La oss bevare vår fred

«Mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.» — Es. 32: 18.

 1. Hvorfor er «fredens Gud» til sine tider «en stridsmann», og hvor lenge kommer det til å være slik?

GUDS Ord sier at «alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. . . . krig har sin tid og fred har sin tid». Det er grunnen til at Jehova Gud ikke bare blir omtalt som «fredens Gud», men også som «en stridsmann» og «hærskarenes Jehova». For å hevde sitt overherredømme og gjenopprette fred finner han det til sine tider nødvendig å gå til krig, og han sier derfor om seg selv at han «oppretter fred og skaper ulykke». Det er imidlertid bare i den nåværende onde tingenes ordning at krig har sin tid og fred har sin tid. I den kommende, nye ordning, når Guds vilje skjer på jorden som i himmelen, kommer det bare til å være fred som har sin tid. — Pred. 3: 1, 8; Fil. 4: 9; Rom. 15: 33; 2 Mos. 15: 3; Jak. 5: 4; Es. 45: 7, NW.

 2. Hvordan blir Jehovas vitners fredelige virksomhet noen ganger omtalt i Bibelen?

² Det samme kan sies om den fredelige virksomhet som en innvigd kristen forkynner tar del i. Hvordan det? Jo, for hans tjeneste og forskjellige ting som har tilknytning til den, blir ofte omtalt med uttrykk som vanligvis blir brukt i forbindelse med krig: «Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann [soldat, NW]!» Han bruker selvfølgelig ikke kjødelige eller bokstavelige våpen, slik apostelen Paulus viser: «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festningsverker.» Paulus sier også: «Vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot . . . ondskapens ånde-hær i himmelrommet.» En kristen forkynner bruker sannheten, «Åndens sverd, som er Guds ord», som «er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd». Med dette «sverdet» avslører han falske læresetninger som vanærer Gud, ikke av stolthet eller fordi han bærer nag til noen, men av kjærlighet til Gud, sannheten og sine medmennesker. — 2 Tim. 2: 3; 2 Kor. 10: 4; Ef. 6: 12, 17; Heb. 4: 12.

 3. I hvilken utstrekning er de kristne forpliktet til å bevare freden?

³ Det er derfor tydelig at en kristen ikke er forpliktet til å bevare freden under enhver omstendighet. Han må imidlertid alltid sørge for å stå i et fredelig forhold til sine kristne brødre, slik Bibelen viser: «Hold fred med hverandre!» «Brødre, . . . ha ett sinn, hold fred med hverandre.» En kristen er forpliktet til å rydde eventuelle uoverensstemmelser mellom seg selv og andre kristne av veien. Han må gå til den han har fornærmet, eller til den som har fornærmet ham, og prøve å ordne opp i saken. Men når det gjelder dem «som er utenfor», er det bare i relativ forstand at de kristne er forpliktet til å holde fred: «Såfremt det er mulig,» — det er kanskje ikke alltid mulig — «da hold I på eders side» — de som er utenfor, ønsker kanskje ikke å ordne opp i saken — «fred med alle mennesker!» — Mark. 9: 50; 2 Kor. 13: 11; 1 Tess. 5: 13; Rom. 12: 18; Matt. 5: 23, 24; 18: 15—17.

Vær fredsommelig

 4. a) Hvilke faktorer bidrar til at freden forsvinner? b) Hvilket råd gir Bibelen i denne forbindelse?

⁴ På grunn av nedarvet ufullkommenhet, svakhet og selviskhet er menneskene tilbøyelige til å bli uenige og kommer opp i diskusjoner. Mange stridigheter oppstår også på grunn av uheldige omstendigheter. Det er derfor meget passende at Guds Ord råder menneskene til å holde fred med hverandre. Da Josef, patriarken Jakobs sønn, som Egypts statsminister sendte sine brødre tilbake til sin far etter å ha gitt seg til kjenne for dem, ga han dem dette forstandige råd: «Trett ikke med hverandre på veien!» Fordi det er så lett å komme opp i en trette, kunne Salomo si: «Det er en ære for en mann at han holder seg borte fra trette, men enhver dåre viser tenner.» — 1 Mos. 45: 24; Ordspr. 20: 3.

 5, 6. Hvilke fordeler kan en oppnå ved å være fredsommelig?

⁵ De som har fått Guds fred, må derfor stadig arbeide for å bevare freden. De må være fredeligsinnet. Og hvorfor skulle de ikke være det? Fred er noe som bidrar til sunnhet og velvære på alle måter. Det er en kjent sak at stridigheter, friksjoner og stress er noen av de mest alminnelige årsaker til både mentale og fysiske lidelser. Det er derfor tydelig at vi for vårt eget velværes skyld bør ha fred som vårt mål. Det kan ikke herske lykke i den kristne menighet eller innen familiekretsen hvis det stadig er uoverensstemmelser der. Alle forstandige mennesker vil derfor være interessert i å bevare freden.

⁶ Fred er dessuten noe som skaper framgang og vekst. Et krigsherjet strøk produserer ingen god avling. En person som har problemer med at de forskjellige organer i kroppen ikke samarbeider på rette måte, klarer ikke å nå sine mål eller å få utført det han skal, men må la andre ta hånd om seg. En gruppe personer, for eksempel en familie, en menighet eller et firma, må ha innbyrdes fred for å kunne nå sine mål og få utført det de skal. De kristne bør derfor gi akt på følgende ord: «Rettferdighets frukt sås i fred for dem som holder fred.» Og: «Den som vil elske livet og se gode dager, han holder sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage etter den!» — Jak. 3: 18; 1 Pet. 3: 10, 11.

 7. Hva vil det si å være fredsommelig?

⁷ Det er derfor ikke noe å undres over at Gud i sitt Ord legger så stor vekt på fred. Han ga for eksempel de jøder som hadde vendt tilbake fra Jerusalem, dette råd: «Elsk sannhet og fred!» Det er også grunnen til at Jesus sa: «Salige [lykkelige, NW] er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.» Det å være fredsommelig betyr ikke bare å ha fred, men også å være fredelig innstilt, å jage etter fred, å arbeide for å skape fred. Vi må være fredsommelige for å oppnå Guds godkjennelse. — Sak. 8: 19; Matt. 5: 9.

 8. Hva vil vi gjøre hvis vi er fredsommelige, og hva vil det føre til?

⁸ Hvis vi er blant de fredsommelige «Guds barn», vil vi også nevne fred i våre bønner. Som salmisten David sa for lang tid siden: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Der være fred innen din voll, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg!» Og apostelen Paulus kom med følgende formaning: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i . . . bønn . . .; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» — Sl. 122: 6—8; Fil. 4: 6, 7.

Vær på vakt overfor ting som kan forstyrre freden

 9—11. a) Hvorfor må vi først og fremst vokte oss for stolthet? b) Hvilken virkning vil stolthet ha på vårt forhold til Gud? c) Hvilken virkning vil det ha på vårt forhold til våre medmennesker?

⁹ Hvis vi ønsker at Gud skal besvare våre bønner om fred, må vi gjøre vårt. Vi må arbeide for å oppnå det vi ber om. Det innebærer blant annet at vi må vokte oss for ting som kan forstyrre vår fred. Det vi da først og fremst må vokte oss for, er stolthet. Hvordan kan en si det? Jo, for det var i første rekke stolthet som fikk Satan Djevelen til å bli den store fredsforstyrrer. Stolthet er årsaken til alt opprør mot Gud, og opprør er en form for krig, det motsatte av fred. En som er stolt, ønsker ikke å underordne seg, men hvis en ikke er villig til å underordne seg under dem som er over en, kan det ikke bli fred. — Esek. 28: 17; 1 Pet. 5: 5.

¹⁰ Stolthet vil gjøre oss til Guds fiender. Hvordan kan vi vel ha fred hvis vi er Guds fiender? «Stolte øyne» er en av de sju ting som er vederstyggelige i Jehovas øyne. Og den personifiserte guddommelige visdom sier: «Stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.» Ja, ettersom «Gud står de stolte imot», kan vi umulig ha fred med Gud hvis vi er stolte. Hvis vi ønsker å stå i et fredelig forhold til ham, må vi være ydmyke, for det er bare «de ydmyke [han gir] nåde». «[Jehova] er opphøyd, og han ser til den ringe [ydmyke, NW], og den stolte kjenner han langt fra.» — Ordspr. 6: 16, 17; 8: 13; Jak. 4: 6; Sl. 138: 6.

¹¹ En som er stolt, står ikke i et fredelig forhold til sine medmennesker. Nei, apostelen Paulus viser gjentatte ganger at stolthet er noe som skaper stridigheter: «La oss ikke bli selvopptatte, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.» ’Gjør ikke noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men akt i ydmykhet hverandre høyere enn eder selv.’ «Dersom noen farer med fremmed lære og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, han er oppblåst skjønt han intet forstår, men er syk for stridsspørsmål og ordkrig, som volder avind, kiv, spottord, ond mistanke, stadig krangel.» Ja, stolthet er uten tvil noe som forstyrrer freden. — Gal. 5: 26, NW; Fil. 2: 3; 1 Tim. 6: 3—5.

12, 13. Hvordan forstyrrer materialisme freden?

¹² Noe annet som forstyrrer freden, og som vi derfor må være på vakt overfor, er materialisme. Hvis vi stadig trakter etter materielle ting og gjør alt vi kan for å oppfylle våre selviske ønsker, blir vi misfornøyd og kommer opp i en mengde vanskeligheter, og hvordan kan vi da ha fred? Bibelen sier med rette: «Pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» Vi kan hverken ha fred med Gud eller fred i sinnet hvis vi blir ledet av materialisme. La oss huske at «vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye». Når vi er fornøyd, har vi fred i sinnet. — 1 Tim. 6: 10, 7, 8.

¹³ En som er stolt og materialistisk, ønsker å konkurrere med sine naboer om hvem som kan oppnå størst ære og skaffe seg flest materielle ting, og det er noe som skaper sjalusi og misunnelse og gir en en konstant frykt for å miste det en har. Ja, en blir sannelig berøvet freden når en har en slik selvisk, materialistisk innstilling. For å bevare freden må vi derfor følge denne formaning: «Dere skal ikke se etter eget beste, men ha øye også for de andres.» — Fil. 2: 4, UO; 1 Kor. 10: 23, 24.

14. Hvorfor kan en si at alle «kjødets gjerninger» forstyrrer freden?

¹⁴ En kan faktisk si at alle former for selviskhet, alle «kjødets gjerninger», er ting som forstyrrer freden, og jo mer de får gjøre seg gjeldende, jo mer vil de forstyrre ens fred. Ja, både løgn, tyveri, bedrag og alle former for kjønnslig umoral forstyrrer ens fred med Gud ved å gi en dårlig samvittighet, og slike ting forstyrrer også ens fred med ens medmennesker fordi de får en til å krenke deres rettigheter, noe også Paulus viste da han sa: «Dette er Guds vilje . . .: at I avholder eder fra hor; at hver av eder vet å vinne seg sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud; at ingen skal gjøre sin bror urett og uskjell i det han har å gjøre med ham; for Herren er hevner over alt dette.» Legg også merke til hvor mange det er av disse kjødets gjerninger som i seg selv forstyrrer freden: «Fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk.» Det er ikke tvil om at vi må være på vakt overfor og kjempe imot alle kjødets gjerninger hvis vi ønsker å bevare vår fred. — 1 Tess. 4: 3—6; Gal. 5: 19—21.

Framelsk åndens frukter

15, 16. a) Hvordan vil kjærlighet hjelpe oss til å bevare freden? b) Hvordan er det med glede?

¹⁵ Det er derfor tydelig at ettersom alle «kjødets gjerninger» forstyrrer freden, må alle de andre av åndens frukter (for la oss ikke glemme at fred er en av åndens frukter) fremme fred, og vi bør derfor ønske å framelske dem. (Gal. 5: 22, NW) Den første og viktigste av disse er kjærlighet. Både det kjærligheten ikke gjør, og det den gjør, hjelper oss til å bevare vår fred. «Kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig.» Nei, for hvis den gjorde noe av dette, ville den forstyrre freden. Kjærligheten er ikke selvisk, for den «søker ikke sitt eget». Den bærer ikke nag og holder ikke regnskap med krenkelser, nei, den «gjemmer ikke på det onde». Den fremmer i stedet fred ved at den ’gleder seg ved sanhet og utholder, tror, håper og tåler alt’. Ja, ved at vi framelsker kjærlighet, blir vi hjulpet til å bevare vår fred. — 1 Kor. 13: 4—7.

¹⁶ Kan en også si at glede fremmer fred? Selvfølgelig! En som er glad, er utadvendt og har en positiv innstilling. Ja, glede skaper fred, akkurat som fred skaper glede. Glede gir styrke og gjør oss i stand til å overse små og ubetydelige fornærmelser som, hvis vi mangler denne egenskapen, vil gjøre oss foruroliget og derved berøve oss vår fred. Nær knyttet til glede er humoristisk sans, som ofte er til stor hjelp i en pinlig eller vanskelig situasjon og på den måten tjener til å bevare freden. — Neh. 8: 10.

17, 18. a) På hvilken måte fremmer langmodighet fred? b) Hvordan er det med vennlighet?

¹⁷ Hvordan forholder det seg med langmodighet? Langmodighet vil uten tvil hjelpe oss til å bevare vår fred. Hvor mange internasjonale, nasjonale og rasemessige stridigheter og stridigheter mellom enkeltpersoner har ikke oppstått bare fordi folk ikke har vært villige til å legge langmodighet for dagen! Langmodighet er i sannhet en egenskap som fremmer fred, for den får en til å holde ut under alle slags forhold så sant det er mulig, i stedet for å gjøre stort vesen av tingene og kanskje skape stridigheter. Den hjelper en til ikke å være altfor nærtagende, til ikke å bli fornærmet over bagateller. Ja, vi må ha langmodighet for å kunne ’tåle hverandre i kjærlighet og legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd’. — Ef. 4: 2, 3.

¹⁸ Den neste av åndens frukter som er nevnt i Galaterne 5: 22 (NW), er vennlighet. Det er også en egenskap som vi vil ønske å framelske for å bevare vår fred. Vennlighet har makt, for det er en egenskap som rydder misforståelser av veien og gjør det mulig å tilgi. Den avvæpner de kritiske, de fordomsfulle og de mistenksomme. Paulus’ ord i Efeserne 4: 31, 32, hvor han nevner vennlighet som en motsetning til blant annet bitterhet, hissighet og vrede, viser hvordan vennlighet fremmer fred: «Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap; men vær gode [vennlige, NW] mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!»

19—21. a) Hvilken verdi har godhet når det gjelder å skape fred? b) Hvilken verdi har tro? c) Mildhet?

¹⁹ Godhet, som blir definert som edelhet, menneskekjærlighet, er også en egenskap som fremmer fred. Skaperen, Jehova Gud, er den personifiserte godhet, og ettersom vi er skapt etter hans lignelse, må vi prøve å etterligne ham. De som legger godhet for dagen, frambringer lysets frukt, som «viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet». I vår tid er det lite «kjærlighet til det gode» og følgelig også lite fred i verden. Godhet gir en god samvittighet, og det er en nødt til å ha for å bevare freden. De kristne blir derfor rådet til å ’bevare en god samvittighet’, slik at de som taler nedsettende om deres gode oppførsel, må bli til skamme. — Ef. 5: 9; 2 Tim. 3: 3; 1 Pet. 3: 16, NW.

²⁰ En annen av åndens frukter som vil hjelpe oss til å bevare vår fred, er tro, tillit til Jehova Gud, slik vi kan lese: «Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit.» Og Jesus sa: «Eders hjerte forferdes ikke! Tro på Gud, og tro på meg!» På grunn av tro kan vi ’rette oss opp og løfte våre hoder fordi vi vet at vår forløsning stunder til’, og det i en tid da resten av menneskeheten «faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». Og når våre svakheter og begrensninger gjør oss foruroliget og mismodige, kan vi bevare freden ved å vise tro på Jehovas kjærlighet og barmhjertighet og på Kristi gjenløsningsoffer. — Es. 26: 3; Joh. 14: 1; Luk. 21: 28, 25, 26; Sl. 103: 8—14; 1 Joh. 1: 7.

²¹ Hvor tydelig er det ikke at den neste av åndens frukter som apostelen Paulus nevner, nemlig mildhet, fremmer fred! Å være mild vil si å være vennlig og beroligende, ikke sur, uvennlig og irriterende. Jesus var mild, og han sa at de milde var lykkelige. Det er ikke noe som forstyrrer freden mer enn sinne, men «mildt svar stiller harme». Ja, særlig når vi ser at andre, for eksempel myndigheter som ’krever oss til regnskap for det håp vi har’, ikke legger mildhet for dagen, men er uvennlige, er det viktig at vi svarer «med et mildt sinn og dyp respekt». — Ordspr. 15: 1; 1 Pet. 3: 15; Matt. 5: 5; 11: 29, NW.

22. Hvordan er selvkontroll en hjelp til å bevare freden?

²² Den siste av de fruktene Paulus nevner, er selvkontroll, som nest etter kjærlighet er den frukt som er til størst hjelp for oss når det gjelder å bevare freden. Når noen fornærmer oss og så å si slår oss på kinnet, vil vi kunne vende det andre kinnet til og derved bevare freden hvis vi har selvkontroll. Selvkontroll vil få oss til ikke å rope når andre blir opphisset, og derved hjelpe oss til å gjenopprette freden. «En rasende mann vekker strid, men en som er sen til vrede,» eller som legger selvkontroll for dagen, «stiller trette». — Ordspr. 15: 18, NW; Matt. 5: 39.

23. Hvorfor er det så viktig å holde tungen under kontroll?

²³ En må passe godt på at en holder tungen under kontroll. Sladder kan være harmløs, men den kan også skape uvennskap og splid mellom venner hvis det som blir sagt, er lite fordelaktig. Som vi kan lese: «Når det er forbi med veden, slokner ilden, og når det ingen øretuter [bakvasker, NW] er, stilles trette.» «Jag spotteren bort! Så går tretten med.» Å holde tungen under kontroll er også nødvendig når noen kommer til oss og klager over noe som noen andre har sagt eller gjort. Da er det lett for oss å bli revet med av våre følelser og ta parti for den som kommer og klager. Men la oss ikke gjøre det! La oss legge selvkontroll for dagen og bevare likevekten og tenke fornuftig over saken. Prøv for fredens skyld å rydde vanskelighetene av veien ved å si noe slikt som: ’Var det nå virkelig så ille? Du må ha misforstått ham, eller han må ha misforstått deg. Kanskje han ikke følte seg riktig bra den gangen. Ta det ikke så alvorlig! Jeg er sikker på at han ikke mente noe ondt med det.’ Også på denne måten kan du arbeide for å bevare freden. — Ordspr. 26: 20; 22: 10.

24, 25. Hvilket ansvar har ektemenn, tilsynsmenn og hustruer i denne forbindelse?

²⁴ Uansett hvilken situasjon vi befinner oss i, ønsker vi for fredens skyld å legge selvkontroll for dagen. En mann blir kanskje irritert over noe hans hustru eller barn har sagt eller gjort. Hvis han viser selvkontroll, vil vanskelighetene straks kunne ryddes av veien, men hvis han kommer med hissige uttalelser eller handler overilt, driver han freden enda lenger bort. En kristen tilsynsmann kan også bli irritert over noe som blir sagt eller gjort i menigheten. Uansett hva det kan være han er irritert over, vil det være uforstandig av ham å bli sint eller opphisset og komme med ubesindige bemerkninger, for da vil freden forsvinne. Og da må freden gjenopprettes før problemet kan løses. — 2 Tim. 2: 23, 24.

²⁵ Andre har imidlertid også et ansvar i denne forbindelse. «Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.» Det er en kjent sak at en trettekjær kvinne forstyrrer freden. Hvor urimelig og irriterende er hun ikke! Hennes mangel på selvkontroll stiller andres tålmodighet med henne på en hard prøve. — Ordspr. 21: 9.

26, 27. Hva kan en som en oppsummering si at en må gjøre for å oppnå fred og bevare den?

²⁶ Ja, ettersom fred er en av åndens frukter, kan en si at de andre fruktene hjelper en til å framelske den og bevare den. Jehova, fredens Gud, og hans Sønn, Fredsfyrsten, har gitt oss sin fred. Det er en uforlignelig fred, en fred som er basert på rette prinsipper, og som ikke er avhengig av omgivelsene. Ved å vise tro har det vært mulig for oss å komme i et fredelig forhold til Jehova Gud, og vi må nå arbeide for å bevare vår fred. Vi må holde fred med våre brødre og, så sant det er mulig, med vår neste, hvem det enn måtte være.

²⁷ Det betyr at vi må være fredsommelige og jage etter fred, be om fred, arbeide for å bevare freden, vokte oss for de mange ting som kan forstyrre vår fred, og spesielt være på vakt overfor Satan Djevelen, den store fredsforstyrrer. Vi må derfor framelske åndens frukter, som fremmer fred. Vi ønsker å bevare vår fred i hjerte og sinn, slik at vi kan arbeide effektivt og være lykkelige.

28. Hvilken tilknytning har fred til lykke?

²⁸ Er ikke Jehova Gud den lykkelige Gud og Jesus Kristus den lykkelige makthaver? Jo, det er de, og hvis vi ønsker å være lykkelige, må vi ha deres fred. «De som råder til fred, får glede.» Og sa ikke Jesus: «Salige [lykkelige, NW] er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn»? Er vi fullt ut klar over betydningen av disse ordene? Fredsommelighet er med andre ord noe som i likhet med kjærlighet kjennetegner Guds barn. La oss derfor gjøre alt vi kan for å verne om vår fred, Guds fred. — Ordspr. 12: 20; Matt. 5: 9.