Kristen oppførsel i en verden som er preget av vold

Voldshandlingene tiltar stadig. Hvordan bør en kristen forholde seg?

OVER hele verden finner det sted en foruroligende økning i antall voldshandlinger. Voldshandlingene har antatt slike internasjonale dimensjoner at De forente nasjoners generalsekretær, U Thant, har sagt at han frykter at «vi er vitne til de innledende faser til en tredje verdenskrig».a

I mange land er regjeringene i de senere år blitt styrtet på grunn av voldsomme indre uroligheter. I andre land truer de partier som er i opposisjon til regjeringen, med å få i stand en blodig krig.

I så godt som alle land på jorden stiger antallet av forbrytelser og opptøyer hurtig. I en rapport fra De forente stater sies det: «Forbrytelsene øker fire-fem ganger så raskt som befolkningen her i landet. Hvis det ikke skjer en forandring, vil det uunngåelig føre til anarki.»b En rapport som nylig er blitt offentliggjort, viser at i løpet av de tre første måneder av 1967 økte antallet av alvorlige forbrytelser i USA med 20 prosent i forhold til samme periode året før, og det vil igjen si at forbrytelsene økte over 15 ganger så raskt som befolkningen.

Hvorfor er hele verden preget av vold? Kommer voldshandlingene til å fortsette å øke i årene framover? Hvordan kommer det hele til å ende? Og hvordan bør de kristne forholde seg i en verden som er preget av vold?

Hvorfor er verden preget av vold?

Hovedårsaken til voldshandlingene er at menneskene i det store og hele har forkastet Guds veiledning. Menneskene ble ikke skapt til å klare seg uten Gud. Så lenge de fulgte de normer Gud hadde fastsatt, ville de kunne glede seg over fred og lykke. Men våre første foreldre ønsket ikke å ha Gud som sin veileder, og det fikk sørgelige følger, ikke bare for dem, men også for alle deres etterkommere. De ønsket å være uavhengige av Gud og gjorde opprør og gikk sine egne veier. Den allmektige Gud ga menneskene rikelig med tid til å følge en slik handlemåte, slik at det med tiden blant annet ville vise seg at menneskene aldri kan oppnå fred og lykke uten Guds ledelse. — 1 Mos. 3: 17—19.

Historien har bekreftet dette. Mennesker og nasjoner som ikke lar seg lede av Gud, har dannet sine egne styreformer og sine egne ideologier og filosofier. Når menneskene ikke lar seg lede av de guddommelige lover og prinsipper, vil det uunngåelig oppstå konflikter blant dem. Siden menneskene gjorde opprør mot Gud, har følgende ord, som Jeremias uttalte under inspirasjon, gang på gang vist seg å være sanne: «Jeg vet, [Jehova], at et menneske ikke selv rår for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.» (Jer. 10: 23) Jeremias skrev også: «Se, [Jehovas] ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra?» (Jer. 8: 9) Fordi menneskene har forkastet Guds visdom og valgt å stole på sin egen forstand, har de mistet sin fred.

Menneskene har ikke klart å skape bedre forhold seg imellom i de århundrer som har gått. Hvorfor ikke? Nei, for da de sluttet å underordne seg under Gud, kunne de bare bevege seg i én retning, nemlig nedover. Jo lenger de holdt seg borte fra Gud, jo verre ville de bli. Dette ville være like sikkert som at en stein som blir kastet ut fra en klippeskrent, i harmoni med gravitasjonsloven faller nedover.

Foruten det at menneskene i så lang tid har unnlatt å følge Guds veiledning, er det også en annen faktor som i høy grad har bidratt til å øke voldshandlingene i vår tid. Bibelen sier i Åpenbaringen 12: 12: «Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.»

Det er Satan Djevelen og hans demoner, åndeskapninger som også har gjort opprør mot Gud, som i første rekke står bak voldshandlingene i verden. Fra den usynlige åndeverdenen tilskynder de villige mennesker her på jorden til å føre ulykke over menneskeheten. Hvor stor innflytelse har de? Bibelen sier i 1 Johannes 5: 19 (LB): «Hele verden er i den ondes vold.» Både kjennsgjerningene og de bibelske profetier viser at Satan og hans demoner i vårt århundre er blitt kastet ut av himmelen og ned til jordens nærhet. (Åpb. 12: 7—9) Disse usynlige maktene forverrer tilstandene på jorden ved å egge menneskene til å begå flere voldshandlinger. Hvorfor gjør de det? Jo, de vet at den tid nærmer seg da Gud skal fjerne alle de onde, deriblant de onde åndeskapningene. Ettersom de vet at de kommer til å bli tilintetgjort på grunn av sin store ondskap, gjør de sitt ytterste for å forderve menneskeheten. «Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» — 1 Pet. 5: 8.

Fordi menneskene i så lang tid har vært atskilt fra Gud og er blitt påvirket av onde åndemakter, blir de stadig mer forherdet i sin oppførsel. Bibelen har nøyaktig forutsagt de forhold som gjør seg gjeldende i verden i vår tid: «Dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.» — 2 Tim. 3: 1—4.

Hvordan vil framtiden bli?

Kommer voldshandlingene til å fortsette å øke, eller kommer de til å avta i tiden som kommer? Bibelens profetier sier: «Onde mennesker . . . går fram til det verre.» (2 Tim. 3: 13) De sier også: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer.» (1 Tim. 4: 1) Og Jesus Kristus forutsa: «Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» — Matt. 24: 12.

Voldshandlingene vil således fortsette å øke enda en kort tid, helt til de «siste dager» når sin avslutning. Da vil Gud gjøre ende på alle voldshandlingene og utrydde dem som har vært ansvarlige for dem.

Det er ingen tvil om at «verden forgår og dens lyst». (1 Joh. 2: 17) Den tid nærmer seg raskt da den vil bli ødelagt for Guds hånd. Guds Ord lover imidlertid også at «den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». Alle oppriktige og rettskafne mennesker som ønsker å gjøre Guds vilje, kan derfor finne trøst i dette løftet om at de vil få overleve avslutningen på denne voldspregede ordning.

Kristen oppførsel

Men hvordan er det så Guds vilje at de kristne skal forholde seg når det oppstår situasjoner som kan føre til voldshandlinger? Bør de være med på å styrte undertrykkende regjeringer ved hjelp av vold? Bør de være med i demonstrasjonstog og på den måten kjempe for sine rettigheter eller protestere mot urettferdige handlinger? Hvis noen fornærmer dem eller gir dem ublid medfart, bør de da gi dem igjen med samme mynt og vise dem at de ikke kan gjøre noe slikt ustraffet?

Guds inspirerte Ord sier: «En Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt.» (2 Tim. 2: 24) Uansett hvilken situasjon en måtte komme opp i, vil det være forstandig å følge dette rådet.

Kristne mennesker som følger dette rådet, vil for eksempel ikke arbeide for ved hjelp av vold å styrte en regjering, ikke engang en undertrykkende regjering. Mange av dem som har gjort det, har oppdaget at de etterpå har fått en enda dårligere regjering enn den de styrtet. De setter dessuten sitt liv i fare for å tjene en sak som Gud ikke godkjenner. Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle be om at Guds rike skulle komme, ikke at de skulle kjempe for å styrte regjeringene i denne verden. (Matt. 6: 9, 10; Joh. 18: 36) Han visste at Gud til sin fastsatte tid ville gjøre ende på alle undertrykkende regjeringer. En kristen må derfor «ikke stride», men vente tålmodig på at Jehova skal gripe inn på sin måte, den eneste måte som vil være til gagn for hele menneskeheten.

Fordommer og diskriminering er noe som gjør seg gjeldende i alle land. Skal en så, hvis en ikke får sin rett gjennom landets juridiske instanser, ty til demonstrasjoner og opptøyer i gatene? De som griper til den slags midler, gjør seg skyldig i lovløshet. Kristendommen tilskynder til lovlydighet og gir ikke rom for lovløshet. En kan aldri skape rettferdige forhold ved hjelp av lovløse handlinger. Lovløshet resulterer bare i større undertrykkelse og diskriminering. Gud gir oss følgende forstandige råd: «Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptennes! Det fører bare til det som ondt er. For de onde skal utryddes.» (Sl. 37: 8, 9) Og apostelen Paulus skrev: «Nå skal også I avlegge dem alle: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk.» (Kol. 3: 8) De kristne venter på at Jehova skal skape rettferdige forhold, for de vet at det er han, ikke de, som skal gjøre slutt på all den urettferdighet som denne onde tingenes ordning er preget av.

Når det finner sted uroligheter eller demonstrasjoner på det stedet hvor en bor, må en vise forsiktighet for å beskytte seg mot voldshandlinger. En bør så sant det er mulig, trekke seg tilbake til et trygt sted til voldshandlingene har stilnet av. En slik handlemåte vil være et uttrykk for guddommelig visdom: «Lik den som tar fatt i øret på en hund som løper forbi, er den som lar seg egge til vrede over en trette som ikke kommer ham ved.» En kristen vil derfor ikke være med på opptøyer eller demonstrasjoner, og han vil heller ikke av nysgjerrighet holde seg i nærheten av de steder hvor slike ting foregår. — Ordspr. 26: 17.

Men hva bør en gjøre hvis noen skubber til en, fornærmer en eller på annen måte behandler en dårlig? Bør en gi igjen med samme mynt? Bibelen sier: «Et sårende ord vekker vrede.» (Ordspr. 15: 1) Hvis en gir igjen med samme mynt, vil en sannsynligvis gjøre den andre enda mer rasende og kanskje opphisse ham slik at han griper til fysisk vold. Ettersom svært mange mennesker i vår tid er under demoners innflytelse eller er påvirket av narkotika, er dette noe en særlig må være på vakt mot. Nei, i stedet for å gjøre forholdene enda verre, vil en kristen prøve å gi et mildt svar, for han vet at et «mildt svar stiller harme». Hvis det ikke hjelper, råder Guds Ord ham til å «dra bort før tretten blir voldsom». — Ordspr. 17: 14, NW.

De kristne vil også treffe visse forholdsregler for ikke å bli offer for voldshandlinger. I farlige strøk går de aldri ut alene etter mørkets frambrudd så sant de kan unngå det. Selv når de besøker folk for å snakke med dem om Guds hensikter, gjør de vel i å ta noen med seg når de arbeider i distrikter hvor forbrytelsene florerer. Dette betyr ikke at de kristne for enhver pris forsøker å unngå å lide overlast. De er villige til å utholde forfølgelse, ja, til og med til å dø når det er deres tilbedelse av Gud det gjelder. De vil imidlertid ikke sette sitt liv i fare av grunner som ikke har noe med deres ulastelighet overfor Gud å gjøre.

Nøytralitet

De kristne tar ikke parti i nasjonale og internasjonale stridigheter som fører til vold og blodsutgytelse. Som tjenere for Gud stiller de seg fullstendig nøytrale til verdens anliggender og unngår således å pådra seg blodskyld. Jesus sa om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 16) De kristne tar derfor fullstendig avstand fra stridighetene i verden. De vet at Gud til sin fastsatte tid vil gjøre ende på alt det onde, og at han vil gjøre det uten at uskyldige mennesker må lide.

Når de kristne i vår tid unngår å bli innblandet i verdslige anliggender, følger de nøyaktig den samme handlemåte som de kristne i det første århundre. Legg merke til hva Justinus Martyr skrev i det annet århundre: «Vi, som til stadighet førte krig, drepte hverandre og gjorde alle slags onde gjerninger, har over hele jorden smidd om våre våpen — smidd våre sverd om til plogjern og våre spyd til jordbruksredskaper — og vi framelsker fromhet, rettferdighet, menneskekjærlighet, tro og håp, som vi har fra Faderen selv gjennom ham som ble korsfestet.» — The Ante-Nicene Fathers, bind I, side 254.

Selv om myndighetene i mange land ikke forstår de kristnes nøytrale stilling, finnes det noen myndigheter som gjør det.

I et afrikansk land oppsto det indre stridigheter, og politiet og hæren ble nødt til å sette opp veisperringer. Kontrollen ved disse veisperringene var meget streng og tok lang tid. Men i så godt som alle tilfellene lot soldatene og politiet Jehovas vitner slippe igjennom med en gang når de hadde identifisert seg. De sa: «Vi stoler på dere,» og: «La dem bare slippe igjennom; vi kjenner Jehovas vitner.» Da noen av disse kristne vitnene skulle reise til et stevne, fikk de vite følgende ved kontrollstedet: «Noen av deres venner har allerede reist til stevnet. Bare fortsett!» Disse lovens håndhevere var kjent med Jehovas vitners nøytrale standpunkt og behandlet dem med respekt, for de visste at de ikke var ansvarlige for den uro som hersket i landet.

Også når de kristne blir forfulgt av myndighetene, bevarer hver og en av dem sitt nøytrale standpunkt. Jehova Gud har i sitt Ord gitt de kristne de retningslinjer de må følge. Det er ikke noe som kan få de kristne til å gå på akkord med dem. De unngår derfor å pådra seg ansvar for de voldshandlinger som verden blir hjemsøkt av, og de unngår således også å bli rammet av Guds ugunstige dom når Gud ødelegger det onde.

Gud vil om meget kort tid gjøre ende på denne tingenes ordning, som er så sterkt preget av vold. Han vil erstatte den med en ny tingenes ordning, hvor «rettferdighet bor». (2 Pet. 3: 13) De kristne, som hele tiden har hatt en rett oppførsel, trass i alle de voldshandlinger som er blitt begått omkring dem, vil da høste store velsignelser i form av liv, sunnhet, fred og lykke. De vil i all evighet kunne glede seg over livet i den nye ordning, som vil være fri for vold. «De saktmodige skal arve landet og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 11.

[Fotnoter]