Jehova velsigner de lojale
«Dere som elsker Jehova, hat det som er ondt. Han verner sine lojales sjeler.» — Sl. 97: 10, NW.
1. Hvorfor har Jehova rett til å vente at vi er lojale, og hva har han rett til å iverksette?
I KRAFT av sin stilling som Skaperen av alt levende i himmel og på jord, er Jehova den høyeste Konge og den eneste sanne Gud. Bibelen omtaler ham som «en evig konge». (Jer. 10: 10) Har han ikke da rett til å fordre lojalitet av sine undersåtter, som han har skapt? (Ef. 4: 24) Er det ikke bare rimelig at han iverksetter sanksjoner mot dem som er troløse, men velsigner dem som er lojale? Gjør ikke menneskelige herskere det samme?
2. Hvem tror folk flest at de i første rekke skylder sin lojalitet? Hvorfor er dette galt?
2 Av de over tre milliarder mennesker på jorden i dag er det forholdsvis få som tenker på at de er forpliktet til å være lojale mot den store Overherre, Jehova Gud. Folk er så kortsynte at de bare ser den nasjonalistiske, menneskelige regjering de har umiddelbart over seg. De mener at lojalitet overfor denne regjering må komme foran alt annet. Hvis den forlanger det, er de villige til å bryte Guds lover og gjøre det som ondt er i hans øyne. Men er ikke dette et feilaktig syn på myndighet? Det kan sammenlignes med at ansatte i en forretning setter inspektørenes myndighet over eierens. Menneskelige herskere har ikke større myndighet enn han som er Konge over alle.
3. Hvordan viste noen menn i det første århundre sin lojalitet overfor Gud
3 I det første århundre av vår tidsregning var det en gruppe menn som viste den rette holdning da et råd av menneskelige herskere stilte krav til dem som innebar ulydighet mot den høyeste Overherre. De viste ham sin lojalitet ved å svare: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29) I en stor sak som dette er det kanskje ikke så vanskelig for et menneske å være lojal mot Gud, men hvordan er det når det gjelder tilsynelatende små ting? Hvordan er det med saker som kan virke uskyldige, men som kan lede til mer alvorlige illojale handlinger?
4. Hvilke tanker overbringer ordet «lojalitet»?
4 Ordet «lojalitet» overbringer tanken på trofast samhørighet med og hengivenhet for en hersker eller en leder. Det innebærer også tanken på hengivenhet for noen eller noe og trofasthet mot en eller flere personer som en skylder troskap. Det hebraiske ordet for «lojalitet» som blir brukt i den hebraiske del av Bibelen, henspiller på godhet. Men det innebærer mer enn tanken på øm omsorg eller godhet som skriver seg fra kjærlighet, selv om det også innbefatter dette, og det hebraiske ordet blir derfor ofte oversatt med «kjærlig godhet» eller «lojal kjærlighet». Det er en godhet som i kjærlighet rettes mot noe inntil dens hensikt i forbindelse med dette noe er oppnådd, og det er en egenskap som Gud viser overfor sine tjenere, og som de viser overfor ham. Vi ser således at lojalitet kan virke to veier. Det er noe undersåtter kan vise overfor en hersker, og en hersker overfor sine undersåtter. I 2 Samuel 22: 26 (NW) sies det om Jehova: «Med en som er lojal, vil du handle i lojalitet.» Dette har vist seg å være sant, for han har aldri unnlatt å oppfylle et løfte han har gitt lojale tjenere.
Israels Konge
5. Hvordan viste Jehova lojalitet overfor israelittene?
5 Når vi ser tilbake på Israels folk i fortiden, kan vi legge merke til hvor lojalt Gud handlet mot dette folket. Det sto i et enestående forhold til ham. Med sterk hånd hadde han utfridd israelittene av trelldommen i Egypt og ført dem trygt til foten av Sinai berg i Arabia. Der gjorde han en pakt eller overenskomst med dem, noe han ikke hadde gjort med noen annen folkegruppe. Han ga dem en lovsamling og hersket over dem som deres usynlige Konge. Moses sa følgende til dem om dette usedvanlige forhold: «Deg har [Jehova] din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk.» (5 Mos. 7: 6) Han var derfor Israels virkelige Konge. Jehova viste også sin lojalitet overfor dem ved å gi dem seier over fiendtlige folk som var tallrikere og mektigere enn de. — 5 Mos. 9: 1—3.
6. Hva ventet han av dem, og hvordan gjorde han dette klart for dem?
6 Jehova ventet med rette av dem at de skulle vise sin lojalitet overfor ham ved ikke å søke andre guder. Dette ble tydelig understreket i de lovene han ga dem. Det første av de berømte ti bud lyder slik: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» (2 Mos. 20: 2, 3) Det ville være en høyst illojal handling mot ham, deres Gud og Konge, hvis noen innen dette folket begynte å tilbe fremmede guder.
7. Hvordan ble spørsmålet om lojalitet brakt på bane overfor israelittene på Moabs sletter?
7 Mange år senere, da de befant seg på Moabs sletter og forberedte seg til å gå inn i det land Gud hadde lovt dem, advarte Moses dem om hvilke sanksjoner deres usynlige Konge ville iverksette mot dem hvis de handlet illojalt. Han sa blant annet: «Forbannet være du i byen, og forbannet være du på marken!» (5 Mos. 28: 16) Han nevnte også hvilke velsignelser som ville komme over dem hvis de var lojale. — 5 Mos. 28: 1—14.
8. Hvilken spore hadde israelittene til å være lydige og lojale?
8 I og med det Gud hadde gjort for israelittene, hadde de en kraftig spore til å fortsette å være lydige og lojale mot ham. Han hadde utfridd dem av trelldommen i Egypt og dekket alle deres behov i de 40 årene de oppholdt seg i ørkenen. Han ga dem mirakuløs manna å spise, forsynte dem med vann, ga dem sanitærforskrifter som var til vern for deres helse, og forhindret til og med at deres sko og klær ble utslitt i løpet av dette tidsrommet. — 5 Mos. 29: 5.
9. Hvordan reagerte moabittene og midianittene på at israelittene befant seg på Moabs sletter?
9 Henimot slutten av de 40 årene i ørkenen ble de angrepet av amorittene som sto under ledelse av kongene Sihon og Og. Jehova hjalp Israel til å overvinne disse fiendene. (5 Mos. 2: 32—36; 3: 1—13) Moabittene merket seg denne seieren og ble meget redde, særlig da de så israelittenes veldige leir bre seg ut over Moabs sletter. De «grudde for Israels barn». (4 Mos. 22: 1—3) De midianittiske nomader var også bekymret, og deres eldste rådførte seg med moabittenes eldste. De sistnevnte bemerket: «Nå vil denne store flokk ete opp alt det som er her rundt omkring oss, liksom oksen eter opp markens grønne urter.» (4 Mos. 22: 4) Dermed utviklet begivenhetene seg slik at de forårsaket at en tilsynelatende liten ting ble til en alvorlig prøve på israelittenes lojalitet overfor Jehova, deres Konge.
Balak legger opp onde råd mot Israel
10. Hvorfor søkte Balak hjelp hos Bileam, og hva ba han om?
10 Balak, moabittenes konge, var klar over at han ikke kunne vinne noen militær seier over israelittene uten Guds hjelp, og han søkte derfor hjelp hos Bileam, en mann som bodde i den fjerntliggende byen Petor, som sannsynligvis lå i den øvre del av Eufrat dalen og i nærheten av Haran. Bileam var ikke israelitt, men hadde likevel en viss kunnskap om Jehova og en viss forståelse av at han er den eneste sanne Gud. Balak og hans midianittiske forbundsfeller sendte en delegasjon til Bileam og ba ham om å komme og forbanne israelittene. De bar fram Balaks bønn: «Så kom nå og forbann dette folk for meg, for det er meg for mektig! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.» (4 Mos. 22: 6) Bileam avslo anmodningen etter å ha spurt Jehova. Han sa: «Dra hjem til eders land! For [Jehova] vil ikke gi meg lov til å følge med eder.» — 4 Mos. 22: 13.
11. Hvordan viste Bileam hva som bodde i hans hjerte?
11 Balak sendte av sted en annen delegasjon med gjevere budbærere. De tilbød Bileam rik belønning hvis han ville komme og forbanne Israel. Til tross for at Gud hadde sagt at Bileam ikke skulle dra da den første delegasjonen besøkte ham, søkte Bileam på nytt tillatelse til å dra. Hans grådige begjær etter den rike belønningen drev ham til det. Jehova lot Bileam treffe sin egen avgjørelse og følge sitt eget hjerte, men da Bileam valgte å dra med utsendingene, vakte det Guds mishag, og han sendte sin engel for å øve motstand. Denne engelen sa: «Se, jeg er gått ut for å stå deg imot; for jeg ser at denne vei fører til fordervelse.» (4 Mos. 22: 22—32) Til tross for dette tegn på Jehovas mishag fortsatte Bileam å følge sitt hjerte da engelen sa at han kunne gå med mennene. — 2 Pet. 2: 15, 16; Jud. 11.
12. a) Fortell om resultatene av Bileams forsøk på å forbanne israelittene. b) Hvilket forslag framsatte Bileam for Balak og midianittenes eldste?
12 Etter at Bileam hadde kommet til Moab, gjorde han tre forsøk på å forbanne Israel, men hver gang sørget Jehova for at Bileam uttalte en velsignelse. Forståelig nok ble kong Balak rasende. «Jeg kalte deg hit for å forbanne mine fiender, og nå har du velsignet tre ganger.» (4 Mos. 24: 10) Dette ytterligere tegn på at Gud hadde mishag i Bileams ønske om å forbanne Israel, gjorde ikke Bileams grådige begjær etter belønningen mindre. Han fikk nå Balak og de midianittiske herskerne til å forstå at hvis de kunne få israelittene til å bli illojale mot Jehova, så ville Jehova selv forbanne dem. Bileam foreslo at de skulle forføre israelittene til å delta i kjønnsdyrkelse i tilknytning til Ba’al-Peor. (4 Mos. 31: 16) Angående dette sier Åpenbaringen 2: 14 at Bileam «lærte Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete avguds-offer og drive hor». Det var en slu plan.
En lojalitetsprøve
13. a) Hvilket svakt punkt søkte Bileam å ramme? b) Hvordan hadde denne svakheten allerede ført til at deres lojalitet overfor Gud var blitt prøvd i forbindelse med tilsynelatende små ting?
13 Ved å følge Bileams plan ville moabittene og midianittene ramme et svakt punkt hos israelittene, nemlig deres kjødelige begjær. Denne svakheten hadde allerede ført dem opp i vanskeligheter. Ved en anledning i løpet av deres vandring gjennom ørkenen higet de etter spesielle slags matvarer som de hadde kunnet glede seg over i Egypt. Saken var ikke den at de var sultne, men at de ga etter for sin kjødelige lyst på forskjellig slags mat som de likte. De var misfornøyde med det Gud hadde skaffet dem, og derfor klaget de og sa: «Å, om vi hadde kjøtt å ete! Vi minnes fisken som vi åt i Egypt for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken. Men nå vansmekter vår sjel, for her er ingenting; vi ser ikke annet for våre øyne enn mannaen.» (4 Mos. 11: 4—6) Dette utakknemlige utbruddet førte Jehovas vrede over dem, for med dette avviste de hans omsorg. Ved en annen anledning omtalte de respektløst mannaen som «denne usle mat». (4 Mos. 21: 5) Noe så lite som mat kunne få dem til å klage overfor deres usynlige Konge. Bileam planla å benytte denne kjødelige svakhet, som kunne fortone seg som en liten ting, til å forlede dem til å begå en høyst illojal handling mot Gud.
14. Fortell hvordan Bileam kan ha lagt fram sin plan for moabittene og midianittene.
14 Da Bileam la sin plan fram for Balak og hans forbundsfeller, kan han ha sagt omtrent som så: ’Se hvor vakre Moabs og Midians kvinner er. Og når de danser, er de særdeles besnærende og eggende. Og er det ikke så at israelittene har vært i ørkenen i 40 år, og har ikke deres Gud gitt dem bare manna å spise? Kan det ikke tenkes at de vil se på landets grøde med et sultent blikk? Hvis nå Moabs og Midians kvinner viser dem gjestfrihet, kan det ikke da hende at disse ørkenvandrerne gladelig innfinner seg til et gjestebud med Moabs beste mat og vin? La dem sitte ned og spise og drikke. La dem smake Moabs fristende retter, og la dem bli varme av Midians sterke vin. Når de først er blitt vant til disse festene, vil nok kvinnene vite hvordan de skal kunne lokke dem til å ha omgang med seg og få dem til å tilbe Moabs guder.’
15, 16. a) Hvordan kan noen av de israelittiske menn ha resonnert da de fikk innbydelsen fra de moabittiske og midianittiske kvinnene? b) Hvorfor var deres resonnement farlig?
15 Da de vakre moabittiske og midianittiske kvinner inviterte de israelittiske menn til sin fest, oppfattet utvilsomt mennene dette som et uskyldig uttrykk for gjestfrihet. De kan ha resonnert på denne måten: ’Hva galt kan det være i å ta imot moabittenes og midianittenes vennlige innbydelse? Det kan ikke være noe galt i å spise mat og drikke vin med dem. Dansene er jo bare avslappende underholdning. Ja, etter den harde kampen vi hadde med amorittene, har vi faktisk krav på litt atspredelse.’ Ved å resonnere slik ville de på en farlig måte finne på unnskyldninger for å begå handlinger som ville bringe dem i en meget utsatt stilling.
16 Det ville fortone seg som en liten ting å ta imot moabittenes og midianittenes innbydelse og spise av all deres deilige mat. Men så var det dette med dårlig omgang. Disse menneskene var hedenske kjønnstilbedere som deltok i uanstendige ritualer som hørte med til deres tilbedelse av Ba’al, deriblant seremoniell prostitusjon. Det var ikke trygt å være sammen med slike mennesker gang på gang, og spesielt ikke i den avslappede atmosfære som rår på en fest. Den gode maten og den rikelige flom av vin ville skape en opprømt stemning og svekke motstandskraften mot det som er ondt i Guds øyne. Ville ikke de israelittiske menn under slike forhold la seg friste ved synet av lettkledde, vakre kvinner som oppførte eggende danser foran festbordene? Ville de ikke gi etter for disse kvinners besnærende innbydelse til å delta sammen med dem i ba’alsdyrkelsens uanstendige ritualer? Dårlig omgang ville derved føre til at de handlet høyst illojalt mot sin Gud og Konge. — 2 Mos. 34: 12—15; Hos. 4: 11.
17. a) Hva var det som gjorde at disse festene ikke bare var et spørsmål om å spise og drikke? b) Hvordan ble de en snare for de israelitter som var til stede?
17 Disse hedenske folks fester var religiøse i alle henseender. Deres musikk, danser og uanstendige ritualer hørte alt sammen med til deres ba’alsdyrkelse. De dansene deres kvinner utførte til ære for sine guder, skulle tjene til å oppflamme de tilstedeværendes seksuelle lidenskaper. De israelittiske menn som deltok i denne festen, ga da også etter for de fristelser de ble utsatt for. Lik en okse som blir ført til slakterbenken, ble de ledet av sine kjødelige lyster, først til en tilsynelatende uskyldig fest, og deretter til en uanstendig og avguderisk oppførsel, noe som alt sammen var synd mot Gud. (Ordspr. 7: 22) «Folket [begynte] å drive utukt med Moabs døtre. De innbød folket til offermåltidene for sine guder, og folket åt og tilba deres guder.» — 4 Mos. 25: 1, 2.
18. Hva ble resultatet av den tilsynelatende lille ting å ta imot en innbydelse da de israelittiske festdeltagerne vendte tilbake til sin leir?
18 Som Bileam hadde forutsagt, ble Jehovas vrede opptent på grunn av den ondskap og illojalitet de la for dagen. Han lot en dødelig pest feie gjennom israelittenes leir og drepe 23 000 mennesker. (1 Kor. 10: 8) Fjerde Mosebok, kapittel 25, sier ikke spesielt hvor mange avgudsdyrkere som ble drept av Israels dommere, men de er sannsynligvis innbefattet i det runde antall på 24 000 offer for pesten, slik at det tydeligvis var 1000 som ble slått i hjel. Det å ta imot en innbydelse til å være med på en tilsynelatende uskyldig fest, førte altså til en slik katastrofe for disse israelittene.
19. Hvordan ble pesten i israelittenes leir til slutt stanset, og hva sa Hoseas da han flere hundre år senere minnet israelittene om den illojalitet som var blitt vist?
19 Pesten ble til slutt stanset da Pinehas, sønn av ypperstepresten Eleasar, stakk et spyd gjennom Simri og den midianittiske kvinnen Kosbi, som han hadde ført inn i teltet sitt for å drive utukt med henne. Simri var høyst sannsynlig en av hovedmennene blant de illojale. Ettersom seremoniell prostitusjon hørte med til ba’alsdyrkelsen, kan en se det slik at Simri innførte ba’alsdyrkelse i Israels leir da han tok Kosbi med seg inn i teltet sitt og hadde kjønnslig omgang med henne der. (4 Mos. 25: 6—8) Flere hundre år senere minnet Jehova israelittene om denne illojalitet overfor ham da han fikk sin profet Hoseas til å skrive følgende: «Da de kom til Ba’al-Peor, vidde de seg til avgudsdyrkelsen og ble vederstyggelige liksom den de elsket.» — Hos. 9: 10.
20. Hvorfor lyktes ikke Bileams plan, og hvem slo den tilbake på?
20 Bileams plan lyktes ikke, selv om den førte til stor skade for israelittene, for det fantes lojale israelitter som motsto de kjødelige fristelser til å gjøre det som var ondt i Guds øyne. Planen slo faktisk tilbake på midianittene, for Gud bød de lojale israelitter at de skulle utrydde dem. «[Jehova] talte til Moses og sa: Angrip midianittene og slå dem! For de angrep eder med de svikefulle råd som de brukte mot eder, da det hendte dette med Peor og med Kosbi, deres søster, den midianittiske fyrstes datter, hun som ble drept dengang sotten kom over eder for Peors skyld.» (4 Mos. 25: 16—18) Midianittenes byer og leirer i området ble brent opp med ild. Midians fem konger, alle som var av mannkjønn, og alle kvinner som hadde hatt kjønnslig omgang, og dessuten Bileam ble slått i hjel. (4 Mos. 31: 1—20) Moabittene, som stammet fra Abrahams nevø Lot, ble ikke henrettet, men på grunn av deres delaktighet i planen avskar Gud dem fra å komme inn i Jehovas menighet, ja, ’enn ikke deres ætt i tiende ledd skulle noensinne’ være med der. — 5 Mos. 23: 3, 4.
De lojale blir velsignet
21, 22. Hvordan var Pinehas et eksempel når det gjelder det å vise lojalitet overfor Jehova, og hva kan vi lære av det som skjedde med de illojale?
21 Presten Pinehas viste seg å være en av de lojale, og han ble rost for sin raske inngripen mot Simri og Kosbi. Han ’brente av nidkjærhet’ for Jehovas tilbedelse, og dette ble «regnet ham til rettferdighet». På grunn av dette gjorde Jehova en fredspakt med ham: «Med ham og hans etterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme.» — 4 Mos. 25: 11—13; Sl. 106: 30, 31.
22 Det er den lojale Pinehas’ gode eksempel vi bør ønske å følge i dag, og ikke det eksempel som ble satt av dem som ga etter for kjødelige lyster. Det som skjedde med disse illojale menneskene, tjener som et advarende eksempel for oss. (1 Kor. 10: 11) Det er et eksempel som viser at det kan føre til ulykke å nære urette ønsker, selv når de virker små og ubetydelige. — Jak. 1: 14, 15.
23. Hvilken likhet er det mellom den stilling lojale kristne befinner seg i nå, og den stilling de lojale israelittene befant seg i på Moabs sletter, og hvilke velsignelser har de i vente?
23 De israelittene som i likhet med Pinehas forble lojale mot Jehova, ble velsignet med det privilegium å få komme inn i det lovte land, og de kristne i vår tid som bevarer sin lojalitet overfor Jehova, kan likeledes vente å få del i de store velsignelser Gud har i beredskap for dem som elsker ham. De vil få oppleve den strålende nye tidsalder som er lovt i forbindelse med herredømmet til hans salvede Konge, Jesus Kristus. «Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende.» Han skal herske med «rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid». (Es. 9: 7) For en spore dette er til aldri å gi etter for fristelser og handle illojalt mot Gud!
24. Hva må vi være klar over når det gjelder kjødelige lyster, og hvorfor kan vår situasjon sammenlignes med israelittenes situasjon den gang de befant seg på Moabs sletter?
24 I og med håpet om denne nye tid som ligger foran oss, har vi god grunn til å motstå fristelser til å gjøre det som er ondt i Jehovas øyne. Men vi må være klar over at kjødelige lyster er et svakt punkt hos menneskene i vår tid akkurat som de var den gang israelittene lå i leir på Moabs sletter. Fristelsene til å gi etter for slike lyster er meget store fordi vi er omgitt av verdslige mennesker som har hengitt seg til løsaktig oppførsel og seksuell urenhet. På en måte deltar de i kjønnsdyrkelse i likhet med moabittene og midianittene. Deres litteratur, teaterstykker, filmer og fjernsynprogrammer behandler enhver form for skammelig kjødelig lyst som kan uttenkes i et fordervet sinn. Vi må motstå en slik dårlig innflytelse. Hvis vi gir etter for den og forledes til å gjøre det som er ondt i Guds øyne, kan det bli like skjebnesvangert for oss som det var for de 24 000 israelittene som omkom på grunn av sin troløshet.
25. Hva bør vi huske når vi blir utsatt for fristelser?
25 Når du møter fristelser som kan fortone seg som små ting, men som i virkeligheten kan føre til at du gjør det som er ondt i Guds øyne, bør du derfor huske den lojalitetsprøve som fant sted på Moabs sletter. Velg å følge den samme handlemåte som de lojale, og husk det som står i Salme 97: 10 (NW): «Dere som elsker Jehova, hat det som er ondt. Han verner sine lojales sjeler.»
[Bilde på side 83]
Ved å ta imot en innbydelse som, tilsynelatende var et uttrykk for gjestfrihet fra midianittenes side, ble israelittene forledet til å begå en alvorlig synd mot den sanne Gud