias, kapittel 52) De visste at når Messias kom, måtte byen Jerusalem finnes. Den måtte ligge på Sions berg, og den måtte inneholde Jehovas tempel for sann tilbedelse. På denne tiden så det i sannhet mørkt ut, for den kongelige slekt var blitt svært uttynnet. Alle sønnene til Sedekias, Judas siste konge, ble drept, og bare en av den kongelige familie, Jojakin eller Jekonja, Sedekias’ nevø, overlevde. Det forholdt seg på samme måte med yppersteprestens ættelinje. Nebukadnesar lot Seraja drepe, men han sparte hans sønn Josadak, som i likhet med Jekonja ble fange i Babylon. Det at disse to mennene overlevde, og det at Jehova ikke tillot noe fremmed folk å slå seg ned i landet i den tiden da Juda lå øde, var tydelige tegn som ga de trofaste av de landflyktige jødene et strålende håp i denne mørke tiden. De kunne se at Gud på en mirakuløs måte sørget for at den kongelige og den prestelige ættelinje ble bevart, og at han også på en mirakuløs måte sørget for at landet var ubebodd inntil det tidspunkt da han skulle sende sitt folk tilbake for å gjenoppbygge Jerusalem. I en bemerkelsesverdig profeti, i Daniel 9: 25, ble det vist at Messias skulle komme til et gjenoppbygd Jerusalem og ikke til et øde sted: «Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet [Messias, NW], en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker; det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.»

Gjenoppbyggingen av templet blir fullført

 3. a) Hva skjedde i forbindelse med gjenoppbyggingen av templet kort tid etter at templets grunnvoll var blitt lagt? b) Hvordan fikk Jehova jødene til å gjenoppta tempelbyggingen? c) Hva skjedde deretter? d) Hva gjorde kong Darius da han fikk brev fra de embetsmenn som styrte Juda, og hva ble funnet?

³ I en artikkel i forrige nummer av dette bladet redegjorde vi for jødenes tilbakekomst under ledelse av Serubabel, en mann som tilhørte den kongelige ættelinje, og som ble ledsaget av ypperstepresten Josva, Josadaks sønn. Et dekret som ble utstedt av perseren Kyros, Babylons beseirer, gjorde det mulig for jødene å vende tilbake, slik Jehova hadde forutsagt. I 536 f. Kr. la de jødene som hadde vendt tilbake, grunnvollen til Jehovas tempel. Men kort tid etter la Djevelen hindringer i veien for dem, for han fikk jødenes samaritanske fiender til å hindre byggearbeidet, og de fikk til slutt de persiske myndigheter til å nedlegge et offisielt forbud mot at jødene fortsatte arbeidet. Dette gjorde jødene så motløse at de nedla dette betydningsfulle arbeidet, og de forsømte tempelbyggingen, mens de bygde hjem for seg selv. Men ikke engang en slik motstand mot arbeidet og det at den jødiske levning ga etter for presset fordi den fryktet, kunne hindre Jehova i å gjennomføre sin hensikt. Han oppreiste profetene Haggai og Sakarias, som med stor nidkjærhet forkynte et kraftfullt budskap fra ham og derved tilskyndte jødene til å gjenoppta tempelbyggingen. (Hag. 1: 1—3, 9; Sak. 1: 1—3, 16; Esras 4: 24—5: 2) Det var i det annet år av perserkongen Darius I’s regjeringstid, 15 år etter at templets grunnvoll var blitt lagt, at disse profetene begynte å tale til folket. Fiendene la naturligvis fort merke til at gjenoppbyggingen var i gang, og de reiste tvil om hvorvidt jødenes virksomhet var lovlig, og brakte saken inn for de embetsmenn som perserne hadde satt til å styre provinsene mellom elven Eufrat og Middelhavet. Men denne gangen var jødene, som var blitt oppildnet av Haggai og Sakarias, fryktløse og fortsatte arbeidet. De gjorde oppmerksom på at Kyros hadde utstedt et dekret om at templet skulle gjenoppbygges. Stattholder Tatnai, som Serubabel var ansvarlig overfor, og noen andre embetsmenn skrev da til Persias konge for at han skulle treffe en avgjørelse. Esras, den skriftlærde, forteller hva resultatet ble:

«Da ga kong Darius befaling til å granske etter i arkivet, som var lagt ned i skattkammeret i Babel. Og i borgen Ahmeta, som ligger i landskapet Media, ble det funnet en skriftrull; og i den sto det skrevet således til ihukommelse: I kong Kyros’ første år ga kong Kyros denne befaling: Hva Guds hus i Jerusalem vedkommer, så skal huset bygges opp igjen, så det blir et sted hvor folk kan bære fram offer; dets grunnvoller skal legges på ny; det skal være seksti alen høyt og seksti alen bredt, med tre lag store steiner og ett lag nytt tømmer; omkostningene skal utredes av kongens hus. De kar av gull og sølv som hørte til Guds hus, men som Nebukadnesar tok ut av templet i Jerusalem og førte til Babel, skal også gis tilbake, så de igjen kommer til sitt sted i templet i Jerusalem; de skal settes i Guds hus.» — Esras 6: 1—5.

 4. Hvilken advarsel føyde kong Darius I til Kyros’ dekret?

⁴ Darius erkjente at byggearbeidet var lovlig, og sa bestemt til embetsmennene: «[Hold] eder borte derfra! La arbeidet på dette Guds hus foregå uhindret!» Han advarte dessuten om at «dersom noen gjør mot dette påbud, så skal en bjelke rives ut av hans hus, og på den skal han henges opp og nagles fast, og hans hus skal gjøres til en møkkdynge». — Esras 6: 6—12.

 5. Hvilken virkning hadde Darius’ avgjørelse på jødene, og når ble tempelbyggingen fullført?

⁵ Ettersom jødene ble oppmuntret av at Gud velsignet dem på en så iøynefallende måte, påskyndte de arbeidet, og i løpet av mindre enn fire og et halvt år ble templet ferdig. Esras 6: 15 oppgir hvilken dag det ble ferdig: «Så ble da dette hus fullt ferdig til den tredje dag i måneden adar i det sjette år av kong Darius’ regjering.» Hvis en regner det første året Darius I regjerte, fra 522 f. Kr., da hans forgjenger Kambyses døde, ble gjenoppbyggingen av templet fullført i mars 516 f. Kr.a

 6. Hva ble det mulig for jødene å gjøre ettersom templet sto ferdig på dette tidspunkt?

⁶ Måneden etter adar er nisan. Ettersom templet sto ferdig den 3. adar, kunne jødene innvie det før de holdt påske, i måneden nisan i begynnelsen av kong Darius I’s sjuende år: «Og Israels barn, prestene og levittene og de andre som var kommet hjem fra fangenskapet, holdt høytid og innvigde dette Guds hus med glede.» (Esras 6: 16) Tilbedelsen av Jehova var nå fullt ut blitt gjenopptatt i Jerusalem. Bygningsmennenes glede må ha vært stor da de så at templet var fullt ferdig.

Gjenoppbyggingen av byen blir vigd oppmerksomhet

 7. a) Når oppreiste Jehova en av sine tjenere for at han skulle fullføre gjenoppbyggingen av Jerusalem, og hvem var denne tjeneren? b) Hva var det som særlig tilskyndte Nehemias til å gå til handling?

⁷ Men hvordan var det med byen? Og hvordan forholdt det seg med Esaias’ profeti om at byen Jerusalem skulle bli en blomstrende by, og Daniels profeti om at dens gater og vollgraver skulle bli gjenoppbygd? Disse profetiene måtte gå i oppfyllelse for at veien kunne bli beredt til fyrsten, Messias, kom, selv om det ennå ville gå en tid før han kom. Det var først i perserkongen Artaxerxes’ regjeringstid at Jehova oppreiste en av sine tjenere for å sørge for at disse profetiene gikk i oppfyllelse. Denne tjeneren var Nehemias, som da innehadde den ansvarsfulle stilling som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes. Selv om det ikke var mulig for ham å være i Jerusalem, var hans tanker der, for han visste at Jerusalem var et senter for den sanne tilbedelse av Jehova. Jerusalem var det sted som Jehova hadde knyttet sitt navn til, og det sted hvor Jehovas tempel var blitt gjenoppbygd. Han forteller om sin bekymring for byen og for at den ikke er blitt gjenoppbygd, noe han får vite om lag 60 år etter at templet ble gjenoppbygd: «I måneden kislev, i det tjuende år, da jeg var i borgen Susan, kom Hanani, en av mine brødre, og noen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da om jødene — den rest som var blitt frelst fra fangenskapet — og om Jerusalem. De svarte meg: De som er blitt igjen fra fangenskapet og nå bor der i landskapet, er i stor ulykke og vanære; Jerusalems mur er nedrevet og portene oppbrent. . . . Jeg var dengang munnskjenk hos kongen.» — Neh. 1: 1—3, 11.

 8. Hvordan ga kong Artaxerxes Nehemias anledning til å komme med en anmodning?

⁸ Nehemias ble svært bedrøvet da han fikk høre dette. Han la straks saken fram for Jehova i bønn. Det gikk ikke lang tid før denne bønnen ble besvart. Nehemias sier: «I måneden nisan i kong Artaxerxes’ tjuende år traff det seg engang så at det var satt vin fram for ham; jeg tok da vinen og rakte kongen den, og han hadde alltid hatt godhet for meg. Da sa kongen til meg: Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk; det kan ikke være annet enn hjertesorg. Da ble jeg meget redd.» — Neh. 2: 1, 2.

 9. a) Hvordan søkte Nehemias Guds ledelse før han kom med sin anmodning, og hva svarte kongen? b) Hva ba Nehemias deretter kongen om?

⁹ Nehemias fortalte kongen hva som var grunnen til at han var bedrøvet. Da Artaxerxes spurte: «Hva er det da du ønsker?» ba Nehemias en stille bønn til Jehova, tok mot til seg og ba kongen om at han måtte la ham få reise for å gjenoppbygge Jerusalem. Kong Artaxerxes var villig til å la ham få gjøre det, og bønnen ble oppfylt. Nehemias forteller: «Kongen syntes godt om dette og ga meg lov til å reise, etter at jeg hadde nevnt en bestemt tid for ham. Så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, så la meg få brev med til stattholderne hinsides elven [Eufrat] at de skal la meg dra gjennom hos seg, til jeg kommer til Juda, likeså et brev til Asaf, han som har oppsyn over kongens skoger, at han skal gi meg tømmer til å tømre opp portene til den borg som hører til templet, og portene til bymuren og tømmer til det hus som jeg skal bo i. Og kongen ga meg det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.» — Neh. 2: 3—8.

10. a) Hvilken motstand møtte Nehemias og de som arbeidet sammen med ham, og hvordan overvant de den? b) Når ble muren ferdig?

¹⁰ På hvilken underfull måte viste ikke Jehova at hans hånd ikke var for kort! Gjenoppbygningsarbeidet ble utført i trengselstider, i vanskelige tider, akkurat slik Jehova hadde forutsagt i Daniel 9: 25. Trass i at kongen hadde utstedt et dekret, fikk Nehemias og de som bygde sammen med ham, mange trusler og møtte stor motstand fra det ikke-jødiske folk som bodde omkring dem. Fienden gjorde seg anstrengelser for å dra dem bort fra arbeidet. Nehemias kom i livsfare, men som følge av at jødene stolte på den allmektige Gud, væpnet seg, slik at de skulle kunne forsvare seg under et angrep, og holdt fram med det arbeid Gud hadde satt dem til, klarte de å bygge forsvarsmurene rundt Sion eller Jerusalem på mindre tid enn to måneder. «Muren ble ferdig på femtito dager — den tjuefemte dag i måneden elul.» (Ifølge den måten Nehemias regnet tiden på, begynte året med tisjri og endte med elul som den 12. måned.) — Neh. 6: 15.

Det at Jehovas hensikt blir gjennomført, bringer lykke

11. Hvem tilskyndte fiendene til å gjøre motstand mot byggearbeidet, og hvorfor kjempet de mot sine egne interesser?

¹¹ Ikke noe kunne hindre at Jehovas hensikt ble gjennomført. Det var ingen sak for ham å stoppe de fiendene som Satan Djevelen hadde oppreist. De var helt blinde for den storslagne hensikt som de forsøkte å hindre Jehova i å gjennomføre, og de hadde ingen forståelse av den store betydning gjenoppbygningsarbeidet hadde for den lovte Ætts komme, han som skulle velsigne alle jordens slekter. De kjempet uten å vite det mot en ordning som til slutt vil føre til velsignelse for mange av dem.

12. a) Hva var det som satte dem som bygde byen, i stand til å fortsette? b) Hva sørget Nehemias for så snart murene var ferdige?

¹² Men Jehova hadde mennesker som elsket ham og tilbedelsen av ham, og som ventet på Messias’ komme. Han var i stand til å gjøre dem nidkjære og gi dem styrke til å utføre dette betydningsfulle gjenoppbygningsarbeidet, selv om det fant sted under tidenes trengsel. Nehemias beretter: «Da nå muren var bygd, satte jeg inn dørene, og dørvokterne og sangerne og levittene ble satt til sin gjerning. Og jeg satte min bror Hanani til befalingsmann over Jerusalem og sammen med ham Hananja, borgens høvedsmann; for han var en pålitelig mann og gudfryktig framfor de fleste.» — Neh. 7: 1, 2.

13. a) Hvilke høytider holdt jødene i den neste måneden? b) Hvilken velkjent person var til stede, og hvordan styrket han og Nehemias dem som holdt høytidene? c) Hvilket ønske som Jehova hadde, ble nå til virkelighet?

¹³ Dette var i sannhet en glederik tid. I den neste måneden, måneden tisjri i Artaxerxes’ 21. år, holdt jødene derfor de høytider som var fastsatt for denne måneden, nemlig basunhøytiden på den første dagen, nymånedagen, soningsdagen på den 10. dagen og løvhyttefesten eller løvsalenes høytid, som begynte på den 15. dagen. Esras, som var en velkjent avskriver av Guds lov, var der for å lese fra Guds skrevne Ord for hele folket. Etter opplesningen styrket stattholder Nehemias dem som var til stede, med ordene: «Sørg ikke, for glede i [Jehova] er eders styrke!» Jehova ønsket at hans trofaste folk skulle være lykkelig, og det var de virkelig. Som det heter i beretningen: «For fra Josvas, Nuns sønns dager like til denne dag hadde Israels barn ikke gjort dette. Og der var en overmåte stor glede. Dag etter dag leste de opp av Guds lovbok, fra den første dag til den siste; de holdt høytid i sju dager og på den åttende dag en festlig sammenkomst, som påbudt var.» — Neh. 8: 1—18.

14. Beskriv det som fant sted ved innvielsen av murene.

¹⁴ Det er sannsynlig at innvielsen av murene fant sted like etter de religiøse høytidelighetene som er nevnt ovenfor, selv om beretningen om den er nedskrevet lenger ute i Nehemias’ bok. Dette gjorde det mulig for jødene å gi uttrykk for sin overstrømmende glede etter disse høytidene. Vi leser: «Til innvielsen av Jerusalems mur hentet de levittene fra alle deres bosteder og førte dem til Jerusalem for å holde innvielse og gledesfest både med lovprisning og med sang, med cymbler, harper og sitarer.» Det var en fargerik innvielse, for jødene dannet to festtog som marsjerte i hver sin retning på den ferdigreiste muren. Det var ikke en eneste revne i muren. «Således sto begge lovsangskorene ved Guds hus, likeså jeg,» sier Nehemias, «og halvdelen av formennene med meg . . . Og sangerne istemte sangen.» Deretter gikk de til templet på Moria-fjellet, og det ble med stor glede frambåret store offer på Jehovas alter. «For Gud hadde latt dem vederfares en stor glede; også kvinnene og barna gledet seg, og jubelen i Jerusalem hørtes lang vei.» — Neh. 12: 27—43.

15. Hva kunne de trofaste jøder glede seg over på den tiden, og hva vil gi dem større glede i framtiden?

¹⁵ På hvilken storslagen måte viste ikke Jehova at han hadde makt til å gjennomføre sine hensikter! For en seier over Satan Djevelen og for en ydmykelse for motstanderne av den sanne tilbedelse av Jehova dette var! Hvor åndelig styrket ble ikke den jødiske levning i Jerusalem! De ble enda mer sikre på at Jehova er kjærlig, og at hans hensikter er uforanderlige. I forvissning om dette kunne de i sannhet med iver synge Guds pris og fortelle sine barn og andre om Guds storslagne gjeringer! På den tiden kunne de ikke fullt ut forstå hvilken betydningsfull rolle de spilte i forbindelse med Guds hensikter. Men hvor stor vil ikke deres glede bli når de blir oppreist fra de døde av den Messias som de ventet på, og når de blir klar over hvilken rolle Jehova lot dem spille i forbindelse med hans hensikter angående den store Messias, løftets Ætt!

16. a) Hvorfor gjorde Messias’ komme det nødvendig at Jerusalem ble gjenoppbygd etter at Babylon hadde lagt byen øde? b) Hvilken annen side ved disse begivenhetene har stor betydning, og hva gir den oss?

¹⁶ Ettersom Gud førte sitt folk tilbake til Jerusalem, bevarte han den nasjon som Messias skulle komme til. Messias forkynte for en stor del innenfor tempelområdet, hvor de mange som kom for å tilbe Jehova, kunne lytte til ham og derved få anledning til å bli blant hans første etterfølgere. Utenfor Jerusalems porter ga han sitt liv som et offer for menneskene. Det var i sannhet en viktig del av Guds hensikt at byen Jerusalem skulle bli gjenreist etter at Babylon hadde lagt den øde. Men det er også en annen svært betydningsfull side ved disse begivenhetene og Daniels profeti om dem. Det er tidspunktet da de inntraff. Det er en av de ting som hjelper oss til å identifisere Messias. Det hjelper dem som tror på de hebraiske skrifter, enten de er jøder eller hedninger, til å fastslå når Guds lovte Messias skulle begynne og avslutte sin tjeneste, noe som kan føre til frelse for dem. Dette betydningsfulle emne vil bli behandlet i neste nummer av dette bladet.

[Fotnote]