Hva er grunnlaget for de greske gudesagn?

ZEVS, Apollon, Artemis og Afrodite — de fleste av oss vet at dette er navn på greske guder og gudinner. Mange vet også at i de gamle grekeres mytologiske beretninger blir gudene tilskrevet alle slags avskyelige handlinger. Ifølge den framstilling som blir gitt av dem, krangler de seg imellom, kjemper mot hverandre og til og med sammensverger seg mot hverandre. Noen vil kanskje si at de har vanskelig for å tro at disse gudesagn har det aller minste med virkelige ting å gjøre. Det kan kanskje høres underlig ut for noen, men Bibelen kaster lys over den mulige eller kanskje sannsynlige opprinnelse til disse myter.

Ifølge den pålitelige beretning i 1 Mosebok 6: 1—13 kom Guds sønner, engler, ned til jorden før vannflommen på Noahs tid og begynte å leve sammen med vakre kvinner. Det avkom som disse forbindelsene resulterte i, ble kalt «nefilim» eller «fellere», det vil si, ’de som fikk andre til å falle’. Dette bidro i høy grad til å øke den umoral og vold som gjorde seg gjeldende på jorden på den tiden.

Noah og hans familie, som overlevde vannflommen, gjorde uten tvil sine etterkommere kjent med hvordan forholdene hadde vært før vannflommen. Det er derfor verdt å legge merke til at de sagn som blir tilskrevet de greske dikterne Homeros og Hesiodos, minner om den beretning som finnes i Bibelen. Når en sammenligner disse sagn med Bibelens beretning, vil en imidlertid naturlig nok finne at de gir en sterkt fordreid framstilling av tingene.

De greske guder som blir beskrevet av Hesiodos og Homeros, hadde menneskeskikkelse og var meget vakre, selv om de i mange tilfelle var kjempestore og overmenneskelige. De spiste, drakk, sov, hadde kjønnslig omgang med hverandre eller til og med med mennesker, levde i familier, forførte og voldtok. Selv om de ble regnet for å være hellige og udødelige, kunne de følge en svikefull handlemåte og begå alle slags forbrytelser. De kunne ferdes blant menneskene enten synlig eller usynlig.

I tillegg til hovedgudene omtaler de greske gudesagn halvguder eller heroer, som var av både guddommelig og menneskelig avstamning. Halvgudene hadde overmenneskelig styrke, men var dødelige (Herkules skal etter sigende være den eneste av dem som fikk det privilegium å oppnå udødelighet). Halvgudene har således en slående likhet med nefilim, som er omtalt i beretningen i 1 Mosebok, mens gudene ser ut til å ha sitt motstykke i «Guds sønner», som forlot sin plass i himmelen.

Beviser for babylonisk påvirkning

Men hva er grunnen til at de greske gudesagn gir en slik fordreid framstilling av den beretning som finnes i Bibelen? De historiske kjensgjerninger som vi finner i Bibelen, gir oss de holdepunkter vi trenger for å besvare dette spørsmålet.

Etter vannflommen valgte en stor del av menneskene å gjøre opprør mot Jehova Gud. På Sinears slette begynte de å bygge byen Babel og et tårn, sannsynligvis en ziggurat, som skulle brukes til falsk tilbedelse. Dette prosjektet ble satt i gang i strid med Skaperens hensikt, som gikk ut på at menneskene skulle spre seg utover jorden. Det fikk imidlertid ikke noe heldig utfall, for Jehova forvirret bygningsmennenes språk. Ettersom de ikke kunne forstå hverandre, stoppet til slutt byggearbeidet opp, og de ble spredt utover jorden. — 1 Mos. 11: 2—9.

Kunnskapen om tidligere begivenheter, for eksempel de forhold som eksisterte før vannflommen, kan imidlertid ha holdt seg i en eller annen form blant dem som ble spredt. Det er rimelig å tro at de og deres etterkommere tilpasset en slik kunnskap til sine religiøse forestillinger. Det kan forklare hvorfor disse sagn i mange henseender er så forskjellige fra Bibelens beretning.

Ettersom Babel var det sted hvorfra de opprørske menneskene ble spredt, kunne en vente at de greske sagn var blitt påvirket av babylonisk eller kaldeisk tenkning. Og det er nettopp det mange forskere har lagt merke til. Orientalisten E. A. Speiser påviser hvilken tilknytning de greske gudesagn har til Mesopotamia, og sier:

«Beretningen om guddommelige vesener som gjorde seg skyldig i skammelige gjerninger, som i noen tilfelle utartet til grusomme familiefeider, ble ført fra Mesopotamia av hurrittene, ble fra dem overført til hetittene og dukket til slutt opp i greske og fønikiske skrifter.» — The World History of the Jewish People, bind I, side 260.

Mange år tidligere uttalte professor George Rawlinson følgende:

«Den slående likhet mellom det kaldeiske system og den klassiske mytologis system fortjener å bli vigd spesiell oppmerksomhet. Denne likheten er på noen områder altfor fremtredende og altfor stor til at en kan tro at det bare skyldes et tilfeldig sammentreff. I panteonene i Hellas og i Roma og i Kaldeas panteon finner en den samme generelle gruppering. Ikke sjelden kan en finne den samme avstamningslinje. Og i noen tilfelle viser til og med de klassiske guders navn og titler på en tydelig måte at de skriver seg fra kaldeiske kilder. Det kan neppe være noen tvil om at det på en eller annen måte har vært en forbindelse når det gjelder oppfatninger — en forbindelse i meget gammel tid, fra kysten av Den persiske gulf til de land som Middelhavets bølger slår mot, med hensyn til mytologiske forestillinger og ideer.» — Seven Great Monarchies, bind I, sidene 71, 72.

Ja, bevisene peker i retning av at de religiøse forestillinger som fordreier sannheten, slik den finnes i Bibelen, har en felles opprinnelse. Oberst J. Garnier skriver i sin bok The Worship of the Dead:

«Ikke bare egypterne, kaldeerne, fønikerne, grekerne og romerne, men også hinduene, buddhistene i China og Tibet, goterne, angelsakserne, druidene, meksikanerne, peruanerne, urinnbyggerne i Australia og til og med de ville på Sydhavsøyene [må alle] ha fått sine religiøse oppfatninger fra en felles kilde og et felles senter. Vi finner overalt de mest forbausende likhetspunkter når det gjelder ritualer, seremonier, skikker, tradisjoner, navn og forbindelser mellom deres respektive guder og gudinner.» — Side 3.

Det faktum at myter fra vidt forskjellige områder kan føres tilbake til det samme opprinnelsessted, nemlig Mesopotamia, viser at de ikke er et produkt av uavhengige fantasiforestillinger. Hvis disse mytene utelukkende hadde vært basert på fantasiforestillinger, ville det ha vært vanskelig å forklare hvorfor guddommene alltid blir stilt i et dårlig lys. Greske skribenter og filosofer forsøkte i virkeligheten senere å fjerne noen av de dårlige tingene i Homeros’ og Hesiodos’ beretninger. Det er imidlertid ikke noe som viser at folk i sin alminnelighet noen gang mente at deres guder var blitt bakvasket eller spottet i sagnene. De foretrakk tydeligvis å ære guder som kunne framstilles på en nedverdigende måte, ettersom gudenes umoralske oppførsel uten tvil ga dem grunn til å rettferdiggjøre sine egne urette handlinger.

Når de gamle grekere og andre folk tilba guder hvis handlemåte ikke på noen måte fortjente å bli etterlignet, tjente de i virkeligheten de åndeskapninger som hadde gjort seg selv til demoner. De æret disse ulydige Guds sønner hvis avskyelige handlinger i tiden før vannflommen meget godt kan ha dannet grunnlaget for utallige myter. Som apostelen Paulus sa til de kristne i Korint: «Det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud.» — 1 Kor. 10: 20.