De første kristnes hjem
FOLK i vår tid bor i forskjellige slags hus, alt etter hva de har råd til, og slik var det også for 1900 år siden. De som tilhørte det jevne lag av folket, bodde gjerne i hus som besto av bare ett rom. Dette rommet var som oftest temmelig mørkt, for foruten døren var det bare en eller to små åpninger, som tjente som vinduer. Hvis noen kom til å miste en mynt i et slikt rom, måtte en derfor få tak i et lys for å opplyse rommet. Jesus antydet dette da han sa følgende om en kvinne i en av sine lignelser: «Hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tenner ikke lys og feier sitt hus?» — Luk. 15: 8.
Husene var bygd av et flettverk av kvister som var klint med leire, eller av soltørket eller brent teglstein, og de hadde jordgulv. Taket var flatt, og en kunne komme opp på det ved hjelp av en trapp på utsiden av huset. Taket var et fredelig sted som en kunne trekke seg tilbake til for å hvile, særlig hvis det sto et tre i nærheten som kastet skygge over taket når det var på det varmeste om dagen. Her kunne en meditere og be, slik apostelen Peter gjorde i Joppe, hvor han besøkte Simon, som var garver og hadde et hus ved havet. — Ap. gj. 10: 9.
Fattige mennesker hadde svært få møbler. De hadde ikke noen annen seng enn en rekke matter som ble lagt oppå hverandre, og en kappe tjente ofte som teppe om natten. Mange familier hadde et bord, og noen familier hadde også krakker og stoler.
Kjøpmenn, grunneiere og embetsmenn bodde i større hus av stein som besto av flere rom som var bygd rundt en gårdsplass. De rike hadde ofte et springvann og en hage her. Det var på yppersteprestens gårdsplass Peter satt blant dem som hadde grepet Jesus Kristus, og det var her det ble tent ild. (Luk. 22: 54, 55) Denne typen hus hadde ofte to-tre stokkverk eller etasjer med store gittervinduer og vindusbenker. Det var fra en slik vindusbenk i Troas den søvnige Eutykus falt ned mens apostelen Paulus talte til en gruppe kristne. — Ap. gj. 20: 9, 10.
I velstående hjem hadde en mer forseggjorte møbler. Sengen var utstyrt med bein, og det var tydeligvis en slik seng Jesus hadde i tankene da han i en lignelse snakket om ’å sette et lys under en seng’. — Mark. 4: 21.
Hjem Jesus besøkte
I slike omgivelser så kristendommen dagens lys. Mange av de ordinære husene og noen av de bedre utstyrte husene var de første kristnes hjem. Jesus ble ofte godt mottatt i disse hjemmene, for eksempel i Peters og Andreas’ hjem. Han helbredet Peters svigermor for feber, og hun begynte straks å stelle for de disiplene som var samlet der. (Mark. 1: 29—31) Når Jesus var alene med sine nærmeste disipler i et hjem, borte fra de store menneskemengder som ofte fulgte ham, kunne disiplene stille ham spørsmål. (Matt. 13: 36) Jesus ventet til han hadde kommet inn i et hus hvor det var stille og fredelig, med å spørre disiplene: «Hva var det I talte om på veien?» (Mark. 9: 33, 34) Det var også inne i et hus Jesus stilte Peter et tankevekkende spørsmål angående skatt. — Matt. 17: 24—27.
Jesus satte stor pris på et stille og fredelig hjem i Kapernaum hvor han kunne samle nye krefter til å dra rundt og undervise. Så snart «det spurtes at han var hjemme», var det imidlertid mange som samlet seg, og en gang sto de så tett ved døren at noen som var fast besluttet på å komme fram til Jesus, måtte gå opp trappen på utsiden og fjerne en del av taket for å komme inn. — Mark. 2: 1—5.
Gjestfrihet
Bibelens beretning viser hvordan de første kristne brukte sine hjem. Jesus var alltid velkommen hjemme hos Lasarus, Maria og Marta i Betania, som lå nesten tre kilometer fra Jerusalem. Jesus må ha følt seg svært hjemme her, for han «elsket Marta og hennes søster og Lasarus». (Joh. 11: 5) På grunn av vanskelige forhold ble det ofte satt ekstra stor pris på de første kristnes gjestfrihet. Tenk for eksempel på apostelen Paulus da han foretok sin lange og anstrengende reise til Roma for å stå til doms for keiseren. Den annen dag kom reisefølget til Sidon, og Lukas skriver: «Julius [den ansvarlige romerske embetsmann], som var menneskekjærlig mot Paulus, ga ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.» (Ap. gj. 27: 3) Hvor stor pris må ikke Paulus ha satt på dette! Vi kan være forvisset om at hans venner viste ham stor gjestfrihet og gjorde sitt ytterste for at han skulle føle seg velkommen.
Da Paulus kort tid etter dette led skibbrudd på øya Malta, viste den første mann på øya, Publius, Paulus og hans reisefølge gjestfrihet ved å invitere dem til sitt hjem, som må ha vært ganske komfortabelt. Publius hadde en gård, og ’han tok imot dem og viste dem vennlig gjestfrihet i tre dager’. (Ap. gj. 28: 7) Hvor glad må ikke Paulus ha vært da de kom fram til Puteoli på fastlandet! Lukas forteller: «Der fant vi brødre, og de ba oss bli sju dager hos dem.» — Ap. gj. 28: 14.
Lydia i Tyatira viste den samme gjestfrihet: «Da nå hun og hennes hus var blitt døpt, ba hun oss og sa: Så sant I holder meg for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta opphold der! Og hun nødde oss.» (Ap. gj. 16: 15) Det gikk ikke an å si nei takk til en slik innbydelse. Lydia oppnådde uten tvil mange åndelige velsignelser fordi hun åpnet sitt hjem for apostelen Paulus og hans reisefølge, for hun fikk høre sannhetens ord og ble oppmuntret.
Bare noen få vers lenger ute blir vår oppmerksomhet henledet på et annet hjem hvor det ble vist stor gjestfrihet. Paulus og Silas satt i fengsel. Ved midnattstid våknet fangevokteren av et sterkt jordskjelv som fikk fengslets dører til å springe opp, og han skulle til å ta livet av seg da Paulus stanset ham og forsikret ham om at ingen av fangene hadde rømt. Han forsto at det var Gud som sto bak dette, og benyttet seg straks av denne anledningen til å lære om Guds hensikter, og han og hans husstand ble døpt. Deretter førte han «dem opp i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud». (Ap. gj. 16: 25—34) Hvor raskt ble ikke bordet dekket, og hvor stor gjestfrihet ble det ikke vist, trass i at det var midt på natten! Fangevokteren mente at dette var det minste han kunne gjøre som takk for at han hadde fått høre det gode budskap. — 1 Kor. 9: 11.
Ja, de første kristne viste stor gjestfrihet i sine hjem. Følger vi deres eksempel? Er vårt hjem et sted hvor våre venner alltid føler seg velkommen? Legger vi «vinn på gjestfrihet»? — Rom. 12: 13.
Når vi blir bedt hjem til en av våre kristne brødre, kan vi alltid forsøke å gjøre vårt til at det i dette hjemmet er en bedre åndelig tilstand når vi går, enn det var da vi kom. Det var dette de første kristne gjorde. «Rundt om i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid i enkel og inderlig glede. De priste Gud, og sto høyt i omdømme hos hele folket.» — Ap. gj. 2: 46, 47, UO.