«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 46. bok — 1 Korintierne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Efesos

Fullført: ca. 55 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

 1. Hva slags by var Korint på Paulus’ tid?

KORINT var «en meget kjent by og en nytelsessyk by, hvor Østens og Vestens laster møttes».a Korint lå på den smale landtangen mellom Peloponnes og det greske fastland og hadde kontroll over landeveien til fastlandet. I apostelen Paulus’ dager hadde den anslagsvis et innbyggertall på om lag 400 000. I Øst lå Egeerhavet, og i vest lå Korint-bukten og Det joniske hav. Korint, hovedstaden i provinsen Akaia, innehadde derfor med sine to havner, Kenkreæ og Lekaion, en stilling av strategisk betydning i kommersiell henseende. Den var også et senter for gresk lærdom. «Dens rikdom,» er det blitt sagt, «var så lovprist at den ble kjent vidt omkring, og det ble også dens innbyggeres laster og ryggesløshet.»b En av de hedenske religiøse skikkene i den var tilbedelsen av Venus, som det knyttet seg store moralske utskeielser til. Offentlig prostitusjon var en del av byens religion.

 2. Hvordan ble menigheten i Korint opprettet, og hvilket bånd var det derfor mellom den og Paulus?

² Det var til denne velstående, men moralsk fordervede storbyen i den romerske verden apostelen Paulus reiste omkring år 50. Han oppholdt seg i byen i 18 måneder, og i løpet av denne tiden ble det opprettet en kristen menighet der. (Ap. gj. 18: 1—11) Hvor stor kjærlighet hadde ikke Paulus til disse troende som han hadde brakt det gode budskap om Kristus til! I sitt brev til dem minnet han dem om det åndelige bånd som var mellom dem, da han sa: «For om I og har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre; for jeg har avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet.» — 1 Kor. 4: 15.

 3. Hva var det som drev Paulus til å skrive sitt første brev til korintlerne?

³ Det var den store omsorg Paulus hadde for de kristne korintiernes åndelige velferd, som drev ham til å skrive sitt første brev til dem mens han var på sin tredje misjonsreise. Det hadde gått noen få år siden han hadde oppholdt seg i Korint. Det var nå omkring år 55, og han var i Efesos. Han hadde tydeligvis fått et brev fra denne forholdsvis nye menigheten i Korint, og det måtte besvares. Han hadde dessuten mottatt noen foruroligende meldinger. (1 Kor. 7: 1; 1: 11; 5: 1; 11: 18) Så rystende var disse at apostelen ikke engang henviste til det de hadde spurt om, før i det første verset i det sjuende kapittel i sitt brev. Det var særlig på grunn av de meldinger Paulus hadde mottatt, at han følte seg tvunget til å skrive til sine medkristne i Korint.

 4. Hva er det som viser at Paulus skrev dette brev fra Efesos?

⁴ Men hvordan vet vi at Paulus skrev 1 Korintierne i Efesos? Det kan for det første nevnes at i de hilsenene apostelen avslutter sitt brev med, tar han med hilsener fra Akvilas og Priska (Priskilla). (1 Kor. 16: 19) Apostlenes gjerninger 18: 18 19 viser at de hadde flyttet fra Korint til Efesos. Ettersom Akvilas og Priskilla bodde der og Paulus tok med dem i sine avsluttende hilsener i 1 Korintierne, må han ha vært i Efesos da han skrev brevet. Noe som imidlertid gjør det av med enhver tvil, er Paulus’ uttalelse i 1 Korintierne 16: 8: «I Efesos blir jeg inntil pinsen.» Første Korintierne ble følgelig skrevet av Paulus i Efesos, øyensynlig mot slutten av hans opphold der.

 5. Hva er det som viser at både 1 og 2 Korintierne er autentisk?

⁵ Det er hevet over enhver tvil at både 1 og 2 Korintierne er autentisk. Disse brevene ble tilskrevet Paulus og godtatt som kanoniske av de første kristne, som tok dem med i sine samlinger. Ja, det sies at det blir henvist minst seks ganger til 1 Korintierne i et brev fra Roma til Korint som er skrevet omkring år 95 e. Kr., og som er kalt Første Clemens. Skribenten hadde tydeligvis 1 Korintierne i tankene da han oppfordret dem som mottok hans brev, til å «ta fram den velsignede apostel Paulus’ epistel».c Første Korintierne blir også direkte sitert av Justinus martyr, Atenagoras, Irenaeus og Tertullianus. Det er kraftige beviser for at en samling av Paulus’ brev som innbefatter 1 og 2 Korintierne, «ble utarbeidet og utgitt i det siste tiår av det første århundre».d

 6. Hvilke problemer hadde menigheten i Korint å kjempe med, og hva var Paulus særlig interessert i?

⁶ Paulus’ første brev til korintierne gir oss anledning til å få et innblikk i forholdene i menigheten i Korint. Disse kristne hadde problemer å kjempe med og spørsmål som måtte løses. Det fantes partier innen menigheten, for det var noen som fulgte mennesker. Noen levde i hjem som var splittet i religiøs henseende. Skulle de fortsette å bo sammen med sin vantro ektefelle eller forlate ham? Og hvordan forholdt det seg med det å spise kjøtt som var blitt ofret til avguder? Kunne de gjøre det? Korintierne trengte å få veiledning med hensyn til hvordan deres møter, særlig Herrens aftensmåltid, skulle ledes. Og hvilken holdning skulle kvinnene i menigheten innta? Dessuten var det også noen blant dem som ikke trodde på oppstandelsen. Det var mange problemer. Apostelen var imidlertid særlig interessert i å hjelpe korintierne til å bli åndelig helbredet.

 7. Med hvilken sinnsinnstilling bør vi undersøke 1 Korintierne, og hvorfor?

⁷ Ettersom forholdene både innen menigheten og i den gamle byen Korint med dens velstand og usedelighet har sine paralleller i vår tid, har vi all grunn til å gi nøye akt på den gode veiledning Paulus kom med under guddommelig inspirasjon. Det han sa, er av så stor betydning for vår tid at det i sannhet vil være meget nyttig å vie hans første brev til sine elskede korintiske brødre og søstre stor oppmerksomhet. La oss huske hvordan tidens og stedets ånd var. La oss nå slik som de kristne korintierne må ha gjort, tenke grundig over tingene og ta for oss de inntrengende, tankevekkende og inspirerte ordene Paulus kom med til sine medtroende i fortidens Korint.

INNHOLDET AV 1 KORINTIERNE

 8. a) Hvordan avslører Paulus den dårskap som gjør seg gjeldende i menigheten i form av sektvesen? b) Hva viser Paulus er nødvendig for å forstå de ting som hører Gud til?

⁸ Paulus avslører sektvesenet og formaner til enhet (1: 1—4: 21). Paulus ønsker korintierne alt godt. Men hvorfor er det splid og uenighet blant dem? «Er Kristus blitt delt?» (1: 13) Apostelen takker Gud for at han har døpt så få av dem, slik at de ikke kan si at de er blitt døpt i hans navn. Paulus forkynner Kristus pelfestet. Dette er et anstøt for jøder og en dårskap for folkeslagene. Men Gud utvalgte seg det som er dårlig og svakt i verden, for å gjøre de vise og det sterke til skamme. Paulus benytter seg således ikke av fine ord, men han lar dem se Guds ånd og kraft gjennom hans ord, for at ikke deres tro skal være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft. Vi taler det som er åpenbart ved Guds ånd, sier Paulus, «for Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud». Men det er bare det åndelige menneske og ikke det naturlige menneske som kan forstå dette. — 2: 10.

 9. Hvilket argument framholder Paulus for å vise at ingen bør rose seg av mennesker?

⁹ De følger mennesker — noen følger Apollos, andre Paulus. Men hva er disse? Jo, bare tjenere gjennom hvem korintierne kom til troen. Hverken de som planter, eller de som vanner, er noe, «men Gud som gir vekst», og de er hans «medarbeidere». Prøvelsenes ild vil åpenbare hvis verk som består. Paulus sier til dem: «I er Guds tempel» som Guds ånd bor i. «Denne verdens visdom er dårskap for Gud.» Ingen bør derfor rose seg av mennesker, for alt hører i sannhet Gud til. — 3: 6, 9, 16, 19.

10. Hvorfor er det utilbørlig av korintierne å rose seg, og hvilke skritt tar Paulus for å råde bot på forholdet?

¹⁰ Paulus og Apollos er ydmyke husholdere over Guds hellige hemmeligheter, og husholdere bør finnes tro. Hvem er brødrene i Korint at de skulle rose meg, og hva har de som de ikke har fått? Er de blitt rike, er de alt blitt herrer, er de blitt så kloke og sterke, mens derimot apostlene, som er blitt et skuespill både for engler og for mennesker, fremdeles er dårer og skrøpelige, en vemmelse for alle? Paulus sender Timoteus for å hjelpe dem til å huske hans veier i Kristus og til å bli hans etterfølgere. Om Jehova vil, vil Paulus snart komme til dem og få lære å kjenne, ikke bare ordene til dem som er oppblåst, men også kraften hos dem.

11. Hvilken umoralsk handling er blitt begått i deres midte, hva må gjøres med det, og hvorfor?

¹¹ Angående det å bevare menigheten ren (5: 1—6: 20). Paulus har fått høre om et rystende’ tilfelle av umoral blant korintierne! En mann har tatt sin fars hustru. Han må bli overgitt til Satan, for en liten surdeig syrer hele deigen. De må slutte å ha omgang med noen som kalles en bror, men som viser seg å være ond.

12. a) Hvilken innvending kommer Paulus med mot det å stevne hverandre for retten? b) Hvorfor bør de fly hor?

¹² Ja, korintierne har tilmed ført rettssaker mot hverandre! Ville det ikke være bedre å tåle skade? Ettersom de skal dømme verden og engler, kan de da ikke finne en iblant seg til å dømme mellom brødre? De må dessuten være rene, for horkarler, avgudsdyrkere og lignende mennesker skal ikke arve Guds rike. Dette er hva noen av dem var, men de har latt seg avtvette og er blitt helliget. «Fly hor!» sier Paulus. «For I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!» — 6: 18, 20.

13. a) Hvorfor råder Paulus noen til å gifte seg? Hva bør de gjøre når de er blitt gift? b) Hvordan kan det sies at den ugifte gjør bedre?

¹³ Veiledning angående det å leve ugift og det å gifte seg (7: 1—40). Paulus besvarer et spørsmål angående ekteskapet. På grunn av den utbredte umoral kan det være tilrådelig for en mann eller en kvinne å gifte seg, og de som er gift, bør ikke unnlate å gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot hverandre. Det er bra om den ugifte og enken kan leve enslig i likhet med Paulus, men hvis de ikke kan være avholdende, da la dem gifte seg. Når de er blitt gift, bør de bli hos sin ektefelle. Selv om ektefellen er vantro, bør ikke den troende forlate ham, for derved kan den troende kanskje frelse den vantro ektefellen. Hva omskjærelse og trelldom angår, bør enhver være tilfreds med å være i den stand han ble kalt i. Med hensyn til den gifte så er han splittet, for han ønsker å tekkes sin ektefelle, mens derimot den ugifte har omsorg for det som hører Herren til. De som gifter seg, synder ikke, men de som ikke gifter seg, gjør bedre.

14. Hva sier Paulus om «guder» og «herrer», men når vil det likevel være forstandig av en kristen å avholde seg fra mat som er blitt ofret til avguder?

¹⁴ Å gjøre alt for evangeliets skyld (8: 1—9: 27). Hva så med avgudsofferne? En avgud er ikke noe! Det er mange såkalte guder og herrer i verden, men for de kristne er det bare «én Gud, Faderen», og «én Herre, Jesus Kristus». (8: 5, 6) Likevel kan det være at noen tar anstøt hvis han ser en kristen spise kjøtt som har vært ofret til en avgud. Under slike forhold gir Paulus det råd at en bør avholde seg fra å spise kjøtt, slik at en ikke får sin bror til å ta anstøt.

15. Hva gjør Paulus for tjenestens skyld?

¹⁵ Paulus nekter seg mange ting for tjenestens skyld. Som apostel har han rett til å «leve av evangeliet», men han avholder seg fra å gjøre det. Det er imidlertid en nødvendighet for ham å forkynne, ja, «ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!», sier han. Han har derfor gjort seg til tjener for alle ved å ’bli alt for dem’, for «i alle tilfelle å frelse noen», og han gjør alt dette «for evangeliets skyld». For å vinne veddekampen og den uforgjengelige krans undertvinger han sitt legeme, for at han ikke etter å ha forkynt for andre «selv skal finnes uverdig». — 9: 14, 16, 19, 22, 23, 27.

16. a) Hvilken lærdom bør de kristne ta av det som skjedde med ’fedrene’? b) Hvordan kan de i spørsmål som berører avgudsdyrkelse, gjøre alt til Guds ære?

¹⁶ Advarsel mot det onde (10: 1—11: 1). Hva så med ’fedrene’? Disse var under skyen og ble døpt til Moses. Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, men de ble slått ned i ørkenen. Hvorfor? Fordi de hadde lyst til det onde. De kristne bør ta lærdom av dette og avholde seg fra avgudsdyrkelse og hor, fra å friste Jehova (NW) og fra å knurre. Den som tykkes seg å stå, må se til at han ikke faller. Fristelsene vil komme, men Gud vil ikke la sine tjenere bli fristet over evne. Men han vil sørge for en utgang, slik at de kan tåle fristelsen. «Derfor,» skriver Paulus, «fly fra avgudsdyrkelsen!» (10: 14) Vi kan ikke ha del i Jehovas bord og i onde ånders bord. Skulle en spise i et hjem, bør en imidlertid ikke spørre etter hvor kjøttet kommer fra. Hvis noen forteller en at det har vært ofret til avguder, bør en la være å spise det for vedkommendes samvittighets skyld. «Gjør alt til Guds ære!» skriver Paulus. «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» — 10: 31; 11: 1.

17. a) Hvilket prinsipp framholder Paulus angående lederskap? b) Hvordan knytter han spørsmålet om splid i menigheten til en drøftelse av Herrens aftensmåltid?

¹⁷ Lederskap; Herrens aftensmåltid (11: 2—34). Paulus framholder det guddommelige prinsipp angående lederskap: Mannen er kvinnens hode, Kristus er mannens hode, og Gud er Kristi hode. Kvinnen bør derfor ha «et undergivenhets-tegn» på sitt hode når hun ber eller profeterer i menigheten. Paulus kan ikke rose korintierne, for det er splid iblant dem når de kommer sammen. Hvordan kan de i en slik tilstand med rette forsyne seg av Herrens aftensmåltid? Han minner dem om hva som fant sted da Jesus innstiftet minnet om sin død. Enhver må prøve seg selv før han forsyner seg, for ellers vil han føre dom over seg for ikke å ha gjort forskjell på «Herrens legeme». — 11: 10, 29.

18. a) Hvorfor bør det ikke «være splid i legemet» selv om det er forskjell på gaver og tjenester? b) Hvorfor står kjærligheten i en særklasse?

¹⁸ Åndelige gaver, kjærligheten og det å jage etter den (12: 1—14: 40). Det er forskjell på åndelige gaver, men ånden er likevel den samme. Det er forskjell på tjenester, men det er likevel den samme Herre og den samme Gud. Likeledes er det mange lemmer på Kristi forente legeme, og hvert lem trenger de andre, akkurat slik som det er i menneskekroppen. Gud har satt ethvert lem på legemet således som han vil, og hvert av dem har sin oppgave, «for at det ikke skal være splid i legemet». (12: 25) Det å ha åndelige gaver er ikke noe hvis en ikke har kjærlighet. Kjærligheten er langmodig og velvillig, bærer ikke avind og oppblåses ikke. Den gleder seg bare ved sannhet. «Kjærligheten faller aldri bort.» (13: 8) Åndelige gaver, for eksempel det å profetere og tale i tunger, skal få en ende, men tro, håp og kjærlighet blir stående. Blant disse er kjærligheten størst.

19. Hvilken veiledning gir Paulus til menighetens oppbyggelse og for at alt skal skje på en ordnet måte?

¹⁹ «Jag etter kjærligheten!» formaner Paulus. De åndelige gaver må i kjærlighet bli brukt til menighetens oppbyggelse. Av den grunn er det å profetere å foretrekke framfor det å tale i tunger. Han vil heller tale fem ord med sin forstand for å undervise andre enn ti tusen ord på et ukjent språk. Tungene er til et tegn for de vantro, men den profetiske tale er for de troende. De bør ikke være «barn» hva forståelsen av dette angår. Når det gjelder kvinnene, bør de underordne seg i menigheten. «La alt skje sømmelig og med orden!» — 14: 1, 20, 40.

20. a) Hvilke beviser kommer Paulus med for at Kristus har oppstått? b) I hvilken rekkefølge skal de døde bli oppreist, og hvilke fiender skal bli tilintetgjort?

²⁰ Vissheten om oppstandelseshåpet (15: 1—16: 24). Den oppstandne Kristus viste seg for Kefas, for de 12, for over 500 brødre på én gang, for Jakob, for alle apostlene og til sist for Paulus. ’Er Kristus ikke oppstanden,’ skriver Paulus, ’da er vår forkynnelse og vår tro intet.’ (15: 14) Enhver blir oppreist i sin egen avdeling. Kristus er førstegrøden, og deretter blir de som tilhører ham, oppreist under hans nærvær. Til slutt overgir han riket til sin Fader etter at alle fiender er blitt lagt under hans føtter. Tilmed døden, den siste fiende, skal tilintetgjøres. Hvorfor skulle Paulus til stadighet sette sitt liv på spill hvis det ikke var noen oppstandelse?

21. a) Hvordan oppstår de som skal arve Guds rike? b) Hvilken hemmelighet åpenbarer Paulus, og hva sier han om seieren over døden?

²¹ Men hvordan oppstår de døde? Såkornet må dø for at en plante skal kunne vokse opp, og noe lignende finner sted i forbindelse med de dødes oppstandelse. «Det sås et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. . . . kjød og blod kan ikke arve Guds rike.» (15: 44, 50) Paulus forteller en hemmelighet: Ikke alle skal hensove, men ved den siste basun skal de bli forvandlet i et øyeblikk. Når dette dødelige blir ikledd udødelighet, er døden oppslukt til seier. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» Paulus utbryter av hele sitt hjerte: «Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» — 15: 55, 57.

22. Hvilken veiledning og formaning gir Paulus til slutt?

²² Til slutt gir Paulus råd angående innsamlingen av deres bidrag, som skal sendes til Jerusalem som en hjelp til trengende brødre. Han forteller dem at han skal besøke dem etter at han har reist gjennom Makedonia, og nevner at Timoteus og Apollos muligens også vil besøke dem. «Vær årvåkne,» formaner Paulus, «stå fast i troen, vær mandige, vær sterke! La alt hos eder skje i kjærlighet!» (16: 13, 14) Paulus sender hilsener fra menighetene i Asia og skriver til slutt en hilsen med sin egen hånd hvor han gir uttrykk for sin kjærlighet til dem.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

23. a) Hvilket eksempel trekker Paulus fram for å beskrive de uheldige følger det vil få å ha lyst til det onde og å være selvsikker? b) Hvilken autoritet viser han til når han gir råd angående Herrens aftensmåltid og mat som kan spises?

²³ Dette brevet av apostelen Paulus er meget nyttig når det gjelder å utvide vår forståelse av de hebraiske skrifter, som det har mange sitater fra. I det tiende kapittel peker Paulus på at israelittene under Moses drakk av en åndelig klippe, som betydde Kristus. (1 Kor. 10: 4; 4 Mos. 20: 11) Deretter går han over til å beskrive de uheldige følger det vil få å ha lyst til det onde, slik det fikk for israelittene under Moses, og han tilføyer: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» La oss aldri bli selvsikre og tro at vi ikke kan falle! (1 Kor. 10: 11, 12; 4 Mos. 14: 2; 21: 5; 25: 9) Igjen henter han et eksempel fra fellesskapsofferne i Israel for å vise hvordan en på en verdig måte må ha samfunn med Jehovas alter. Så siterer han fra Salme 24: 1 ved å si: «Jorden og alt det som fyller den, hører Herren [Jehova, NW] til,» for derved å støtte sitt argument om at alt som blir solgt i slakterboden, kan spises. — 1 Kor. 10: 18, 26; 2 Mos. 32: 6; 3 Mos. 7: 11—15.

24. Hvilke andre henvisninger til de hebraiske skrifter kommer Paulus med til støtte for sine argumenter?

²⁴ Ved å vise hvor storslagne de ting er som «Gud har beredt for dem som elsker ham», og hvor tomme denne verdens «vises tanker» er, retter Paulus igjen oppmerksomheten mot de hebraiske skrifter. (1 Kor. 2: 9; 3: 20; Es. 64: 3; Sl. 94: 11) I sine instrukser i kapittel 5 angående det å utstøte den som har handlet galt, siterer han Jehovas lov om å «rydde det onde bort av din midte». (5 Mos. 17: 7) Da han redegjorde for den rett han hadde til å leve av tjenesten, henviste han igjen til Moses’ lov, som sa at en ikke skulle binde munnen til på dyr som arbeider, for å hindre dem i å ete, og at de levitter som utførte tjeneste i templet, hadde rett til å få sin del av alteret. — 1 Kor. 9: 8—14; 5 Mos. 25: 4; 18: 1

25. Nevn noen av de fremtredende trekkene i den nyttige veiledning som blir gitt i 1 Korintierne.

²⁵ Hvor stort gagn kan vi ikke høste av de inspirerte instrukser i Paulus’ første brev til de kristne korintiere! Tenk over den veiledning som blir gitt angående splittelser og det å følge mennesker. (Kapitlene 1—4) Tenk på det spesielle tilfellet av umoral og hvordan Paulus understreket nødvendigheten av å bevare et ærbart og rent forhold innen menigheten. (Kapitlene 5, 6) Grunn på hans inspirerte veiledning angående det å leve ugift, det å gifte seg og det å forlate sin ektefelle. (Kapittel 7) Tenk også over apostelens redegjørelse for mat som er blitt ofret til avguder, og hvordan det ble så kraftig understreket at det var nødvendig å vokte seg for å være til anstøt for andre og å bli et offer for avgudsdyrkelsen. (Kapitlene 8 — 10) I tur og orden gir han også råd angående den rette form for underdanighet, en redegjørelse for de åndelige gaver og en meget praktisk drøftelse av den fortreffelige egenskapen kjærlighet, som aldri faller bort. Og hvor tydelig understreket ikke apostelen nødvendigheten av at alt foregår på en ordnet måte på de kristne møter! (Kapitlene 11—14) For et enestående forsvar for oppstandelsen han ble inspirert til å nedskrive! (Kapittel 15) Alt dette og enda mer er vår oppmerksomhet blitt rettet mot — alt sammen ting som er av stor verdi for de kristne i vår tid!

26. a) Hvilken gjerning som for lenge siden er blitt forutsagt, skal den oppstandne Kristus fullføre når han hersker som konge? b) Hvilken stor oppmuntring gir Paulus på grunnlag av oppstandelseshåpet?

²⁶ Dette brevet bidrar i høy grad til å øke vår forståelse av det herlige bibelske temaet om Guds rike. Det kommer med en kraftig advarsel om at urettferdige mennesker ikke vil få komme inn i Riket og omtaler mange av de laster som vil gjøre et menneske uskikket. (1 Kor. 6: 9, 10) Men noe som er meget viktig, er at det forklarer forholdet mellom oppstandelsen og Guds rike. Det viser at Kristus, «førstegrøden» av de oppstandne, «skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter». Dette innbefatter at han skal knuse erkefienden Satan, den gamle Slange, under sine føtter, slik det ble forutsagt i det første løfte om Riket, som ble gitt i Eden. Når han har underlagt seg alle fiender, døden innbefattet, «[overgir han] riket til Gud og Faderen, . . . for at Gud skal være alt i alle». For et storslagent håp om oppstandelse de har som skal få del i uforgjengelighet sammen med Kristus Jesus i det himmelske rike! Det er på grunnlag av dette oppstandelseshåp at Paulus kommer med følgende formaning: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeid ikke er unyttig i Herren!» — 1 Kor. 15: 20—28, 58; 1 Mos. 3: 15; Rom. 16: 20.

[Fotnoter]