Ønsket om å være uavhengig av Gud fører til ulykke
«Jeg vet, [Jehova], at et menneske ikke selv rår for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.» — Jer. 10: 23.
1. Når kan det være riktig av en person å søke å oppnå uavhengighet? Illustrer.
MENNESKENE er fullstendig hjelpeløse når de blir født, og fortsetter i flere år deretter å være avhengige av andre. Dette er imidlertid ikke til skade for dem. Hvis barn skal kunne vokse opp og bli likevektige mennesker som er i stand til å bære det ansvar som blir lagt på alle som forlater sine foreldre for å leve et selvstendig liv, er det nødvendig at de blir vist omsorg og får veiledning og tukt. I Ordspråkene står det: «Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam.» (Ordspr. 29: 15) Det ville derimot være helt unaturlig og lite ønskelig for voksne som er i stand til å påta seg de forpliktelser som følger med den ekteskapelige ordning, å være fullstendig avhengige av foreldrene. En slik avhengighet ville også være i strid med det Gud uttalte da han innstiftet ekteskapet: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» (1 Mos. 2: 24) Det er derfor den enkeltes behov og livsforhold som avgjør hvorvidt han med rette kan velge å være uavhengig av andre.
2. Bør noen tro at de kan leve uavhengig av Gud?
2 Ettersom det forholder seg slik at barn er fullstendig avhengige av foreldrene som små og uavhengige av dem som voksne, synes mange at det er vanskelig å forstå at de selv bør underordne seg under Gud. De ønsker å følge sine egne normer for livsførsel. Men er de slik stilt at de med rette kan leve uavhengig av Skaperen? Profeten Jeremias besvarer dette spørsmålet med ordene: «Jeg vet, [Jehova], at et menneske ikke selv rår for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.» — Jer. 10: 23
Fornuftig og riktig at vi skal være avhengige av Gud
3. Hvem har uinnskrenket rett til å bestemme hvordan menneskene bør oppføre seg, og hvorfor har han det?
3 Ettersom det er Gud og ikke menneskene som har skapt alt, har Gud uinnskrenket rett til å fastsette de normer for livsførsel som hans fornuftutstyrte skapninger må rette seg etter. Noen tankevekkende spørsmål som ble stilt for mange hundre år siden, understreker dette: Roser vel øksen seg mot den som hogger med den, eller gjør sagen seg stor mot den som drar den? Rett som om staven svingte den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre!» (Es. 10: 15) «Hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, sa han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?» (Rom. 9: 20, 21) Det er toppen av overmot når ’mennesker av leir’ absolutt vil være uavhengige av Gud. Det er like urimelig som å påstå at en fabrikant ikke har rett til å opplyse hvordan produktene hans skal brukes.
4. Hva sa Gud til Adam for å gjøre han oppmerksom på at han ikke trygt kunne ignorere Guds rettferdige normer?
4 Gud forklarte det første menneske, Adam, at det ville føre til døden å ignorere de guddommelige normer for rett oppførsel. Jehova Gud sa til Adam: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) Ettersom den forbudte frukt i seg selv tydeligvis ikke var skadelig, var det Guds forbud i forbindelse med den som var den eneste grunnen til at det var galt av Adam å spise av den. Hvis han spiste av frukten, ville han være ulydig mot Gud og stille seg på sin hustrus side. Han gjorde felles sak med sin hustru, som ville være uavhengig av Gud og selv bestemme hva som var godt, og hva som var ondt, i stedet for å la Gud avgjøre dette.
5. Hvorfor var det riktig av Adam å adlyde Gud?
5 En bør legge merke til at det ikke var noe urimelig ved Guds forbud, og det var derfor ikke noe problem for Adam å være lydig mot sin Skaper. Han ble ikke utsatt for en forferdelig undertrykkelse som ville få ham til å synes at uavhengighet og død var å foretrekke framfor avhengighet og liv. Guds forbud hadde ikke tvunget Adam opp i en vanskelig situasjon. Det var mange andre frukttrær som han kunne spise av så mye han ville. Alt det Adam hadde — livet, et produktivt arbeid og et vakkert hjem i Edens hage som han kunne dele med sin hustru — var gaver fra Gud og et uttrykk for Guds kjærlighet til ham. Ved å betrakte de skapte ting omkring seg kunne Adam forstå at Jehova Guds visdom var langt større enn hans egen. På bakgrunn av det den vise og kjærlige Gud hadde gjort, kunne Adam slå seg til ro med at Skaperens avgjørelser om hva som var godt, og hva som var ondt, var til Adams eget beste og ville bidra til å gjøre ham lykkelig.
Ingen fornuftutstyrt skapning kan trygt forsøke å gjøre seg uavhengig av Gud
6, 7. a) Hva fikk Eva til å tro at det å være uavhengig av Gud var noe ønskverdig? b) Hvorfor trodde Eva på slangen?
6 Eva hadde i likhet med sin mann, Adam, all grunn til å fortsette å være lydig mot Gud. Hun fikk del i de samme velsignelser som Adam. Eva var imidlertid det første menneske som ble forledet til å tro at det var bedre å være ulydig mot Gud. En gang da hun ikke var sammen med sin mann, hørte hun en stemme. Det var ikke hennes manns stemme og heller ikke Guds. Det var en slange som talte til henne. Eva ble ikke redd og løp sin vei, for Gud hadde tidligere gitt henne og hennes mann herredømme over dyrene, slangene innbefattet. (1 Mos. 1: 28) Hun lyttet derfor til stemmen. Slangen spurte: «Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i hagen?» Eva visste godt hva Gud hadde sagt om den forbudte frukt, at det var dødsstraff for å spise av den, og dette fortalte hun slangen. Men slangen talte imot Gud og antydet at Eva ble holdt i uvitenhet, og at Gud ikke ville håndheve sin lov ved å straffe den som brøt den, med døden. — 1 Mos. 3: 1—5.
7 Fullstendig bedratt ga Eva etter for sitt selviske ønske om å være lik Gud med hensyn til selv å bestemme hva som var godt, og hva som var ondt, og spiste av den forbudte frukt. Det var tilsynelatende to ting som fikk Eva til å tro at slangen fortalte sannheten: 1) Hennes sanser sa henne at treets frukt var god å spise, og 2) ved sin uhyre forsiktige framgangsmåte ga slangen inntrykk av at den ikke kunne komme med feilaktige opplysninger. Da Eva tydeligvis ikke kunne merke noen uheldige følger av denne overtredelsen av Guds lov, henvendte hun seg til sin mann og overtalte ham til å spise av frukten. — 1 Mos. 3: 1, 6.
8. Hvem fikk det til å se ut som om det var slangen som talte?
8 I motsetning til det Eva hadde ventet, fikk hennes forsøk på å gjøre seg uavhengig av Gud katastrofale følger. Det førte til vanære, tap av et vakkert, paradisisk hjem, fysiske og følelsesmessige lidelser og til slutt til døden. (1 Mos. 3: 7, 16—19) Det slangen hadde sagt, viste seg å være en ondskapsfull løgn. Ettersom dette er den første løgn en kjenner til, ville den som kom med løgnen — ikke den bokstavelige slangen, men den som fikk det til å se ut som om det var slangen som talte — være alle løgners far eller opphavsmann. Guds Sønn, Kristus Jesus, viste hvem som sto bak den første løgn, da han sa til dem som ønsket å drepe ham: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8: 44) I Åpenbaringen blir denne usynlige åndeskapningen omtalt som ’den store drage, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan’. (Åpb. 12: 9) Han blir i symbolske vendinger beskrevet som «en stor ildrød drage, som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner, og dens stjert dro tredjedelen av himmelens stjerner med seg». — Åpb. 12: 3, 4.
9. Hva betyr det at dragens stjert dro med seg en tredjedel av stjernene?
9 Det faktum at dragens stjert dro med seg en tredjedel av himmelens stjerner, viser at det åpenbart lyktes for Djevelen å få med seg et betydelig antall engler, «morgenstjerner» (Job 38: 7), i opprøret mot Gud. Bibelen viser at dette skjedde mens Noah, en fjern etterkommer av Adam, levde. På den tiden ville det store flertall av menneskene ikke underordne seg under Guds vilje. Tallrike engler satte seg dessuten ut over den hensikt Gud hadde med dem, og «forlot sin egen bolig» i himmelen og materialiserte seg ved å ikle seg menneskelegemer for å kunne ha kjønnslig omgang med vakre kvinner på jorden. (Jud. 6; 1 Mos. 6: 1, 2) Ved å forsøke å gjøre seg uavhengige av Gud på denne måten begynte disse englene på en vei som fører til ulykke.
10, 11. Hva skjedde med de ulydige englene etter at de hadde dematerialisert seg?
10 Da Jehova Gud lot det komme en vannflom som utslettet alle mennesker unntatt Noah og sju medlemmer av hans nærmeste familie, ble disse englene tvunget til å dematerialisere seg og vende tilbake til åndeverdenen. Men de fikk ikke tilbake den stillingen de hadde gitt avkall på. Gud fornedret dem til en meget lav stilling, som blir kalt «Tartaros». Angående dette sier Bibelen: «Gud [sparte ikke] engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen [gresk: Tar’taros] og overga dem til mørkets huler i varetekt til dom, og [sparte ikke] den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, den gang han førte vannflommen over en verden av ugudelige.» (2 Pet. 2: 4, 5) «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» (Jud. 6) Disse englenes ulydighet førte ikke til frihet for dem, men til en form for frihetsberøvelse. Derfor omtaler apostelen Peter dem som «åndene som var i varetekt, de som fordum hadde vært gjenstridige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd, i hvilken noen få — åtte sjeler — ble frelst ved vann». (1 Pet. 3: 19, 20) Denne formen for varetekt innebærer åpenbart at de ikke lenger kan materialisere seg og leve sammen med kvinner.
11 Det framgår ikke av beretningen i 1 Mosebok hvorvidt Noah og hans familie kjente til disse detaljene i forbindelse med den straff som de ulydige englene fikk. Men utslettelsen av en hel verden av opprørske mennesker slo ettertrykkelig fast at ingen fornuftutstyrt skapning kunne forsøke å gjøre seg uavhengig av Gud uten å måtte betale dyrt for det.
Uavhengighet av Gud fører til fornedrelse
12. Hvordan begynte opprøret igjen etter vannflommen?
12 En skulle ikke tro at noen etter dette ville forsøke å gjøre seg uavhengig av Gud. Men det var nettopp det noen gjorde. Satan Djevelen fant et villig redskap i Nimrod, en sønnesønns sønn av Noah. Om ham sier beretningen i 1 Mosebok: «Han var den første som fikk stort velde på jorden. Han var en veldig jeger for [Jehovas] åsyn [en mektig jeger i opposisjon til Jehova, NW] . . . Først hersket han over Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear.» (1 Mos. 10: 8—10) Ettersom Nimrods rike i begynnelsen også innbefattet Babel, må det ha vært han som sto bak byggingen av byen og tårnet. Dette foretagende ble påbegynt i tross mot Gud, for han ville at menneskene skulle spre seg utover jorden. Jehova Gud stanset byggingen ved å forvirre menneskenes språk. Ute av stand til å forstå hverandre måtte de etter hvert gi opp å bygge på byen og dro fra hverandre. — 1 Mos. 11: 1—9.
13. Hva er det som viser at de som sluttet seg til Nimrod i opprøret mot Gud, ikke var uvitende om det Gud tidligere hadde gjort?
13 Ettersom Noah levde i 350 år etter vannflommen (1 Mos. 9: 28), må han fremdeles ha levd da hans sønnesønns sønn Nimrods planer i forbindelse med Babel ble forpurret. Menneskene må derfor ha blitt spredt utover jorden mens sannheten om tidligere begivenheter, for eksempel om vannflommen, var kjent. Noe som peker i den retning, er det faktum at de mytologiske beretninger som oldtidsfolkene kjente, minner om den bibelske beretning, men gjengir den i en forvrengt og polyteistisk form. Mytene handler om de kjærlighetseventyr guder hadde med jordiske kvinner, noe som kan hentyde til det opprørske engler gjorde før vannflommen. Det finnes neppe noe folk på jorden som ikke kjenner en legende om en verdensomfattende flom. Mytene inneholder også trekk som henspiller på episoden med tårnbyggingen.
14. Hvilke vanærende ting førte opprøret etter vannflommen med seg?
14 Alt dette peker i retning av at de folk som ble spredt utover jorden, hadde hørt om den sanne Gud og hans gjerninger. Men ettersom de hadde gjort opprør mot ham, fikk de — etter eget ønske — ikke del i hans veiledning og ledelse. Var dette til deres eget beste? Historien viser at svaret er nei. Disse folkene og deres etterkommere begynte å lage avgudsbilder av tre, stein og andre materialer. De kastet seg ned foran slike bilder og bønnfalt livløse guder om hjelp. I tilknytning til tilbedelsen av disse guddommene begynte de med slike avskyelige ting som hellig prostitusjon, ofring av barn, drukkenskap og selvpinsler, det siste i slike former at blodet rant. (Se til sammenligning 1 Kongebok 14: 24; 18: 28; Jeremias 19: 3—5; Hoseas 4: 13, 14; Amos 2: 8.) Den fornedrelse de som hadde vendt seg bort fra Jehova Gud, sank ned i, blir godt beskrevet av apostelen Paulus i brevet til romerne (1: 21—31):
«Fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. Derfor overga også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen framfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvandle den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett var. Og liksom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, så overga Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige: fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige.»
15. Forekommer det fortsatt slike vanærende ting som dem apostelen Paulus beskrev?
15 Vi trenger ikke å bli minnet om at de tingene apostelen Paulus omtalte, fortsatt eksisterer og har skapt en utbredt frykt og mistro blant folk. Hver eneste dag fører det at noen ringeakter Guds rettferdige normer, til at mange menneskers liv, lykke og velferd blir satt i fare. Vi hører til stadighet at kriminelle og perverse personer begår tyveri, voldtekt og overfall. Den synkende seksualmoral er årsak til at avskyelige kjønnssykdommer sprer seg hurtig, at familier blir oppløst, at foreldre ikke gir sine barn den veiledning de trenger, og at liv blir tatt ved at det blir utført aborter. Fysiske skader og følelsesmessige og mentale lidelser gjør seg gjeldende blant dem som har ringeaktet Skaperen. Dette bekrefter sannheten i Guds uforanderlige lov: «Det som et menneske sår, det skal han og høste.» — Gal. 6: 7.
Fordelene ved å være lydig mot Gud
16, 17. Hvilket gagn har en av å være lydig mot Guds lov?
16 Et menneske vil derimot høste varig gagn av å holde seg trofast til Guds lov. Grunnen til dette er at den Allmektige, som er en kjærlig og uendelig vis Gud (1 Joh. 4: 8; Rom. 16: 27), bare har fastsatt slike lover som er til menneskenes beste. Disse lovene tjener til å beskytte dem mot skader, og bidrar til at de får del i det som er godt. Alle Guds lover angående forholdet mellom mennesker er basert på nestekjærlighet. Som apostelen Paulus skrev: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har oppfylt loven. For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.» — Rom. 13: 8—10.
17 Ikke noe fornuftig menneske kan benekte at det selv ville ha gagn av at alle mennesker la sann nestekjærlighet for dagen. Ja, det er bare de som underordner seg under Guds lov, som kan oppnå lykke, fred og trygghet. Den kjente engelske juristen William Blackstone uttalte en gang: «[Gud] har så nøye forbundet og så uatskillelig sammenvevd den evige rettferdighets lover med individets lykke at lykken ikke kan oppnås uten at lovene blir overholdt; og hvis disse lovene blir punktlig overholdt, må de nødvendigvis føre til lykke.» Når vi vet at Guds lov er til gagn for oss, bør vi ønske å gi uttrykk for vår verdsettelse av den, slik som salmisten gjorde da han sa: «Sju ganger om dagen har jeg prist deg for din rettferdighets lover. Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.» — Sl. 119: 164, 165.
Fortsett å være lydig mot Gud
18. Hvorfor må den som ønsker å behage Gud, ha inngående kjennskap til Bibelen?
18 Hvis en skal få del i de velsignelser som er et resultat av at en holder seg trofast til Guds rettferdige normer, må en naturligvis ha inngående kjennskap til disse normene, som er uttrykt i Bibelen. Det er innlysende at de som aldri har undersøkt Guds lover, eller som bare har godtatt det andre mener om dem, ikke kan være sikre på at de oppfører seg riktig i Guds øyne. I Ordspråkene står det: «Mang en vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.» — Ordspr. 14: 12.
19. a) Hvorfor er kunnskap alene ikke nok hvis en skal kunne fortsette å være en godkjent tjener for Jehova? b) Hva trenger en foruten kunnskap?
19 Kunnskap er imidlertid ikke nok hvis en skal kunne fortsette å være lydig mot Skaperen. Adam visste for eksempel at det ville bety døden for ham å spise av den forbudte frukt; han «ble ikke dåret» eller bedratt. (1 Tim. 2: 14) Ikke desto mindre overtrådte han Guds lov, og grunnen var at forholdet til hans syndige hustru betydde mer for ham enn forholdet til Skaperen. Dette viser at en ikke kan fortsette å være en godkjent tjener for Gud hvis en ikke har ubrytelig kjærlighet til Skaperen, en kjærlighet som overskygger alle andre følelser. Dette innebærer at en må være villig til å ofre alt, til og med livet, for å bevare sin trofasthet mot Gud når press utenfra gjør dette vanskelig. Har du en slik kjærlighet? Din evige velferd avhenger av at du har det, og fortsetter å ha det. Som Kristus Jesus sa: «Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» — Joh. 12: 25.