Intellektuell frihet eller fangenskap under Kristus?

MENNESKENE rundt om på jorden krever i vår tid større og større frihet. De krever større tenke-, ytrings- og handlefrihet. Som følge av at det i løpet av de siste 50 år er blitt undervist i menneskelige filosofier på skoler og universiteter, er mange mennesker blitt ateister. Det at det er blitt lagt så stor vekt på den enkeltes selvbestemmelsesrett, har resultert i at forskjellige sosiale og politiske grupper har kommet med høylytte krav om uavhengighet. Disiplin og respekt for myndighetene holder på å forsvinne. Mange mennesker er misfornøyde. Freden er blitt tatt bort fra jorden.

Som følge av at myndighetene har tillatt at ungdommen er blitt innprentet den tanke at menneskets tenkning ikke bør være underlagt troen på en Gud som står over alle, har de nå å gjøre med en opprørsk generasjon, en generasjon som protesterer mot sosiale og moralske prinsipper, og som selv vil avgjøre hva som er rett, og hva som er galt. Ungdommer som ofte ikke har mer enn en overfladisk kjennskap til hva saken gjelder, tar del i streiker og protestmarsjer som om de skulle ha foretatt en grundig undersøkelse av alle sakens faktorer og truffet en avgjørelse etter moden overveielse. Det er en kjensgjerning at de unge gjør opprør mot de voksnes myndighet i vår tid.

Hvor forskjellig er ikke alt dette fra Bibelens lære og Jesu Kristi ord! Det er riktig at Jesus sa: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 32) Men hva skulle de bli frigjort fra, og hva skulle de bli frigjort til? Det er tydelig at Jesus ikke her oppfordret menneskene til å følge sin egen lov. Han ville frigjøre dem fra de falske religiøse lederes læresetninger og overtro, men samtidig sa han til dem: «Ta mitt åk på eder og lær av meg!» (Matt. 11: 29) De som kom til ham, måtte la seg lede av ham; de måtte lytte til det han sa, og adlyde ham. Hvis noen ikke underordnet seg under ham, som Gud hadde utsendt, viste de derved tydelig at deres tankegang fortsatt var i fangenskap under den dårlige innflytelse som apostelen Paulus siktet til da han sa: «Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet . . . ikke skal skinne for dem.» — 2 Kor. 4: 4.

La deg ikke bedra! De som ønsker å ha uinnskrenket frihet i åndelig henseende, kommer før eller senere i strid med Gud og hans Ord, Bibelen. De setter menneskets forstand høyere enn Skaperens, og fordi de ʼærer og dyrker skapningen framfor skaperen’, overgir Gud dem ’til et sinn som intet duger, så de gjør det usømmelige’. (Rom. 1: 25, 28) Stolthet gjør dem blinde for det faktum at ufullkomne mennesker i vår tid må velge mellom to herrer. De må enten være rettferdighetens tjenere eller syndens tjenere. — Romerne, kapittel 6.

Apostelen Paulus sa også at det i vår tid skulle bli mer og mer tydelig at menneskene var i trelldom under synden. Han skrev: «I de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, . . . spottende, ulydige mot foreldre, . . . upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.» (2 Tim. 3: 1—5) Mange mennesker har således forlatt «sine sansers fulle bruk» og er blitt fanget i «Djevelens snare», og Djevelen bruker dem for å fremme sine onde hensikter. — 2 Tim. 2: 26, NW.

Sanne kristne er imidlertid blitt frigjort ved hjelp av nøyaktig kunnskap fra Bibelen. Men ettersom de også ønsker at andre, som fremdeles er i trelldom, skal bli befridd for en slik feilaktig tenkemåte, tar de del i en åndelig krigføring for å bekjempe tanker som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Apostelen Paulus beskriver denne krigføringen og sier: «Om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker, idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» — 2 Kor. 10: 3—5.

Det ser ut til at det i den første kristne tid var noen i menigheten i Korint som ikke respekterte Paulus’ myndighet, og som bare betraktet ham ut fra et kjødelig synspunkt. De unnlot å ta i betraktning at han var blitt spesielt bemyndiget av Kristus. Det finnes også i vår tid noen som ved sin uavhengige tenkning viser at de tviler på at Kristus har et spesielt utnevnt styrende organ av ufullkomne mennesker på jorden som han handler gjennom, og som han har betrodd alle Rikets interesser, «alt det han eier», på jorden. (Matt. 24: 45—47) Når slike mennesker, som ønsker å tenke uavhengig, får råd og veiledning som er basert på Bibelen, er de tilbøyelig til å tenke: ’Det der kommer bare fra kjødelige mennesker, så jeg kan selv avgjøre om jeg skal godta det eller ikke.’

Da E. A. Dunlap, som er inspektør ved Vakttårnets bibelskole Gilead, for en tid siden talte over dette emnet til en klasse misjonærer, stilte han følgende spørsmål: «Er det slik dere tenker?» Han fortsatte så med å si: «Hvis det er det, er dere i ferd med å bli besmittet av den uavhengighetens ånd som Satan besmitter hele verden med. For å få bukt med en slik tankegang må dere, slik apostelen Paulus sier, spørre dere selv om dere ’tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus’.»

De kristne, som følger en slik rett handlemåte, vil ikke nære sitt sinn med tanker som ikke er i samsvar med Kristi lære. De vil forstå at den formaning apostelen Paulus kommer med, gjelder dem: «[Dere tilhører] ikke dere selv, for dere ble kjøpt for betaling. Herliggjør da Gud i deres legeme.» (1 Kor. 6: 19, 20, NW) De vil også ha apostelen Peters formaning i tankene: «Vær som frie mennesker, og bruk ikke deres frihet som et skalkeskjul for det som er moralsk dårlig, men som Guds slaver.» (1 Pet. 2: 16, NW) Mennesker som i selviskhet ønsker å oppnå intellektuell frihet, kommer i trelldom under synden. Å være Kristi fange betyr derimot å ha fred med Gud, trygghet og en fornuftig veiledning i livet.