«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 65. bok — Judas

Skribent: Judas (Jesu bror)

Sted skrevet: Palestina (?)

Fullført: ca. 65 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

 1. Hvilke forhold i menigheten tilskyndte Judas til å skrive sitt kraftfulle brev til gagn for sine brødre?

JUDAS’ kristne brødre var i fare! I løpet av den tiden som hadde gått siden Kristi Jesu død og oppstandelse, hadde fremmede elementer sneket seg inn i den kristne menighet. Fienden hadde trengt seg inn i den hensikt å undergrave troen, akkurat som apostelen Paulus hadde advart om 14 år tidligere. (2 Tess. 2: 3) Hvordan kunne brødrene bli gjort oppmerksom på faren? Judas’ brev, som er kraftfullt og sterkt i sin likeframme formulering, gir svaret. Judas gjør selv klart rede for situasjonen i versene 3 og 4: ’Jeg så meg nødt til å skrive til dere, for noen mennesker har sneket seg inn, ugudelige, som forvender vår Guds nåde til skamløshet.’ Selve grunnlaget for sunn lære og moral var truet. Judas følte seg kalt til å kjempe for sin brødres interesser, slik at de på deres side kunne stride for troen.

 2. a) Hvem var Judas? b) Hvilket forhold til Jesus satte han høyest?

² Men hvem var Judas? De innledende ord forteller oss at brevet ble skrevet av «Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror . . . til de kalte». Var Judas, hvis navn betyr «lovprist», en apostel, ettersom to av Jesu 12 apostler het Judas? (Luk. 6: 16) Judas omtaler ikke seg selv som en apostel, men omtaler tvert imot apostlene i tredje person som «de», idet han tydeligvis utelukker seg selv. (Jud. 17, 18) Han kaller seg dessuten «Jakobs bror» og mener antagelig at han var bror til ham som skrev Jakobs brev, og som var Jesu bror. Som en av «støttene» i menigheten i Jerusalem var denne Jakob vel kjent, og derfor presenterer Judas seg ved hjelp av ham. Dette viser at Judas også var bror til Jesus, og han er også ført opp som det. (Gal. 1: 19; 2: 9; Matt. 13: 55; Mark. 6: 3) Judas framhevet imidlertid ikke sitt kjødelige slektskap med Jesus, men la ydmykt vekt på det åndelige slektskap, idet han omtaler seg selv som en «Jesu Kristi tjener». — Jud. 1; 1 Kor. 7: 22; 2 Kor. 5: 16; Matt. 20: 27.

 3. Hvilke beviser har vi for at brevet er autentisk?

³ At dette brevet er autentisk, framgår av at det er nevnt i Muratoris kanon fra det annet århundre. Clemens Alexandrinus (ca. 150—220) siterer også fra det og kaller det et verk av en profetisk ånd. Origenes omtaler det som et verk som består av ’få vers, men likevel er fullt av den himmelske nådes kraftfulle ord’.a Tertullianus omtaler det også som autentisk. Det er ingen tvil om at det hører hjemme blant de øvrige inspirerte skrifter.

 4. Hva slags brev er dette, hvor ble det antagelig skrevet, og når mener en at det ble skrevet?

⁴ Judas skriver til «de kalte» og nevner ikke noen bestemt menighet eller person. Hans brev er derfor et alminnelig brev, som skulle sendes vidt omkring til alle kristne. Selv om det ikke blir nevnt, er det mest sannsynlig at det ble skrevet i Palestina. Det er også vanskelig å fastslå nøyaktig når det ble skrevet. Det må imidlertid ha blitt skrevet temmelig lenge etter den kristne menighets opprettelse, for Judas henleder oppmerksomheten på «de ord som forut er talt av vår Herre Jesu Kristi apostler», og siterer sannsynligvis 2 Peter 3: 3. (Jud. 17, 18) Det er dessuten stor likhet mellom Judas’ brev og det annet kapittel i Peters annet brev. Dette tyder på at Judas skrev omtrent samtidig med Peter, ettersom begge var dypt bekymret over den fare menigheten befant seg i på den tid. En har derfor satt år 65 som det omtrentlige tidspunkt brevet ble skrevet på. Dette årstall bekreftes også av at Judas ikke forteller noe om at Cestius Gallus rykte inn i landet for å slå ned jødenes opprør i år 66, og han nevner heller ikke noe om Jerusalems fall i år 70. Judas kommer i sitt brev inn på dommer som Gud har fullbyrdet over syndere, og det er logisk å trekke den slutning at hvis Jerusalem allerede hadde falt, ville han ha understreket sin bevisføring ved å omtale fullbyrdelsen av denne dommen, særlig i betraktning av at Jesus hadde forutsagt denne begivenheten. — Jud. 5—7; Luk. 19: 41—44.

INNHOLDET AV JUDAS

 5. a) Hvorfor finner Judas det nødvendig å skrive til de kalte og formane dem til å ’stride for troen’? b) Hvilke advarende eksempler nevner Judas?

⁵ Advarsler mot utukt og ringeakt for herredømme (Versene 1—16). Etter at Judas har sendt hilsener til «de kalte», sier han at han hadde til hensikt å skrive «om vår felles frelse», men at han nå har funnet det nødvendig å skrive til dem om ’å stride for troen’. Hvorfor det? Fordi ugudelige mennesker har sneket seg inn og bruker Guds nåde eller ufortjente godhet som en unnskyldning for løsaktighet. Disse mennesker, sier Judas, fornekter «vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus». (Versene 1, 3, 4) Han minner dem om at selv om Jehova frelste et folk ut av Egypt, tilintetgjorde han senere «dem som ikke trodde». Han holder også de engler som forlot sin rette bolig, i varetekt «til dommen på den store dag». Den evige straff som kom over Sodoma og Gomorra og byene der omkring, tjener likeledes som en advarsel om den skjebne som vil ramme dem som ’driver utukt og går etter fremmed kjød’. Versene 5—7.

 6. Hva gir de ugudelige seg av med, og hvordan illustrerer Judas det urette i deres oppførsel og hva den vil føre til?

⁶ På lignende måte gjør ugudelige mennesker nå «kjødet urent, ringeakter herredømme, spotter høye makter». Ikke engang overengelen Mikael uttalte noen spottende dom da han stred med Djevelen om Moses’ legeme, men sa bare: «Herren refse deg!» Men disse menneskene spotter og fortsetter å ødelegge seg selv liksom ufornuftige dyr. De har slått inn på Kains, Bileams og den opprørske Korahs vei. De er som skjulte klipper under vannet (NW), som vannløse skyer, som trær uten frukt, to ganger døde, opprykt med rot, som ville havsbølger som utskummer sin skam, og som villfarne stjerner. For dem er «mørkets natt rede til evig tid». — Versene 8, 9, 13.

 7. a) Hvilken dom venter de ugudelige, og hvilken advarsel hadde apostelen uttalt om dem? b) Hva bør de «elskede» gjøre for seg selv og andre i betraktning av det håp om evig liv de har?

⁷ Råd om hvordan en kan forbli i Guds kjærlighet (Versene 17—25). Enok profeterte om at Jehova vil holde dom over disse ugudelige. De knurrer og klager, og for vinnings skyld smigrer de. Herren Jesu Kristi apostler hadde forut advart om at «i den siste tid skal [det] komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster». Disse urostifterne er «dyriske mennesker som er blottet for åndelighet». (NW) Derfor bør de «elskede» bygge seg opp i troen og holde seg i Guds kjærlighet, mens de venter på at Kristus i sin barmhjertighet skal lede dem til evig liv. I mellomtiden bør de selv vise barmhjertighet og hjelpe dem som tviler. Judas slutter med gjennom Herren Jesus Kristus å gi Gud ære, han som er «vår frelser» og den eneste som kan hindre de kristne i å snuble. — Versene 18—21, 25.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

 8. Hvordan benyttet Judas de inspirerte skrifter og «naturens bok» i sin formaning til brødrene?

⁸ Judas selv fant at de inspirerte skrifter var gagnlige til å advare, formane, oppmuntre, undervise og påminne de «elskede». Da han avslørte de ugudelige inntrengernes grove synd, brukte han talende illustrasjoner fra de hebraiske skrifter, for eksempel de troløse israelitter, englene som syndet, og innbyggerne i Sodoma og Gomorra, og han viste at alle som ga seg av med lignende laster, ville få en tilsvarende straff. Han sammenlignet fordervede mennesker med ufornuftige dyr og sa at de hadde slått inn på Kains vei, hadde kastet seg inn i Bileams forvillelse og ville gå til grunne liksom Korah på grunn av sin opprørske tale. Han hentet også beskrivende bilder fra «naturens bok». Judas’ likeframme brev ble selv en del av «hele skriften» og skulle studeres sammen med andre deler av Skriften som formante til en rett oppførsel i «den siste tid». — Jud. 17, 18, 5—7, 11—13; 4 Mos. 14: 35—37; 1 Mos. 6: 4; 18: 20, 21; 19: 4, 5, 24, 25; 4: 4, 5, 8; 4 Mos. 22: 2—7, 21; 31: 8; 16: 1—7, 31—35.

 9. Hvorfor er Judas’ advarsel også nødvendig i dag, og hvorfor må de kristne fortsette å bygge seg selv opp i troen?

⁹ Motstand og prøvelser som kom utenfra, hadde ikke greid å stanse kristendommens vekst, men nå sto brødrene i fare for å bukke under på grunn av forderv som kom innenfra. Det var fare for at hele menigheten ville bli slått til vrak på de skjulte klipper under overflaten. Ettersom Judas forsto at denne faren kunne bli enda alvorligere, argumenterte han kraftig for at de skulle ’stride for troen’. Hans brev er like aktuelt i dag som det var den gang. Det er stadig behov for den samme advarsel. En må stadig verne om troen og kjempe for den, rykke umoral opp med rot og i barmhjertighet hjelpe tvilere og «rive dem ut av ilden» hvis det er mulig. De kristne må i dag fortsatt bygge opp sin hellige tro, holde seg til de rette prinsipper og nærme seg Gud i bønn hvis de skal kunne fortsette å være moralsk ulastelige, levende i åndelig forstand og utøve sann tilbedelse. Det er også nødvendig at de har det rette syn på «herredømme» og respekterer den måten Jehova ordner tingene på i den kristne menighet. — Jud. 3, 23, 8.

10. a) Hvordan skal menigheten behandle dyriske mennesker, og hva vil dette føre til? b) Hvilken belønning venter Rikets arvinger, og hva er de enige med Judas i?

¹⁰ «Dyriske mennesker som er blottet for åndelighet», vil aldri komme inn i Guds rike. De kommer bare til å utgjøre en fare for andre som befinner seg på veien til evig liv. (Jud. 19, NW; Gal. 5: 19—21) Menigheten må bli advart imot dem og bli befridd for dem. På den måten vil de elskede få «miskunn og fred og kjærlighet» i stadig større mål, og de vil holde seg i Guds kjærlighet, mens de venter på at Herren Jesus Kristus i sin barmhjertighet skal lede dem til evig liv. Gud, Frelseren, vil framstille Rikets arvinger ’lyteløse for sin herlighet i fryd’. Rikets arvinger slutter seg til Judas og tilskriver gjennom Jesus Kristus Gud «herlighet, storhet, styrke og makt». — Jud. 2, 21, 24, 25.

[Fotnote]