«Gjør disipler» — inntil når?
1. Hva kan få oss til å spørre om antallet av de disipler som skulle bli døpt, er begrenset?
SKULLE det bli døpt disipler av Kristus inntil det var et bestemt antall av dem? Satte ikke Kristus en grense for hvor mange som skulle bli døpt som hans disipler, da han i Åpenbaringen 7: 1—8 og 14: 1—3 åpenbarte at 144 000 åndelige israelitter skulle være medarvinger med ham til det himmelske rike?
2. a) Nevnte Jesus noe bestemt antall da han kom med befalingen om å gjøre disipler? b) Hvilken diskriminering ville føre til at meget få «kristne» ble døpt i vår tid?
2 Ikke nødvendigvis, for i Matteus 28: 19, 20 (NW) satte han ikke noen grense for hvor mange som skulle bli døpt, men sa ganske enkelt: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem.» Han kunne og ville naturligvis vite når det ikke lenger skulle bli døpt flere disipler eller elever av ham, for han er deres Lærer og ville vite når han hadde så mange disipler som han ønsket. Hans lydige etterfølgere kan derfor bare fortsette å gjøre mennesker til hans etterfølgere og døpe dem så lenge han tillater det. Hvis vi bare døpte dem som etter at de hadde foretatt en fullstendig innvielse til Gud gjennom Kristus, hevdet at de hadde Guds ånds vitnesbyrd om at de var åndelige israelitter, Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger, ville vi døpe svært få «kristne» i vår tid. Hvordan det?
3, 4, a) Hva har ifølge rapporter som er blitt offentliggjort siden 1942, skjedd med antallet av døpte kristne som hevder at de er blitt født av Guds ånd? b) Hvor mange forsynte seg av emblemene ved Herrens aftensmåltid i 1969 og året før, og hvor mange ble døpt i det forløpne tjenesteår?
3 Ifølge de rapporter som er blitt offentliggjort siden 1942, er antallet av døpte kristne som hevder at de tilhører «levningen» av dem som er født av Guds ånd som Jesu Kristi medarvinger, blitt mindre for hvert år.
4 Den 1. april 1969 var det for eksempel bare 10 368 av denne salvede, åndelige levning som var til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid og forsynte seg av brødet og vinen. Men i det forløpne år med kunngjøring av Rikets budskap ble hele 120 905 nye troende døpt i vann som et symbol på at de hadde innvigd seg til Gud gjennom Kristus. I det foregående tjenesteår var det 10 619 eller 251 flere som forsynte seg av brødet og vinen ved Herrens aftensmåltid, I det forløpne tjenesteår var det således så mange færre som hevdet at de tilhørte de 144 000 åndelige israelitter. Hvor mange av de 10 368 som utgjør levningen, var blant de 120 905 som ble døpt i vann i tjenesteåret 1969? Hvis det bare var slike som skulle døpes, hvor få dåpshandlinger ville det ikke da ha blitt foretatt i tjenesteåret 1969! Men rapporten viser at det var 120 905 som ble døpt.
5. a) Hvor lenge eller inntil når skulle arbeidet med å gjøre disipler og døpe dem fortsette? b) Ettersom forkynnelsen av Riket har fortsatt som forutsagt siden 1914, hvilket arbeid vil da fortsette sammen med den?
5 Hvor lenge eller inntil når skulle arbeidet med å gjøre mennesker til disipler av Kristus og døpe dem fortsette? Jesus Kristus antydet dette, for etter at han hadde gitt sin befaling i Matteus 28: 19, 20 (NW) angående det å gjøre disipler og døpe dem, sa han: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» Dette arbeidet skulle altså fortsette inn i «avslutningen på tingenes ordning»! Og vi har levd i denne tiden siden «hedningenes tid» endte høsten 1914. (Luk. 21: 24) For tiden blir den verdensomfattende forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» utført i langt større målestokk enn noen gang siden 1914, som en enestående oppfyllelse av Jesu profeti i Matteus 24: 14 (NW) angående «avslutningen på tingenes ordning». Når denne forkynnelsen av Riket under Kristi ledelse har fortsatt med stadig større intensitet helt fram til nå, er det logisk å trekke den slutning at arbeidet med å gjøre disipler og døpe dem også skulle fortsette.
6. a) Som hva ble disse titusener av mennesker døpt ifølge Matteus 28: 19? b) Hvilket håp hadde mange av dem som tok imot budskapet etter 1923?
6 Er så alle disse titusener som er blitt døpt hvert år i de siste årene, disipler av Kristus? Ja, det er de! Det er bare den slags mennesker som innvigde kristne ifølge Matteus 28: 19, 20 har fått befaling om å døpe og undervise. Etter at Jesus Kristus hadde bedt for sin «lille hjord» av åndelige får, sa han: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» (Joh. 10: 16) Disse «andre får» skulle ikke ha et himmelsk håp, men et jordisk håp. De skulle ha håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord. Siden 1923, da lignelsen om fårene og geitene ble forklart på stevnet i Los Angeles i California og senere behandlet i The Watch Tower for 15. oktober 1923 (Vagttaarnet for desember 1923), har mange av dem som har hørt vitnesbyrdet om Riket, hatt det håp å få være blant de «andre får» og arve det jordiske paradis under Guds himmelske rikes styre. Men i en rekke år ble disse ikke rådet til å la seg døpe.
Døpt for å bli hva?
7. Hvilke spørsmål kan stilles angående dem som er blitt døpt?
7 I The Watch Tower for 15. august 1934 ble det gitt et råd vedrørende innvielse og dåp. (Se Vagttaarnet for 15. oktober 1934.) Det er nok så at personer som ønsket å tilhøre de «andre får», siden da er blitt døpt i vann som et symbol på at de har innvigd seg til Gud gjennom Kristus. Men hva ble de med rette døpt for å bli? Ble de døpt for å bli «andre får»?
8. Hvilket spørsmål oppstår vedrørende dem som ble døpt 1. juni 1935 på stevnet i Washington?
8 Da profetien i Åpenbaringen 7: 9—17 ble forklart på et stevne som ble holdt i De forente staters hovedstad, Washington, D.C., i begynnelsen av den etterfølgende sommer, ble det vist at den ’store skare’ som blir beskrevet der, består av vår tids «andre får», som har et jordisk håp. Denne interessante forklaringen ble senere offentliggjort i Vagttaarnet for 1. og 15. oktober 1935. Og dagen etter at denne gledebringende talen var blitt holdt, var det mange av de stevnedeltagerne som mente at de tilhørte de «andre får», som ble døpt. Men for å bli hva ble disse som ble senket ned i vann, døpt denne lørdagen, den 1. juni 1935, på dette stevnet i Washington? For å bli «andre får»? For å bli medlemmer av den ’store skare’, som med rette har håp om å oppnå liv på en paradisisk jord? Var det det de hadde innvigd seg til Gud for å bli?
9, 10. a) Hvordan framgår det av Matteus 25: 41—46 og Åpenbaringen 7: 9—17 at vi lever i en tid da en «stor skare» av «andre får» skulle tre fram? b) Hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse?
9 Når vi skal undersøke Bibelens syn på dette spørsmålet, kan vi bare henvise til den befaling Jesus ga sine etterfølgere. Det er en kjensgjerning at Jesu lignelse om fårene og geitene er en del av hans profeti angående «avslutningen på tingenes ordning», og at denne bestemte lignelsen får sin anvendelse innenfor «avslutningen på tingenes ordning», det vil si i vår tid. Det er dessuten slik at apostelen Johannes i sitt syn fikk se den ’store skare’ (Åpb. 7: 9) etter at han hadde fått se de 144 000 beseglede, åndelige israelitter. Dette profetiske synet måtte derfor få sin oppfyllelse i vår tid, særlig siden 1935, da det ser ut til at beseglingen av de 144 000 åndelige israelitter var fullført.
10 I samsvar med denne kjensgjerning blir antallet av dem som tilhører den salvede levning av åndelige israelitter, som feirer Herrens aftensmåltid, stadig mindre. Likevel finnes det i vår tid om lag en million innvigde og døpte vitner for Jehova. Disse kristne håper å få overleve den kommende «store trengsel» på Guds hevnens dag og få komme inn i Guds nye ordning på jorden. Dette er derfor tydeligvis den tid som er fastsatt for at den ’store skare’ av «andre får», som er uten tall, skal tre fram. Jesus sa at han ville være med sine lydige etterfølgere «alle dager», helt fram til «avslutningen på tingenes ordning», når de utførte befalingen om å gjøre mennesker til disipler og døpe dem. Men ga Jesus dem befaling om at de skulle døpe noen som innvigde medlemmer av den «lille hjord», som den himmelske Far har til hensikt å gi det himmelske rike, samtidig som han ga dem befaling om å døpe andre innvigde i denne tiden som «andre får», som medlemmer av den talløse ’store skare’, som skal få arve det jordiske paradis under Guds rike?
11. a) Hvorfor gir Bibelens svar grunn til å undersøke spørsmålet om innvielse på nytt? b) Hva kan vi med rette vente at Gud vil gi en person etter at han er blitt døpt?
11 Bibelen svarer nei. Jesus sa ganske enkelt: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Dette hjelper oss til å få den rette forståelse av kristen innvielse. Når vi innvier oss til Gud gjennom Kristus, stiller vi ikke noen betingelser som Gud må godta vår innvielse på. Når vi innvier oss, framstiller vi oss for Gud slik som Jesus, hans Sønn, gjorde, da han sa: «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.» (Heb. 10: 9, 10; Sl. 40: 8, 9) Vi velger således ikke selv, men overlater til Jehova Gud å bestemme vår evige skjebne. Hvis vi ønsker at hans vilje skal skje med oss, vil vi godta den oppgave han gir oss, og være tilfreds med den, ja, glede oss over den. (Rom. 9: 16) Det er rimelig å vente at Gud etter at en person har innvigd seg og latt seg døpe, vil gi ham et vitnesbyrd om hvilken beslutning han har truffet i forbindelse med denne personen. Dem som han avler ved sin ånd, vil han gi det vitnesbyrd at de er Guds barn. — Rom. 8: 16, 17.
12. a) Hva blir vi derfor døpt for å bli, og hva må vi gjøre før vi blir døpt? b) Hvem ønsker vi at vi selv og andre skal bli døpt som disipler av?
12 Vi er derfor alle uten unntak døpt til å være disipler av Jesus Kristus. Det at vi blir døpt, er i samsvar med hans befaling, ja, i samsvar med det eksempel han satte. Når vi etter at vi har regnet etter hva det vil koste, kommer til Gud fast bestemt på å gjøre hans vilje, følger vi også Jesu Kristi eksempel. (Luk. 14: 25—33) Som innvigde, døpte tjenere for Gud kan vi ikke være disipler av noen annen enn hans trofaste Sønn, for da Jesus ble forklaret på fjellet etter påsken i år 32 e. Kr., sa Jehova Gud til de apostlene som var til stede: «Dette er min Sønn, den elskede, I hvem jeg har velbehag; hør ham!» (Matt. 17: 1—5) En som virkelig er innvigd til Gud, ønsker ikke å være en disippel av noen annen enn den som Gud har utvalgt. Han ønsker heller ikke at noen andre innvigde, døpte mennesker skal være disipler av noen annen enn Jesus Kristus. Som apostelen Peter, som var vitne til Jesu forklarelse, skrev: «Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans [ikke Peters] fotspor.» — 1 Pet. 2: 21.
13. a) Hvilken slutning bør en person ikke trekke i betraktning av den tiden vi lever i, og de begivenheter som er blitt forutsagt? b) Hva bør han vente at Gud vil vise ham i sin tid etter at han er blitt døpt?
13 Det er derfor ingen grunn til at noen som er blitt døpt siden 1934—1935, skulle tro at han er blitt døpt som et av de «andre får» eller en vår tids Jonadab eller som en av den ’store skare’, som ikke tilhører de åndelige israelitter, bare fordi vi lever i «avslutningen på tingenes ordning», og fordi Jesus Kristus nå sitter på «sin herlighets trone» og skiller de symbolske fårene fra de symbolske geitene. (Joh. 10: 16; 2 Kong. 10: 15—23; Åpb. 7: 9—17) Han bør ikke tro det, selv om han vet at det allerede finnes omkring en million innvigde, døpte vitner for Jehova verden over, langt flere enn 144 000, det antall som de åndelige israelitter, som har et himmelsk håp, er begrenset til. Han bør huske at han er blitt døpt som en disippel av Jesus Kristus, som en elev av ham. Etter at han er blitt døpt, kan han med rette vente at Jehova Gud, som han betingelsesløst har innvigd seg til, i sin tid vil gi ham et vitnesbyrd om hvorvidt han tilhører den ’store skare’ av vår tids «andre får» eller ikke.
14. Hva vil alle fortsatt være, uansett hvilken klasse det viser seg at de tilhører, og hvilket krav må de alle oppfylle?
14 Enten den som er innvigd og døpt, i sin tid får det vitnesbyrd fra Gud at han er blitt født av Guds ånd til å være en åndelig israelitt, eller han er blitt gjort til et medlem av den får-lignende ’store skare’, forholder det seg slik at han i første rekke er en døpt disippel av Kristus. Den disippel som tilhører de «andre får», og den disippel som tilhører levningen av de åndelige israelitter, må vise den samme grad av trofasthet overfor Gud. En disippel er en disippel. Alle disiplene, enten de tilhører den «lille hjord» eller den ’store skare’, er nå «én hjord» under den ’ene hyrde’, Herren Jesus Kristus, som ga sitt jordiske liv for alle fårene. (Joh. 10: 15, 16; Luk. 12: 32) De er ikke etterfølgere av forskjellige religiøse menn på jorden, men de er alle etterfølgere av den ’ene hyrde’. De er alle elever av denne Hyrde, og gjennom ham får de veiledning fra Gud. (Joh. 6: 44, 45) Og de må anvende det de lærer; de må sette det ut i livet og trofast leve i samsvar med det. Ellers er de ikke kristne. Bare som Kristi disipler kan de vente å få overleve Harmageddon-krigen.
Disipler gjør andre til disipler
15. Hva skulle de som allerede var disipler, ifølge Matteus 28: 16—20 gjøre, og hvem etterligner de i denne henseende?
15 Det er viktig å merke seg én ting i beretningen i Matteus 28: 16—20. Det sies der: «Men de elleve disipler dro til Galilea og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: . . gå derfor ut og gjør . . . disipler.» Det var til dem som allerede var disipler, den oppstandne Jesus ga befaling om å utføre et arbeid som besto i å gjøre disipler blant alle folkeslag. Dette betyr derfor at en disippel av Kristus ikke bare er en elev av ham, men at han også må gjøre andre til disipler, til disipler av den ’ene lærer’, Jesus Kristus. På den måten følger han det eksempel hans Lærer, Jesus Kristus, satte, for Jesus Kristus gjorde også mennesker til disipler. (Joh. 3: 25, 26; 4: 1) Kvinner såvel som menn har det privilegium å bli hans disipler. Tabita eller Dorkas i Joppe blir spesielt omtalt som en disippel eller disippelinne. (Ap. gj. 9: 36) Kvinner så vel som menn ble døpt i vann som disipler av Kristus, som mennesker som trodde på ham. — Ap. gj. 8: 12; 16: 15.
16. Hvilket arbeid pågår fortsatt i samsvar med Kristi befaling, men hva kan sies med hensyn til hvor lenge det vil fortsette?
16 Selv om vi lever i «avslutningen på tingenes ordning», pågår dette arbeidet med å gjøre disipler og døpe dem fremdeles. Men den kjensgjerning at vi nå har kommet så langt inn i den avsluttende tidsperiode, som begynte i 1914, viser at den tid som gjenstår for arbeidet med å gjøre disipler blant alle folkeslag og døpe dem, nærmer seg sin avslutning. I samsvar med sitt løfte er den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus med oss i dette arbeidet, som han ga oss befaling om å utføre som hans disipler. — Matt. 28: 20.
17. Hvilken annen dåp, som døperen Johannes beskrev, skal Jesus om kort tid utføre?
17 Samtidig som Jesus har overoppsynet med det arbeid som består i å gjøre disipler og døpe dem i vann nå i «avslutningen på tingenes ordning», gjør han også forberedelser med tanke på en dåp av et annet slag i den aller nærmeste framtid. For 1900 år siden, allerede før Jesus selv var blitt døpt i Jordan-elven, sa døperen Johannes om ham: «Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild.» — Matt. 3: 11—13.
18. a) Når begynte Jesus å døpe med hellig ånd? b) Når døpte han det jødiske folk med «ild»?
18 Jesus begynte å døpe sine disipler med hellig ånd på pinsefestens dag i år 33 e. Kr. (Luk. 24: 49; Ap. gj. 1: 4 til 2: 33) I år 70 e. Kr. døpte han det jødiske folk i provinsen Judea og i Jerusalem med ild, i og med at byen Jerusalem og dens tempel ble døpt med ødeleggelsens ild. Hele 1 100 000 jøder som befant seg i byen for å feire påsken, ble drept, og Judea ble lagt øde, mens de 97 000 jødene som overlevde, ble ført bort som fanger og spredt i hele det romerske rike.
19. Hva vil nå bli døpt med «ild», i samsvar med forbildet fra det første århundre, og hvorfor?
19 Det som fant sted den gangen, var et profetisk forbilde på den større og endelige oppfyllelse som profetien vil få på det motbilledlige, vår tids ukristelige, Jerusalem, nemlig den verdslige kristenheten. Fordi kristenheten ikke har vært noen virkelig disippel av Jesus Kristus, men snarere har vært en etterfølger av Nimrod, som var en «mektig jeger i opposisjon til Jehova», og som grunnla det gamle Babylon og dets hedenske religion, er kristenheten i virkeligheten en viktig del, ja, den mest fremtredende delen, av vår tids Babylon den store, den falske, babyloniske religions verdensrike. Når dette verdensrike går til grunne, vil kristenheten bli ødelagt sammen med det. Ja, kristenheten vil bli døpt med ild i likhet med Jerusalem og Judea i det første århundre. — 1 Mos. 10: 8—10, NW; Åpb. 17: 1 til 18: 18.
20. Hvilken oppfordring som Peter i sin tid rettet til jødene på pinsedagen, blir rettet til menneskene i vår tid, og hvilken dåp er det å foretrekke å bli døpt med?
20 Trettisju år før Jerusalem og Judea ble ødelagt i år 70 e. Kr., oppfordret apostelen Peter inntrengende de jøder som var forsamlet i Jerusalem for å feire pinsen, og som spurte ham om hva de skulle gjøre, til å la seg døpe i Jesu Kristi navn, idet han sa til dem: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» (Ap. gj. 2: 37—40) En lignende, inntrengende oppfordring kommer i vår tid innvigde, døpte vitner for Jehova med til alle som inntil nå har vært opptatt med å delta i religiøse feiringer i kristenheten, det motbilledlige Jerusalem, Det er i sannhet langt bedre å bli døpt nå i vann som en innvigd disippel av Kristus enn å bli døpt i nær framtid i ødeleggelsens ild, som kristenheten vil bli kastet i, og så gå til grunne sammen med denne «vanartede slekt».
21. a) Hva kan sies med hensyn til hvorvidt bare de som tilhører kristenheten, trenger å gi akt på advarselsbudskapet? b) Hvem vil overleve ødeleggelsens ild, og hvilken befaling fortsetter denne klassen å adlyde?
21 «Mennesker av alle folkeslag» utenfor kristenheten trenger også å gi akt på dette presserende budskapet, for sammen med kristenheten skal hele Babylon den store, hele den falske, babyloniske religions verdensrike, «bli oppbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne». (Åpb. 18: 8) De som er innvigde, døpte disipler av Jesus Kristus, vil få overleve denne ødeleggelsens ild og komme inn i Guds rettferdige, nye ordning, en virkelig kristen ny ordning. Med dette i tankene fortsetter Jehovas vitner som disipler av Kristus å adlyde hans befaling: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem.» — Matt. 28: 19, NW.
[Bilde på side 110]
I april i fjor var det bare 10 368 som forsynte seg av emblemene ved Herrens aftensmåltid, mens 120 905 nye troende ble døpt i løpet av tjenesteåret
[Bilde på side 112]
En disippel av Kristus er ikke bare selv hans elev, men han bør også undervise andre og gjøre dem til Jesu Kristi disipler