Guds herredømme over menneskene i begynnelsen
«[Jehova] har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting.» — Sl. 103: 19.
1. Hva mener vi her med den verdensordning som vi alle er født inn i, og hva må vi alle innrømme?
VI ER alle født inn i en verdensordning. Med verdensordning mener vi ikke den tingenes ordning som finnes her på jorden. Nei, vi mener en verdensordning som vår jord bare er en ørliten del av. Vi mener en verdensordning som strekker seg langt ut i verdensrommet. Den omfatter mer enn Melkeveien, hvor den stjernen som er vår sol, bare er en av mange lignende stjerner. Den omfatter alle de galakser som de største menneskelagde teleskoper har åpenbart for det menneskelige øye. Denne verdensordning er så kolossalt stor at den må måles i enheter som kalles lysår. Alle må innrømme at den er enestående. Den har vært til lenge før vår tids protesterende ungdommer ble født, ja, lenge før menneskeheten fikk sin begynnelse. Vi er alle blitt født inn i denne verdensordning, men ikke på grunn av vårt eget ønske eller vårt eget valg. Er så denne verdensordning noe å protestere mot?
2. Hvorfor kan ikke menneskene styre denne verdensordning, og hva sier vår fornuft oss med hensyn til den som styrer den?
2 Hvem er det som styrer denne uhyre store verdensordning? Den virket på en ordnet måte lenge før vi mennesker ble til. Den trenger ikke oss for å kunne virke som den skal, for bestandig. Den er der i rommet og virker på en fullt ut harmonisk måte. Det er unødvendig å si at den er altfor stor for oss, langt utenfor vår innflytelse. Vi kan ikke kontrollere den her fra jorden, hverken ved hjelp av raketter, romskip eller radarsystemer. Dette er ikke en verdensordning som er blitt til ved en tilfeldighet. Vitenskapelige beregninger ville vise at det finnes billioner og atter billioner av ting som taler imot den mulighet at en slik harmonisk, høyt organisert verdensordning, som virker på en så fullkommen måte, skulle ha blitt til ved en tilfeldighet. Den kan ikke ha blitt til av ingenting, for det finnes ikke noe som er blitt til av ingenting. En slik mektig konsentrasjon av dynamisk energi som den som finnes i denne verdensordning, kan ikke skrive seg fra et tomrom. Den fornuft vi er blitt utrustet med, sier oss at den må skrive seg fra en sentral, uuttømmelig kraft- og energikilde. Og denne «kilde, må være i besittelse av intelligens og viten foruten enestående evner og allmakt. Det må være den som styrer verdensordningen.
3. a) Hvilken slutning må vi trekke med hensyn til den som styrer denne synlige verdensordning, og hva er en passende tittel på denne personen? b) Hvilken tittel blir brukt i Bibelen?
3 Vi ønsker ikke å være dumme, ufornuftige eller uvitenskapelige, gjør vi vel? Alle tenkende, fornuftige mennesker må godta at den som styrer hele denne verdensordning, som kjennetegnes av en så fantastisk skjønnhet og oppbygging, og som vitner om en så enestående makt, er en fornuftutstyrt Person, selv om han er usynlig for våre skrøpelige øyne. Er det noen som har en bedre tittel på denne Person enn tittelen «Gud»? Det er det den største Bok på jorden kaller denne Personen. Og det gjør den i den aller første setningen, idet den sier: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» På det språket som denne delen av Boken opprinnelig ble skrevet på, er det ord som tilsvarer det norske ordet «Gud», Elohim’. Bibeloversettelsen The Holy Name Bible, som ikke bruker tittelen «Gud» i det hele tatt, gjengir setningen slik: «I begynnelsen skapte Elohim himmelen og jorden.» (1 Mos. 1: 1) Han som er himmelens og jordens Skaper, står også bak Bøkenes bok, Bibelen, og gjennom hele denne Boken på over 1000 sider blir denne fornuftutstyrte Skaper åpenbart som en Gud hvis gjerninger er fullkomne, og som er i besittelse av en fullkommen visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt. Han er fullt ut i stand til å styre denne synlige verdensordning.
4, 5. a) Hva sier Bibelen angående jordens opphengning og hva kan sies angående jordens størrelse i forhold til hele verdensordningen? b) Hvilke spørsmål som ble stilt Job, kan også stilles vår tids vitenskapsmenn?
4 Jorden henger i rommet uten noe materielt underlag av noe slag. Som Bøkenes bok sier i sin beretning om patriarken Job, som levde for nesten 3500 år siden, i kapittel 26, vers 7: «Han brer Norden ut over det øde rom, han henger jorden på intet.» Sammenlignet med de utallige himmellegemer i rommet er vår jord bare som et lite støvfnugg midt i en veldig støvsky. Ettersom skaperverkets Gud styrer den store verdensordning som et hele, må det også være han som styrer jorden. Hans herredømme, ikke menneskers jordiske herredømme, utgjør det sanne, opprinnelige, rettmessige herredømme over jorden. En Skaper bør styre sitt eget skaperverk. Menneskene har ikke hatt noe med skapelsen av jorden som et evig hjem for mennesket å gjøre. Når det gjelder dette viktige punkt, kan de spørsmålene som Gud stilte patriarken Job i forbindelse med jordens skapelse, også stilles vår tids vitenskapsmenn og evolusjonister. Gud sa til Job:
5 «Nåvel, omgjord dine lender som en mann! Så vil jeg spørre deg, og du skal lære meg. Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si fram hvis du vet det! Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd? . . . Har du i dine dager befalt morgenen å bryte fram, har du vist morgenrøden dens sted, for at den skulle gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den?» — Job 38: 3—13.
6. a) Hvem sa Gud var vitne til jordens skapelse? b) Hvorfor kan ikke vi i dag motsi den uttalelse Gud kom med for 6000 år siden angående sitt skaperverk?
6 Som svar på disse spørsmålene må vi alle i ydmykhet si at vi ikke var til stede da disse ting fant sted. De som Gud her kaller «morgenstjerner» og «alle Guds sønner», var vitne til at jorden ble skapt, og de frydet seg alle over denne lille del av den synlige verdensordning. Har så vi små mennesker noen grunn til å kritisere Gud for den måten han har skapt vårt hjem, jorden, på? Da Gud var ferdig med å gjøre jorden i stand til en bolig for menneskene og hadde satt menneskene på den, «så [Gud] på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt», slik det siste verset i det første kapitlet i Bibelen sier. (1 Mos. 1: 31) Når Skaperen selv så på sitt jordiske skaperverk og fant at det var «såre godt», hvordan kan da vi, som lever 6000 år etter at dette fant sted, si at det fra vårt menneskelige synspunkt ikke var «såre godt»? Hvordan kan vi avgjøre hvilken tilstand jorden var i for 6000 år siden, da Gud skapte den første mannen og den første kvinnen som fullkomne mennesker og satte dem i et gledens paradis? Den forurensede tilstand jorden i dag befinner seg i, er ikke noe grunnlag for en rett vurdering av tingene.
7. a) Hva slags herredømme hadde menneskene i begynnelsen, men med hvilken innstilling har menneskene styrt jorden i årtusener? b) Hvilket spørsmål må vi nå ta stilling til?
7 Vi er her på grunn av Skaperens velvilje. Hvordan kan vi da tro at vi mennesker har rett til å styre jorden slik som det behager oss, uten å ta Gud, Skaperen, i betraktning? Likevel viser menneskenes historie at det er på den måten menneskene har styrt jorden i årtusener. Til å begynne med, ved menneskets skapelse, nøt menneskene godt av Guds herredømme. I vår tid lider menneskene under menneskers herredømme, et herredømme som ignorerer Gud og unnlater å ta Guds herredømme i betraktning. Menneskenes ufullkomne herskere ønsker at alle bare skal se hen til menneskenes herredømme og i likhet med dem selv forkaste Guds herredømme. Det spørsmål vi mer enn noen gang tidligere er forpliktet til å ta stilling til, er: Er vi for eller imot Guds herredømme? Hva betyr det for oss hvis vi er for det? Hva betyr det for oss og for dem som er avhengige av oss, hvis vi er imot det? La oss se på det, for vi ønsker å treffe et valg som vil bringe lykke til oss selv og våre kjære.
Den handlemåte de følger som er imot det
8. a) Hvem har de som er imot Guds herredømme over jorden, med seg? b) Hva må de innrømme med hensyn til den fiendtlige innstilling til Guds herredømme?
8 De som i vår tid er imot Guds herredømme, det vil si, de som er imot Guds herredømme over jorden, har mange med seg. De har sannsynligvis mange flere med seg enn de vet om eller er klar over. Når det gjelder noen av dem som er med dem, vil de sannsynligvis ikke innrømme at de står på deres side og har sluttet seg til dem. Hva er det vi har i tankene? Fordi disse menneskene har en materialistisk filosofi, nekter de å tro at det finnes noe åndelig, og de går til og med så langt at de nekter å tro at Gud, som er en Ånd, er til. De tar i hvert fall ikke tanken om en Gud eller noen annen fornuftutstyrt åndeperson alvorlig. De har i virkeligheten ikke noe fornuftig grunnlag for å innta en slik holdning, men de holder fast ved sin oppfatning ved å lukke øynene for tydelige kjensgjerninger. De vil imidlertid måtte innrømme at denne fiendtlige innstilling til Guds herredømme hadde en begynnelse. Historien viser at den begynte å gjøre seg gjeldende for 6000 år siden, ikke blant menneskene, men menneskene ble berørt av den.
9. a) Hvem var den første som hadde en fiendtlig innstilling til Guds herredømme, og hvis smertefulle opplevelse i forbindelse med ham viser at han virkelig er til? b) Hvis herredømme var Job for, og hvilken prøve ønsket Satan å sette Job på?
9 Hvem var så den første som hadde en fiendtlig innstilling til Guds herredømme? Det var ikke en skapning som er mennesket underlegen, for eksempel en slange, men en skapning som sto over mennesket, en av dem som Gud omtalte som «Guds sønner» da han talte til patriarken Job. (Job 38: 7) Job hadde en smertefull opplevelse i forbindelse med den første fiende av Guds herredømme. Job fikk vite at hans navn var Satan. På det språk Job snakket, betydde navnet Satan «motstander». Men «motstander» av hvem? Jo, av Gud! Job var for Guds herredømme. Satan beviste at han var en motstander av Gud, ved å forsøke å tilintetgjøre Job fordi denne forsvarte Guds herredømme. Satan var ikke en person som bare eksisterte i Jobs fantasi, like lite som han bare eksisterte i Guds fantasi. Da Jobs smertefulle opplevelse var over, åpenbarte Gud for ham hvem som var ansvarlig for hans lidelser og prøvelser. Det var denne Satan. Under et møte for «Guds sønner» i himmelen hadde også Satan møtt fram. Der ba han Gud om å la være å beskytte Job og la ham få sette Job på prøve med hensyn til hans lojalitet overfor Guds herredømme.
10. Hva hevdet Satan at han kunne få Job til å gjøre hvis han fikk frie hender, og hva sier Jakob 5: 11 angående Jobs innstilling?
10 Satan hevdet at hvis han fikk frie hender, kunne han få Job til å si Gud farvel like i hans ansikt. Dette var så lenge siden som i det 17. århundre før vår tidsregning. Beretningen om den prøve Jobs tålmodighet og trofasthet ble satt på, finnes nedskrevet i Jobs bok i Bibelen, slik at vi kan lese den. Lyktes det Satan å tvinge Job til å gå over til Guds motstandere og motarbeide Guds herredømme? Over 1600 år senere skriver den kristne apostelen Jakob, Jesu Kristi halvbror, angående dette og sier: «Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.» — Jak. 5: 11.
11. Hvordan framgår det av beretningen om Job at Gud vant over Satan?
11 I tilfellet med Job vant Jehova Gud over Satan, for Satan viste seg å være en løgner. Hvordan det? I forbindelse med alle de prøvelser Satan førte over Job, leser vi: «Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud.» Da det så ut til at det ikke var noen redning for Job, ga hans hustru opp alt håp og sa til ham: «Holder du deg ennå like ulastelig? Si Gud farvel og dø!» Men Job sa til henne: «Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde?» Beretningen sier så: «Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper.» Til slutt, før Jehova forandret situasjonen for Job, sa han til de tre hyklerne som kritiserte Job: «Min vrede er opptent mot deg og dine to venner; for I har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.» (Job 1: 1—22; 2: 9, 10; 42: 7, 8) Dette viste seg i virkeligheten å være en refselse av Satan, som på den måten ble avslørt som en bakvasker eller Djevel.
12. Hvor lenge før Jobs tid og hvor ble stridsspørsmålet i forbindelse med Guds herredømme reist, og hva førte det til for Guds sjuende skapelsesdag eller sabbat?
12 Den historiske personen Job i landet Us bevarte således sin trofasthet overfor Jehova, den allmektige Gud. Job var for Guds herredømme. Det var imidlertid over 2400 år før Job ble prøvd, at Satan Djevelen reiste stridsspørsmålet i forbindelse med Guds herredømme. Dette var kort tid etter at Skaperen, Jehova Gud, hadde plantet Edens hage noen hundre kilometer nordøst for landet Us. I dette gledens paradis hadde Jehova Gud satt den første mann og den første kvinne for at de skulle bo der og tjene ham, fullstendig underlagt hans herredømme. Dette var ved begynnelsen av Jehovas sjuende skapelsesdag, omkring år 4026 f. Kr., eller for nesten 6000 år siden. (1 Mos. 1: 28 til 2: 3) Ble freden på denne sjuende skapelsesdag, denne store sabbatsdag for Jehova hva hans jordiske skaper verk angår, varig? Var det slik at alle skapninger i himmelen og på jorden lojalt underordnet seg under Guds herredømme? Vår egen erfaring og menneskenes historie i de forløpne 6000 år viser at svaret er nei. Freden på denne Jehovas store sabbatsdag ble forstyrret allerede fra begynnelsen av.
13. Hvordan ble en himmelsk ’Guds sønn’ fristet av sin egen lyst, og hvilken handlemåte fikk dette ham til å følge?
13 På dette kritiske tidspunkt lot en av disse «Guds sønner» i himmelen som hadde vært vitne til at Jehova hadde skapt mannen og kvinnen i Edens hage, et selvisk ønske få innpass i sitt hjerte og forlede ham til å vende seg bort fra Guds herredømme. Han begynte å misunne Gud hans rettmessige herredømme over disse to menneskene, som han hadde gitt i oppdrag å sette barn til verden og bli en stor, lykkelig familie som fylte hele jorden, og å utbre Edens paradis til jordens ender. (1 Mos. 1: 26—28) Denne himmelske ’Guds sønn’ ble nå fristet av sin egen lyst, idet han ønsket å ha herredømme over de to første menneskene og deres familie, som jorden ville komme til å bli oppfylt av. Han degget for denne selviske lyst inntil den unnfanget og fødte synd. Denne synd besto i at han begynte å motstå den guddommelige Hersker over alle ting, den Høyeste, den allmektige Gud, Jehova. På denne måten gjorde denne himmelske ’Guds sønn’ seg selv til Satan eller Motstander. Gud kunne på ingen måte lastes for dette, som om han skulle friste noen i himmelen eller på jorden til å følge en urett, ond handlemåte. — Jak. 1: 13—15.
14. I hvilken forstand fulgte Satan en annen handlemåte i Eden enn han gjorde da «Guds sønner» trådte fram for Jehova, og hvordan fikk han Eva til å lytte til det han sa?
14 I forbindelse med begivenhetene i Edens hage fortelles det ikke noe om noe møte hvor Guds himmelske sønner på dette tidspunkt trådte fram for Jehova Gud. Satan avslørte heller ikke hva som bodde i hans hjerte, slik han gjorde i tilfellet med Job. Han ba ikke den suverene Overherre, Jehova, om å la være å beskytte Adam og Eva i Edens hage. Ettersom det ikke da fantes noe som var ondt, i hele universet, var det ikke noe som det første menneskepar trengte å bli beskyttet mot. Satan behøvde derfor ikke å be Jehova om å gjøre det mulig for ham å komme i forbindelse med Adam og Eva og sette dem på prøve og få disse to jordiske undersåtter av Guds herredømme til å synde mot Gud. Da han hadde gitt etter for sin egen fristelse, gjorde han seg selv til den store Frister ved å legge en fristelse i Adams og Evas vei. Uten å avsløre sin selviske hensikt for noen andre av Guds himmelske sønner tok han på seg en forkledning, idet han benyttet en tilsynelatende ufarlig slange i Edens hage som sitt redskap for å bedra menneskene. Eva var, til tross for at hun var fullkommen, ikke klar over at den usynlige åndeskapningen Satan benyttet seg av slangen og gjorde bruk av buktalerkunst for å friste henne. Hun nektet derfor ikke å lytte til den, men hørte på hva den sa.
15. Hvordan gjorde Satan seg selv til Djevelen, og hvilken handlemåte fikk han Eva til å følge?
15 Gjennom slangen satte Satan, Guds forræderske sønn, fingeren på Guds lov angående treet til kunnskap om godt og ondt, som om Gud skulle misbruke sitt herredømme. Satan gjorde seg nå til Djevelen, som betyr Bakvasker, ved å omtale Gud som en løgner som ikke kunne iverksette straffen for å bryte hans lov i forbindelse med den forbudte frukt. Ville Eva dø hvis hun forkastet Guds herredømme og selv begynte å utøve et herredømme, et menneskelig herredømme? Nei, sa Satan Djevelen gjennom slangen. «I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» Eva kunne ikke se Satan Djevelen, like lite som vi kan se ham med våre bokstavelige øyne. Ved å la seg bli ledet og lokket av det selviske ønske om å få noe som var forbudt, som nylig hadde oppstått i henne, innførte hun synden i den menneskelige familie, idet hun dro Guds herredømme i tvil og brøt Guds lov. Satan Djevelen visste at lovovertredersken Eva deretter ville forsøke å få sin mann, Adam, som var hennes hode, til å spise av den forbudte frukt sammen med henne. — 1 Mos. 3: 1—6.
16. Hvordan kom Adam i besittelse av den forbudte frukt, og hvilket grunnleggende spørsmål traff han en avgjørelse i? Hvem kom hans avgjørelse til å berøre?
16 Eva ønsket å få sin mann med seg. Hun ville at han skulle slutte seg til henne. Hun foreslo ikke at han skulle ta noe av frukten på det forbudte tre, men hun ga frukten til ham. Hennes stemme ble meget bønnfallende, idet hun fristet ham til å spise av den forbudte frukt sammen med henne. Ettersom hun var bedratt, trodde hun ikke at det ville føre til at han døde hvis han gjorde det. Adam måtte nå treffe en avgjørelse som ville komme til å berøre hele den menneskelige familie. Han måtte treffe en avgjørelse, ikke bare for seg selv, men også for sitt ufødte avkom, som var i hans lender. Det store spørsmål han ble stilt overfor, var: Er jeg for eller imot Guds herredømme? I stedet for å lytte til sin himmelske Fars røst og gi akt på advarselen om de dødbringende følger det ville få å spise av den forbudte frukt, lyttet Adam til sin hustrus overtalende stemme. Han valgte ikke å bevise at «slangen» var en løgner, og at Gud var sannferdig. Han valgte i stedet å behage sin hustru. Han tok imot den forbudte frukt av hennes hånd. — 1 Mos. 3: 6, 12, 17.
Menneskene blir underlagt demonenes herredømme
17, 18. a) Hvis herredømme traff Adam en avgjørelse til fordel for, og på hvis side stilte han seg? b) Hvis herredømme viser apostelen Johannes at Adams førstefødte sønn var underlagt?
17 Dermed begynte motstanden mot Guds herredømme å gjøre seg gjeldende på jorden. Adam, den menneskelige families jordiske hode, traff en avgjørelse til fordel for et menneskelig selvstyre. Han traff også en avgjørelse til fordel for noe annet, selv om han kanskje ikke var klar over det. I likhet med sin hustru, Eva, så han ikke Satan Djevelen, han som sto bak «slangen», med sine bokstavelige øyne, men ikke desto mindre traff han en avgjørelse til fordel for Satans herredømme og imot Guds herredømme. Adam og Eva var nå på Satan Djevelens side — imot Guds herredømme, imot det teokratiske herredømme. Det var derfor Adam og Eva ble drevet ut av gledens paradis og måtte frambringe avkom på en jord som Guds forbannelse hvilte over. Deres førstefødte sønn, Kain, viste hvis herredømme han var underlagt, da han myrdet sin gudfryktige bror, Abel. (1 Mos. 3: 17 til 4: 16) Apostelen Johannes påpeker dette idet han skriver:
18 «For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen; at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» — 1 Joh. 3: 11, 12.
19. Hvordan viser menneskene i dag i likhet med Kain at de ikke er for Guds herredømme?
19 Alt dette viser hvilke alvorlige følger det får å gå imot Guds herredømme. Forekommer det brodermord i vår tid? Ingen kan benekte at det har gjort det i et voldsomt omfang, især under verdenskrigene. Mennesker som lar seg lede av vår moderne verdens visdom, vil kanskje si at Satan Djevelen ikke har noe med dette å gjøre. Men vi er bedre informert. Vi har opplysninger som skriver seg fra autoritative kilder, og ikke fra disse selvkloke menneskene. Broderhatere og brodermordere i vår tid er av den onde, akkurat som de var på Kains og Abels tid. Det er bare mange flere av dem nå enn det var i det første århundre den menneskelige familie var på jorden. Og det er også flere av dem nå enn i kristendommens første århundre, da apostelen Johannes skrev de ovenstående ordene om det å elske og det å hate sin bror. Det finnes derfor tydelige beviser for at menneskeheten i dag ikke bare er underlagt menneskenes herredømme, men også Satans herredømme, selv om den ikke selv er klar over det. Den tiltagende mangel på broderkjærlighet viser at menneskene ikke har underordnet seg under Guds herredømme. «Gud er kjærlighet,» leser vi i 1 Johannes 4: 8, 16.
20. På hvis tid ble det et avbrudd i Satans herredømme over menneskene, og hvilke menn hadde før ham vært for Guds herredømme?
20 Fra den tid da Adam og Eva tok standpunkt imot Guds herredømme, inntil nå har det bare vært ett midlertidig avbrudd i Satans herredømme over menneskene. Det var på den tiden da Noah, den tiende mannen i slektlinjen fra Adam, levde. Før Noah hadde den trofaste martyren Abel vært for et herredømme ved det guddommelige Vesen som han tilba. Profeten Enok, den sjuende mannen i slektlinjen fra Adam, var også for Guds herredømme. Da Enok var 365 år gammel, tok Jehova Gud ham på mirakuløs måte bort fra den jordiske skueplass, sannsynligvis for at han ikke skulle bli myrdet av ugudelige motstandere. (1 Mos. 5: 18—24; Heb. 11: 4, 5; Jud. 14, 15) Det framgår tydelig av beretningen i 1 Mosebok 6: 9 hvis herredømme Noah var for. Det sies der: «Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.»
21. a) I betraktning av hvilken profeti som Jesus kom med, gjør vi vel i å merke oss forholdene på Noahs tid? b) Hvordan viser beretningen i 1 Mosebok at menneskene før vannflommen på Noahs tid ikke anerkjente Guds herredømme?
21 Vi som lever nå, gjør vel i å gi akt på verdenssituasjonen på Noahs tid fram til hans 600. leveår. Hvorfor det? Fordi Jesus Kristus i sin profeti angående verdensforholdene ved «avslutningen på tingenes ordning» kom med følgende betydningsfulle uttalelse: «Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen . . . [ikke visste] av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.» (Matt. 24: 3, 37—39, vers 3 fra NW) Det var ikke bare det at menneskene før vannflommen åt og drakk og tok til ekte og ga til ekte. Det var også en situasjon som gjorde at Skaperen måtte la den verdensomfattende vannflommen komme. Den blir beskrevet i 1 Mosebok 6: 11, 13, hvor vi leser: «Jorden ble fordervet for Guds åsyn, og jorden ble full av urett. Da sa Gud til Noah: Jeg har satt meg fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett; og nå vil jeg ødelegge både dem og jorden.» Det var tydelig at menneskene ikke anerkjente Guds herredømme.
22, 23. a) Hvordan fikk Satans herredømme enda større makt over menneskene i dagene før vannflommen i forbindelse med det at «kvinner ble gitt til ekte»? b) Hvordan ble det tydelig vist at nefilim ikke var til noen moralsk hjelp for den menneskelige familie?
22 I disse dagene før vannflommen fikk Satans herredømme enda større makt over menneskene. Hvordan det? Jo, da Jesus kom inn på Noahs dager, sa han at «kvinner ble gitt til ekte». (Matt. 24: 38, NW) Blant disse kvinnene som da ble gitt til ekte, var mange kvinner som ble tatt til ekte av personer som 1 Mosebok 6: 4 omtaler som «Guds sønner». De var himmelske «Guds sønner», akkurat som Satan Djevelen en gang hadde vært en sønn av Gud, men de ble fristet til å komme ned til jorden og begynne å leve her på grunn av menneskenes «vakre» døtre.
23 Disse himmelske «Guds sønner» materialiserte seg derfor som menn, og «de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til». Det er mulig at de tok seg mer enn én hustru hver. Blant det avkom som ble følgen av disse ekteskapene mellom engler og mennesker, var dem som Bibelen kaller kjempene eller nefilim, som betyr «fellere», det vil si, de som får noen eller noe til å falle med stor kraft. «Det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.» (1 Mos. 6: 1 4) Disse bastardene, disse nefilim eller «fellere», var tydeligvis ikke til noen moralsk hjelp for den menneskelige familie, for Bibelen viser at etter den tiden ble jorden fordervet og fylt med urett. Dette viser tydelig at disse englene, disse «Guds sønner», hadde handlet urett og syndet ved å gifte seg med «menneskenes døtre» for å oppnå seksuell tilfredsstillelse.
24. a) På hvis side stilte disse «Guds sønner» seg? b) Hva skjedde med dem som ble kalt nefilim, i vannflommen, og hva ble de «Guds sønner» som hadde giftet seg, nødt til å gjøre?
24 At disse himmelske Guds sønner virkelig syndet ved å forlate sin usynlige, åndelige bolig og sin egen rette plass i himmelen, hvor de tjente Gud, blir tydelig vist i Bibelen. (1 Pet. 3: 19, 20; 2 Pet. 2: 4, 5; Jud. 6) De handlet på den måten i strid med Guds herredømme både i himmelen og på jorden. De stilte seg på Satans herredømmes side og underordnet seg under det. De som ble kalt nefilim, deres bastardavkom, ble ikke bevart gjennom denne verdensomfattende vannflommen; ingen av dem ble tatt med i den store arken som Noah og hans tre sønner bygde. Ettersom de var mennesker på grunn av at deres mødre var mennesker, omkom de i vannflommen sammen med sine jordiske slektninger. Englene, deres fedre, dematerialiserte seg og trakk seg uvillig, fordi de ble tvunget til det, tilbake til åndeverdenen. Der måtte de slutte seg til Satan Djevelen som deres hersker.
25. Hvordan ble Satans herredømme avbrutt, og under hvis herredømme fikk menneskeheten en ny start?
25 Den verdensomfattende flommen avbrøt Satans herredømme over den menneskelige familie. Noah og hans hustru og deres tre sønner og tre svigerdøtre, som var inne i arken under vannflommen, var alle for Guds herredømme. De overlevde den verdensomfattende oversvømmelsen, men alle som var imot Guds herredømme, druknet i flomvannet. Da Noah og de som overlevde sammen med ham, gikk ut av arken på den rensede jord, var følgelig den menneskelige familie igjen under Guds herredømme. Som et tegn på dette ga Jehova Gud som den guddommelige Hersker Noah og hans familie i oppdrag å gjøre det som han hadde gitt Adam og Eva befaling om å gjøre i Eden, nemlig å oppfylle jorden med sitt avkom i samsvar med bestemte, tydelig uttrykte guddommelige lover. (1 Mos. 6: 13 til 9: 7) Menneskeheten fikk på den måten en ny start under Guds herredømme.
26. Hvorfor er Gud ikke mindre interessert i forholdene på jorden i dag, og hvordan vet vi at han vil gjøre noe med situasjonen?
26 Hvis det at jorden var blitt fordervet og fylt med urett før vannflommen, på Noahs tid, fortjente å bli nevnt i Bibelen, fortjener det at jorden nå i det 20. århundre i enda større utstrekning er blitt fordervet og fylt med urett, i sannhet også å bli nevnt. Er Gud, Skaperen, mindre interessert i de langt verre forholdene på jorden i vår tid enn han var i forholdene på Noahs tid? Det er all grunn til å tro at han skulle være langt mer interessert i situasjonen i vår tid, og at han derfor som himmelens og jordens Skaper ville føle seg forpliktet til å gjøre noe ved den. Jesus Kristus, Guds trofaste Sønn, profeterte at Gud ville gjøre det.
[Bilde på side 158]
I dagene før vannflommen fortsatte menneskene å spise og drikke og gifte seg like til vannflommen kom og utryddet alle dem som ignorerte Guds herredømme. «Så skal det også gå i Menneskesønnens dager.» — Luk. 17: 26, 27