Malawis innbyggere står overfor en viktig avgjørelse
KRISTNE over hele verden har vært dypt rystet over den voldsomme forfølgelse som Jehovas kristne vitner har vært utsatt for i Malawi i det sørøstlige Afrika.
Hver eneste borger i dette landet, som er på størrelse med staten New York, er berørt, for landet har en befolkning på 4 530 000, og minst én av hver 194 innbyggere er blant dem som blir forfulgt.
Det spørsmål alle landets borgere står overfor, er derfor: Vil jeg forsvare det som er rett, og være imot undertrykkelse? Vil jeg være en av dem Kristus talte om da han sa: «Den som gir en av disse små [en kristen disippel] endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn»? — Matt. 10: 42.
Jehovas vitner er kjent for å være fredselskende mennesker som adlyder lovene i det landet de bor i. I Malawi er de ikke desto mindre blitt slått og torturert, og noen av dem er til og med blitt drept. Tusener ble jaget ut av landet og måtte forlate alle sine eiendeler og flykte med fare for sitt liv. Over 20 000 flyktet ut av landet. Av disse flyktet 19 000 til Zambia, som ligger vest for Malawi, hvor de ble anbrakt i leirer som uønskede personer. På grunn av de lidelser de ble utsatt for, var det 350, hvorav mange var barn som døde.
Men dette var ikke nok til å tilfredsstille deres forfølgere. Under foregivende av at flyktningene skulle flyttes til sunnere leirer i Zambia, ble de kjørt med busser og lastebiler tilbake til Malawi, hvor de ble møtt av malawiske militærstyrker og sendt tilbake til sine landsbyer. Straks etter tilbakekomsten til Malawi ble 21 presiderende tilsynsmenn for Jehovas vitners menigheter fengslet. Senere ble enda tre vitner fengslet i Rumphi-området.
Noen fikk spikrer slått gjennom hendene; andre ble stukket med synåler. En gruppe på fire vitner ble ført til 12 forskjellige avdelingskontorer for Malawis kongressparti. De ble tvunget til å gå over 60 kilometer og fikk ikke mat på fire dager.
Nå er mange av dem blitt tvunget til å flykte igjen. De fleste av dem har dratt sørover til Moçambique, hvor det nå er 34 000 som bor i 12 forskjellige flyktningeleirer.
Hvorfor blir disse kristne hatet og forfulgt på denne måten i et land hvis president, dr. H. Kamuzu Banda, er en religiøs mann, en eldste i den presbyterianske kirke?
Det påskudd som blir brukt for denne forfølgelsen, er den kjensgjerning at vitnene nekter å kjøpe politiske partimedlemskort. Men som Guy Wright sa i San Francisco-avisen Examiner for 17. oktober 1972:
«En religiøs krig blir utkjempet mellom Jehovas vitner og et lite afrikansk land som heter Malawi.
«Det er en svært ensidig krig, hvor makt blir satt opp mot tro. . . . En kan betrakte dem [vitnene] som mønstergyldige borgere. De er påpasselige med å betale skatt, pleier syke og bekjemper analfabetisme.»
At den grunnleggende årsak til forfølgelsen er religiøs, framgår av gjengivelsen av den tale som president Banda holdt ved Malawis kongresspartis årsmøte fra 10. — 16. september 1972. Hvor ble dette møtet holdt? I en katolsk skole i Zomba. Banda, som kalte Jehovas vitner for «Djevelens vitner», «spurte hvorfor de ikke gikk i kirken og ba Gud om hjelp når de var i vanskeligheter». — Malawi News, 19. september 1972.
Hvorfor nekter Jehovas vitner å kjøpe partimedlemskort? Det er ikke fordi de har noen som helst politisk oppfatning, for de stiller seg absolutt nøytrale til alle politiske bevegelser. For dem er det utelukkende et spørsmål som har å gjøre med deres samvittighet og Guds lov. På grunn av sin udelte hengivenhet overfor Jehova Gud og hans rike stiller de seg nøytrale til verdslige anliggender. Som Jesus sa om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» — Joh. 17: 16.
Brutalt behandlet siden de kom tilbake
De opprørende grusomheter som har funnet sted, er blitt begått av medlemmer av Malawis kongressparti med full godkjennelse og støtte av partiembetsmenn.
Flyktninger som er blitt intervjuet, forteller at da de ble brakt til den gamle flyplassen i Lilongwe i Malawi, var plassen omringet av bevæpnede politimenn og malawiske soldater. Regionsministrene Kumbweza Banda og M. Q. Y. Chiwambo var til stede på flyplassen for å tale til vitnene. Til stede var også herr Msonthi, herr Gadarna og andre medlemmer av regjeringen foruten medlemmer av Ungdomsforbundet, Unge Pionerer og Kvinnenes Forbund. Herr Banda og herr Chiwambo sa til vitnene:
’Dere dro til Zambia av egen fri vilje. Ingen jaget dere, og dere har frivillig kommet tilbake. Ingen har sendt bud etter dere. Dere må derfor dra tilbake til deres respektive hjemsteder og samarbeide med de lokale høvdingene, de ledende menn i landsbyene og funksjonærer fra Malawis kongressparti ved å kjøpe partimedlemskort.’
Et typisk eksempel på det vitnene opplevde da de vendte tilbake til sitt hjem, er den beretning som blir fortalt av Bauleni Dzuwa, et 88 år gammelt Jehovas vitne fra landsbyen Nachite i Lilongwe-området:
«Om morgenen 1. januar 1973 fikk jeg høre at en gjeng fra Ungdomsforbundet var på jakt etter Jehovas vitner i nabolandsbyen Nachiola. Jeg skyndte meg å si til en ung bror at han skulle løpe til politiet og fortelle dem om det. Det varte ikke lenge før gjengen fra Ungdomsforbundet omringet meg og grep meg. Det var over 30 stykker av dem. De ble ledet av områdeformannen, Samu Chitonde, ungdomsformannen, Gray Mtambo, og ungdomssekretæren Lafaele Gunda. De viste meg partimedlemskortene og ga meg ordre om å kjøpe et av dem. Da jeg nektet å gjøre det av samvittighetsgrunner, begynte disse tre å slå meg med trestokker, mens andre medlemmer av Ungdomsforbundet så på. Jeg ble alvorlig skadd på hender og knær. De fortsatte å slå meg inntil jeg var så medtatt at jeg ikke kunne stå lenger og besvimte.
«Da jeg kom til bevissthet, sto de fortsatt rundt meg og sa: ’Han lever fortsatt.’ Jeg ble tvunget til å reise meg og fikk ordre om å gå til rettslokalet i Chiwamba. Der var det fire brødre som hadde fått albuene bundet sammen på ryggen, og deres bein var også bundet sammen. De gjorde det samme med meg, og vi ble overlatt til oss selv i denne ubehagelige stillingen i minst en og en halv time.
«Til slutt kom politiet. De ga medlemmene av Ungdomsforbundet ordre om å løsne reipene. Jeg og to andre brødre var så sterkt medtatt at politiet sendte oss på sykehuset. Neste dag ble vi ført til politistasjonen. Vi fortalte hva som hadde skjedd, men politiet sa at det ikke var noe de kunne gjøre for oss. Vi fikk beskjed om å dra hjem igjen. Vi tok derfor en buss fra Lilongwe og reiste til Mlangeni [i Moçambique]. Jeg er nå her i Mlangeni-leiren og er glad for å være sammen med brødre og søstre.»
Et annet Jehovas vitne, fru Velina Lenadi fra landsbyen Nachite fikk huset sitt brent ned før hun flyktet til Zambia. Da hun vendte hjem igjen, ble hun og hennes 18 år gamle datter, Labahi, og hennes tre andre barn kledd nakne og slått bevisstløse. I mellomtiden ble hennes mann holdt tilbake av politiet. Det var medlemmer av Ungdomsforbundet som slo disse kvinnene, og navnene deres er: Kandito fra landsbyen Nachite, Lenadi og Malenya fra landsbyen Chimdidi, Kaliyekha fra landsbyen Machiola og Mtambo fra landsbyen Mpesa.
Michael Yadanga fra Mzuzu i nordregionen ble etter at han var ført tilbake fra Zambia, satt av sammen med sin familie midt i et viltreservat med brølende villdyr på alle kanter. De måtte gå flere kilometer før de kom med en buss. Landsbyhøvdingen Ganji Mhango, avdelingsformannen Alick Nyasulu og to tidligere avdelingsformenn, Alick Mhango og Mhone, ble sendt av et regjeringsmedlem, herr Nyirenda, for å overtale Yadanga til å kjøpe et partimedlemskort. Yadanga sa til dem: «Jeg har mistet tennene fordi jeg ikke ville kjøpe et partikort. Jeg har mistet mitt arbeid fordi jeg ikke ville kjøpe et partikort. Jeg ble stygt slått, min eiendom ble ødelagt, og jeg ble tvunget til å flykte til Zambia — alt sammen fordi jeg ikke ville kjøpe et partikort. Jeg kommer ikke til å kjøpe noe nå heller.» Etter at disse mennene hadde rapportert til herr Nyirenda hva Yadanga hadde sagt, organiserte de en gjeng på 20 personer som skulle ta ham i hans hjem. Da et vennlig medlem av Ungdomsforbundet advarte Yadanga om at «nå kommer de for å drepe deg», flyktet han sammen med sin familie til Moçambique.
Natanda Madula fra landsbyen Chiweta i Mchinji-området var bare så vidt kommet hjem etter å ha gått nesten 50 kilometer fra flyplassen i Lilongwe da medlemmer av Ungdomsforbundet tvang ham og fem andre Jehovas vitner til å gå til Malawi kongresspartis avdelingskontor i Lemwe, hvor områdeformannen Jemusi sa: «Jaså, dere har kommet tilbake. Hvorfor forlot dere i det hele tatt landet?» Madula svarte at som et vitne for Jehova avholdt han seg fra å blande seg i politikk og ønsket ikke å bli medlem av et politisk parti ved å kjøpe et partimedlemskort. Madulas svar gjorde formann Jemusi så sint at han ga fire menn, hvis navn er Chimpase, Wailesi, Kaochi og Chagamba, ordre om å slå Madula. Jemusi sparket selv Madula og trampet på ham med støvlene sine. Så dro de alle klærne av ham, slo ham ytterligere og trakk ham til slutt ut av bygningen. De behandlet de andre fem vitnene på den samme grusomme måten, men alle vitnene holdt fast ved sin overbevisning. Da de ble truet ytterligere, flyktet de til Moçambique.
Dette er bare noen få av alle de rapporter som har kommet inn fra alle deler av Malawi. I Mzimba-området ble sju hus brent ned, og vitnene ble slått eller torturert. Fire barn døde i landsbyen Mtundu, og det samme antall døde i landsbyen Lusanga på grunn av matmangel og fordi de ble nektet innleggelse på sykehus. I det samme området, Rumphi-området i nordregionen, er 27 hus blitt brent i Mtundu, ni i Mjuma og 14 i byen Rumphi. Vitnene i dette området er blitt tvunget til å flykte inn i urskogen og opp i fjellene.
Innbyggerne i Malawi, som ser disse forferdelige tingene, står overfor en avgjørelse. De har gjort seg uavhengige som nasjon betraktet, noe de har ønsket i mange år. Kommer de nå til å undertrykke samvittighets- og religionsfriheten eller tillate at deres regjering gjør det, uten å protestere? Er det noen som skammer seg over det som skjer, og som er villige til billedlig talt å gi de kristne som blir forfulgt, «et beger kaldt vann» for å hjelpe dem og derved vise at de står på Kristi side? Ja, det er det, noe den følgende artikkel viser.