Hvilke forpliktelser har en kristen overfor syke og trengende?
DET å være gavmild mot de trengende er en fin måte å vise kjærlighet på. Det var denne form for gavmildhet døperen Johannes oppfordret sine tilhørere til å vise, da han sa: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har, og den som har mat, skal gjøre likeså!» (Luk. 3: 11) Ved å følge en slik uselvisk handlemåte ville en vise nestekjærlighet, noe Gud påbød israelittene å gjøre: «Du skal elske din neste som deg selv.» — 3 Mos. 19: 18.
I den lov Gud ga Israels folk, gjorde han det klart at de fattige blant dem ikke skulle forsømmes eller bli dårlig behandlet. Han sa til sitt folk: «Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre i noen av byene i det land som [Jehova] din Gud gir deg, da skal du ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror; men du skal lukke opp din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til.» — 5 Mos. 15: 7, 8.
Gud ønsket derfor at hans folk skulle vise kjærlighet til de fattige. Akkurat som han gavmildt åpnet sin hånd for å dekke menneskenes behov, skulle hans folk være villig til å åpne sin hånd og hjelpe de trengende blant dem. Denne ordningen skulle være til hjelp for de israelitter som var trengende, eller som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter.
Israelittene skulle ikke utnytte et fattig menneske ved å kreve rente for den støtte de ga ham, for det ville ikke være å vise gavmildhet. Gud ga følgende påbud angående dette: «Når din bror blir fattig og ikke lenger kan holde seg oppe, da skal du støtte ham; som en fremmed og en innerst skal han leve hos deg. Du skal ikke låne ham penger mot rente og ikke kreve noe i tillegg for den mat du låner ham.» (3 Mos. 25: 35, 37) Hvis en krevde rente under slike omstendigheter, ville en ikke hjelpe ham, men på en selvisk måte benytte seg av den vanskelige situasjon han befant seg i.
Disse påbudene som Jehova ga israelittene, viste riktignok hvordan de skulle forholde seg til sine trengende israelittiske brødre, men det han lot nedskrive i Ordspråkene, viste imidlertid at deres nestekjærlighet ikke måtte begrenses til noen få, men at den også måtte omfatte dem som hatet dem. «Hungrer din fiende, så gi ham brød å ete, og tørster han, så gi ham vann å drikke.» (Ordspr. 25: 21) Jesus understreket dette da han sa: «Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg. I har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder.» — Matt. 5: 42—44.
Da en mann spurte Jesus: «Hvem er da min neste?», svarte Jesus ved å fortelle en lignelse om en barmhjertig samaritan som hjalp en såret mann som han fikk se ligge ved veikanten, mens derimot to andre bare hadde gått forbi. Deretter spurte Jesus: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som den manns neste som var falt iblant røverne?» Etter å ha fått til svar at det var han som viste barmhjertighet, sa Jesus: «Gå du bort og gjør likeså!» (Luk. 10: 29—37) Jesu etterfølgere ble således gjort oppmerksomme på at de var forpliktet til å vise nestekjærlighet også overfor dem som ikke hadde samme tro som dem. Dette understreket også Paulus, som var en av Jesu Kristi apostler: «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» — Gal. 6: 10.
Tro vist ved gjerninger
Den kristne bibelskribenten Jakob viser at det å legge sann tro for dagen innebærer å vise gavmildhet mot de trengende, for troen må nødvendigvis komme til uttrykk ved det en kristen gjør. Han sa: «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det? Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.» — Jak. 2: 14—17.
En kristen legger derfor tro for dagen når han gir mat, klær og husly til en bror som er nødstilt fordi noe uforutsett har inntruffet, for eksempel storm, jordskjelv eller brann, eller fordi han har kommet i økonomiske vanskeligheter. Hvis en er oppmerksom på at han trenger hjelp, og så sier til ham: ’Varm deg og spis deg mett!’ uten å gi ham det han trenger til livets opphold, viser en hverken tro eller kjærlighet. Ville ikke det å unnlate å vise kjærlighet overfor en trengende kristen bror være et bevis for at ens tro er død? Johannes, en av Jesu Kristi apostler, sa: «Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 17, 18.
Kjærlighet og medfølelse tilskynder en til å være gavmild mot sine trengende kristne brødre. Gud har lagt disse to egenskaper for dagen overfor menneskene, og han oppfordrer oss til å gjøre det samme overfor hverandre. Kjærligheten tilskynder en kristen til å dele sine materielle ting med en trengende åndelig bror uten å vente å få noe igjen, og derved vil han hjelpe ham ut av den vanskelige situasjon han befinner seg i. Guds Ord oppfordrer i Romerne 12: 13 de kristne til å gjøre dette: «Ta eder av de hellige i deres trang; legg vinn på gjestfrihet!» Dette er en midlertidig hjelp, en hjelp de gir inntil vedkommende har kommet seg ut av de uforutsette økonomiske vanskeligheter igjen.
En kristen vil derfor hjelpe sine trengende brødre og andre som har behov for hjelp, men han er ikke forpliktet til å hjelpe late mennesker som i selviskhet forsøker å benytte seg av de kristnes gavmildhet.
Profesjonelle tiggere
Det er mange profesjonelle tiggere som benytter seg av alle slags bedragerske metoder for å gi inntrykk av at de er nødstilte, og derved vekke folks medlidenhet. Harlam Gilmore skriver angående dette i sin bok The Beggar: «Ved at tiggeren benytter en smart kombinasjon av gamle klær, forskjellige ansiktsuttrykk og deformiteter, som enten er ekte eller falske, får han det til å se ut som om han er i stor nød.» Dette gjør han for å vekke folks medlidenhet og få dem til å gi ham materiell støtte, slik at han ikke behøver å arbeide. Er vi ifølge Bibelens prinsipper om gavmildhet forpliktet til å gi noe til slike mennesker? I 2 Tessalonikerne 3: 10 finner vi følgende rettledning: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.»
I de fleste land i dag er det sørget for offentlig støtte til de nødstilte. I disse landene begynner ikke folk å tigge fordi det er umulig for dem å skaffe seg arbeid, hvis de virkelig ønsker det, eller fordi myndighetene ikke sørger for dem som er arbeidsløse, med fordi de tjener mer penger ved å tigge.
De som virkelig er i nød
Den kristne menighet i det første århundre sørget for de nødstilte enker som tilhørte den, hvis de ikke kunne forsørge seg selv eller ikke hadde slektninger som kunne hjelpe dem. Paulus sa angående dette: «Dersom noen troende mann eller kvinne har enker, da skal de sørge for dem og ikke la dem falle menigheten til byrde, for at den kan sørge for de virkelige enker.» (1 Tim. 5: 16) Disse enkene var nære slektninger, for eksempel mødre og bestemødre. Barn og barnebarn er forpliktet til å hjelpe slike slektninger, for Bibelen sier: «Har en enke barn eller barnebarn, da skal disse først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt og gi sine foreldre vederlag; for dette er tekkelig i Guds øyne. Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1 Tim. 5: 4, 8) En kristen vil oppfylle sine forpliktelser og sørge for sine trengende slektninger, enten ved å gjøre det alene eller sammen med andre av sine slektninger, eller ved å hjelpe dem til å dra nytte av den offentlige støtte som de kan få.
I de fleste land i dag blir en del av skatten brukt til sosialtrygder for å hjelpe de trengende, og enhver skatteyter har rett til å benytte seg av dette tiltaket når han trenger hjelp. Gjennom trygder og pensjoner kan mennesker som på grunn av høy alder ikke lenger er i stand til å tjene til livets opphold, få støtte. De trengende kan benytte seg av disse og andre tiltak som skattepengene blir brukt til, men ikke desto mindre kan enkeltpersoner gjøre godt mot slike mennesker.
Besøk hos syke
Det å «elske hverandre», slik Jesus Kristus påbød i Johannes 15: 12, innebærer også at vi skal besøke de syke blant oss. En som er syk og bundet til sengen, eller som er henvist til alltid å være inne, trenger å få oppmuntring i form av besøk eller brev fra sine kristne brødre og søstre. Ved å besøke dem viser en at en er interessert i deres ve og vel, og at en ønsker å gi dem den hjelp en kan.
I sin profeti angående sitt annet nærvær viste Jesus at det å besøke sine kristne brødre som er syke, er en troshandling. Han sa: «Jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg.» De kristne har selvfølgelig ikke gjort dette mot Jesus direkte, og derfor fortsatte han med å si: «Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» (Matt. 25: 35, 36, 40) Denne veiledningen om hvordan vi skal behandle Kristi åndelige brødre, viser i prinsippet hvordan vi skal behandle våre medkristne.
Når brødre i den kristne menighet hjelper hverandre og viser hverandre omtanke, blir fellesskapet styrket. Det at Jehovas folk viser godhet mot dem som er utenfor den kristne menighet, tjener som en anbefaling for sannheten, som de forkynner. Vi bør derfor følge apostelen Johannes’ råd: «La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 18; 2 Kor. 6: 4—6.