Hvilken by er kristendommens senter?

 1. Hva kan en si om den virkning kristendommen har hatt på sine tilhengere?

HELT fra den tid kristendommen ble innført, har den vært kjent som en religion som har inspirert sine tilhengere til å virke som aktive, iherdige forkynnere av sitt evangelium. Jesus Kristus arbeidet utrettelig, og han inspirerte sine etterfølgere til å legge den samme brennende nidkjærhet for dagen som han selv hadde, og den utgjorde en sterk drivkraft i den første kristne menighet. I det første århundre bredte kristendommen seg som en løpeild. Beretningen viser at bare kort tid etter at den ble innført, var det 5000 aktive kristne i Jerusalem, og ved apostlenes og deres medarbeideres energiske arbeid ble sannhetens ord utbredt til praktisk talt hele den daværende siviliserte verden.

 2. a) Hva er nødvendig hvis det skal oppnås enhet og framgang? b) Hvilke byer ser religionssamfunnene hen til, og er noen av disse byene kristendommens åndelige senter? Forklar.

² Hvis en slik virksomhet skal ha framgang, kreves det enhet, og enhet krever organisering. Det måtte finnes et midtpunkt som denne virksomhet kunne bli ledet fra, og det måtte dessuten finnes et senter som de mennesker de kristne forkynte for, kunne bli ledet til. Hva var det som utgjorde dette senter? Og hva er kristendommens senter i vår tid? Er det Jerusalem? Eller kan det være Roma? Er det Alexandria, Aten, Istanbul eller Moskva? Dette er byer som mange av kristenhetens sekter ser hen til som sitt senter, men disse kristenhetens kirkesamfunn, som alle påberoper seg å være kristne, kan ikke bli enige om hvilken av disse byene det er som skal være sentret for alle kristenhetens sekter. Kristenhetens sekter, som ser hen til disse byene, er en del av det religiøse verdensrike som Bibelen kaller Babylon den store. Ettersom Bibelen viser at Babylon den store er Guds gamle fiende, kan derfor de kristne ikke se hen til noen av disse byene for å få åndelig ledelse.

 3. a) Hvem er kilden til de kristnes åndelige liv? b) Hva var sentret for tilbedelsen på det gamle Israels tid?

³ Hva ser så de sanne kristne hen til for å få ledelse? Sanne kristne anerkjenner først og fremst Jehova Gud, himmelens og jordens Skaper, som sitt åndelige livs kilde. De tilber utelukkende Jehova, og det er ham de oppfordrer andre mennesker til å tilbe. De gjør alt dette gjennom Jesus Kristus, som er Guds Sønn, for det er bare gjennom ham, som nå sitter på tronen sammen med sin Far som medregent, vi kan komme til Gud. Men har ikke Gud utvalgt en by som all oppmerksomhet bør bli rettet mot, og som folk bør tilbe ham gjennom? Jo, det har han. På dette stedet har han også et tempel hvor hans tilbedere kan komme og frambære sine lov- og takkoffer, akkurat som det fantes et senter og et tempel på Israels nasjons tid, nemlig Jerusalem og dets tempel. La oss undersøke Bibelen for å finne ut hvor denne byen og dens tempel er.

Kristendommens tempel

 4, 5. a) Når begynte Jesus sitt arbeid med å bygge et tempel, og hvilken grunnvoll bygde han det på? b) På hvilken måte ble det vist at tempelbyggingen hadde begynt? c) Hvilken forklaring ga Peter på den mirakuløse hendelse som fant sted på pinsedagen?

⁴ På pinsedagen i år 33 e. Kr. begynte den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus sitt arbeid med å bygge et tempel. Det besto ikke i å bygge et bokstavelig tempel i Jerusalem, for det tempel som Herodes hadde bygd, sto der fremdeles på den tiden. Dette storslagne tempel av tre og stein ble senere ødelagt av romerne i år 70 e. Kr. Det arbeid Jesus utførte, var det arbeid han hadde beskrevet for sine disipler da han var sammen med dem på jorden. Han sa: «På denne klippe vil jeg bygge min menighet.» Jesus ble nå lagt i himmelen som den store klippe eller hjørnestein. På denne pinsedagen, som var dagen for «kornhøstens høytid, når førstegrøden faller av ditt arbeid, av det som du sår på marken», «ukenes høytid», begynte Jesus ved Guds høyre hånd i himmelen å utgyte den hellige ånd over 120 trofaste disipler. Dette hadde de ventet på mens de var forsamlet i Jerusalem, ikke i et tempel, men i en sal i et hus. Ånden laget en lyd som av et framfarende vær, og disiplene talte på fremmede språk som ble forstått av de mennesker som hadde kommet til Jerusalem fra mange forskjellige land for å feire høytiden. Den hellige ånd ledet Peter til å stå fram og forklare hva som fant sted, for de jøder og jødiske proselytter som strømmet til for å se dette bemerkelsesverdige fenomen:

«Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører.» — Ap. gj. 1: 13, 14; 2: 1—33.

⁵ Peter forklarte jødene at den utgytelsen av den hellige ånd som fant sted nå i det jordiske Jerusalems og dets tempels siste dager, var en oppfyllelse av den profetien som var nedskrevet i Joel 3: 1—5, som han så siterte. Der står det:

«Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord; eders oldinger skal ha drømmer, eders unge menn skal se syner; ja, endog over trellene og over trellkvinnene vil jeg i de dager utgyte min Ånd. Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røykstøtter. Solen skal omskiftes til mørke, og månen til blod, før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige. Og det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst; for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av unnkomne, således som [Jehova] har sagt, og blant de unnslopne skal de være som [Jehova] kaller.» — Se Apostlenes gjerninger 2: 14—21.

Byens beliggenhet

 6. a) Hva slags tempel bygde Jesus, og hva måtte skje med dem som skulle bli bygd på Jesus som hjørnesteinen? b) Hvorfor kunne ikke dette templet ligge i noen jordisk by?

⁶ Jesus hadde sagt til disiplene at de skulle være i Jerusalem til ånden ble utgytt. (Ap. gj. 1: 4—8, 12—15) Men nå begynte Jesus å bygge den kristne menighet på seg selv, for at den skulle tre i stedet for det tempel som kong Herodes hadde bygd i Jerusalem, og den er «et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus». (1 Pet. 2: 5) Ettersom de nå var blitt døpt med hellig ånd og var blitt åndelige sønner av Gud, hadde de virkelig kommet til et åndelig Sion, et himmelsk Jerusalem. Det var derfor en himmelsk by med et åndelig tempel som tilbederne måtte komme til, som de skulle se hen til for å få ledelse, og som de måtte lede andre tilbedere til. Den var nå det sted hvor Jehova hadde bestemt at tilbedelsen skulle bli utøvd, og han ville ikke anerkjenne noen jordisk by. Menighetens grunnstein, den udødelige åndeskapning Jesus Kristus, er himmelsk, og den er hverken en jordisk grunnstein eller et menneske på jorden. Templet er åndelig, himmelsk, ikke et bokstavelig tempel eller noen katedral på jorden. Det kan derfor ikke ligge i noen jordisk by.

 7. Hvordan viser den som har skrevet Hebreerbrevet, at kristendommens senter er himmelsk?

⁷ I Hebreerne 12: 22—24 blir vi gjort oppmerksom på at menigheten kommer til et himmelsk Sion. Apostelen Paulus rettet disse ordene i første rekke til de kristne som var hebreere av fødsel. Han sa: «Men I er [i motsetning til deres forfedre] kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.»

 8. Hvordan understreker Paulus i Hebreerne, kapittel 13, at de som utøver sann kristendom, ikke ser hen til en jordisk by?

⁸ Paulus understreker også dette i det neste kapittel når han taler om de kristnes overhode: «Derfor led også Jesus utenfor porten [til det jordiske Jerusalem], for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.» — Heb. 13: 12—14.

 9. a) Så de første kristne hen til Jerusalem som sitt senter for tilbedelse? b) Hva mener Paulus når han sier: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren»?

⁹ Selv om Jesus hadde omtalt Jerusalem som den by som slo profetene i hjel, lå likevel det sted hvor Jesus døde for å skaffe til veie en løsepenge for sine etterfølgere, utenfor Jerusalem. Og ettersom de kristne på Jesu tid ikke så hen til Jerusalem og dets tempel, som tidligere hadde representert Gud, kan de kristne i vår tid ikke se hen til noen av byene i kristenheten, som hevder at de representerer Gud, men i virkeligheten forfølger dem som forkynner sann kristendom, og som befinner seg «utenfor» deres organisasjon og ikke blir godtatt som noen del av det de kaller kristenheten.

Hvilken by er de «barn» av?

10. Hvordan satte Paulus et tydelig skille mellom den by som israelittene tidligere hadde sett hen til, og den by som de kristne ser hen til?

¹⁰ Paulus satte et tydelig skille mellom den himmelske og den jordiske byen da han sa følgende til galaterne: «For Hagar [en trellkvinne i patriarken Abrahams husstand] er berget Sinai i Arabia [hvor De ti bud ble gitt], og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor. Derfor, brødre, er vi ikke trellkvinnens barn, men den frie kvinnes. Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trelldoms åk!» — Gal. 4: 25, 26; 5: 1.

11. a) Hvilken virkning hadde Jerusalems ødeleggelse på de kristne, og hva gjorde de? b) Valgte de kristne da en annen by som de kunne se hen til? Forklar.

¹¹ Selv om de første kristne ikke på noen måte ville vise ringeakt for det tempel Gud hadde benyttet, nemlig templet i byen Jerusalem, betydde det ikke noe for de kristne hebreere da de romerske legioner ødela det i år 70 e. Kr. De adlød Jesu befaling og flyktet fra byen, som var fordømt, før den ble ødelagt. Hvorfor førte ikke denne ødeleggelsen til at det oppsto forvirring og uorden blant dem? Grunnen var at de var barn av sin himmelske mor, det Jerusalem som er der oppe, og de hadde kommet til den levende Guds virkelige by, et himmelsk Jerusalem. De ble heller ikke siden barn av noen annen by, for eksempel Roma, slik at de med rette kunne kalles «romerske kristne». Det Jerusalem som er der oppe, var den mor de anerkjente. De som var jøder av fødsel, var ikke lenger bare kjødelige israelitter, men de var nå åndelige israelitter. Luk. 21: 20—24.

Jerusalem blir nedtrådt

12. Hva skjedde med Babylon og Jerusalem som religiøse sentrer?

¹² Det gamle Babylon, som lenge var blitt anerkjent som sentret for verdens religion, ble til slutt en ubebodd ruinhaug og har fortsatt å være det helt til denne dag. Men før Babylon ble en ruinhaug, ble Jerusalem ødelagt for annen gang. Den vrede som døperen Johannes hadde advart om, kom over det, og Jerusalem ble døpt med ødeleggelsens ild, som fortærte de jødiske agner, men de kristne unngikk å bli døpt med denne dåp. — Matt. 3: 7—12.

13. Hvordan klarte de kristne i Jerusalem å unngå å bli døpt med den ilddåp som Jerusalem ble døpt med?

¹³ Det foregikk på denne måte: Etter at jødene hadde gjort opprør mot det romerske herredømme og de romerske hærstyrkene hadde angrepet Jerusalem og så midlertidig trukket seg tilbake i år 66, flyktet de kristne i Jerusalem ut av byen, og de fleste av dem dro over Jordan-elven og opp i fjellene i Gilead. Pella var et sted hvor mange av dem slo seg ned. De gjorde dette i lydighet mot Jesu profetiske ord: «Når I ser Jerusalem blir kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; . . . for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» — Luk. 21: 20—24.

14. Mente Jesus at den tid Jerusalem skulle ligge nedtrådt, begynte da byen ble nedtrådt av romerne under general Titus? Forklar.

¹⁴ Jerusalem ble nedtrådt med stor grusomhet av general Titus og hans romerske legioner i år 70 e. Kr. Når vi sammenligner Jesu ord med den profeti som er nedskrevet i Daniels bok, kapittel 4, ser vi at Jesus ikke mente at de sju tider, hedningenes tid eller de fastsatte tider for folkeslagene, skulle begynne det året. De hadde allerede begynt i året 607 f. Kr. da Jerusalem ble nedtrådt av babylonierne og ble ødelagt første gang. Fra da av hadde ikke Jerusalem noen konge i Davids ættelinje som satt på «[Jehovas] trone», og hedningenes tid skulle fortsette å løpe i 2520 år eller til tidlig på høsten i år 1914 e. Kr. Jesus mente bare at Jerusalem måtte fortsette å ligge nedtrådt til slutten av de fastsatte tider, det vil si til 1914. — Esek. 21: 27.

15. a) Hvor befant den kristne menighets styrende organ seg til å begynne med? b) Førte dette til at dette stedet ble kristendommens senter? Forklar.

¹⁵ Den kristne menighets synlige styrende organ befant seg i Jerusalem i den første delen av det første århundre, for det var der apostlene og deres medarbeidere holdt til, men de kristne så likevel ikke hen til denne byen som sin religions senter. Det var riktignok til Jerusalem Paulus og Barnabas reiste for å få det styrende organs avgjørelse i spørsmålet om de kristne måtte la seg omskjære eller ikke, og det var derfra det styrende organ sendte ut et veiledende brev. Apostelen Paulus foretok imidlertid lange reiser, og han gjorde den syriske byen Antiokia til utgangspunkt for sine reiser. Han skrev brev fra mange forskjellige byer, og selv om disse brevene ikke kom fra Jerusalem, betraktet de kristne menighetene dem som brev som kom gjennom den kanal for undervisning som Gud hadde dannet, og som var bindende for menigheten. Det samme var tilfelle med Peter, som skrev fra Babylon, og Johannes, som i år 96 e. Kr. fikk et syn ved en Jesu Kristi engel og skrev det ned i den bok som blir kalt Åpenbaringen eller Apokalypsen. Denne boken skrev han på øya Patmos. De siste av sine skrifter skrev han i nærheten av Efesos.

16. Redegjør for noe av Jerusalems historie etter år 70 e. Kr.

¹⁶ Hva angår den tid det bokstavelige Jerusalem fortsatte å ligge nedtrådt, så besøkte den romerske keiser og Pontifex maximus Hadrian Jerusalems ruiner i år 130 e. Kr. og ga befaling om at byen skulle gjenoppbygges. Men jødene gjorde opprør under ledelse av Bar-Cochba, for de fryktet for at det skulle bli innført hedensk tilbedelse der. Opprøret ble slått ned senest i år 134 e. Kr., og både romerne og jødene hadde store tap. Jødene ble etterpå hogd ned for fote. Den romerske koloni som lå der Jerusalem hadde ligget, ble kalt Aelia Capitolina. Det ble reist statuer av Jupiter og keiser Hadrian på tempelområdet, og det ble bygd en helligdom for den hedenske gud Jupiter der hvor templet hadde ligget. Jødene fikk ikke lov til å komme inn i byen, og hvis de trosset dette forbudet, ville de bli straffet med døden. Denne tilstanden varte til 312 e. Kr. Da Konstantin ble keiser og Pontifex maximus og deretter ga seg ut for å være kristen, fikk byen et annet preg. Den ble vernet om som et sted som hadde spesiell tilknytning til kristendommen, og Konstantin den store bygde Den hellige gravs kirke i byen.

Den tid Jerusalem skulle ligge nedtrådt, ender

17. Førte den gunst Konstantin viste Jerusalem, til at Jerusalem ble de kristnes Sion? Begrunn ditt svar.

¹⁷ Betydde dette at det Jerusalem som fantes på Konstantins tid, ble Jesu Kristi sanne etterfølgeres Sion? Nei, det var Babylon den store, Guds fiende, som kalte Jerusalem en hellig by. Det jordiske Sion hadde forkastet Jesus Kristus da han gjorde sitt inntog som konge i år 33 e. Kr. Romerne ødela det og dets tempel i år 70, men det virkelige Sion, som apostelen Johannes, som ennå levde på den tid, og hans meddisipler så hen til, fortsatte å bestå, for det er åndelig, himmelsk, og har et himmelsk tempel, sentret for den sanne tilbedelse.

18. a) Hvilken viktig rolle spilte Jerusalem i forbindelse med kongedømmet? b) Hva skjedde i 607 f. Kr., og hvordan kan vi vite at Jehova ikke da gjorde sin pakt med David om et rike ugyldig? c) (fotnote) Hva er de greske ordene for «prest» og «yppersteprest»? d) (fotnote) Hvordan førte Hieronymus med urette ordet «pontifex» inn i den latinske bibeloversettelse?

¹⁸ Hva kongedømmet angår, var Jerusalem, før det ble nedtrådt av babylonierne i 607 f. Kr., setet for Guds forbilledlige, jordiske rike. Kongene i Davids kongelige ættelinje satt på den trone som ble kalt «[Jehovas] trone». Selv om ikke Jehova lot sin pakt med David om et rike bli ugyldig i 607 f. Kr., ble tronen, Guds rike, omstyrtet og skulle fortsette å være det inntil han kom hvem retten tilhører. (Esek. 21: 27) Den som skulle komme, var kong Davids arving og herre, Jesus Kristus, som skulle være yppersteprest etter Melkisedeks vis. Han skulle være både yppersteprest og konge. — Sl. 110: 4; Heb. 5: 10; 6: 20.a

19. Hva ville det bety at den tid da Jerusalem skulle ligge nedtrådt, tok slutt, og når skulle det finne sted?

¹⁹ Når skulle den tid da Jerusalem skulle ligge nedtrådt, ta slutt, og hva ville det bety? Det ville bety at Guds rike i Davids ættelinje var blitt gjenopprettet. Men det skulle ikke finne sted i det jordiske Sion, for det ville bety at Guds himmelske Sønn ble satt på tronen etter at han hadde sittet ved Guds høyre hånd siden år 33 e. Kr. Det skulle skje i himmelen, det sted hvor Guds rike er blitt opprettet. Dette skulle finne sted ved slutten av de sju «tider for folkeslagene», nemlig i 1914 e. Kr. — Heb. 10: 12, 13; Sl. 110: 2.

Den rette ledelse

20. Hvorfor trenger ikke de kristne å bruke synlige bilder av Gud eller en eller annen gjenstand når de tilber ham?

²⁰ Jesus Kristus sa: «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 24) Kristne mennesker trenger ikke å ha jordiske bilder av Gud eller noe som skal minne dem om ham eller hans åndelige tempel, for å kunne tilbe ham. De vet at Jesus Kristus i vår tid er innsatt som konge og som den store yppersteprest etter Melkisedeks vis i Guds åndelige tempel på det himmelske Sions fjell. Ved hjelp av Guds Ord, som er ånd og liv, slik Jesus sa, og ved hjelp av Guds hellige ånd, som gir trøst og hjelp, blir de ledet på en teokratisk måte. Dette betyr at Gud hersker over dem fra himmelen gjennom sin konge, Jesus Kristus. De samarbeider med Guds organisasjon over hele jorden i det arbeid den utfører, og anerkjenner at tilsynsmennene i organisasjonen er blitt utnevnt ved Guds hellige ånd. Den organisasjon de tilhører, kan derfor ikke med rette gis noe nasjonalt navn, og kan for eksempel ikke kalles romersk eller amerikansk.

21. a) Hvilken befaling gir Gud sitt folk for å vise dem hva de bør se hen til for å oppnå åndelig ledelse? b) Hva er det som viser at Jehovas folk ser hen til en himmelsk by i stedet for en jordisk by som sentret for sin tilbedelse?

²¹ Gud kommer med følgende befaling i Esaias 51: 1, 2: «Hør på meg, I som jager etter rettferdighet, I som søker [Jehova]! Se på det fjell som I er hogd ut av, og på den brønn som I er gravd ut av! Se på Abraham, eders far, og på Sara, som fødte eder!» De ser hen til det store fjell, Jehova Gud, den større Abraham, og til den frie kvinne, deres åndelige mor som er der oppe, det åndelige Sion, og til hans teokratiske organisasjon for å få den rette ledelse. At de gjør dette, framgår tydelig av den virksomhet som de i fullstendig enhet tar del i verden over, idet de utfører akkurat det samme forkynnerarbeid som de kristne på Jesu og hans apostlers tid utførte, uansett hvor de befinner seg. En kan for eksempel på de stevner de holder, tydelig se at de legger en slik enhet for dagen, for blant dem er alle nasjonale og sosiale skranker blitt fjernet, slik apostelen Paulus skrev: «Alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; for I, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» (Gal. 3: 26—29) De har kommet til et åndelig, himmelsk Sion, som er det sted hvor de kan lære den sannhet som frigjør menneskene, og som er den by hvor sentret for deres tilbedelse finnes.

[Fotnote]