Et forbilledlig presteskap
«Min sønn, min førstefødte, er Israel . . . et kongerike av prester og et hellig folk.» — 2 Mos. 4: 22; 19: 6.
1. Hva sa Jehova om Israels folk på Moses’ tid, og hvilken situasjon befant folket seg i da?
I DET åttende slektledd fra Abraham (til Nadab, Arons sønn) hadde Abrahams ætt vokst til en skare på flere millioner mennesker, som imidlertid trellet under den strenge Farao i Egypt. De var blitt et større folk enn egypterne selv, og av frykt for at de skulle bli for mektige, gjorde egypterne dem til sine treller. I denne kritiske tiden viste Jehovas engel seg for Moses i en brennende tornebusk og sa til ham: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt, og jeg har hørt deres klagerop over arbeidsfogdene; jeg vet hva de lider. Og nå er jeg steget ned for å utfri dem av egypternes hånd og for å føre dem opp fra dette land.» Gud ga Moses befaling om å si til Farao: «Så sier Herren [Jehova]: Israel er min førstefødte sønn. Jeg sier til deg: La min sønn fare, så han kan tjene meg! Men nekter du ham å fare, vil jeg slå i hjel din førstefødte sønn.» — 2 Mos. 1: 8—10; 3: 7, 8; 4: 22, 23, UGT.
2. Hvordan beviste Jehova overfor israelittene at han var Gud?
2 Det viste seg at Farao var dumdristig nok til å nekte å gi fri Jehovas førstefødte, hans folk, Israel, og han måtte derfor ta straffen for det. Med sin mektige hånd utfridde Jehova sitt folk og rettet så harde slag mot Egypts land at det egyptiske folk utvilsomt var svekket i mange tiår framover. Foruten at buskapen og avlingene ble rammet av en rekke ulykker, ble den førstefødte i hver familie og alt førstefødt av buskapen slått i hjel av Jehovas engel, og til slutt ble Egypts kjernetropper og deres hester og stridsvogner begravd i Rødehavet da vannmassene styrtet sammen over dem. Jehova kunne derfor med rette si: «Jeg førte Israel opp fra Egypt og fridde eder ut fra egypterne.» — 1 Sam. 10: 18.
3. Hvilken enestående anledning ga Gud Israels folk?
3 I den tredje måned etter at Jehovas førstefødte folk var blitt utfridd på en slik storslagen måte, lå dette folket i leir ved fjellet Sinai, og gjennom sin profet Moses sa Jehova til dem: «I har sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvorledes jeg har båret eder på ørnevinger og ført eder til meg. Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» (2 Mos. 19: 4—6) Tenk på det! De skulle være et folk av prester og dessuten Jehovas førstefødte, noe som innebar at de skulle være det første folk av en hel familie av folk som Jehova skulle ha! Og denne spesielle ’sønnen’ skulle være et folk av prester, som i sin tid kunne få det privilegium å representere alle andre folkegrupper overfor Jehova. Dette hellige folket skulle bli arving til Jehovas velsignelser på en spesiell måte, slik at det gjennom det kunne bli utbredt goder til alle andre folk, i samsvar med Guds løfte til den trofaste Abraham. — 1 Mos. 22: 18.
4. Hvilke foranstaltninger traff Jehova med tanke på å sveise Israels stammer sammen til et teokratisk folk?
4 Det er derfor interessant å undersøke hvordan Gud begynte å handle med dette folket, som det behaget ham å kalle sin førstefødte. De skulle ikke lenger være en løs sammenslutning av stammer, men skulle nå bli et folk som var underlagt et teokratisk styre, et gudsstyre. For å gjøre dette mulig ble det innført en tilbedelse som hele folket skulle ta del i. Kravene til ren tilbedelse i familien, som israelittene allerede kjente, takket være de trofaste patriarkene, skulle fremdeles stå ved makt, men det ble nå innført nye og helt spesielle trekk ved tilbedelsen. Et hellig sted skulle være sentret for tilbedelsen. Det skulle bli opprettet et presteskap, og folket måtte følge bestemte forskrifter for utøvelsen av den rene tilbedelse av Jehova, deres store Befrier.
5. Hvorfor er det rimelig å tro at de forskjellige detaljer i forbindelse med det telt som ble bygd i ørkenen, var av spesiell betydning?
5 Profeten Moses hadde ikke noe han hadde sett i Egypt, som forbilde da han bygde et tempel eller en helligdom som kunne flyttes fra sted til sted. Han fikk et bilde eller mønster av Jehova, for Guds engel sa til ham: «Se nå til at du gjør alt etter det bilde [mønster, NW] som ble vist deg på fjellet!» I betraktning av dette måtte de forskjellige detaljene i dette mønstret være en framstilling av noe framtidig, og noe som særlig viser dette, er at dette teltet bare var en midlertidig foranstaltning for israelittene, mens de var på vandring til det land som deres forfader Abraham hadde fått løfte om. — 2 Mos. 25: 40.
6. Beskriv hvordan teltet så ut og hva som var inne i det.
6 De teppene som ble hengt opp på stolpene rundt teltets forgård, skilte helligdommen fra den omliggende israelittiske leiren. Selve teltet var delt i to rom, og det ene av dem var fullstendig kubeformet. Det var det innerste rommet, som ble kalt det Aller-helligste. Det var skilt fra det forreste rommet med et teppe som var utstyrt med vakre broderier. Inne i det Aller-helligste var det bare én gjenstand, nemlig vitnesbyrdets ark, hvis lokk var av massivt gull og formet som en tronstol, som var overskygget av kjeruber med utstrakte vinger. Inne i selve arken lå tavlene med De ti bud, som var blitt skrevet med Guds finger, og senere ble også en gullkrukke med litt av den mannaen som hadde kommet fra himmelen, og den staven som hadde vist at Gud hadde utvalgt medlemmene av Arons hus til å være Israels presteskap, lagt i den. I det forreste rommet var det et bord, hvor skuebrødene lå, en lysestake av gull og et røkelsesalter. Foran teltet sto et stort tvettekar av kobber, og mellom dette karet og forgårdens port sto det store offeralteret. Enten folket lå i leir eller var på vandring, var det bare et spesielt utvalgt og helliget presteskap som tok seg av de forskjellige ting i tilknytning til dette hellige sted for tilbedelse. — 2 Mosebok, kapitlene 25—27.
Et presteskap som representerte et helt folk
7. Hvordan ble Levi stamme spesielt velsignet av Jehova?
7 Jehova ga mellommannen Moses befaling om å opprette et presteskap som skulle representere hele folket. Aron og hans mannlige etterkommere ble utvalgt som en spesiell prestefamilie som alle yppersteprester skulle komme fra. Tidligere, under den patriarkalske ordning, ville førstefødte sønner ha fungert som prester, hver og en på vegne av sin egen familie. Nå bestemte imidlertid Jehova at hele Levi stamme skulle tre i stedet for alle førstefødte i Israel og utgjøre menigheten eller stammen av førstefødte under ledelse av Arons familie. (4 Mos. 3: 41) Deres stamfar, Levi, hadde sammen med Simeon begått en formastelig og hevngjerrig voldshandling, noe levittene måtte lide for. Da Moses ba om frivillige som skulle henrette hårdnakkete og avgudsdyrkende israelitter, meldte imidlertid medlemmene av Levi stamme seg straks. Og hvilke enestående velsignelser lot ikke Jehova dem nå få del i! Levi stamme fikk nå det privilegium under Arons førerskap å ta ledelsen i tilbedelsen, akkurat som trofaste førstefødte sønner eller arvinger hadde gjort under den patriarkalske ordning. — 1 Mos. 49: 5—7; 2 Mos. 32: 25—29; 4 Mos. 3: 5—51.
8. Hvordan ble det vist at yppersteprestens stilling hadde stor betydning i forbindelse med Guds foranstaltning for Israels folk?
8 Aron var den som Jehova hadde utvalgt til å være yppersteprest og ha hovedansvaret for at folket, som skulle bestrebe seg på å gjøre seg fortjent til betegnelsen «et hellig folk», tilba på den rette måten. Legg merke til hvordan dette ansvaret ble understreket ved forskjellige deler av yppersteprestens kledning: «Og når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte for alltid å minne om dem for [Jehovas] åsyn. I domsbrystduken skal du legge urim og tummim; de skal ligge ved Arons hjerte når han går inn for [Jehovas] åsyn, så Aron alltid skal bære Israels barns dom på sitt hjerte for [Jehovas] åsyn. Over Arons panne skal den [luen, som foran hadde en spesiell gullplate] sitte, så Aron kan bære den synd som henger ved de hellige ting Israels barn vier til [Jehova], alle de hellige gaver de bærer fram; den skal alltid sitte over hans panne, for at de kan finne velbehag for [Jehovas] åsyn.» (2 Mos. 28: 29, 30, 38) Av alt dette framgår det at det ble lagt vekt på at folkets tilbedelse måtte renses for at Jehova ikke skulle utslette dem fullstendig på grunn av deres syndige tilstand.
Et forbilledlig presteskap blir innvigd
9. Hva gjorde Moses da det forbilledlige presteskap ble innvigd?
9 I 2 Mosebok, kapittel 29, står de bestemmelser som skulle følges ved innvielsen av det aronittiske presteskap, og i 3 Mosebok, kapittel 8, blir det fortalt om hvordan disse bestemmelsene ble fulgt da presteskapet ble innvigd. Alle israelitter ble oppfordret til å komme til forgårdens inngang for å overvære seremonien. Moses tvettet først Aron og hans fire sønner og kledde Aron i hans spesielle prestedrakt. Han tok så noe av salvingsoljen og stenket den på teltet og de ting som var i det. Til slutt helte han noe av oljen over Arons hode. Moses kledde deretter Arons sønner i deres prestedrakt. Det ble så ofret en ung okse og to værer etter at Aron og hans sønner først hadde lagt sine hender på disse offerdyrene. Dette viste i virkeligheten at disse dyrene trådte i stedet for dem, og det at disse dyrene ble brukt på denne måten, var derfor et uttrykk for at Aron og hans sønner i Guds øyne ble renset for synd og fordømmelse, noe som gjorde det mulig for dem å være et hellig, rent presteskap, som var verdig til å utføre prestetjeneste for Jehova.
10. Forklar a) hvordan de forskjellige delene av syndofferoksen ble brukt, b) hva som ble gjort med den første væren, og c) hva som ble gjort med innvielsesværen.
10 Blodet til den unge oksen som ble ofret, ble sprengt på offeralteret og tømt ut ved dets fot som en spesiell helliggjørelse av dette hellige «bordet», hvor offer som i framtiden ville bli frambåret for Jehova, ville bli fortært av ild. Fettet som dekket oksens innvoller, samt oksens nyrer og store leverlapp ble deretter brent på alteret, og oksens kjøtt, hud og skam ble brent utenfor leiren. Den ene av de to værene ble så slaktet, og også dens blod ble sprengt på alteret, og hele dyret ble så brent på alteret. Den andre væren ble brukt på en annen måte. Moses strøk noe av dens blod på Arons og hans fire sønners høyre ørelapp, stortå og tommelfinger. Værens fettfulle deler og dens høyre lår ble lagt i disse fem mennenes hender og svingt for Jehovas åsyn. Moses tok så disse delene av væren og brente dem på alteret som et innvielsesoffer. Brystet ble deretter svingt for Jehovas åsyn av Moses og spist av ham som hans del av dette spesielle offeret.
11. Hvilke andre ting ble gjort under innvielsesseremonien?
11 Moses tok så noe av salvingsoljen og blandet den med blod fra brennofferalteret og stenket oljen og blodet på Aron og hans sønner og deres klær. Han sa deretter til dem at de skulle koke resten av innvielsesværen og spise den som noe hellig ved inngangen til sammenkomstens telt. Der måtte de være i sju dager i trekk, både dag og natt, og ivareta de oppgaver Jehova hadde gitt dem. På hver av de neste seks dagene måtte de ofre en okse som syndoffer. Det skulle altså ta sju dager å innvie dette forbilledlige presteskapet, slik at det på en antagelig måte kunne tre fram for Jehova på vegne av Israels folk.
12. Hvordan ble levittene gjort til det aronittiske presteskapets hjelpere?
12 Nå som dette tallrike folket hadde fått et presteskap, ville dets medlemmer komme til prestene med personlige offer og offer på vegne av sin stamme, og det var derfor tydelig at presteskapet hadde behov for rettmessig utnevnte hjelpere. Moses ble pålagt å sørge for at prestene fikk dette, og å lede en seremoni som blir beskrevet i 4 Mosebok, kapittel 8. Ved denne anledning ble alle skikkede menn av Levi stamme ført fram, og folket, som sannsynligvis var representert ved sine høvdinger, la sine hender på de levittiske mennenes hode. Levittene ble deretter innvigd som et svingeoffer av Israels sønner. Det ble så ført fram to unge okser, og på disse la levittene sine hender, hvoretter oksene ble slaktet og den ene av dem frambåret som syndoffer og den andre som brennoffer. Betydningen av det at levittene ble framstilt for Jehova på denne måten og godtatt av ham, framgår av det Guds engel sa til Moses: «Men nå har jeg tatt levittene i stedet for alle førstefødte blant Israels barn. Jeg tok levittene ut blant Israels barn og overga dem helt til Aron og hans sønner, for at de skulle gjøre tjeneste ved sammenkomstens telt for Israels barn og gjøre soning for dem, så Israels barn ikke skal føre ulykke over seg ved å komme nær til helligdommen.» — 4 Mos. 8: 18, 19.
Forskrifter for de forbilledlige prester
13. Hvilke forskrifter gjaldt for det aronittiske presteskap?
13 Prestene og levittene var pålagt å holde seg legemlig rene, føre tilsyn med folkets ofringer, utføre alle tjenester i helligdommen og påse at folket holdt seg nøye til Guds lov. Prester som gjorde tjeneste, måtte være fullstendig lytefrie. De måtte ikke inngå ekteskap med en ikke-israelittisk pike eller en pike som av forskjellige grunner var uskikket. De måtte ikke drikke noen alkoholholdige drikker mens de tjente ved teltet. De skulle blåse i de hellige trompeter og derved lede folket når det skulle slå leir eller bryte opp, dra i krig eller feire en høytid til Jehovas pris. Ingen av levittene skulle få en arv i form av jord når folket kom til Kana’an. De skulle i stedet få bo i 48 byer, som hadde en strategisk beliggenhet rundt omkring i de landområder som de forskjellige stammer skulle få. På denne måten ble Jehovas ord om at de skulle bli spredt omkring i Israel, oppfylt, men Jehova ordnet det samtidig slik at de kunne føre tilsyn med utøvelsen av den rene tilbedelse i de forskjellige stammenes landområder. — 4 Mos. 10: 1—10; 3 Mosebok, kapittel 21; 4 Mos. 35: 6; 1 Mos. 49: 5, 7.
14. a) Nevn noen av de offer som folket kom med til sammenkomstens telt. b) Hva skulle finne sted på soningsdagen?
14 Gjennom Moses ble det gitt forskrifter for hvilke forskjellige offer som kunne bringes til sammenkomstens telt. Det var såkalte fellesskapsoffer og offer som ble frambåret for en familie eller for den enkelte. Det var syndoffer for synder som var blitt begått, skyldoffer, som ble frambåret av dem som på en eller annen måte hadde pådratt seg skyld, frivillige takkoffer og offer som ble frambåret av dem som ville gi Jehova et løfte. (Se 3 Mosebok, kapitlene 1 til og med 7.) På soningsdagen, den tiende dag i den sjuende måned, ble det frambåret spesielle offer. På denne dagen skulle alt som hadde tilknytning til sammenkomstens telt, renses og helliges på ny, og på den måten skulle folket liksom gjøres rede til et nytt år, slik at de også i dette året kunne få nyte godt av Jehovas nærvær og gunst. (3 Mosebok, kapittel 16), Bare på denne ene dagen i året gikk ypperstepresten inn i det Aller-helligste med blodet av syndofferne. Før han gjorde dette, måtte han forvisse seg om at ingen av underprestene befant seg i det forreste rommet i teltet, og at det Aller-helligste var blitt fylt med en sky av røkelse.
15. Hvilke forskrifter skulle folket følge, og hvem skulle påse at det fulgte dem?
15 Angående den rene tilbedelse ble det også gitt andre forskrifter, som angikk hele folket. Det var presteskapet, som sto under yppersteprestens ledelse, som skulle sørge for at disse forskriftene ble fulgt. Det var dødsstraff for å spise fett eller blod. Fettet skulle brennes på alteret til en velbehagelig duft for Jehova. Når blodet ikke ble ofret på alteret, skulle det tømmes ut på jorden. All seksuell urenhet måtte unngås, og hvis noen hadde forbrutt seg hva dette angår, måtte de straks sone sin synd ved å frambære et offer. Ellers ville de bli straffet med døden. Hvis noen drev med baktalelse, utpresning eller noen form for spiritisme, skulle saken undersøkes, slik at de skyldige kunne bli straffet. Det var også bestemmelser angående hva som skulle gjøres når noen ufrivillig var blitt urene fordi de hadde kommet nær et lik eller en uren ting eller person. Jehova understreket på denne måten overfor israelittene at det ikke måtte være noe urent blant dem, slik at han kunne bo midt iblant dem uten å skade dem. — 3 Mos. 3: 17; 4 Mosebok, kapittel 19.
16. a) Satte israelittene stor pris på den foranstaltning Gud hadde truffet i forbindelse med sammenkomstens telt? b) Hva er det som viser at presteskapet kom til kort?
16 Jehova sørget altså for at israelittene fikk et senter for tilbedelse, et presteskap som representerte hele folket, og forskjellige forskrifter, for eksempel angående ofringer. Men hvor høyt ville folket verdsette disse foranstaltningene? Hvor nær deres rene og hellige Gud ville disse forskriftene gjøre det mulig for dem å komme? Det aronittiske presteskap besto i mange hundre år. Det frambar offer på vegne av generasjon etter generasjon av israelitter. Dets medlemmer fikk i sin tid tjene i det storslagne tempel som Salomo bygde i Jerusalem. Folket begikk imidlertid til stadighet avguderiske handlinger og fulgte urene, hedenske skikker. Til og med presteskapet ble troløst! Ja, ikke lenge etter at presteskapet var blitt innvigd, ble Arons sønner Nadab og Abihu drept med ild fra Jehova fordi de våget å utføre en seremoni i den helligdom hvor han ble tilbedt, som de ikke var blitt bemyndiget til å utføre. Elis sønner, som levde på et senere tidspunkt, er et annet skuffende eksempel på hvordan selviske mennesker kunne bruke det hellige presteembetet til å fremme sine egne onde hensikter. Profeten Mika, som levde enda senere, sa at Israels «prester lærer for betaling». De underviste derfor ikke av kjærlighet til Jehova og sine israelittiske brødre. — 3 Mos. 10: 1, 2; 1 Sam. 2: 12—17; Mika 3: 11.
17. Finnes det eksempler på prester som var trofaste?
17 Det var imidlertid enkelte medlemmer av dette presteskapet som utgjorde en sterk kontrast til dem som var troløse. Pinehas, Arons sønnesønn, la for dagen en rosverdig nidkjærhet for den rene tilbedelse da han resolutt drepte sønnen til en israelittisk høvding og en hedensk fyrstedatter mens de hadde ulovlig kjønnslig omgang med hverandre. Som belønning inngikk Jehova en pakt med ham om ’at det skulle gå ham vel’, ’at hans etterkommere skulle ha et evig prestedømme’. Jojada, som modig beskyttet den unge kongesønnen Joas av Juda, slik at hans hedenske bestemor, Atalja, ikke fikk drept ham, er et annet godt eksempel på en trofast prest. — 4 Mos. 25: 1—13; 2 Krøn. 22: 11; 23: 1—3.
18. Hvorfor var ikke dette forbilledlige folket verdig til å bli kalt Jehovas «eiendom»?
18 Hvis vi undersøker resten av Israels historie, vil vi se at det aronittiske presteskap stort sett kom til kort når det gjaldt å bygge opp israelittene åndelig sett, framelske en rett hjertetilstand hos dem og hjelpe dem til å komme i et nærmere forhold til Gud. Det klarte ikke å avverge de ødeleggende slag som ble rettet mot templet og byen, presteskapet og folket i 607 f. Kr. og igjen i 70 e. Kr. Ettersom folket ikke nøye fulgte Jehovas, deres Frelsers, veiledning eller holdt hans pakt, var de ikke skikket til å være hans «eiendom» blant alle jordens folk. Jehova avsa derfor denne dom gjennom sin profet: «Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest.» — Hos. 4: 6.
19, 20. a) Hvilket gagn kan vi ha av å kjenne til disse tingene angående Israel? b) På hvilken måte var ikke Israel bedre stilt enn andre folk? c) Hvilken befrielse var nødvendig?
19 Hele ordningen med helligdommen, presteskapet og de forskjellige forskrifter viste imidlertid at det var behov for en større foranstaltning hvis menneskene skulle kunne bli befridd for synden og komme i et nærmere forhold til deres rene Far i himmelen. Ettersom det kjødelige Israel som folk betraktet ikke holdt mål som Jehovas førstefødte og et folk av prester, ville Jehova i sin tid åpenbare hvordan et slikt «hellig folk» skulle bli dannet, noe som ville være til pris for ham og velsignelse for alle mennesker på jorden. En bør også merke seg at de foranstaltninger som ble truffet i forbindelse med tilbedelsen i Israel hadde mer å gjøre med den ytre renselse enn med den indre renselse, hvorved folket kunne ha fått en god samvittighet overfor Gud. Alle folk innbefattet israelittene, led derfor fremdeles under en dårlig samvittighet, bevisstheten om at de var urene og nakne i Guds øyne, og at det ikke var noen som var verdig og i stand til å frambære et fullgodt offer på deres vegne. Ettersom det aronittiske presteskap bare var «en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene, så kan [det] aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer fram, gjøre den fullkomne som kommer fram med dem». — Heb. 10: 1.
20 På hvilket grunnlag skulle så menneskene noen gang kunne komme i et nært forhold til himmelens Gud, livets Kilde, uten å lide under en dårlig samvittighet? Hvordan kunne menneskene bli befridd for ufullkommenheten, som fører til døden for dem, og som både mellommannen Moses, ypperstepresten Aron og hans underprester og hele Israels folk var underlagt? Jehova har gitt et gledebringende svar på disse spørsmålene, og det skal vi drøfte i Vakttårnet for første november.